LF-1995-490
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-29 |
| Publisert: | LF-1995-00490 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 95-00811 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00490 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Hoel, Trondheim). Motpart: Thomas Kjerstad, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Nina Mår Tapper. Ekstraordinær lagdommer Inge Kolberg |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965) |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf lov av 19. mars 1965 nr 3 §1.
Thomas Kjerstad, født xx.xx.1974, var inne på sesjon 27. januar 1993. På klassifiseringsblanketten oppga han at han ønsket å søke om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Den 15. november 1994 søkte Kjerstad om slik fritak. Han hadde da mottatt innkalling til militærtjeneste med oppmøte i januar 1995.
Kjerstad ble innkalt til politiavhør ved Trondheim politikammer i samsvar med de regler som gjelder for behandlingen av slike saker. Kjerstad møtte imidlertid ikke frem og politiet returnerte den 4. januar 1995 søknaden til Vernepliktsforvaltning Trøndelag. Det ble opplyst at Kjerstad ved tre anledninger, den 12. og 19. desember 1994 og 3. januar 1995 hadde vært innkalt til politikammeret for å begrunne sin søknad.
Kjerstads søknad ble avslått av Justisdepartementet ved vedtak av 14. mars 1995. Departementet uttalte:
"Departementet viser til at mannskapet gjentatte ganger er innkalt for å avgi muntlig forklaring for politiet, men han har ikke møtt, jfr politirapport av 04. januar 95. Departementet har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om mannskapets overbevisning har det absolutte innhold som kreves etter loven.
Mannskapets manglende vilje til å medvirke til sakens opplysning gir dessuten grunn til alvorlig tvil om hans overbevisning har den fasthet og styrke som kreves i henhold til §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Departementet antar etter dette at mannskapets søknad i det vesentlige skyldes andre årsaker og ikke en slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever."
Kjerstad erklærte seg ikke villig til å avtjene sin militære tjenesteplikt og Staten v/Justisdepartementet uttok derfor stevning mot ham for Trondheim byrett den 14. juni 1995. Byretten avsa dom i saken 16. august 1995 med slik slutning:
"Vilkårene for å frita Thomas Kjerstad fra militærtjeneste er tilstede."
Staten v/Justisdepartementet har påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 12. desember 1995, hvor Kjerstad ga forklaring.
Staten v/Justisdepartementet gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har kommet til at Kjerstads overbevisning har den nødvendige fasthet og styrke. Det godtas imidlertid at den overbevisning Kjerstad gir uttrykk for innholdsmessig fyller vilkårene for fritak.
Utførelse av militærtjeneste er en konstitusjonell plikt. Den som vil unndra seg denne samfunnsplikten skal ha en alvorlig grunn og være utsatt for en svært alvorlig samvittighetskonflikt. Det må derfor stilles meget strenge krav til alvoret i overbevisningen. Den må fremvise fasthet og styrke. Dette er fastslått gjennom rettspraksis. Det vises særlig til "Singsaasdommen" Rt-1979-1544. De krav som stilles til overbevisningens fasthet og styrke innebærer at man må forvente at den vernepliktige har vært gjennom alle problemstillinger og tankekors som gjør seg gjeldende i tilknytning til en gitt situasjon hvor man vet at menneskeliv går tapt. Det er ikke fremkommet noen antydninger om at Kjerstad har tenkt gjennom slike spørsmål. På alvorlige etiske spørsmål er han kun istand til å gi kortfattede ja/nei/vet ikke - svar. Dette gjør at man står uten tilstrekkelig grunnlag for å få tak i den vernepliktiges gjennomførte resonnementer for hvorfor verneplikten vil være et alvorlig samvittighetsspørsmål for ham. Kjerstad virker ureflektert, direkte naiv, til problemstillingene.
Mangel på fasthet og styrke i overbevisningen viser seg også gjennom Kjerstads manglende aktivitet. Han foretok seg ikke noe før innkallingen til militæret ble aktualisert, to år etter sesjon. Han foretok seg heller ikke noe aktivt for å avklare sitt forhold til gjennomføring av politiavhøret. Den som sier at han tar avstand fra våpenbruk i enhver situasjon må forvente å bli møtt med et krav om at han har "holdt sin sti ren." Kjerstad er, om ikke for alvorlige forhold, registrert i strafferegisteret, bl.a. har han utført hærverk. Dette er relevant for troverdigheten av den vernepliktiges forhold til bruk av våpen.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Thomas Kjerstad for militærtjeneste er ikke til stede."
Thomas Kjerstad gjør gjeldende at byrettens dom er riktig og han tiltrer i det alt vesentlige byrettens begrunnelse for resultatet. Hans overbevisning har den styrke og fasthet som skal til for å bli fritatt fra militærtjeneste. Spørsmålet om våpenbruk har vært et samvittighetsspørsmål for Kjerstad allerede fra 8. klasse av. Det er et overveid og absolutt standpunkt at han for egen del ikke i noen situasjon kan benytte våpen. Det er vanskelig å få tak i hva som skulle mangle for å konstatere den nødvendige fasthet og styrke. Loven stiller ingen klare kriterier for hva som kreves.
Når man gjennom spørsmålsstilling skal etterprøve dybden i hans standpunkt må det kreves at spørsmålene relaterer seg til forhold det er behov for en vernepliktig å tenke gjennom, og som vanlige folk har forutsetninger for å vurdere. Det kan ikke kreves at han skal svare på vanskelige hypotetiske spørsmål som vedrører andre land og andre tidsepoker. Høyesteretts rettspraksis viser også at det ikke kreves at den vernepliktige kan svare "riktig" på alle spørsmål. Det er ikke diskvalifiserende at man ikke kan svare på hypotetiske spørsmål og det er akseptert at den vernepliktige har holdninger som ligger utenfor de tradisjonelle.
Kjerstad har en knapp, men klar uttrykksform. Han har ikke svart motstridende eller på en måte som avviker fra hans pasifistiske grunnholdning. Det viser vel så grundig en sterk og fast holdning at han ikke gir en fyldig og utsvevende begrunnelse for standpunktet.
Justisdepartementets avgjørelse kan ikke tillegges betydning, idet denne bygger på at man ikke hadde fått noe politiavhør. Kjerstad må unnskyldes for at han ikke møtte frem til politiavhør. Første gang meldte han fra om at han var syk. Han flyttet på den tiden, noe som medførte at post ikke ble ettersendt og han mottok derfor innkallingene for sent.
Det er ikke diskvalifiserende for Kjerstads søknad at han ikke fremsatte denne allerede etter sesjonen, men ventet til han ble innkalt. Han hadde krysset av på skjemaet ved sesjon og allerede da sagt fra at han ikke ønsket å avtjene verneplikt av overbevisningsgrunner. Det var innkallingen til førstegangstjenesten som aktualiserte spørsmålet.
De kriminelle forhold som fremgår av straffesaksregisteret er bagatellmessige ungdomssynder som ikke har noen sammenheng med Kjerstads pasifistiske overbevisning.
Thomas Kjerstad har nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten bemerker:
Plikten til å gi eget liv eller ta andres er den tyngste og alvorligste forpliktelse samfunnet kan pålegge sine borgere. Fundamentet for det norske folkeforsvaret er derfor et grunnlovfestet likhets- og solidaritetsprinsipp som gjør militærtjenesten til en samfunnsplikt for alle unge menn. For enkelte vil imidlertid et pålegg som kan føre til at man må ta liv være uforenlig med egen overbevisning. Den som da utsettes for en alvorlig etisk samvittighetskonflikt knyttet til utøvelsen av militærtjenesten får alternativ tjeneste.
Med dette utgangspunkt stilles strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til at enkelte blir fritatt for verneplikten. Det stilles krav, ikke bare til overbevisningens innhold, men også til dens fasthet og styrke. Overbevisningen må ha sammenheng med militærtjenesten og ha en pasifistisk konklusjon. Konsekvensen må være at den vernepliktige etter sin overbevisning og for sin egen del ikke finner å kunne gjøre militærtjeneste av noen art. Overbevisningen må derfor ha en slik styrke og fasthet at deltakelse vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige som er så alvorlig at hensynet til denne konflikten må gå foran, også i den situasjon da verneplikten for alle andre blir en realitet. Høyesterett har uttalt seg om dette i den dom som er referert i Rt-1979-1545. Prinsipputtalelsene gjelder fremdeles.
Staten har godtatt at Kjerstad gir uttrykk for et pasifistisk grunnsyn som innholdsmessig faller innenfor den akseptable rammen. Lagmannsretten legger det samme til grunn. Det avgjørende spørsmål er derfor om Kjerstad har en pasifistisk overbevisning av slik styrke og fasthet at verneplikten av den grunn vil medføre en alvorlig samvittighetskonflikt for ham. Byretten kom til at så var tilfelle og begrunnet dette på følgende måte: "....Han finner ikke å kunne bruke våpen i noen væpnet konflikt og vil nekte å delta i enhver sammenheng i et militært forsvar. Han vil heller ikke bruke våpen i noen nødvergesituasjon som gjelder ham selv eller hans nærmeste.
Han gir uttrykk for at dette etter hvert er festet seg som en fast overbevisning hos ham. Han gir ikke noen særlig utdypende forklaring av dette, slik at det kan være vanskelig å konstatere hvilken fasthet og styrke overbevisningen har. Retten har imidlertid kommet til at på gjentagende spørsmål så har han fastholdt sin overbevisning, og retten er kommet til at dette må sies å være tilstrekkelig."
Heller ikke for lagmannsretten har Kjerstad gitt noen "særlig utdypende forklaring" og lagmannsretten trekker en annen konklusjon enn byretten. Lagmannsretten kan ikke se at Kjerstad makter å fremvise en slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever. Avgjørelsen bygger på en samlet vurdering av hans forhold og innstilling til bruk av våpen og militære midler som foreligger i dagens norske forsvar.
Under behandlingen av militærnektersaker kan det ikke stilles krav om at den vernepliktige har en akademisk formuleringsevne. Lagmannsretten legger da heller ikke vekt på at Kjerstad kunne virke mindre velformulert. Det må likevel kreves at søkeren greier å følge opp en formulert skriftlig standardsøknad om fritak av overbevisningsgrunner med svar som i hvert fall med enkle ord befester et logisk begrunnet standpunkt. Det må kreves at den vernepliktige kan svare på hypotetiske spørsmål med tilknytning til vår egen tid. Dette er nødvendig for å etterprøve om det foreligger en slik alvorlig overbevisning som loven krever. Som uttalt i Stortingsmelding nr 27 (1988-89) side 18 forventes det at søkeren har tenkt gjennom sentrale spørmål når det gjelder grunnlaget for overbevisningen. Har han ikke det, eller er han ikke villig til det, kan det vanskelig sies å foreligge en alvorlig overbevisning. I Stortingsmeldingen er det også påpekt at man må være på vakt mot å la det komme en søker til skade at han kanskje ikke har kunnskaper og evner til i samme grad som andre å tenke gjennom hypotetiske spørsmål. Like fullt må det kreves at den vernepliktige greier å sette seg inn i en tenkt krigs- eller okkupasjonssituasjon og at han vet hva han personlig ville gjøre da.
Etter lagmannsrettens oppfatning har ikke Kjerstad vært gjennom en modningsprosess som befester et slikt standpunkt. Han har ikke tenkt gjennom sitt syn om hvordan den pasifisme han forfekter vil kunne etterleves. Han svarer kortfattet og benektende og hans holdning gir inntrykk av å ikke innebære mer enn den generelle uvilje mot tanken på å ta liv og stå under militær kommando, en uvilje som de fleste mennesker har i fredstid. Det er lagmannsrettens klare oppfatning at Kjerstad særlig har låst seg fast i en dyp følelsesmessig uvilje mot å stå under kommando og at hans standpunkt ikke bygger på et bevisst og reflektert valg som gjør det etisk forkastelig og utenkelig for ham å delta i bruk av vold og våpen, direkte eller indirekte.
Kjerstad har forklart at hans forhold til våpenbruk ble plassert i hans tanker i forbindelse med utplassering på Steinkjersannan i 8. klasse på ungdomsskolen. Han har forklart at han da reagerte på den kyniske måten ordre ble gitt og våpen brukt. Han reagerte på kommando og han har gitt klart uttrykk for at han ikke vil stå under kommando uansett. Kjerstad ser det ikke nødvendig med et forsvar. Han vil møte en invasjon med demonstrasjoner og han vet forøvrig ikke hva han vil gjøre og hvordan han ville gjøre det, han er kun sikker på at han i hvert fall ikke vil bruke våpen. Kjerstad stiller seg avvisende til å svare på spørsmål om hvordan han ville forholde seg i en gitt situasjon. I det hele tatt har han ikke fremvist noen spesielle refleksjoner over de etiske spørsmål som knytter seg til militærtjenesten.
Kjerstad har ikke en vanlig definisjon og begrensning av nødvergespørsmålene. Han fraskriver seg retten til selvforsvar i en nødvergesituasjon. Et slikt standpunkt er det selvfølgelig ikke noe i veien for å ha, men hos Kjerstad gjør dette at man også må stille spørsmål ved om han har forstått hva pasifisme er og dermed om han har et gjennomtenkt og reflektert standpunkt. Hans avstandstagen fra våpenbruk presenteres så reservasjonsløst at det, sett i sammenheng med hans forhold for øvrig, ikke står til troende.
Når det gjelder vurderingen av overbevisningens fasthet og styrke, slik den fremstår i dag, vil tidligere opptreden nødvendigvis være av sentral betydning - i særdeleshet hvor man bare har den vernepliktiges egne muntlige kortfattede versjoner av standpunktet å bygge på. Lagmannsretten har ikke sett Kjerstads egne valgte ord i skriftlig fremføring. Fritakssøknaden var skrevet på et "utmeldingsskjema" med standard formulering, klippet ut av en avis. Hans muntlige fremstilling strekker heller ikke lenger.
Kjerstad var klar over hvordan søknaden ville bli behandlet og således betydningen av politiavhøret. Likevel møtte han ikke. Lagmannsretten legger til grunn at han meldte fra om sykdom ved første gangs innkalling. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se noen unnskyldning for at han ikke selv sørget for å ta kontakt med politiet, eventuelt meldte adresseendring, eller i hvert fall tok kontakt for å komme i avhør så snart han mottok innkallingene - som han ifølge egen forklaring fikk "for sent". Dette viser en påfallende passivitet.
Kjerstad er registrert i straffesaksregisteret bl.a. med forelegg på bot for overtredelse av narkotikalovgivningen og skadeverk/tilgrising, henholdsvis i 1994 og 1992. Dette er tillagt beskjeden vekt ved helhetsvurderingen.
Lagmannsretten har ikke sett at Kjerstads påstand om en pasifistisk grunninnstilling er belagt med den nødvendige fasthet og styrke. Vilkårene for å bli fritatt fra militærtjeneste er da ikke til stede. Retten har ved vurderingen tatt hensyn til den bevisbyrde som må påhvile staten i slike spørsmål.
Slutning:
Vilkårene for å frita Thomas Kjerstad, født xx.xx.1974, for militærtjeneste er ikke til stede.