LF-1995-515
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-12 |
| Publisert: | LF-1995-00515 |
| Stikkord: | Gjenopptakelse, Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Namdal herredsrett Nr. 11/1989 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00515 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Terje Lundquist, Limingen. 2. Arild Lundquist, Limingen. Motparter: 1. Per Lund 2. Hans Mykkelvik 3. Snefrid Hansen og Karen Anderson 4. Karle Einarsen 5. Gunnar Brørs 6. Ellen og Knut Sveberg, alle adresse Limingen. |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Nina Mår Tapper, lagdommer Aage Rundberget |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Konkursloven (1863) 1, §373, §408, §412 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse på grunnlag av nye bevis i sivil sak, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.
Begjæringen har bakgrunn i en tvist om eiendomsretten til skogteiger under gnr. 68 på Gudfjelløya i Tunnsjøen, som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Tvisteområdet omfatter ca 2000 da grunn, som for en stor del er skogbevokst.
Begjæringen er fremsatt av brødrene Terje og Arild Lundquist, heretter benevnt Lundquist. De eier et gårdsbruk under gnr. 68 som ligger på Gudfjelløya. De seks som er oppført som motparter i begjæringen, har gårdsbruk under gnr. 68 med innmark og utmark på fastlandet. De blir heretter benevnt Per Magne Lund m.fl.
Per Magne Lund m.fl. reiste i januar 1989 sak mot Lundquist ved Namdal herredsrett med påstand om at de var eiere av nærmere angitte skogteiger på Gudfjelløya. Lundquist påstod eiendomsretten til de samme skogteiger.
Namdal herredsrett avsa 9. juli 1990 dom for at Per Magne Lund m.fl. hadde eiendomsretten til skogteigene. Etter anke fra Lundquist ble herredsrettens dom stadfestet ved Frostating lagmannsretts dom 10. mars 1992. Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en av de tre dommerne stemte for å ta til følge Lundquists påstand om at de hadde eiendomsretten til skogteigene.
Lundquist anket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet ved kjennelse 20. august 1992 å nekte anken fremmet, med henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Lundquist fremsatte i juli 1993 begjæring om gjenopptakelse av saken til Frostating lagmannsrett. Etter at Per Magne Lund m.fl. hadde avgitt uttalelse og partene hadde utvekslet prosesskrift, forkastet lagmannsretten gjenopptakelsesbegjæringen ved kjennelse 7. mars 1994. Etter kjæremål fra Lundquist ble lagmannsrettens kjennelse stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 30. juni 1994.
Lundquist har fremsatt ny gjenopptakelsesbegjæring til Frostating lagmannsrett. Begjæringen er datert 10. oktober 1995, og den ble mottatt i lagmannsretten 11. oktober 1995. Begjæringen er medunderskrevet av advokat.
I begjæringen har Lundquist gjort gjeldende at saken kreves gjenopptatt på grunnlag av nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Det er mindre enn fem år siden lagmannsretten avsa dom i saken, og Lundquist ble først i midten av juli og august 1995 kjent med de nye bevis. Begjæringen er derfor rettidig, jf tvistemålsloven §408.
Følgende nye bevis er påberopt i gjenopptakelsesbegjæringen:
I. Gundolf Lundquist, som er onkel til brødrene Lundquist, opplyste i midten av august 1995 til Arild Lundquist at han ved en tilfeldighet hadde møtt en av skylddelingsmennene som hadde vært med på skylddelingen av Gudfjellet i 1886. I samtalen dem imellom kom det frem at skylddelingsmannen anså Lundquistfamilien som eier av skogteigene på Gudfjellet. Gundolf Lundquists kjennskap til forholdene stiller saken i et helt nytt lys, og måtte åpenbart ha medført et annet resultat om hans kunnskap hadde vært kjent for lagmannsretten.
Denne opplysning fremkom under et besøk i Trondheim i forbindelse med at Arild Lundquist var på statsarkivet. Der ble han gjort kjent med litteratur - og gitt opplysning om - nummerrekkefølgen for fordelingen av løpenummer ved skylddeling av eiendom, som viser at det var feil av lagmannsretten å vektlegge datorekkefølgen ved skylddelingene i 1886.
II. Lundquist ble i midten av juli 1995 oppmerksom på en artikkel i avisen Nordtrønderen - årgang 1927, som gjengir en aastedsrett som ble avholdt på gården Kveli i 1764. Det fremgår av den at retten trakk slutninger mht eiendomsforholdene ene og alene ut fra skyldmarken, etter befaring og grundig vurdering av matrikkelskylden. Etter den tid ble matrikkelloven revidert flere ganger for å få en mer riktig matrikkelskyld og derved en mer rettferdig beskatning, slik at det er enklere å trekke slutninger på grunnlag av skyldmarken i 1886 enn tilfelle var i 1764. I lagmannsrettens dom er det uttalt at man ikke kan trekke slutninger på grunnlag av skyldens størrelse.
Etter kjøpekontrakten av 1876 stod Lundquists eiendom for en tiendedel av alle gårdens skatter og avgifter. Ved skylddelingen i 1886 fikk eiendommen tildelt 0,08 skyldmark mens de to eiendommer det ble fradelt fra satt igjen med 1,04 skyldmark for sine arealer og herligheter. Ut fra forholdet i skyldmarken, er det ikke til å forstå at Lundquists eiendom ikke har større omfang enn det lagmannsretten har lagt til grunn.
III. Lundquist fant i mars 1995 en avisannonse fra 1933 der det fremgår at Oskar Lundquist det året nektet Mykkelvikgårdene å slippe sauer på Gudfjellet. Siden da har ingen av dem beitet der inntil slik beiterett nå gjøres gjeldende på grunnlag av lagmannsrettens dom.
Lundquistfamilien har brukt skogteigene på Gudfjellet slik det falt naturlig siden 1884 - til myrslått, havning, jakt og fiske helt frem til i dag. Det er derfor feil når lagmannsretten uttaler at ingen kjenner til at Oskar Lundquist eller andre i familien noen gang har utøvet eierrådighet utenfor de uomtvistelige områder. - - - - - - - - -
I gjenopptakelsesbegjæringen fremsetter for øvrig Lundquist med henvisning til bevis i ankesaken og i den første og den foreliggende gjenopptakelsessak og andre omstendigheter, tidligere og nye anførsler til støtte for at de har eiendomsrett til skogteigene på Gudfjellet. Det gjelder bl.a. på grunnlag av kjøpekontrakten av 1876, erklæringen av 1935, Namdal herredsretts dom i 1970 om fiskeretten i Tunnsjøen og i 1994 om erstatning for utøvelse av bruksrettigheter i Gudfjellet, og en uttalelse 19. september 1995 fra professor dr. juris Ernst Nordtveit avgitt særlig i anledning anke over sistnevnte dom.
Lundquist har i gjenopptakelsesbegjæringen vist til at lagmannsrettens dom ble avsagt under betydelig tvil i faktisk henseende og under dissens, og påberoper også nå de bevis som ble fremskaffet i forbindelse med den første gjenopptakelsesbegjæring. I gjenopptakelsesbegjæringen har Lundquist nedlagt slik påstand:
"Begjæring om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling.
Deretter vil de ankende parters påstand være som tidligere for lagmannsretten:
1. Terje og Arild Lundquist frifinnes, og således kjennes å være eiere til samtlige skogteiger på Gudfjellet i Tunnsjøen angitt på økonomisk kartverk fremlagt for retten.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Åpenbare skrivefeil er rettet.
Lagmannsretten bemerker:
Mht til saksforholdet nøyer lagmannsretten seg med å henvise til lagmannsrettens dom i ankesaken av 10. mars 1992, og lagmannsrettens kjennelse i gjenopptakelsessaken av 7. mars 1994.
Lagmannsretten har etter en foreløpig prøving og vurdering funnet at gjenopptakelsessaken skal avgjøres uten muntlig forhandling, og på grunnlag av begjæringen uten å forelegge den for Per Magne Lund m.fl. til uttalelse.
Det foreligger en rettskraftig dom i saken. Den omstendighet at dommen er avsagt under dissens og under betydelig faktisk tvil, innebærer ikke at man kvalitativt kan senke kravene til de nye kjensgjerninger eller bevis som etter loven er en forutsetning for gjenopptakelse. På den annen side skal ikke de nye kjensgjerninger og bevis i gjenopptakelsessaken vurderes isolert og uavhengig av det som tidligere er fremført og anført, og heller ikke slik at bevis som tilbys i ny gjenopptakelsesbegjæring bare sammenholdes med de som ble fremført i den forrige gjenopptakelsessak. I en sak der domskonklusjonen fremkommer som summen av en rekke holdepunkter der ingen alene har vært avgjørende for resultatet, kan også en isolert sett beskjeden endring i det faktiske grunnlag bryte den resonnementsrekke konklusjonen baseres på.
I den foreliggende gjenopptakelsessak må lagmannsretten vurdere de nye kjensgjerninger og bevis og anførslene på grunnlag av dem, i sammenheng så vel med det som ble fremført og anført i ankesaken som i den første gjenopptakelsessaken. Omvendt kan ikke lagmannsretten i den foreliggende gjenopptakelsessak overprøve avgjørelsen og premissene i ankesaken og i den første gjenopptakelsessak, med mindre det forankres i de nye kjensgjerninger og bevis som nå tilbys.
Lovens grunnvilkår for gjenopptakelse, at det samlede bevismateriale "aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse" dersom det hadde foreligget ved avgjørelsen i ankesaken, står imidlertid fast. Som understreket av lagmannsretten i kjennelsen 7. mars 1994, innebærer det at det ikke er tilstrekkelig at avgjørelsen den gang kunne eller sannsynligvis ville ha blitt en annen, men det kreves at resultatet nødvendigvis måtte ha blitt et annet med de nye bevis til stede. Det vises til Rt-1991-1393 jf Rt-1939-801.
Som nytt bevis er tilbudt vitneforklaring fra brødrene Lundquists onkel Gundolf Lundquist. Det er opplyst at en av de skylddelingsmenn som deltok ved skylddelingen av Gudfjellet i 1886, skal ha uttalt til Gundolf Lundquist at han anså Lundquistfamilien som eier av skogteigene. Det fremgår ikke når denne uttalelsen skal ha falt.
Skylddelingen fant sted i 1886. Det er opplyst at Gundolf Lundquist er født i 1922, dvs 36 år senere. Det må bety at uttalelsen i tilfelle fremkom 40-50 år etter skylddelingen, og at Gundolf Lundquist enten var meget ung eller skylddelingsmannen relativt gammel da samtalen fant sted.
En vitneforklaring fra Gundolf Lundquist som opplyst, ville hatt en meget beskjeden bevisverdi selv om den hadde foreligget i ankesaken og med alle de daværende og senere tilbudte kjensgjerninger og bevis til stede. Det dreier seg om en generelt formulert oppfatning fra skylddelingsmannens side 40-50 år i etterhånd, som kan være påvirket av erindringssvikt hos skylddelingsmannen eller som nå etter ytterligere 50-60 år kan være påvirket av erindringssvikt hos Gundolf Lundquist, og som for begge kan være influert eller farvet av senere omstendigheter. Som onkel til Lundquist, må det også tas i betraktning at Gundolf Lundquist neppe ville bli betraktet som et utenforstående nøytralt vitne i tvisten.
Lagmannsretten konkluderer med at resultatet i ankesaken ikke åpenbart måtte ha blitt et annet dersom Gundolf Lundquist hadde avgitt vitneforklaring om sin samtale med skylddelingsmannen. Det er derfor ikke nødvendig å gå inn på om ikke vitneforklaring fra et eldre familiemedlem som Gundolf Lundquist i dette tilfelle må henføres til den kategori omstendigheter som kunne og burde vært gjort gjeldende under ankesaken og som ikke kan påberopes i gjenopptakelsessak, jf tvistemålsloven §407 annet ledd og Schei II (1990) side 375.
De øvrige anførsler under dette punkt bl.a. mht slutninger som kan gjøres på grunnlag av nummerrekkefølgen ved bruk av løpenummer i stedet for bruksnummer under skylddelingen i 1886, representerer ikke nye kjensgjerninger og bevis i forhold til de premisser ankesaken bygger på, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på disse.
Som nytt bevis er også påberopt en artikkel i avisen Nordtrønderen som nevnt foran, hvorav fremgår at det ca 120 år før skylddelingen ble avholdt en aastedsrett i samme distrikt der avgjørelsen helt ble forankret i en vurdering av skyldmarken. Det gjøres gjeldende at skyldmarken ved senere revisjoner av matrikkelloven ytterligere er avstemt som verdimål og beskatningsgrunnlag, i kontrast til lagmannsrettens uttalelse i ankesaken om at det ikke kan trekkes slutninger på grunnlag av skyldens størrelse.
At skyldmarken har hatt stor betydning som grunnlag ved avgrensning av eiendomsrett og andre rettigheter - og ganske særlig når andre avgjørende holdepunkter har manglet, er vitterlig og ingen ny kjensgjerning. Heller ikke at det må forutsettes å ha vært slik i det aktuelle distrikt. Det som tilbys av Lundquist i denne forbindelse er følgelig bare en anførsel, som argumenterer mot lagmannsrettens vurderinger i ankesaken.
En anførsel kan ikke i seg selv representere et grunnlag for gjenopptakelse, og det er derfor ingen foranledning til å vurdere den nærmere. Lagmannsretten vil imidlertid kort bemerke at det som uttales om skyldens størrelse i dommen, gjelder den konkrete sak og fremkommer i en kontekst der lagmannsretten forutsetter at Lundquists eiendom ved overdragelsen og skylddelingen fikk omfattende rettigheter i skogen på Gudfjellet.
Som et nytt bevis har Lundquist fremlagt kopi av en avisannonse som opplyses å være fra 1933, og som de kom over i mars 1995. Det er for lagmannsretten noe uklart hvilken kjensgjerning eller hvilket bevis annonsen representerer. Den er etter teksten satt inn av O. Lundquist og går ut på at ingen uten tillatelse får slippe sauer på havningen tilhørende gården Fredø. Hva gården Fredø omfattet, er nettopp hva ankesaken gjaldt og dommen går ut på at skogteigene ikke ble inkludert. At Oskar Lundquist både før og etter 1933 var av den oppfatning at skogteigene tilhørte hans eiendom er ikke nytt, og annonsen alene viser ikke at lagmannsretten i dommen har tatt feil når det uttales at:
"Ingen kjenner til at Oskar Lundquist - eller andre i familien - noen gang har utøvet eierrådighet utenfor de uomtvistelige områder, ...."
Det er klart at gjenopptakelse ikke kan kreves på grunnlag av annonsen, fordi den alene eller sett i sammenheng med de øvrige kjensgjerninger og bevis ikke ville påvirket utfallet i ankesaken. Lagmannsretten går derfor ikke inn på den omstendighet at annonsen er tilbudt som bevis mer enn tre måneder etter at Lundquist fikk vite om den, jf tvistemålsloven §408 første ledd.
Under dette punkt i gjenopptakelsesbegjæringen gjentar Lundquist en del av anførslene i ankesaken og i den første gjenopptakelsessaken, og gjør også gjeldende nye anførsler. Det henvises til tidligere og nye omstendigheter på en slik måte at det kan være uklart om de med dette mener å påberope nye kjensgjerninger og bevis, eller om de bare argumenterer for de bevis som eksplisitt er tilbudt i den siste gjenopptakelsesbegjæringen. Lagmannsretten vil kort bemerke:
Den omstendighet at Namdal herredsrett i en dom 25. oktober 1994 - som etter sigende er påanket vedrørende bruksrettigheter i skogteigene i Gudfjellet og erstatning for utøvelsen, tilsynelatende har tolket erklæringen fra 1935 videre enn lagmannsretten i dommen av 1992, kan ikke være gjenopptakelsesgrunn i seg selv med mindre herredsretten bygger på nye kjensgjerninger og bevis. Slike er ikke påberopt og fremgår heller ikke av premissene i den domsutskrift som er vedlagt begjæringen. Hvilken kunnskap Mykkelvikgårdene i saken om fiskeretten i 1970 hadde om 1935erklæringen gjennom Johannes E. Granli/Johannes Einarsen, er uten relevans for de grunnlag dommen i ankesaken bygger på.
Lundquist har innhentet en utredning fra professor dr. juris Ernst Nordtveit ved Universitetet i Bergen, datert 19. september 1995. Den gjelder ikke direkte spørsmål om eiendomsretten til skogteigene som ble avgjort ved lagmannsrettens dom, men omfanget av bruksrettighetene for Lundquist i forbindelse med den erstatningssak Namdal herredsrett avsa dom i 25. oktober 1994. En slik utredning kan ikke danne grunnlag for gjenopptakelse, og den synes heller ikke påberopt som det.
Ingen av de bevis som Lundquist har tilbudt i gjenopptakelsesbegjæringen av 10. oktober 1995 er slike som alene eller sammen med de øvrige bevis i ankesaken og i den første gjenopptakelsessaken åpenbart måtte ha medført et annet resultat i ankesaken. Gjenopptakelsesbegjæringen må etter dette forkastes, jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.