LF-1995-304
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-01 |
| Publisert: | LF-1995-00304 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Romsdal namsrett Nr. 95-243 D - Frostating lagmannsrett LF-1995-00304 K. |
| Parter: | Kjærende parter: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Odd Larhammer, Molde). Motpart: Statens lånekasse for utdanning, Oslo (Prosessfullmektig: Konsulent Annicken Saxlund, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Kjell Buer, lagdommer Inge Kolberg |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, Ekteskapsloven (1991) §50, §51, §55, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §1-8, §7-13, §7-14, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tinglysingsloven (1935), Veitrafikkloven (1965) §15, §7-13 |
Saken gjelder klage over en utleggsforretning, hvor det er tatt utlegg i en bil som hevdes ikke å tilhøre saksøkte.
Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) fremsatte 22. januar 1995 begjæring til lensmannen i Fræna om utlegg hos A, som var oppført som saksøkt. Tvangsgrunnlag for begjæringen var rentebærende gjeldsbrev, som var utstedt 3. januar 1984. Hovedkravet, inklusive avtalte renter, utgjorde kr 31.938,18. Det samlede krav, som også inkluderte misligholdsrente og gebyrer, ble oppgitt til kr 35.750,61.
Utleggsforretning ble avholdt av namsmannen i Fræna 8. mars 1995. Det ble tatt utlegg i kjøretøy med registreringsnummer ** *****.
A påklaget utleggsforretningen den 5. april 1995. I klagen ble anført at bilen som det var tatt utlegg i, var særeie for hans hustru, i henhold til ektepakt tinglyst 26. juli 1993. Lånekassen anførte i tilsvar 10. mai 1995 at det ikke var sannsynliggjort at bilen som det var tatt utlegg i var ektefellens eiendom på tidspunktet for utleggsforretningen. Lånekassen påsto utlegget opprettholdt og seg selv tilkjent saksomkostninger.
Romsdal namsrett avsa kjennelse 12. mai 1995 med denne slutning:
"1. Namsmannens avgjørelse stadfestes.
2. A, tilpliktes å betale saksomkostninger til Statens Lånekasse for utdanning, Postboks 195 Økern, 0510 Oslo, - kronerfemhundrede - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse."
A og B har påkjært namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett ved kjæremålserklæring av 29. mai 1995. Lånekassen har tatt til gjenmæle mot kjæremålet i tilsvar av 14. juni s.å.
A og B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ektefellene A+B hadde opprinnelig felleseie. Deres aktiva var ervervet ved inntekter og midler som de begge hadde skaffet til veie. Blant annet på grunn av mannens økonomiske problemer ble ektepakt opprettet i juli 1993, hvorved ektefellenes faste eiendom og personbil ble gjort til hustruens særeie. Disposisjonen er gyldig også bedømt som gavetransaksjon, fordi den har skjedd ved ektepakt, jf ekteskapsloven §50.
Den faste eiendommen og bilen var pantsatt til sikkerhet for lån som var tatt opp i forbindelse med ervervet av disse aktiva. Hustruen overtok alene ansvaret for lånene i forbindelse med overføringen av disse aktiva til hennes særeie. A er skipper og derfor mye fraværende. Hustruen bebor eiendommen og har også bilen i sin varetekt.
Namsrettens rettsanvendelse er uriktig, for så vidt som namsretten, med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §17-13 (skal være §7-13) ikke har funnet det sannsynliggjort at bilen tilhører hustruen. Den tinglyste ektepakten viser at bilen tilhører hustruen, og dette må namsretten legge til grunn. Bilen er dessuten ikke i mannens, men i hustruens besittelse.
Det bestrides at ektepakten er inngått pro forma. Manglende registrering av overføringen hos Biltilsynet er uten betydning for rettsvernet. Nødvendig rettsvern oppnås ved tinglysing eller registrering i realregister, jf ekteskapsloven §55.
Formålet med ektepakten har ikke betydning for dens gyldighet. At ektepakt opprettes for å hindre utlegg fra en ektefelles kreditorer er helt legalt.
Ansvar etter ekteskapsloven §51 er ikke gjort gjeldende overfor B. Det foreligger ikke tvangsgrunnlag mot henne og kravet kan derfor ikke benyttes i en utleggsforretning mot mannen som giver, jf Rt-1990-351.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg av 8. mars 1995 i personbil ** ***** oppheves.
2. B og A tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten."
Statens lånekasse for utdanning har i det vesentlige anført:
Utlegg kan tas i et formuesgode som er i saksøktes besittelse, i sambesittelse mellom saksøkte og en eller flere andre eller i tredjepersons besittelse, dersom det er sannsynlig at saksøkte er eier. Dette følger av presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 og §7-14.
Personbilen kan ikke anses overdratt til As hustru, da overdragelsen ikke er meldt til Biltilsynet. Bestemmelsen om dette i vegtrafikkloven §15 tredje ledd er en absolutt regel.
Namsretten har i kjennelsen vist til at registrering i motorvognregisteret er et vilkår for kreditorvern. Etter ekteskapsloven §55 annet ledd siste punktum må ektepakten da tinglyses i Løsøreregisteret. Denne bestemmelse viser til tinglysingsloven kap. 4 om tinglysing som ikke gjelder fast eiendom.
Lånekassen har nedlagt slik påstand:
"Namsrettens kjennelse i sak 95-00243 D: A opprettholdes."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må gis medhold og skal bemerke:
Det legges til grunn at bilen som det ble tatt utlegg i, ** *****, ble ervervet av A den 29. januar 1992. Bilen ble registrert i hans navn hos Biltilsynet samme dag. Ved ektepakt inngått den 22. juli 1993 mellom A og hans ektefelle B ble bilen gjort til hennes særeie. Ektepakten ble dagbokført i Løsøreregisteret den 26. juli 1993 og er tinglyst i Ektepaktregisteret. Videre legges til grunn at registreringen av det nye eierforhold hos Biltilsynet først skjedde den 3. april 1995, dvs etter at utleggsforretningen var avholdt.
Det følger av dekningsloven §2-2 at kreditorenes beslagsrett omfatter de aktiva som tilhørte skyldneren på det tidspunkt da beslaget ble foretatt. Tvangsfullbyrdelsesloven inneholder i §7-13 og §7-14 regler som skal sikre at fordringshaveren gis utlegg i de aktiva som skyldneren reelt sett eier. Bestemmelsene inneholder regler om presumsjon for det reelle eierforhold, med utgangspunkt i hvem som har besittelsen av gjenstanden.
Det er opplyst at A er skipper på en frakteskute og derfor fraværende fra hjemmet store deler av året. B benytter bilen daglig, og det er oppført garasje for bilen i tilknytning til boligen. Også denne er Bs særeie, i henhold til ektepakten. På den annen side legges til grunn at A benytter bilen til eget behov når han er hjemme. For spørsmålet om hvem av ektefellene som har besittelsen av bilen har det etter lagmannsrettens syn også betydning at bilen befinner seg på den eiendom som er ektefellenes felles bolig og som er hjemstedsadresse for begge. Etter dette legges til grunn at bilen er i sambesittelse mellom ektefellene. Det følger da av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 annet ledd at utlegg kan tas i hele formuesgodet, med mindre det sannsynliggjøres at en annen enn saksøkte helt eller delvis er eier.
Lagmannsretten har funnet det sannsynliggjort at B var eneeier av bilen da utleggsforretningen ble avholdt, 8. mars 1995. Som nevnt foran, ble bilen gjort til hennes særeie ved ektepakten av 22. juli 1993. Formkravene for inngåelse av ektepakt er oppfylt. Fordi bilen opprinnelig var ervervet av A, innebar ektepakten en gaveoverføring til B. Fordi gaven er skjedd ved ektepakt, er den så langt gyldig, jf ekteskapsloven §50 første ledd. Lagmannsretten kommer tilbake til spørsmålet om kreditorenes adgang til å gjøre krav gjeldende mot B i egenskap av gavemottaker.
Etter lagmannsrettens syn er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anse ektepakten inngått pro forma, med andre ord slik at den ikke gir uttrykk for det reelle eierforholdet ektefellene imellom. Det er opplyst at opprettelsen av ektepakten hadde sammenheng med at A hadde økonomiske problemer. Hensynet til kreditorbeskyttelse må derfor antas å ha vært et vesentlig motiv for inngåelsen av ektepakten. Et slikt hensyn er imidlertid ikke illegitimt, og kan ikke i seg selv føre til at ektepakten må anses inngått pro forma. Ektepakten vil ha betydning ved en eventuell formuesdeling mellom ektefellene A+B, idet verken bilen eller boligeiendommen vil være gjenstand for deling mellom ektefellene. Etter lagmannsrettens syn gir den manglende omregistrering av eierforholdet til bilen i forbindelse med ektepaktinngåelsen ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anse disposisjonen for å være uten betydning mellom ektefellene.
Det fremgår av ekteskapsloven §55 første ledd at ektepakten må tinglyses i Ektepaktregisteret for å ha rettsvern mot ektefellenes kreditorer. Som nevnt foran, ble slik tinglysing foretatt den 26. juli 1993, med andre ord forut for utleggsforretningen. Dette er en tilstrekkelig rettsvernsakt, for så vidt angår bilen, som nærværende sak gjelder. I den forbindelse bemerkes at det for biler ikke eksisterer realregistre som forutsatt i ekteskapsloven §55 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 første ledd. Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §1-8 første ledd at Løsøreregisterets motorvognregister ikke regnes som et realregister. Det har derfor ikke betydning for rettsvernet i nærværende sak at B ikke var registrert som eier av bilen i motorvognregisteret da utleggsforretningen ble avholdt.
Det fremgår av ekteskapsloven §51 at As kreditorer på nærmere bestemte vilkår kan gjøre kravet gjeldende mot B i hennes egenskap av gavemottaker. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at utlegg kan foretas i hennes eiendeler, herunder i den bil som nærværende sak gjelder. Forutsetningen for å foreta utlegg i hennes eiendeler antas å være at det foreligger et tvangsgrunnlag også mot henne, jf kjennelse i Rt-1990-351. Det er ikke etablert tvangsgrunnlag mot B.
Det foretatte utlegg i bil med registreringsnummer ** ***** blir etter dette opphevet.
A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. For namsretten var bare A part. Han tilkjennes saksomkostninger for denne instans, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Omkostningene for namsretten består av gebyr med kr 485,-. For lagmannsretten utgjør gebyret kr 2.910,-. I tillegg kommer salær til prosessfullmektigen for lagmannsretten som tilkjennes med kr 1.800,-, slik som krevet. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes etter dette med til sammen kr 4.710,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utlegg foretatt av namsmannen i Fræna den 8. mars 1995 i personbil med registreringsnummer ** ***** oppheves.
2. Statens lånekasse for utdanning betaler saksomkostninger til A med 485 - firehundreogåttifem - kroner for namsretten og til A og B med 4.710 - firetusensjuhundreogti - kroner for lagmannsretten, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.