LF-1995-460
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-07 |
| Publisert: | LF-1995-00460 |
| Stikkord: | Tinglysing |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 95-941 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00460 K. |
| Parter: | Kjærende part: Olav Hellandsjø, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Krangsaas, Trondheim). Motpart: Ruth Ottervig, Trondheim (Prosessfullmektig: H.r. advokat Terje Herrem, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Rundberget, lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Sverre Erik Jebens |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §19, Ektefelleloven (1927) §25, §18, Dekningsloven (1984) §5-2 |
Saken gjelder spørsmålet om en stevning - eller utdrag av den - kan tinglyses på saksøktes eiendom, jf tinglysingsloven §19 første ledd.
Ved stevning til Trondheim byrett av 6. juli 1995 har Olav Hellandsjø reist sak mot sin tidligere ektefelle Ruth Ottervig med krav om tilbakeføring av verdier som i henhold til ektepakt av 14. januar 1967 med senere endringer tilhører Ruth Ottervigs særeie. Den 21. august 1995 begjærte Olav Hellandsjø byrettens kjennelse for at stevningen eller et utdrag av den skal tinglyses på eiendommene Holstveita 11, gnr 402 bnr 163 i Trondheim, eiendommen Nyheim, gnr 283 bnr 11 i Oppdal og eiendommen Villa Cristal i Spania. Ved prosesskrift av 24. august 1995 ble begjæringen om tinglysing begrenset til å gjelde Holstveita 11, idet de øvrige eiendommene i mellomtiden var blitt avhendet.
Trondheim byrett avsa 29. august 1995 kjennelse med slik slutning:
"Olav Hellandsjøs krav om at stevning datert 06. juli 1995 eller et utdrag av den skal tinglyses på saksøktes eiendom/eiendommer, tas ikke til følge."
Olav Hellandsjø har den 4. september 1995 påkjært byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Ruth Ottervig har tatt til motmæle ved tilsvar og prosesskrift henholdsvis 20. og 25. september 1995. Ved prosesskrift av 4. oktober 1995 har Olav Hellandsjø kommet med ytterligere bemerkninger i forbindelse med kjæremålet. Ytterligere et prosesskrift er inngitt av Ruth Ottervig den 10. november 1995.
Olav Hellandsjø har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har bedømt bevisene feil når den har kommet til at Hellandsjø ikke har sannsynliggjort sitt krav. Byretten har kun tatt stilling til anførselen om muntlig avtale om at ektepakten ikke skulle gjelde ved skilsmisse. Hellandsjøs krav er også basert på en anførsel om mederverv av de aktiva som av hensyn til Hellandsjøs daværende kreditorer ble tilført Ruth Ottervigs særeie.
Når det gjelder grunnlaget for Hellandsjøs vederlagskrav, anses dette dokumentert i bilagene til stevningen, jf også Rt-1990-1227.
Byretten har lagt til grunn feil dato for samlivsbrudd. Hellandsjø flyttet ut først den 30. oktober 1991.
Til byrettens bemerkning om at Hellandsjøs krav basert på mederverv, alternativt vederlagskrav, kunne vært reist før, anføres at dette ikke var mulig, da Hellandsjøs kausjonsansvar overfor DnB ikke ble gjort opp før i 1995.
Det forhold at konkursboet ikke fant grunnlag for omstøtelse kan ikke tillegges betydning i nærværende sak. Det var ikke grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-2. Bostyret hadde ingen grunn til å gå inn på det underliggende forholdet.
Olav Hellandsjø har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts kjennelse av 29. august 95 oppheves.
2. Stevningen eller et utdrag av den kan tinglyses på den faste eiendom Holstveita 11, gnr. 402, bnr. 163, Trondheim."
Ruth Ottervig har henholdt seg til byrettens avgjørelse og for øvrig vist til at ektepakten mellom Hellandsjø og Ottervig i februar 1991 ble vurdert av konkursboet, som ikke fant grunnlag for omstøtelse. Ruth Ottervig har ingen planer om å selge Holstveita 11. Det er derfor ingen grunn til å tinglyse salgsforbud.
Ruth Ottervig har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts kjennelse av 29. august 1995 stadfestes.
2. Ruth Ottervig tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Ruth Ottervig og Olav Hellandsjø inngikk ekteskap 26. juli 1965. De fikk separasjonsbevilling 4. april 1990 og skilsmissebevilling 20. oktober 1992. Dato for endelig samlivsbrudd er av Olav Hellandsjø opplyst å være 30. oktober 1991. Dette er omtvistet, men spørsmålet er ikke vesentlig for nærværende kjæremål.
Ved ektepakt av 14. januar 1967 ble det bestemt at det bestående formuesfellesskap skulle opphøre og fullstendig særeie etableres, omfattende så vel fast eiendom som løsøre og uansett ervervsmåte. I henhold til dette og etterfølgende tillegg til ektepakten ble det ikke foretatt noe skifteoppgjør ved ekteskapets oppløsning.
Gyldigheten av ektepakten med tillegg er ikke bestridt. Det er imidlertid anført at i henhold til muntlig avtale skulle ektepakten ikke legges til grunn ved oppgjøret mellom partene i tilfelle samlivsbrudd. Hellandsjø har prinsipalt krevd at Ottervig skal dømmes til å utstede skjøte til han på en ideell andel av eiendommene, subsidiært har han gjort krav på en ideell halvpart av verdien av eiendommen, bygget på såkalt mederverv. Begge krav er begrunnet i at han har opparbeidet sameieandel tilsvarende en ideell halvpart av eiendommene. Atter subsidiært har han anført å ha et vederlagskrav, jf. ektefelleloven av 1927 §25 annet ledd.
Det forhold at Olav Hellandsjøs konkursbo i februar 1991 kom til at det ikke var grunnlag for omstøtelse av ektepakten har etter lagmannsrettens syn begrenset betydning ved vurderingen av grunnlaget for Olav Hellandsjøs krav mot Ruth Ottervig, slik dette er presentert i stevningen til Trondheim byrett.
Etter tinglysingsloven §19 første ledd kan den rett som behandler tvist om rettighet om fast eiendom beslutte at stevningen eller et utdrag av den kan tinglyses. Bestemmelsen oppstiller ingen ytterligere vilkår for at slik tinglysing kan foretas. Det følger imidlertid av kjennelse i Rt-1991-652 at saksøkeren må sannsynliggjøre sin rett eller stille sikkerhet. Det samme er lagt til grunn i Austenå, Harbek og Solem: Tinglysingsloven med kommentarer, 9. utgave 164. Bestemmelse om sannsynliggjøring og sikkerhetsstillelse som vilkår for tinglysing av krav om rettelse er inntatt i tinglysingsloven §18 annet ledd, og det er antatt at tilsvarende må gjelde ved krav om tinglysing av stevning etter §19 første ledd.
Ifølge byrettens kjennelse, jf byrettens brev til partene 29. august 1995, har Hellandsjø opplyst at det ikke er aktuelt for ham å stille sikkerhet.
Formålet med tinglysing av stevning er å sikre det påståtte krav rettsvern. Tinglysingen er med andre ord et varsel til godtroende tredjemann. Ut over dette representerer ikke tinglysingen noen hindring for utøvelsen av vanlige eierbeføyelser.
Utidige eller sjikanøse tinglysinger må forhindres, jf Austenå, Harbek og Solem 164. På den annen side kan det ikke kreves godtgjort at kravet eller søksmålet vil føre fram, jf Rt-1991-652. Det er tilstrekkelig at kravet blir sannsynliggjort.
Hva som kreves av sannsynliggjøring vil måtte vurderes helt konkret.
Byretten har begrunnet tinglysingsnektelsen som følger:
"De forhold som begrunner kravet, har en slik tilknytning til ekteskapet at det ville vært naturlig å ta dette opp som en del av et skifte ved separasjon, eventuelt skilsmisse. Når kravet fremsettes ved saksanlegg så sent som i juli 1995, har det formodningen mot seg at partene tidligere skal ha ment noe annet enn at disse forhold var regulert av ektepakten og at partene ikke har mer å kreve av hverandre. Slik har retten også oppfattet saksøktes standpunkt."
Etter lagmannsrettens oppfatning må det ved vurderingen av spørsmålet om Hellandsjø har sannsynliggjort sitt krav tas utgangspunkt i de grunnlag som påberopes. I nærværende tilfelle anfører Hellandsjø at han har opparbeidet seg sameieandel i Ottervigs særeie, som er etablert i og med ektepakten. Han anfører uansett å ha krav på vederlag. Det forhold at kravet fremmes på et relativt sent tidspunkt etter ekteskapsoppløsningen, er bare ett av flere momenter ved vurderingen av om det foreligger et slikt krav.
Det er fra Hellandsjøs side i stevningen redegjort for så vel finansieringen av de enkelte formuesobjekter det strides om, som hvilken innsats som han har nedlagt. Det er fremlagt dokumentasjon og påberopt vitner. Dette er ikke imøtegått fra Ottervigs side med annet enn en påstand om at Hellandsjø i motsetning til Ottervig aldri tjente penger. Hellandsjø har for lagmannsretten anført at grunnen til at kravet først ble reist i 1995 har sammenheng med Hellandsjøs kausjonsansvar overfor Den norske Bank først nå er oppgjort. Dette er ikke ikke bestridt av Ottervig.
Den rettslige vurderingen av det foreliggende krav er sammensatt og konkret. Som utgangspunkt vil den foreliggende ektepakten være et tungtveiende moment. Imidlertid vil bevisførselen under hovedforhandlingen både med hensyn til omstendighetene ved opprettelsen av ektepakten, de konkrete forhold ved anskaffelsen av eiendommene, eventuell arbeidsinnsats og betjening av gjeld, være av avgjørende betydning for vurderingen av kravet. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at søksmålet er anlagt ut fra sjikanemotiv - eller andre hensyn som ikke framgår av saksdokumentene. Søksmålet er seriøst og Olav Hellandsjøs krav er etter lagmannsrettens oppfatning slik saken nå står tilstrekkelig sannsynliggjort til at tinglysing av stevningen bør tillates.
Kjæremålet blir med dette å ta til følge. Det bemerkes at det ikke er grunnlag for å treffe særskilt avgjørelse om opphevelse av byrettens kjennelse, idet lagmannsretten treffer realitetsavgjørelse mht tinglysingskravet.
Olav Hellandsjø har ikke krevd saksomkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Stevningen - eller et utdrag av den - i Trondheim byretts sak nr 941/95 A, kan tinglyses på eiendommen Holstveita 11, gnr 402 bnr 163 i Trondheim.