LF-1995-169

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-22
Publisert:	LF-1995-00169
Stikkord:	Skifte
Sammendrag:
Saksgang:	Inderøy herredsrett nr. 94-250 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00169 A. Anket til høyesterett, utfall?
Parter:	Ankende part: A, 2638 Fåberg. (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad, 0152 Oslo.) Motpart: B, X. (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Horseng, 7700 Steinkjer.)
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann, 2. Lagdommer Nina Mår Tapper, 3. Lagdommer Ivar Oftedahl
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §65, Tvistemålsloven (1915) §180, Rettshjelpsloven (1980) §25

Saken gjelder prinsipalt spørsmålet om partene har inngått en bindende avtale om skifte av felleseie, subsidiært spørsmålet om tilsidesettelse av skifteavtalen i medhold av ekteskapsloven §65.

A, født xx.xx.1958 og B, født xx.xx.1958, giftet seg den 27. desember 1978. Det er to barn i ekteskapet, født henholdsvis 1987 og 1988.

Partene ble separert ved bevilling fra fylkesmannen i Oppland den 23. august 1993.

Som ledd i skiftet overførte A ved skjøte av 12. august 1993, sin ideelle andel av partenes bolig, gnr 251 bnr 92 i Z til B, mot at hun overtok pantegjelden på kr 193000,-. Den 17. september 1993 inngikk partene avtale om deling av innbo.

B solgte den faste eiendommen for kr 480000,- i mai 1994, hvoretter hun kjøpte en liten enebolig på hennes hjemsted, X i Y og flyttet dit med barna.

Ved stevning av 30. juni 1994 reiste A sak for Inderøy herredsrett mot B med bl.a. påstand om at skiftet mellom partene ikke var gjennomført.

Inderøy herredsrett avsa den 13. desember 1994 dom i saken med slik slutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger."

A har anket herredsrettens dom inn for Frostating lagmannsrett. Ankeforhandling i saken ble holdt den 29. mai 1995. Partene møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Såvel faktisk som rettslig står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er uriktig både med hensyn til bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at partene har inngått en bindende avtale om deling av formuen.

Det bestrides ikke at partene som et ledd i skifte har foretatt en fordeling av naturalia i boet. Formuen er imidlertid ikke delt og skiftet er derfor ikke avsluttet. Det vises til at det ikke foreligger noen skriftlig eller muntlig avtale som uttrykkelig tar stilling til formuesdelingen. Når så er tilfelle, er det B som har bevisbyrden for at det foreligger en slik avtale.

Verken A eller B foretok noen vurdering av verdien på den faste eiendommen da denne ble overført, og heller ikke noen verdivurdering av innboet da dette ble fordelt. Verdivurderingen ble sannsynligvis utelatt fordi partene forutsatte at verdsettelsen ville finne sted på et senere tidspunkt, ved formuesfordelingen.

Partene har ikke avtalt når formuen skal deles. For A fremstår det ikke som nødvendig at hans andel av formuen utbetales umiddelbart. For ham er det vesentlig at han vil få sin rettmessige del. Hans rettigheter kan inntil videre eksempelvis sikres ved at han får en panteobligasjon i Bs eiendom på X.

Partenes faste eiendom ble overført til B av hensyn til barna. For det første fordi A ønsket at barna skulle fortsette å bo i sitt hjem, og for det andre fordi barna skulle bo i nærheten av sin far. Hensynet til barna er imidlertid ivaretatt ved den avtalte fordelingen av naturalia.

Partene har verken skriftlig eller faktisk foretatt noen formuesdeling. Alene utelatelsen av den faktiske fordelingen medfører at man vanskelig kan innfortolke et skifte.

Såfremt retten skulle legge til grunn at det foreligger en skifteavtale, påberopes subsidiært ekteskapsloven §65 første ledd 2. og 3. punktum.

Sett i forhold til de beskjedne aktiva i boet er B tilgodesett i urimelig grad. Det er tilstrekkelig å vise til at skifteavtalen innebærer at A får verdier for ca kr 200000,- mindre enn B.

A har åpenbart ikke bevisst gitt avkall på sin rett. Han tenkte på tidspunktet for overdragelsen av boligen overhode ikke på formuesfordelingen. Avtalen er satt opp uten profesjonell hjelp og uten oversikt over konsekvensene for A hvis denne blir lagt til grunn som bindende ved et endelig skifteoppgjør.

Avtalen forutsatte dessuten at B ble boende i huset. Når hun valgte å flytte er forutsetningene for avtalen brutt. Det vises til at barna ikke lenger vil bli boende i sitt barndomshjem og til at flytting til Nord-Trøndelag har vanskeliggjort samvær med far. B ga på skiftetidspunktet dessuten uttrykk for at hun ikke hadde råd til å løse ut A, utover overtagelsen av pantegjelden. B betjener i dag en gjeld som er like stor som den hun hadde fått hvis hun hadde utbetalt ham hans del av formuen. Heller ikke forutsetningen om hennes dårlige økonomi har i ettertid vist seg å være holdbar.

A var tidligere arbeidsledig og har nå fått seg midlertidig arbeid ved en fabrikk. I den perioden han var arbeidsledig fikk han utbetalt under kr 6000,- pr måned. Han betaler barnebidrag til B og får nå betydelig økte utgifter i forbindelse med samvær. Han er uten egen bolig, og bor i dag hos sin samboer. B bor i en relativt dyr enebolig som hun kjøpte etter at hun var kjent med As krav om formuesdeling. Det vil fremstå som absurd om hennes bevisste valg skal brukes mot A, fordi hun nå ikke har råd til å utløse ham.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Skiftet mellom A og B er ikke gjennomført.

Subsidiært:

2. Skifteavtale mellom B og A lempes i medhold av ekteskapsloven §65 første ledd.

I begge tilfelle:

B erstatter Par As utgifter i anledning saken."

B har i det vesentlig gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig både i sin bevisvurdering og sin rettsanvendelse.

Partene har inngått en bindende skifteavtale og skifte er gjennomført. Etter overdragelsen av eiendommen og fordelingen av innbo og annet aktiva var det ikke ytterligere til fordeling mellom partene. Både aktiva og passiva ble fordelt. Det er riktignok ikke satt opp noe skriftlig dokument som uttrykkelig viser formuesfordelingen. Det er da heller ikke avgjørende. Det avgjørende er hva B hadde rimelig grunn til å oppfatte.

Begge parter var klar over at fordeling av aktiva medførte en skjevdeling. Begge ønsket imidlertid at hun skulle overta huset og bo der. B hadde derfor all grunn til å anta at skifte var gjennomført. Hvis A var av en annen oppfatning, måtte han sagt uttrykkelig ifra.

Til den subsidiære anførselen anføres at terskelen for å lempe slike skifteavtaler skal være høy. Både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til å skape ro, ikke minst pga den parten som har innrettet seg etter avtalen, tilsier at en er varsom med lemping.

Det er ikke bestridt at det er en skjevhet i fordelingen av aktiva. Skjevheten har imidlertid særlig gode og fornuftige grunner. Det må ha fremstått som helt sentralt for begge parter at den som hadde den daglige omsorgen for barna kunne gi dem gode oppvekstvilkår. Fordelene B har fått er utelukkende knyttet til boligen. Hensynet til barna blir ikke mindre selv om huset selges. Hvis A ved skifteavtalen hadde forutsatt at B måtte bo et spesielt sted så måtte også dette kommet klarere til uttrykk.

Virkningene av et etteroppgjør vil være ødeleggende for Bs økonomi.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. B eller det offentlige tilkjennes dekning for sakens omkostninger ved herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Det første spørsmål i saken er om partene, i tillegg til å fordele eiendelene i boet, også har foretatt en verdifordeling.

Som herredsretten er lagmannsretten kommet til at partene har inngått en endelig og bindende avtale om skifte av felleseie. Riktignok foreligger det intet dokument som uttrykkelig omhandler deling av formuen. Det stilles imidlertid ingen formkrav til en avtale om formuesdeling ved skifte. En muntlig avtale er i prinsippet like bindende som en skriftlig. Avgjørelsen av om det foreligger en skifteavtale må dessuten uansett bygge på en helhetsvurdering hvor eventuelle skriftlige dokument vil være et av flere moment ved vurderingen.

A og B påbegynte skiftet sommeren 1993 og avsluttet med fordeling av innbo etter avtalen av 17. september s.å., med slikt siste avsnitt:

"Ingen av partene kan i ettertid stille nye krav."

På dette tidspunkt var samtlige aktiva og passiva i boet delt. Hun hadde overtatt boligen mot pantegjelden, hennes andel av innbo og en nærmest verdiløs bil. Han hadde overtatt en bil til en verdi av ca kr 75000,-, og gjelden på denne, stor ca kr 7000,-, samt hans andel av innboet. Ut over den fordeling som faktisk ble foretatt var der intet til skifte.

Lagmannsretten kan etter dette vanskelig se at partene ikke har inngått en bindende skifteavtale som også omfattet den endelige verdifordelingen mellom dem.

Spørsmålet er om skifteavtalen kan lempes eller settes til side som urimelig overfor A, etter ekteskapsloven §65 første ledd 2. og 3. punktum. Lagmannsretten kan som herredsretten ikke se at så er tilfelle.

Skifteavtalen innebærer en skjevdeling som økonomisk forfordeler B. Boets samlede netto formue var på ca kr 320000,-, hvorav hun er tilgodesett med ca kr 250000,-. Begge parter var på skiftetidspunktet klar over skjevheten ved fordelingen. Ordningen ble etter partenes forklaring for lagmannsretten, valgt av hensyn til barna. For begge var det vesentlig at barna ble boende i sitt hjem. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å trekke i tvil at B hadde til hensikt å bli boende i Z. Hun hadde imidlertid få kjente på stedet. Verken hun eller barna hadde egen familie der. Etter et besøk hjemme hos hennes foreldre julen 1993 bestemte hun seg for å flytte til hjembygden.

Lagmannsretten er ikke enig med A i at avtalen etter sitt innhold fremstår som urimelig i forhold til ham. Hensynet til barna som begge parter har lagt avgjørende vekt på, tilsier tvert i mot at det var rimelig at hun ble tilgodesett ved oppgjøret. Partene var på skiftetidspunktet enige om at hun skulle ha den daglige omsorgen for barna.

B ble alene forfordelt ved overtakelsen av boligen mot pantegjelden. De øvrige aktiva i boet ble delvis delt likt og delvis utlagt til A. Det vises til at partene delte innboet tilnærmet likeverdig og til at den bilen som hadde verdi ble utlagt til A.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å tilsidesette eller lempe avtalen på grunnlag av bristende forutsetninger.

Partene var under skiftet nesten ikke på talefot. Begge synes å ha hatt sine egne forutsetninger ved inngåelsen av avtalen, uten at disse i særlig grad ble formidlet til den annen part. Sannsynligvis fremsto det for A som vesentlig at skiftet ble gjennomført raskt. Det vises til at han i begynnelsen av juni 1993 overfor B ga uttrykk for at han ville ut av ekteskapet, og at han deretter flyttet til Lillehammer relativt umiddelbart. I juli s.å. kontaktet A lensmannen for å få huset skjøtet over på henne.

Det synes for lagmannsretten som om begge parter på skiftetidspunktet fant det naturlig at huset "fulgte barna". Lagmannsretten kan ikke se at denne forutsetning er brutt selv om barna nå har etablert sitt hjem på et annet sted. Det vesentlige for partene synes ikke bare å ha vært å sikre barna fortsatt bolig i deres barndomshjem, men også å sikre dem en rimelig bostandard. Fordelingen gjorde det mulig for B å kjøpe en liten enebolig til en pris av kr 635000,-, ved å oppta et lån stort kr 300000,-. Boligen ble for øvrig finansiert ved en gave fra hennes foreldre på kr 50000,- og ved gevinsten etter salg av partenes tidligere felles bolig. Lagmannsretten legger til grunn at B som er tannlegeassistent i halv stilling, vanskelig ville kunne kjøpe en slik bolig uten å ha vært forfordelt ved skifteoppgjøret. Hensynet til barnas interesser er derfor blitt tilgodesett, selv om B har flyttet fra Gudbrandsdalen til Y.

A har bl.a. anført at det er urimelig om hennes valg av bolig i en såvidt høy prisklasse, nå skal brukes mot ham. Lagmannsretten er ikke enig i det. For det første kan en enebolig til i overkant av kr 600000,- neppe vurderes som i "en høy prisklasse". For det andre var i hvertfall noe av hensikten med skifteavtalen nettopp å sikre barna et rimelig godt hjem, hvilket forfordelingen muliggjorde.

As øvrige påberopte forutsetninger for å overdra eiendommen, å sikre barna geografisk nærhet til sin far, er ikke kommet til uttrykk overfor B. Hver part har i utgangspunktet risikoen for egne forutsetninger når disse ikke er meddelt motparten. As ønske om å opprettholde kort avstand til barna er dessuten ikke av en slik art at det kan anses relevant, uavhengig av om det er kommet til uttrykk overfor B. Lagmannsretten legger derfor til grunn at verken denne forutsetning eller den mulige forutsetning som lå i Bs økonomiske situasjon, er av en slik karakter at eventuelt brudd på disse bør medføre tilsidesettelse eller lemping av avtalen. B får samlet utbetalt ca kr 11000,- pr måned. Hun skal betjene lån og avdrag på gjelden samt hennes og barnas øvrige utgifter. Lagmannsretten kan ikke se at hun etter å ha blitt tilgodesett i skifteoppgjøret har fått en økonomi som gjør det urimelig at hun får beholde denne fordelen. Verken den bostandard hun nå kan tilby sine barn eller deres økonomiske stilling for øvrig er av en slik karakter at det vil virke urimelig overfor A om han ikke blir tilgodesett i ettertid. Som tidligere nevnt var det for begge parter mest vesentlig å sikre barna og barnas hjem.

A har for lagmannsretten hevdet at han på skiftetidspunktet ikke var fullt inneforstått med hva skifteavtalen innebar. Lagmannsretten kan vanskelig se at så er tilfelle. Det vises til at det var A som tok initiativet til å få eiendommen overskjøtet til B og til å få skifte gjennomført. Han var klar over at hun ved overføringen av huset fikk mer enn hun ville fått ved en deling av boet etter lovens hovedregel. Det synes for lagmannsretten som om fordelingen for A på skiftetidspunktet fremsto som et bevisst, rimelig og rasjonelt valg.

Eiendommen ble skjøtet over uten profesjonell hjelp, verken av eiendomsmegler eller eksempelvis advokat. Boet fremsto imidlertid som særdeles oversiktlig med relativt beskjedne aktiva og passiva, og det synes derfor å ha vært unødvendig å innhente ekspertise ved delingen. Det har formodningen mot seg at A ikke var klar over hvilke avtaler han inngikk, og konsekvensene av disse.

A har til støtte for sitt syn bl.a. vist til dommen i

Rt-1990-1099, hvor Høyesterett satte en skifteavtale til side fordi forutsetningen for avtalen var brutt da boligen ble solgt. I den nevnte dommen ble det lagt til grunn at mannen fikk overta fellesboligen rimelig for at barna skulle få komme til sitt barndomshjem når de i perioder bodde hos faren. Som det fremgår foran, legges en annen motivering til grunn i nærværende sak. Lagmannsretten har som nevnt lagt til grunn at boligen ble utlagt til B ikke bare for å sikre at barna ble boende i sitt barndomshjem, men også for å sikre dem en rimelig bostandard. Påberopte dom anses derfor ikke fullt ut sammenlignbar med denne sak. 

Avslutningsvis bemerker lagmannsretten at det ikke er holdepunkter i saken for å anta at A har vært utsatt for press eller utilbørlig påvirkning fra B.

Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten etter dette ikke se at det er grunnlag for at avtalen kan settes til side eller lempes etter ekteskapsloven §65 første ledd 2. og 3. punktum.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves og A skal etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Bs saksomkostninger.

B er av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag innvilget fri sakførsel for lagmannsretten. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige etter rettshjelpsloven §25 første ledd. Saksomkostningene består av salær som i eget salærvedtak er fastsatt til kr 12075,-, og reiseutgifter med kr 997,-; til sammen kr 13072,-.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, og viser til dens begrunnelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 13072,- - trettentusenogsyttito - kroner til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.