Rt-1989-1094

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-10-30
Publisert:	Rt-1989-1094 (393-89)
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 128/1989, nr 72/1988
Parter:	1. Per Ingulf Høen 2. Egil Kvernrød 3. Ingrid Berit Sørløkken 4. Eilif Langrød 5. Hans O. Langrød 6. Charles Nilsen 7. Harald Forodden 8. Bernt Hovstad 9. Svein Hovstad (advokat Karl Wahl-Larsen) mot Hans P. Langrød (advokat Jens Blix-Nilsen - til prøve).
Forfatter:	Holmøy, Sinding-Larsen, Gjølstad, Halvorsen, Sandene
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §378, §54, Jordskifteloven (1950) §17, §62, Viltloven (1981) §29

Dommer Holmøy: Hans P. Langrød krevet i 1982 grensegangsforretning ved Gauldal og Strinda jordskifterett for et fjellområde som han hevdet tillå hans eiendom Langrød, gnr 267 bnr 1 i Midtre Gauldal. Eiere av andre gårder har på forskjellig grunnlag gjort gjeldende at de er sameiere i hele eller deler av området; en har hevdet å være eneeier av et slåtteområde. Tvisteområdet utgjør etter det opplyste ca 35.000 dekar, og ligger i det vesentlige i Nyådalen i Midtre Gauldal kommune. Nyådalen er nærmest en sidedal til Fordalen, som igjen tar av i syd-østlig retning fra hoveddalføret Gauldalen.

Kravet om grensegangsforretning i den foreliggende sak har vært rettet mot eieren av Høen, gnr 268 bnr 1, Per Ingulf Høen, Øvre Kvernrød, gnr 269 bnr 1, Ivar Kvernrød, nå overtatt av Egil Kvernrød, Nedre Kvernrød, gnr 269 bnr 2, Ingrid Berit Sørløkken, fem eiere av eiendommer utskilt fra Langrød, gnr 267 bnr 1, nemlig eier av bnr 6 og 8, Eilif Langrød, bnr 7 og 10, Charles Nilsen, bnr 11, Hans O. Langrød, bnr 3, Bernt Hovstad og bnr 4, Svein Hovstad, og videre mot eieren av gården Forodden, gnr 266 bnr 1, Harald Forodden.

Hans P. Langrøds begjæring om grensegangsforretning gjaldt opprinnelig avmerking og beskrivelse av grenser i samsvar med Frostating lagmannsretts dom av 13. november 1981 i grensegangsforretning begjært av eieren av gnr 267 bnr 11, Hans O. Langrød. Etter enkelte endringer i partsstillingen var de saksøkte for jordskifteretten i denne tidligere grensegangssak Hans P. Langrød, Charles Nilsen, Eilif Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad. Hans O. Langrød påsto under denne forretning at han var eneeier av en vesentlig del av fjellområdet i Nyådalen, mens Hans P. Langrød påsto at han som eier av gnr 267 bnr 1 var eneeier av det samme område. Bernt Hovstad og Svein Hovstad hevdet at seterområdet i Nyådalen var sameie mellom dem og eierne av gnr 267 bnr 1 og bnr 11. For Eilif Langrød og Charles Nilsen fikk tvisten ingen praktisk betydning.

Ved Gauldal og Strinda jordskifteretts kjennelse av 27. juli 1979 ble det fastsatt en grenselinje mellom gnr 267 bnr 1 og bnr 11 i det vesentlige i samsvar med Hans P. Langrøds påstand. Videre fastsatte jordskifteretten at Bernt og Svein Hovstad ikke hadde eiendomsrett til grunn i Nyådalen utenfor sine egne setervoller. - Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad påanket jordskifterettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, men Bernt og Svein Hovstad trakk anken tilbake, og i forhold til dem ble saken hevet. I dom av 13. november 1981 stadfestet lagmannsretten jordskifterettens kjennelse for så vidt angår tvisten mellom Hans P. Langrød og Hans O. Langrød. Hans O. Langrød anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet av kjæremålsutvalget.

Som det fremgår av hva jeg allerede har sagt, var den grensegangsforretning som deretter ble begjært av Hans P. Langrød, også rettet mot eiere av andre eiendommer enn de som var utskilt fra gnr 267 bnr 1, således også mot eierne av Høen, gnr 268 bnr 1, Øvre og Nedre Kvernrød, gnr 269 bnr 1 og bnr 2, og Forodden, gnr 266 bnr 1. Høen og Kvernrødgårdene ligger i Fordalen nord for Langrød. Hans P. Langrød påsto at han var eneeier av området "mot Høen i nord, tilstøtende eiendommer i Budal i vest og syd, grenselinjen mellom Nyhaugen og Styggfjellet i øst og videre derfra etter forliksgrensen mot Forodden av 1969 til Nyåa og videre nordover langs Nyåa (Vesterøyene innbefattet) til en når eiendommen Høen". Unntatt fra kravet var visse nærmere angitte parseller, blant annet under Høen og Kvernrødgårdene.

Eierne av Høen og Kvernrødgårdene påsto at de var sameiere i fjellområdet i Nyådalen som Hans P. Langrød hevdet å være eneeier av. Tilsvarende sameiekrav ble reist av Eilif Langrød og Charles Nilsen, begge eiere av bruk utskilt fra Langrød, gnr 267 bnr 1, og også av Hans O. Langrød som hadde fått sitt krav om eiendomsrett til en vesentlig del av området forkastet av lagmannsretten i den tidligere grensegangssak. Bernt og Svein Hovstad påsto også ved denne forretning å være medeiere i seterområdet. Hans P. Langrød påsto avvisning av kravene fra Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad under henvisning til de rettskraftige avgjørelser i den tidligere sak. Unntatt fra avvisningskravet var visse parseller. - Harald Forodden hevdet at han var eier av et slåtteområde, kalt Vesterøyene, mellom Nyåa i øst og Bogåa (Søndre Bogåa) i nord-vest. Dette krav ble påstått avvist av Hans P. Langrød under henvisning til at tidligere eiere av Forodden i et rettsforlik av 1952 med Hans O. Langrød hadde frafalt enhver rett på vest- og sydsiden av Nyåa mot en kontantbetaling på 300 kroner, og mot at Hans O. Langrød forpliktet seg til å respektere overdragelsen av en hyttetomt i området med hugstrett.

Sør-Trøndelag jordskifterett avsa 16. desember 1985 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken avvises forsåvidt angår:

Krav fra Hans O. Langrød, gnr. 267, bnr. 11, Bernt Hovstad, gnr. 267, bnr. 3 og Svein Hovstad gnr. 267, bnr. 4 om å være eiendomsberettiget/andelseiere i eiendommen Langrød, inkludert Vesterøyene, dog med unntak for parsellene på vollen på Nyådalsseter og en parsell tillagt bnr. 11, iflg. skylddelingsforretretninger av 21. august 1888 og 18. mai 1923.

For Hans O. Langrød gnr. 267, bnr. 11 gjelder avvisningen arealene sør for Gardåa.

2. Saken fremmes forsåvidt angår:

Krav fra Harald Forodden, gnr. 266, bnr. 1 om å være eiendomsberettiget i Vesterøyene, et område beliggende mellom Søndre Bogåa og Nyåa.

3. Kjennelsen settes til påanke straks jfr. jordskifteloven §62."

Jordskifteretten avsa samme dag dom med slik domsslutning:

"1. Fjellområdet mellom Høens grense i nord, skogbandet mot de ulike teiger i Nyådalen i øst, Tågå statsalmenning i vest og en linje i retning fra Bogåenes utløp i Nyåa over høyde 932 på Måsåfjellet i sør kjennes å være sameie mellom saksøkeren og de saksøkte nr. 1 - 4 og 6, Per Ingulf Høen, Ivar Kvernrød, Ingrid Berit Sørløkken, Eilif Langrød og Charles Nilsen.

2. I området mello Høens grense og Gardåa er i tillegg til de i pkt. 1 nevnte parter saksøkte nr. 5 Hans O. Langrød sameieberettiget.

3. Forøvrig kjennes arealene i Nyådalen som tilhører Langrød sør for den i pkt. 1 angitte linje over Måsåfjellet å være sameie mellom saksøkeren og saksøkte nr. 4 og 6, Eilif Langrød og Charles Nilsen.

4. Vesterøyene med slått og havning i fjellbandet mellom Nyåa, dennes tilløp søndre Bogåa og havningslinja av 1851 tilhører gnr. 266, bnr. 1, Harald Forodden. Området er mot nord avgrenset av søndre grense for teig tilhørende gnr. 267, bnr. 11 fastlagt av jordskifteretten 27. juli 1979.

5. Tvistenes verdi er for alles vedkommende over kr. 2.000,-, jfr. jordskifteloven §17.

6. Dommen settes til forhånds påanke jfr. jordskifteloven §62.

7. I saksomkostninger for jordskifteretten betaler de saksøkte, en for alle og alle for en, kr. 8.000,- - åttetusen kroner - til det offentlige innen 2 uker fra dommens forkynnelse."

Som bilag til jordskifterettens kjennelse og dom fulgte et kart hvor tvistefeltet er inntegnet. Videre er inntegnet grenser og angitt betegnelser som blant annet viser hvem som er sameieberettiget for de forskjellige områder.

Jordskifterettens dom er avsagt under dissens for så vidt angår sameierett for eierne av Høen og Kvernrødgårdene. Flertallet - de to jordskiftemeddommere - fant at eierne av disse gårder hadde sameierett, men begrenset til den nordlige del av området etter en linje trukket fra Bogåas utløp i Nyåa over Måsåfjellet. Rettens formann stemte for at disse overhodet ikke hadde sameierett i området.

Jordskifterettens kjennelse og dom ble påanket til Frostating lagmannsrett av Hans P. Langrød og Bernt og Svein Hovstad. Hans P. Langrød påsto avvisning av Harald Foroddens krav og stadfestelse av jordskifterettens avvisning av Hans O. Langrøds sameiekrav sør for Gardåa. For øvrig bestred han prinsipalt kravene om sameierett i noen del av området, og også Foroddens krav om eiendomsrett til Vesterøyene. Bernt og Svein Hovstads anke gjaldt avvisningen. Hans O. Langrød motanket for så vidt angikk avvisningen av hans sameiekrav sør for Gardåa.

Frostating lagmannsrett, som var satt med to sakkyndige domsmenn, avsa 14. desember 1987 dom med slik domsslutning:

"A. Hovedanken.

1. Ankemotpartene nr. 1-6 er ikke sameiere i tvistefeltet.

2. Hans P. Langrød kjennes som eier av Langrød, gnr. 267, bnr. 1 og 2 i Midtre Gauldal å være eneeier og dermed berettiget til all jakt, fangst og fiske på Langrødeiendommen avgrenset mot Høen i nord, tilstøtende eiendommer i Budal i vest og syd, grenselinjen mot Nyhaugen og Styggfjellet i øst og videre derfra mot Forodden etter forliksgrensen av 1969 frem til Nyåa og videre nordover langs Nyåa (Vesterøyene innbefattet) alt for så vidt angår fjellområdene.

3. Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød, Ingrid Berit Sørløkken, Eilif Langrød, Hans O. Langrød, Charles Nilsen og Harald Forodden betaler en for alle og alle for en innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse sakens omkostninger til det offentlige v/skattefogden i SørTrøndelag med kr. 73.212,90 - syttitretusentohundreogtolv 90/100 - kroner.

B. Motanken fra Hans O. Langrød:

1. Krav fra Hans O. Langrød om å være sameier med Hans P. Langrød m.fl. i tvistefeltet behandlet i jordskiftesak avgjort ved Gauldal og Strinda jordskifteretts kjennelse av 27. juli 1979 i sak 19/ 1976, stadfestet av Frostating lagmannsrett ved dom av 13. november 1981, avvises.

2. Hans O. Langrød betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse sakens omkostniner til det offentlige v/skattefogden i Sør-Trøndelag 15.000 - femtentusen - kroner.

C. Anken fra Bernt Hovstad og Svein Hovstad:

1. Sør-Trøndelag jordskifteretts kjennelse av 16. desember 1985 stadfestes. For øvrig avvises anken.

2. Bernt Hovstad og Svein Hovstad betaler en for begge og begge for en innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse sakens omkostninger til det offentlige v/skattefogden i Sør-Trøndelag med 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner.

D. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse stadfestes."

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens for så vidt angår spørsmålet om sameierett for de berørte bruk som var fraskilt Langrød, gnr 267 bnr 1, idet de to sakkyndige meddommere i likhet med jordskifteretten fant at disse hadde sameierett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til jordskifterettens kjennelse og dom og lagmannsrettens dom.

Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød, Ingrid Berit Sørløkken, Eilif Langrød, Hans O. Langrød, Charles Nilsen, Harald Forodden, Bernt Hovstad og Svein Hovstad har alle påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak. Åtte av de ankende parter og Hans P. Langrød avga forklaring. Det er videre avgitt forklaring av 14 vitner. Den ene av partene og fire av vitnene har ikke forklart seg for noen av de tidligere retter. For Høyesterett er det også fremlagt noen nye dokumenter som jeg delvis kommer tilbake til.

Fra de ankende parters side er i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at den grense som ble trukket mot Høen i 1827, hadde eller senere fikk status som eiendomsgrense, og at utstrekningen av Langrød i fjellet i vest og syd var festnet da Jens Nielsen Melhus ervervet Langrød og Forodden i 1853. Rettsoppfatningen om rettighetsforholdene i området har vært uklar, og det foreligger motstridende opplysninger. Ved vurderingen av eiendomsforholdet i dag må det legges vesentlig vekt på den faktiske bruk. Det historiske utgangspunkt er at utmarksområdene i Nyådalen hørte til Kongens allmenning som gårdene brukte etter behov. Etter hvert fikk de enkelte gårder en særlig rett til skog og slåtter som de hadde brukt i lengre tid, mens resten av området ble liggende i fellesskap mellom gårdene, avgrenset etter naturlige grenser.

Jens Nielsen Melhus var den første eier som hevdet at han også eide fjellstrekningene. Hans begrunnelse var ikke gammel bruk, men at han hadde kjøpt arealene syd for grenselinjen mot Høen etter 1827-forretningen. Etter de ankende parters mening var det imidlertid bare skogen som ble delt ved denne forretning. Det er ikke grunnlag for å se den grense som da ble trukket som en eiendomsgrense også i fjellområdet. Det sies uttrykkelig i forretningen at hver beholder sine engesletter med derpå stående skog, og at havnegang skal være felles for begge parter som tidligere. I 1827 var både Høen og Langrød leilendingsbruk under Mustgodset, og noen grense i fjellet var det ikke behov for. De ankende parter hevder i denne forbindelse at grensen i forretningen ikke ble trukket helt til Klumpen, men til den første høyde i Lillefjellområdet, på 814 m.o.h. Heller ikke de grensegangsforretninger som ble holdt i 1827 nord for tvisteområdet mellom Høen og Kvernrød med flere omfattet snaufjellet.

Etter de ankende parters mening har alle de rettsinstanser som behandlet tvister som Jens Nielsen Melhus var involvert i, lagt til grunn at 1827-forretningen ikke gjaldt fjellområdet. Lagmannsretten har i den foreliggende sak trukket uriktige slutninger av disse rettsavgjørelser. Lagmannsretten har også uriktig sett bort fra betydningen av den sak mellom Melhus og Røros Verk som endte med Høyesteretts dom i 1867. Denne sak viser etter de ankende parters mening at tvisteområdet i den sak som nå foreligger, ble ansett som et felles bruksområde for leilendingsbruk under Røros Verk. Dette korresponderer med Røros Verks kart av 1887 hvoretter tvisteområdet er verkets eiendom, eventuelt i sameie med tidligere utskilte bruk.

Senere fant det sted en utskifting av skog og slåtter. Sentralt her står forliket av 1899 mellom Høen, Kvernrød og Langrød. Det som her ble utskiftet, var skog og slåtter, ikke fjellområdet. Forretningen tyder på at det tidligere var et fellesskap. Ved forliket ble det satt en syd-grense for den del av Langrøds eiendom som var samlet. Syd for denne grense lå det en del avgrensede parseller for de enkelte eiendommer. Det vises til bestemmelsen i forliket om at Langrøds bruksrett til skog til Nyåsetrenes behov forblir uforandret, en bestemmelse som hadde vært unødvendig hvis Langrød hadde eiendomsretten til seterområdet. Forliket viser også at partene var seg bevisst forskjellen mellom eiendomsrett og bruksrett.

Både Langrød, Høen og Kvernrød har hatt så vel setre som slåtter både i Nyådalen og Fordalen. Det har her vært samme type rettigheter i eldre tid for de tre gårder, og den samme type bruk. Det kreves da en særlig begrunnelse for at det skal ha oppstått et eneeie på Nyådal-siden mens det er et fellesskap på Fordal-siden av samme dalføre. I alle tilgrensende fjellområder foreligger det et fellesskap, enten allmenning eller et større sameie.

Etter århundreskiftet foreligger det etter de ankende parters syn ikke noe grunnlag - verken dokumentmateriale eller bruksutøvelse - som kan begrunne en enerett til tvisteområdet for Langrød i forhold til Høen og Kvernrødgårdene. Inntil tvistene begynte i 1950-60-årene, var det felles bruk i området. Havnegangen var ubetinget felles, men var regulert mot slåtteområder, blant annet ved et forlik i 1851.

De ankende parter hevder prinsipalt at Høen og Kvernrødgårdene har sameierett i tvistefeltet, subsidiært kreves sameierett nord for Måsåfjellet i samsvar med jordskifterettens dom.

Når det gjelder sameierett for de utskilte bruk, slutter de ankende parter seg til begrunnelsen fra jordskifteretten og lagmannsrettens mindretall. De ankende parter mener at det ved sameievurderingen må legges størst vekt på de første fradelinger - i 1902 - av bnr 6, Brandeggen og bnr 7, Langrødstrø. Lagmannsrettens flertall har tolket skyldsettingsforretningene uriktig når det ikke her finner holdepunkter for at disse nye bruk ble tillagt rettigheter ut over hva som ble spesifikt angitt. Uttalelsen i forretningene om at Langrød ikke tidligere har ligget i annet fellesskap med andre eiendommer enn havnegang, og at det ikke ved fradelingene innføres noe nytt fellesskap, gjelder etter praksis ikke fjellstrekninger. Formålet med fradelingene må ha vært å skape bruk som skulle gi livsgrunnlag for en familie, og da var de avhengig av å kunne bruke fjellområdene. Begge bruk fikk også seterrett. For Brandeggen kommer til at denne ble overdratt til nest eldste sønn. Langrødstrø hadde tidligere vært en husmannsplass. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere de to bruk forskjellig når det gjelder rettigheter i fjellet.

Fradelingen i 1913 av bnr 8 - Gjerdet - som ble overdratt til eieren av bnr 6, atskiller seg fra de øvrige fradelinger ved at grensen for en av de parseller som ble overdratt, er angitt å gå til grensen mot Budalen og deretter følge denne. Til tross for at parsellen etter grensebeskrivelsen også omfattet fjellområdet, mener de ankende parter at parsellen bare omfattet slåtteområder og skog. De ankende parter hevder at den grenselinjen som er beskrevet, er notorisk feil, og at det ikke kan legges noen vekt på den, heller ikke for sameiespørsmålet. Nåværende eier av bnr 6 og 8, Eilif Langrød, hevder ikke å være eier av det fjellområde som eventuelt skulle omfattes av denne parsell.

Ved fradelingen i 1923 av bnr 11 som nå eies av Hans O. Langrød, må det legges vekt på at tidligere eier holdt tilbake det utskilte bruk til seg selv, med sikte på at det senere skulle overtas av hans pleiesønn. Gjenværende del av bnr 1 ble overdratt til en pleiedatter og hennes ektefelle.

Senere disposisjoner bekrefter at de her fraskilte bruk har vært ansett som medeiere i fjellområdet. Sammen med blant annet bnr 1 har de gitt garantierklæring om fri grunn m.v. til vei, og tatt del i jaktutleie. At den skogen som ble holdt tilbake i 1888, da Langrød ble selveierbruk, ved tilbakeskjøtingen i 1920 ble delt mellom bnr 1 og de fraskilte bruk, viser at de ble ansett som likeverdige. Det samme gjelder delingen av skogen mellom bnr 1 og bnr 11 da dette ble fradelt i 1923.

Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad hevder i ankeerklæringen at lagmannsretten skulle ha vurdert og avgjort spørsmålet om de har jaktrett i tvisteområdet etter viltloven §29. Ut fra de omfattende bruksrettigheter i tvisteområdet, mener de at dette under enhver omstendighet går inn under viltloven §29. Disse tre parter har i ankeerklæringen nedlagt en egen påstand om at Hans P. Langrød ikke har enerett til jakt i tvisteområdet. For øvrig hevder de i ankeerklæringen å ha en rettslig interesse i å støtte de parter som hevder å ha sameierett.

Ut fra det syn at lagmannsrettens dom av 1981 i den tidligere grensegangssak er uriktig, hevder Hans O. Langrød at rettskraftsvirkningen av denne dom må begrenses til det strengt nødvendige. I den endelige påstand for Høyesterett krever han å være sameier i tvisteområdet "nord for den linje jordskifteretten har trukket i øst-vest-retning over Måsåfjellet".

For så vidt angår eiendomsretten til Vesterøyene, er det fra Harald Foroddens side vist til jordskifterettens dom. Han fremhever at det ikke er grunnlag for å stille Vesterøyslåtten i en annen stilling enn andre slåtter i området. Det alminnelige er at eiendomsretten følger slåtteretten. Harald Forodden kan ikke være bundet av rettsforliket av 1952 med Hans O. Langrød etter at denne er frakjent eiendomsrett i området og derfor ikke er i stand til å oppfylle sin forpliktelse etter rettsforliket. Partene har av denne grunn avtalt at forliket ikke lenger gjelder. Det er ingen grunn til å se denne avtale som et krumspring i den foreliggende sak slik ankemotparten gjør.

Forodden tar også avstand fra ankemotpartens subsidiære påstand om at eiendomsretten må begrenses til den del av Vesterøyene som faktisk har vært brukt som slått. En slik begrensning vil være i strid med anerkjent oppfatning av hva en slått er, se Høyesteretts dom i Rt-1978-251.

På vegne av de ankende parter Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød, Ingrid Berit Sørløkken, Eilif Langrød, Hans O. Langrød og Charles Nilsen er nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Fjellområdet begrenset av en forlengelse av skoggrensen mot Høen i nord, Budal i vest og syd, en linje fra Nyhaugen til Styggfjellet i øst, Forodden og forliksgrensen av 1969 frem til Nyåa og videre nordover Nyåa til skogbandet for utskilte skog- og slåttetiger frem til Høen er en sameiestrekning mellom eierne av eiendommene Langrød (267/1), Brandeggen (267/6), Langrødstrø (267/7), Nyrydd (267/11), Høen (268/1), Kvernrød øvre (269/1) og Kvernrød nedre (269/2), alle i Midtre Gauldal kommune, dog slik at Hans O. Langrød som eier av eiendommen Nyrydd (267/11) bare har sameierett nord for den linje jordskifteretten har trukket i øst-vest retning over Måsåfjellet.

Subsidiært:

Jordskifterettens dom stadfestes, dog slik at Hans O. Langrød, eier av gnr. 267, bnr. 11, har sameierett til grunn innenfor tvisteområrådet beskrevet foran, og nord for den linje jordskifteretten har trukket i øst-vest retning over Måsåfjellet.

I begge tilfeller:

Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød, Ingrid Berit Sørløkken, Eilif Langrød, Hans O. Langrød og Charles Nilsen tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett, lagmannsrett og Høyesterett."

På vegne av Harald Forodden er nedlagt slik påstand:

"Harald Forodden, som eier av Forodden gnr. 266 bnr 1, er eier av området Vesterøyene, avgrenset mot Langrøds slått Vasskjølen i nord, mot Nyåa i øst, mot Søndre Bogåa i vest og mot havnelinjen av 1851 i syd.

Harald Forodden tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett, lagmannsrett og Høyesterett."

På vegne av Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad er nedlagt slik påstand:

"Hans P. Langrød, eier av Langrød, gnr. 267, bnr. 1 i Midtre Gauldal, er ikke eneberettiget til all jakt og fangst i fjellområdet begrenset av en forlengelse av skoggrensen mot Høen i nord, Budal i vest og syd, en linje fra Nyhaugen til Styggfjellet i øst, Forodden og forliksgrensen av 1969 frem til Nyåa og videre nordover Nyåa til skogbandet for utskilte skog- og slåtteteiger frem til Høen.

Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Hans P. Langrød, gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Resultatet støttes også av andre momenter. Ankemotparten har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:

Langrød er en meget gammel eiendom der det har vært aktive brukere i flere hundre år. Nyådalen må relativt tidlig ha utviklet seg til å bli en særeiendom først og fremst for Langrød, som dalen naturlig sognet til - geografisk og topografisk. Høen og Kvernrødgårdene lå lenger nord i Fordalen. Disse gårder hadde rike skogforekomster og store arealer for øvrig. I Nyådalen hadde de begrensede interesser.

Langrød lå et par generasjoner under Mustgodset, men ble også da ansett som en egen eiendom. I motsetning til enkelte andre leilendingsbruk ble Langrød ikke kjøpt av Røros Verk. Dette forklarer at Langrøds eiendom ikke ble felleseiendom for leilendingsbruk under verket, slik forholdet ble for fjellområdene i Fordalen.

Den grense som ble trukket i 1827 mellom Høen og Langrød, var også den gang en eiendomsgrense. Den var ikke bare en skoggrense, men omfattet også høyfjellet. Grensen ble trukket lenger inn i fjellet enn de ankende parter hevder. At Høen og Langrød den gang var leilendingsbruk, kan ikke ha betydning for vurderingen av grensen som en eiendomsgrense. Det er heller ikke riktig at de grensegangsforretninger som ble holdt samme år nord for tvisteområdet, ikke omfattet fjellområdene. Også disse grenser har vært ansett som eiendomsgrenser.

Man må iallfall - som lagmannsretten gjør - kunne legge til grunn at 1827-grensen ble ansett som en eiendomsgrense på 1850-tallet, da Langrød og Forodden ble kjøpt av Jens Nielsen Melhus. Ankemotparten er enig i lagmannsrettens tolkning av dokumentmaterialet. Ankemotparten er også enig i at den rettssak som endte med Høyesteretts dom i 1867, ikke har noen betydning i den foreliggende sak.

Ankemotparten viser til en uttalelse av 1854 fra fullmektig Schjødt ved Mustgodset til Røros Verk som hevdes å bekrefte at 1827-grensen mellom Langrød og Høen var en eiendomsgrense. Dette anses som et viktig dokument, idet Schjødt var med ved overdragelsen av resten av Mustgodset til Røros Verk.

Ankemotparten legger også stor vekt på en uttalelse av 16. november 1894 fra Nils Melhus, sønn av Jens Melhus, om eiendomsforholdene for Langrød og Odde (Forodden) i farens eiertid. Dette er et nytt dokument for Høyesterett. Her fremstilles 1827-grensen som en eiendomsgrense for Melhus for all eiendom syd for denne grense på Foras' vestside, Fordalen og i hele Nyådalen. Gårdene Høen og Kvernrød ble ansett for å ha havnerett i en del fjellhavner, enkelte engesletter og en begrenset hugstrett. Dommen i 1855 i tvisten mellom Melhus og Sandrød, en gård på østsiden av Fora, som også lagmannsretten har vurdert, ble ansett som en bekreftelse både av Røros Verk og leilendingene for at Melhus hadde eiendomsretten.

Ankemotparten er ikke enig i den betydning som de ankende parter tillegger forliket av 1899 mellom Langrød, Høen og Kvernrødeiendommene. Det bestrides at det ved dette forlik ble satt en sydgrense for den del av Langrøds eiendom som lå samlet. Det er heller ikke holdepunkter for at det her skjedde en utskifting av et tidligere fellesskap. Det som skjedde, var en regulering av gamle bruksrettigheter til skog, havn og slåtter. Videre ble bestemt at Langrød skulle ha hugstrett til setrenes behov. Man kan ikke av dette siste punkt utlede at Langrød ikke var eier av områdene omkring Nyåsetrene. Den naturlige forklaring er at skog var et knapphetsgode, og at Høen og Langrød hadde fått medeiendomsrett i skog sør for Gardåa.

Kartet av 1887 fra Røros Verk som er påberopt av de ankende parter, er ikke noe bevis for at Verket mente å eie fjellområdene. Kartet er iallfall for usikkert til å ha noen bevisverdi for dette spørsmål. Den grenselinje som de ankende parter legger vekt på, strider mot andre grenselinjer og objektive data.

Også fradelingene av bruk under Langrød etter århundreskiftet støtter det syn at Langrød var eier i Nyådalen, også av fjellområdene. Særlig fremheves 1913-forretningen der grensen for en fraskilt teig - teig C - er trukket helt opp til Budals grense. Fradelingen skjedde uten protest eller medvirkning fra Høen og Kvernrødgårdene. Det må forutsettes at skylddelingsmennene var kjent med den lokale oppfatning av eiendomsforholdene. At nåværende eier, Eilif Langrød, hevder at han ikke eier fjellområdet, kan det ikke legges vekt på. Han har tidligere hevdet noe annet.

Den felles bruk av tvisteområdet som de ankende parter påberoper, har heller ingen betydning ved vurderingen av eiendomsforholdet i fjellområdet i forhold til Høen og Kvernrød-gårdene. Retten til beite, slått, skog og seter som var det viktigste, var regulert og fant sted utenfor det område som nå er tvistefeltet. Mosetak i fjellet må ha hatt liten betydning og må ha vært en tålt bruk. Vitneforklaringer viser at heller ikke jakten hadde noen stor betydning i eldre tid.

Etter ankemotpartens mening er det ikke riktig at en eneeiendomsrett til fjellområdet i Nyådalen vil avvike fra de ordninger som ellers gjelder for fjellområdene i distriktet. I de omkringliggende fjellområder finner man varierte eiendomsmønstre. Også i området nord for Høen-Langrød-grensen er det skjedd en deling mellom flere bruk som er blitt eneeiere. Eiendomsforholdet i Nyådalen må vurderes på grunnlag av de spesielle forutsetninger der.

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at en sameierett for Høen og Kvernrødgårdene iallfall må begrenses til fjellområdet nord for Måsåfjellet, i samsvar med jordskifterettens dom.

For så vidt angår sameierett for de fraskilte bruk, fremheves at alle fradelinger gjelder klart avgrensede teiger og rettigheter. Selv om man ikke kan foreta en ren ordfortolkning av fradelingsforretningene, må det her legges vekt på at det er brukt klare begreper, som skogteiger og engesletter, som partene må ha forstått betydningen av. Det kan da ikke legges noe annet og mer inn i forretningene enn hva de gir uttrykk for.

Som allerede nevnt, er grensen for den ene teig som ble fraskilt i 1913, teig C, utvilsomt trukket helt opp til fjellet, noe som er uforenlig med sameie både for de andre fradelte bruk og andre gårder. For en annen teig - D - er angitt at den "omgives forresten av E. Langrøds eiendom". Dette tyder på at eieren av bnr 1 har ansett seg som eier i området.

Fradelingen i 1923 av bnr 11, som ble beholdt av eieren av bnr 1, følger samme mønster som de tidligere forretninger.

Det argument at formålet med delingen var å skape bærekraftige bruk, har liten vekt. Brukene ble bærekraftige med de rettigheter de fikk. Andre rettigheter var det ikke tale om.

Delingen av skogen ved tilbakeskjøtingen fra Digre i 1920 er - som lagmannsretten bemerker - lite egnet til å kaste lys over det som skjedde ved fradelingene i 1902 og 1913. At bnr 11 ved fradelingen i 1923 fikk halvdelen av den skog som var utlagt til bnr 1, kan heller ikke gi støtte for at bnr 11 fikk andre rettigheter enn de som var spesifikt angitt.

Andre argumenter som er påberopt for en sameierett for de fraskilte bruk, har liten eller ingen betydning. At de ga felles erklæring om avståelse av grunn m.v. til vei, forklares både ved at veien skulle gå over deres parseller, og at de hadde felles nytte av veien.

Når det gjelder jakten, har denne i tidligere år hatt liten betydning. Utleie av jakt har først funnet sted i de senere år, og det synes å være noe tilfeldig hvilke parter som har deltatt i utleien. Jakten ville for øvrig omfatte deres eiendommer også bortsett fra et eventuelt sameie i fjellet.

I forbindelse med tvisten om eiendomsretten til Vesterøyene, opplyser ankemotparten at det under Forodden er tre gårder, Forodden, Oddryggen og Forbakken. Av disse er det bare Forbakken som i dag er bebodd og drives. Eieren av Forodden er den eneste som er part i tvisten. Denne eiendom er nedlagt. Bruken av slåtten i Vesterøyene opphørte på 1950-tallet.

Ankemotparten bestrider ikke at Forodden har en slåtterett i Vesterøyene, men denne rett er begrenset til de områder som har vært brukt til slått.

Etter de delingsforretninger som har betydning i forholdet mellom Langrød og Forodden, er det klart at Vesterøyene ligger på Langrød-siden av grenselinjen. Hvis Vesterøyene skulle vært eiet av Forodden, ville det vært naturlig at dette hadde vært sagt i forretningene.

Vitneforklaringer viser at det ikke er i samsvar med rettsoppfatningen i området at Forodden eier Vesterøyene. Det erkjennes at rettsforliket av 1952 med Hans O. Langrød ikke er rettskraftig i forhold til ankemotparten. Materiellrettslig må imidlertid Forodden nå være avskåret fra å komme tilbake med et krav om eiendomsrett som eierne av gården ga avkall på i dette forliket. At Forodden og Hans O. Langrød nå har omgjort den ordning som der ble etablert, må sees som et krumspring i den foreliggende sak.

Subsidiært hevder ankemotparten at en eiendomsrett for Forodden i Vesterøyene må begrenses til de områder som faktisk har vært brukt som slått.

Den særlige påstand fra Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad om jaktrett i tvistefeltet etter viltloven §29, er ikke kommentert av ankemotparten i prosedyren for Høyesterett, idet Høyesterett avskar videre forhandling om denne del av påstanden etter tvistemålsloven §378 annet ledd. I anketilsvaret har ankemotparten gjort gjeldende at denne påstand må avvises på prosessuelt grunnlag, og at den for øvrig er materielt ugrunnet.

Hans P. Langrød har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom i alle ankesaker stadfestes, dog slik at Hans O. Langrøds krav om sameie avvises syd for den linje jordskifteretten har trukket over Måsafjell.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må forkastes for så vidt angår kravet om sameierett fra eierne av Høen og Kvernrød, men at kravet om sameierett for eiere av de utskilte bruk under gnr 267 - bnr 6 og 8, bnr 7 og 10 og bnr 11 - må tas til følge. I forhold til eieren av bnr 11, Hans O. Langrød, må sameiet begrenses til den del av tvisteområdet som ikke var omfattet av den tidligere grensegangssak. Påstanden fra Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad om at Hans P. Langrød ikke har enerett til jakt i tvistefeltet, må etter min mening avvises. Jeg er videre kommet til at Harald Foroddens anke ikke kan føre frem. Om de enkelte tvistespørsmål skal jeg bemerke:

Kravet om sameierett fra eierne av Høen og Kvernrudgårdene.

Et naturlig utgangspunkt i saken er at vestsiden av Nyådalen på et relativt tidlig tidspunkt ble et særlig bruksområde for noen få gårder. Gårdene på østsiden av Fora har ikke utøvet noen bruk her. Langrød fikk på grunn av sin beliggenhet og de topografiske forhold en sentral stilling i området, men også Høen og Kvernrød lenger nord i dalen hadde forholsvis store interesser her, blant annet slåtter og skog. De er alle tre meget gamle gårder, antakelig med opprinnelse helt tilbake i middelalderen.

Som det fremgår av lagmannsrettens dom, har det vært en rekke tvister om rettighetsforholdene i Nyådalen, først og fremst om rett til slåtter og skog. Fjellområdet har fått en øket økonomisk betydning i de senere år som følge av verdien av jaktretten.

Noen hjemmelsdokumenter som viser hvem som har eiendomsrett til fjellområdet i Nyådalen, foreligger ikke. Tvisten må avgjøres på grunnlag av annet dokumentmateriale og det man kan slutte av rettsoppfatningen og bruken av området.

Av sentral betydning i saken er den såkalte markegangsforretning av 1827 der det ble trukket en grense mellom Langrød og Høen. De ankende parter hevder at denne grense bare var en bruksgrense for skogen, og at grensen bare ble trukket til den første høyde i Lillefjellet, på 814 m.o.h. Ankemotpartene hevder derimot at grensen var en eiendomsgrense, at den ble trukket til høyeste punkt i Lillefjellet, og at den videre fortsettelse til Klumpen er en naturlig grenselinje.

Så vidt forstås er partene enige om at en grense over det høyeste punkt på Lillefjellet til Klumpen er den nordlige grense for tvistefeltet. Det uenigheten gjelder, er om grensen også ovenfor skogbandet er en eiendomsgrense for Langrøds eiendom mot Høen, eller om det er sameie mellom Langrød, Høen og Kvernrød i fjellområdet sør for denne grense. Rettighetene til de bruk som er fraskilt Langrød, kommer jeg tilbake til.

Jordskifteretten la til grunn at 1827-grensen var en bruksgrense for skogen og ikke gikk lenger enn til området ved skogbandet. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til om denne grense allerede i 1827 var å anse som en eiendomsgrense, men la til grunn at grensen er blitt betraktet som en eiendomsgrense mellom Langrød og Høen, og at grensene for Langrød i fjellet i vest og syd var festnet allerede på den tid Jens Nielsen Melhus ervervet Langrød og Forodden i 1853.

Verken markegangsforretningens ordlyd eller de opplysninger som ellers foreligger om rettighetsforholdene, gir etter min mening noe klart grunnlag for å slutte at det allerede i 1827 ble trukket en eiendomsgrense, og at denne grense også omfattet fjellområdet. Det er imidlertid av betydning at det i 1827 også ble holdt markegangsforretninger nord for Langrød-Høengrensen - mellom Høen og Kvernrød og Kvernrød og Forset. Utskrift av disse forretninger er fremlagt som nye dokumenter for Høyesterett. De grenser som ble beskrevet i disse forretninger, strekker seg innover mot området ved Klumpen. Det ligger nær å anta at også grensen mellom Langrød og Høen skulle fortsette innover mot samme område.

Det neste spørsmål er da om utviklingen av rettighetsforholdene og rettsoppfatningen i området gir noen veiledning om betydningen av grensen i dag. For min del finner jeg ikke at det kan fastslås at det var noen festnet rettsoppfatning om Langrøds grenser i fjellet alt på 1850-tallet, slik lagmannsretten gir uttrykk for. Lagmannsrettens vurdering synes i vesentlig grad å bygge på de rettstvister som Jens Melhus, som eier av Langrød og Forodden, var innblandet i, og den rettsoppfatning som kan utledes av disse saker. Om disse rettstvister skal jeg for min del bemerke:

I en sak mellom Melhus og bl.a. Sandrød som tok til i 1854, ble det lagt til grunn at Sandrød ikke hadde rett til hugst på en slått denne eiendom hadde innenfor Langrøds og Foroddens grenselinjer. Retten la til grunn at slåtteretten var en servitutt og at Melhus hadde eiendomsretten. I dommens premisser er ellers uttalt at "Høifjældet" danner grensen mot syd og vest for gårdene Forodden og Langrød mot andre bygder, og at grenselinjen av 1827 er Langrøds grense i nord mot Høen. Ordlyden kan tyde på at man forutsatte at eiendommen strakte seg innover i fjellet, men dette spørsmål lå utenfor hva retten skulle ta standpunkt til. Man kan etter min mening ikke trekke noen bestemte slutninger av den formulering som her er brukt. Det materiale som er fremlagt for Høyesterett i den foreliggende sak, blant annet en uttalelse fra Jens Melhus' sønn som ankemotparten har påberopt, kan nok gi holdepunkter for at Melhus' krav om å være eier av slåttene, ble respektert. Men man kan ikke av denne utlede noe generelt om rettsoppfatningen til fjellområdet.

Lagmannsretten vurderer videre en delings- og skyldsettingsforretning av 1855 på gården Storbudal, som ligger på vestsiden av Nyådalen på den andre siden av vannskillet. Det som fremheves i denne forretning, er uttalelsen om at eiendommen støter mot Langrøds eiendom. Heller ikke en slik formulering gir grunnlag for slutninger om eiendomsforholdet på Langrødsiden.

Lagmannsretten legger videre vekt på den åstedssak som ble påstevnet av Røros Verk mot Jens Melhus og som endte med forlik i 1860. Foranledningen til saken var at Melhus til skade for leilendingene under Røros Verk hadde havnet med et større antall kreaturer enn hva han kunne vinterfø på Forodden. I forliket reguleres slåttebruken både i Fordalen og Nyådalen. Det lagmannsretten så vidt skjønnes legger vekt på i denne sak, er at Melhus hevdet å være eier av fjellområdet i Nyådalen sør for grensen av 1827, og at Røros Verk - ifølge lagmannsretten - ikke bestred denne anførsel. Uansett hvordan Røros Verks anførsler for så vidt må forstås, kan jeg ikke se at anførslene i denne åstedssaken har noen vesentlig betydning i den foreliggende sak. Langrøds eiendomsrett til fjellområdet i Nyådalen kunne ikke ha noen betydning i åstedssaken, og det var da heller ingen grunn for Røros Verk til å gå inn på dette spørsmål.

De ankende parter legger størst vekt på saken mellom Røros Verk og Melhus som fikk sin avslutning med dom i Høyesterett i Rt-1867-631. Melhus ble her kjent uberettiget til å hugge tømmer på østsiden av Fordalen. Underrettens dom ble stadfestet av stiftsoverretten og senere av Høyesterett. Det som hevdes å ha betydning for den foreliggende sak, er underrettens premisser. Retten ga generelt sin tilslutning til Røros Verks anførsler. Jeg finner for min del ikke at de synspunkter som Verket ga uttrykk for om eiendomsforholdet bl.a. for Forodden da denne gård ble fraskilt Mustgodset, uten videre kan overføres på Langrød. Verket ga her uttrykk for at det var bare den jord, skog og havn m.v. som var brukt av leilendingene i Fordalen som fulgte med salget da disse ble selveiere. Denne uttalelse synes ikke å harmonere med den uttalelse fra fullmektig Schjødt ved Mustgodset som ankemotparten har påberopt. Rettens egne bemerkninger om omfanget av salget, knytter seg spesielt til Forodden og Fordalen. Det som etter min mening har interesse i den foreliggende sak, er vurderingene av grensegangsforretningene mellom leilendingsbruk under Mustgodset. Melhus påberopte seg også i denne sak å eie alt som lå sør for grenselinjen av 1827 mellom Langrød og Høen, mens Røros Verk hevdet at hensikten med de grensegangsforretninger som ble holdt i 1826-1827 ikke var å bestemme eiendommenes grenser; hensikten var bare å forebygge tvist mellom leilendingene som var forpliktet til å levere et visst kvantum tømmer årlig av sine bygselgårders skog. Denne oppfatning av disse grensegangsforretninger fikk tilslutning av retten, som også uttalte at Melhus ved tidligere anledninger hadde gått ut fra at denne oppfatning var riktig.

Etter min mening viser denne sak at det på midten av 1800-tallet neppe var noen fast rettsoppfatning at Langrød eide fjellstrekningene i Nyådalen, slik lagmannsretten har lagt til grunn.

Jeg kan heller ikke se at de opplysninger vi har om utviklingen frem til århundreskiftet, gir noen veiledning med hensyn til rettighetsforholdet i fjellet. Røros Verks kart av 1887 som de ankende parter viser til, er etter min mening for uklart til at det kan trekkes slutninger om grensene i fjellet. Forliket mellom Kvernrød, Høen og Langrød av 1899 som de ankende parter legger stor vekt på, regulerer retten til slåtter og skog. Jeg kan for min del ikke se at det bygger på noen bestemt forutsetning om eiendomsretten i fjellet.

Jeg går så over til å vurdere de fradelinger av nye bruk og parseller fra Langrød som fant sted etter århundreskiftet, i 1902, 1913 og 1923. Hvorvidt de nye bruk fikk sameierett i fjellområdet, kommer jeg tilbake til. Det som her skal vurderes, er om disse fradelinger har noen betydning for spørsmålet om Høen og Kvernrødgårdene har sameierett.

For enkelte av de utskilte parseller er det angitt at grensen går til fjells eller til fjellet. Disse formuleringer kan imidlertid ikke forstås slik at grensene omfatter fjellstrekningene. Jeg legger heller ingen vekt på det svar som er gitt i skylddelingsforretningene på visse standardspørsmål, nemlig at Langrød ikke tidligere har ligget i fellesskap med andre eiendommer enn i havnegang, og at det ved fradelingen ikke er stiftet noe nytt fellesskap.

Ved skyldsettingsforretningen i 1913 ble det fradelt fire parseller som ble overdratt eieren av bnr 6, fradelt i 1902. Den ene av disse parseller - parsell C - omfatter et område sør for Gardåa. Den søndre grenselinje for denne parsell er beskrevet å gå til grensen mot Budal. Slik parsellen er beskrevet i forretningen, består den for en vesentlig del av fjellområde. Det er fra de ankende parters side hevdet at den grense som er beskrevet i skylddelingsforretningen, er notorisk feil. Dette er det ikke mulig for Høyesterett å ta standpunkt til på det grunnlag som foreligger. I forhold til Høen og Kvernrødgårdene har det etter min mening i alle fall betydning at det i skylddelingsforretningen ble beskrevet en parsell som også omfatter fjellområdet. Jeg nevner videre at den del av fjellområdet som er beskrevet, ligger innenfor den del av tvisteområdet som jordskifteretten mente at Høen og Kvernrødgårdene har sameierett til. Det var lokalkjente skylddelingsmenn som deltok i forretningen, og det må være grunn til å anta at en skylddelingsforretning som dette ble kjent i distriktet. Etter det opplyste er det ikke fra Høen og Kvernrødgårdene blitt protestert mot forretningen.

De opplysninger som foreligger om bruken av tvistefeltet fra Høen og Kvernrødgårdenes side, er så sparsomme at de ikke kan underbygge kravet om sameierett. Jeg viser til lagmannsrettens vurdering på dette punkt.

I tillegg til det dokumentmateriale som jeg har gjennomgått, er det etter min mening grunn til å se hen til rettighetsforholdene i fjellområdet nord for Langrød-Høen-grensen av 1827. Som nevnt tidligere synes markegangsforretningene i dette område å måtte forstås slik at grensene ble trukket innover i fjellet. Det er opplyst at disse grenser i dag oppfattes som eiendomsgrenser. Langrød har ikke gjort gjeldende noe sameiekrav i disse områder.

Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, er jeg kommet til at eierne av Høen og Kvernrød ikke har sameierett i noen del av tvisteområdet.

Sameierett for de fraskilte bruk

Som jeg allerede har nevnt, gjelder alle fradelingsforretningene - av 1902, 1913 og 1923 - bestemt angitte parseller og rettigheter. Dette er et argument for at fradelingsforretningene er uttømmende, slik at de fradelte bruk ikke kan gjøre gjeldende rettigheter som ikke er uttrykkelig angitt. Til sammenligning kan vises til Høyesteretts dommer i Rt-1961-45 og Rt-1963-190. Utgangsdokumentenes beskrivelse av rettighetene kan imidlertid ikke være ubetinget avgjørende, se i denne retning dom i Rt-1975-1122.

Jeg er under tvil kommet til at de fradelte bruk bør anses som sameiere i fjellstrekningene.

Etter forholdene i området må det antas å ha vært en naturlig forutsetning at de fraskilte bruk skulle få samme type rettigheter som hovedbruket. Ved fradelingene fikk de også innmark, slåtter, skog, seter og beiterett, det vil si de rettigheter som den gang hadde praktisk betydning. At det var disse rettigheter som ble uttrykkelig regulert er naturlig, og kan ikke utelukke at brukene også fikk rettigheter i fjellet.

En eventuell tvil om grensene mellom de enkelte bruks parseller og tvistefeltet, bør etter min mening ikke tillegges noen vesentlig betydning. Dette moment er heller ikke påberopt av partene i saken.

Når det gjelder beite, vil jeg peke på en forskjell mellom forretningen av 1923 og de to øvrige forretninger - av 1902 og 1913. Ved de to sistnevnte forretninger fikk de fradelte bruk havnerett i gårdens innmark og på setrene for så mange kreaturer som de kunne vinterfø. I 1923-foretningen er det - i tilknytning til svaret om at det ikke er stiftet noe nytt fellesskap - uttalt: "Dog har vi samtykket i at utmarken kan benyttes i fellesskap av samtlige til havning idet vi har fundet videregaaende deling utjenlig." Det nye bruk ble således likestilt med hovedbruket når det gjaldt retten til havn.

Heller ikke for spørsmålet om sameierett for de fradelte bruk, legger jeg noen vekt på standardformuleringen om at nytt fellesskap ikke ble stiftet.

At skogen ved tilbakeskjøtingen i 1920 ble delt likt mellom bnr 1 og de to bruk som da var fradelt, ser jeg som en bekreftelse på at de fradelte bruk ble ansett som "likeverdige". Det samme gjelder delingen av skogen mellom bnr 1 og bnr 11 da det sistnevnte bruk ble fradelt i 1923.

At det ene av de bruk som ble fradelt i 1902 ble overdratt til en sønn, og at det ved fradelingen i 1923 var eieren som beholdt det fradelte bruk, støtter etter min mening det resultat jeg er kommet til.

Jeg finner ikke at det er noe avgjørende argument mot en sameierett i fjellområdet for de fradelte bruk at den ene av de teiger som ble fradelt i 1913, omfattet en fjellstrekning.

For så vidt angår Hans O. Langrøds sameierett, skal jeg bemerke:

Som allerede nevnt er det rettskraftig avgjort i den tidligere grensegangssak at Hans P. Langrød i forhold til Hans O. Langrød er eneeier av den sørlige del av tvistefeltet, jfr. lagmannsrettens dom av 13. november 1981. I den foreliggende grensegangssak har jordskifteretten avvist Hans O. Langrøds sameiekrav for området sør for Gardåa. Lagmannsretten har i sin domsslutning vist til jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom i den tidligere grensegangssak. For Høyesterett er det fra Hans O. Langrøds side gjort gjeldende at det bare er grunnlag for avvisning for området sør for Måsåfjellet, som ligger sør for Gardåa.

Jeg går ikke nærmere inn på om det her er noen reell ulikhet mellom jordskifterettens avgrensning i den foreliggende sak og avgjørelsene i den tidligere grensegangssak. I den foreliggende sak må det under enhver omstendighet være riktig å begrense Hans O. Langrøds sameierett til det område som ligger utenfor det tvistefelt som er behandlet i den tidligere grensegangssak, avgjort ved Gauldal og Strinda jordskifteretts kjennelse av 27. juli 1979, stadfestet ved Frostating lagmannsretts dom av 13. november 1981.

Påstanden fra Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad om at Hans P. Langrød ikke har enerett til jakt i tvistefeltet.

De tre parter hevder at spørsmålet om de har jaktrett i tvistefeltet, ikke er rettskraftig avgjort, og at spørsmålet ble tatt opp for de tidligere instanser i den foreliggende sak uten at det ble tatt standpunkt til det.

De tre parter fremmet imidlertid verken for jordskifteretten eller for lagmannsretten noe krav om jaktrett uavhengig av sin påståtte medeiendomsrett i tvistefeltet.

Hans P. Langrøds påstand for lagmannsretten gikk ut på at han var eneeier og "dermed berettiget til all jakt...". Heller ikke denne påstand ga lagmannsretten noen foranledning til å ta opp spørsmålet om de tre parter hadde jaktrett selv om de ikke var medeiere. Spørsmålet må anses som nytt for Høyesterett, og kravet må derfor avvises.

Jeg peker for øvrig på at det ikke er adgang til å anlegge et negativt fastsettelsessøksmål med den påstand de tre parter har nedlagt, jfr. blant annet tvistemålsloven §54.

Påstanden fra Hans O. Langrød og Bernt og Svein Hovstad blir etter dette å avvise.

Eiendomsretten til grunnen i Vesterøyene.

Jeg er for dette spørsmåls vedkommende kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

For Høyesterett har det vært en relativt omfattende prosedyre om de delingsforretninger som gjelder forholdet mellom Langrød og Forodden. Jeg kan ikke se det er noe som viser at grensen er trukket slik at Vesterøyene ligger innenfor Foroddens grenser. Eiendomsretten må i tilfelle avledes av slåtteretten.

Etter opplysninger som foreligger om gammel bruk fra Forodden av slåtteområdet i Vesterøyene, er spørsmålet om eiendomsrett etter min mening noe tvilsomt. På denne bakgrunn legger jeg også noen vekt på at slåtteområdet ikke har vært brukt fra Foroddens side i de senere ti-år, og at eierne av Forodden i rettsforlik av 1952 oppga sin rett i området overfor Hans O. Langrød, som da pretenderte å være eier.

Harald Foroddens anke blir etter dette å forkaste.

Når det gjelder saksomkostninger, skal jeg bemerke:

I spørsmålet om sameierett i tvistefeltet har anken fra Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød og Ingrid Berit Sørløkken ikke ført frem. Anken fra Eilif Langrød, Hans O. Langrød og Charles Nilsen ville derimot etter mitt syn ført frem, for Hans O. Langrøds vedkommende med en reservasjon for så vidt angår grenselinjen for hans sameiedel. - Anken fra Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad vedrørende jaktrett, har ikke ført frem. Det samme gjelder Harald Foroddens anke om eiendomsretten til Vesterøyene.

Etter omstendighetene finner jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten for noen del av tvisten.

Jeg finner videre at Per Ingulf Høen, Ivar Kvernrød og Ingrid Berit Sørløkken heller ikke bør pålegges saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd, første alternativ. Jeg mener det samme bør gjelde saksomkostningene for Høyesterett.

I tvisten mellom Hans P. Langrød og eiere av de fraskilte bruk under gnr. 267 om sameierett bør det etter min mening ikke tilkjennes saksomkostninger verken for lagmannsretten eller Høyesterett, jfr. også her tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd, første alternativ.

Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad bør pålegges ansvar for den del av saksomkostningene for lagmannsretten som kan refereres til avvisningsspørsmålet, og for den del av anken til Høyesterett som gjelder jaktretten, jfr. §180 første og annet ledd og §175 første ledd.

Harald Forodden bør pålegges saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett, jfr. §180 første og annet ledd og §172 første ledd.

Hans P. Langrød har hatt fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett.

Det offentliges omkostninger for lagmannsretten var i alt kr 95.712,90. Jeg finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes for så vidt angår motanken fra Hans O. Langrød og anken fra Bernt og Svein Hovstad. Hans O. Langrød ble her pålagt å betale 15.000 kroner og Bernt og Svein Hovstad til sammen 7.500 kroner. Jeg finner at Harald Foroddens del av omkostningene for lagmannsretten bør settes til 10.000 kroner. For øvrig mener jeg som nevnt at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør tilkjennes.

Det offentliges utgifter for Høyesterett utgjør i samsvar med omkostningsoppgave 194.561 kroner, hvorav 28.106 kroner er utlegg. Av omkostningene for Høyesterett bør Harald Forodden betale 15.000 kroner og Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad til sammen 10.000 kroner.

Da jeg etter rådslagingen er i mindretall på ett punkt, utformer jeg ingen konklusjon.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende når det gjelder spørsmålet om sameierett for de bruk som er utskit fra gnr 267 bnr 1, men er for øvrig i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Brandeggen, bnr 6, og Langrødstrø, bnr 7, ble fradelt ved skylddelingsforretning i 1902. I skylddelingsforretningen ble det gitt en nøyaktig beskrivelse av grensene for de parseller i inn- og utmark som skulle gå til de fradelte bruk. Det må være på det rene at det i den gjenværende utmark var både skogstrekninger og slåtter som fortsatt skulle tilhøre bnr 1 som eneeie. Forretningen angir imidlertid ingen grenser for slike områder, og dersom det skulle være sameie i deler av utmarken, ville det bli uklart hvordan grensene skulle trekkes mellom utmark som skulle tilhøre bnr 1 som eieeie og utmark som skulle være sameie. En slik uklarhet ville være påfallende når det ses hen til hvor omhyggelig de fradelte parsellers grenser er beskrevet.

Det kan heller ikke ha vært særlige behov for å tildele de fradelte bruk medeiendomsrett i fjellområdene. De fradelte bruk skulle videre ha "havneret saavel i gaardens hjemmemark som paa sætrene for saa mange kreature, som kan vinterfødes paa parcellerne". Det kan ikke ses godtgjort at det foregikk annen utnyttelse av særlig økonomisk betydning.

Den havnerett som ble tildelt de fraskilte bruk, kan ikke ses å kunne medføre noen medeiendomsrett i beiteområdene. Havneretten gjaldt også i hjemmemarken, som utvilsomt var undergitt eneeie. De fraskilte bruks havnerett var dessuten begrenset til å gjelde for de dyr som kunne vinterføs på eiendommene, mens det ikke gjaldt noen tilsvarende begrensning i utnyttelse for bnr 1.

Ved skylddelingsforretning i 1913 ble fire parseller fraskilt bnr 1. Parsellene fikk bnr 8 og ble kalt Gjerdet. De ble overdratt til eieren av Brandeggen, bnr 6. De fradelte parseller omfattet fjellområder. Jeg viser for så vidt til førstvoterendes bemerkninger om fradelingen i tilknytning til spørsmålet om sameierett for Høen og Kvernrød. Forretningen gir klare indikasjoner om hvorledes forretningen i 1902 - bare 11 år tidligere - var å forstå. Hvis eieren av Langrødstrø hadde ment å ha sameierett i områder som ble omfattet av Gjerdet, er det rimelig å anta at han ville ha sagt fra.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at Gjerdet, som ikke var noe selvstendig bruk, ble tillagt noen sameierett utenfor de angitte grenser for parsellen.

Også fradelingen av Nyrydd, bnr 11, i 1923 omfattet områder som nokså klart synes å måtte være omfattet av en eventuell sameierett for Brandeggen og Langrødstrø. Når det ikke kom innsigelser, må dette anses som en klar indikasjon på at eierne av disse bruk ikke anså seg som sameiere i området.

Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å forstå fradelingsforretningen i 1923 slik at Nyrydd skulle få sameierett. Det er ingen holdepunkter for dette i forretningens tekst, og det er ingen holdepunkter for at partene kan ha forstått avtalen slik at det ble opprettet noe sameie.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anta at de fraskilte bruk ble sameiere i de utmarkstrekninger som ikke er nevnt i fradelingsforretningene.

Jeg finner at eierne av de fraskilte bruk ikke bør ilegges saksomkostninger. Saken har vært tvilsom, og jeg finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd bør komme til anvendelse.

Etter det resultat jeg er kommet til, må post A 1 i lagmannsrettens domsslutning stadfestes. Post A 2 er etter mitt syn overflødig ved siden av post A 1. At Hans P. Langrød i forhold til motparter nr 1 - 6 er eneeier, fremgår av post A 1, og han har da også den jaktrettslige stilling som følger av at han er eneeier.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens post A 1 stadfestes.

2. Harald Forodden har ikke eiendomsrett til grunnen i Vesterøyene.

3. Påstand nedlagt av Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad om at eier av Langrød - gnr 267 bnr 1 - ikke har enerett til all jakt i tvisteområdet, avvises.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for jordskifteretten.

5. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes for så vidt angår motanken fra Hans O. Langrød og anken fra Bernt Hovstad og Svein Hovstad, jfr. domsslutningens post B 2 og C 2.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Harald Forodden til det offentlige 10.000 - titusen - kroner.

For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

6. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Harald Forodden 15.000 - femtentusen - kroner og Hans O. Langrød, Bernt Hovstad og Svein Hovstad en for alle og alle for en 10.000 - titusen - kroner til det offentlige.

For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Justitiarius Sandene: Likeså

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: