LF-1995-571
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-10 |
| Publisert: | LF-1995-00571 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1995-00571 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Politiadjutant Tone Skaalevik, Trondheim) mot A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Pål Espås, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Ivar Oftedahl. Lagdommer Nina Mår Tapper |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5 |
Trondheim byrett avsa 5. september 1995 dom med slik domsslutning:
"A, f. xx.xx.1974 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr §5 første ledd til en straff av fengsel i 18 - atten - dager.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Byrettens dom ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for en straff av bot kr 1.500,-, subsidiært fire dager fengsel.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Domfelte påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Som ankegrunner ble i ankeerklæringen anført "feil bevisbedømmelse, feil rettsanvendelse samt uriktig straffeutmåling." I ankeerklæringen ble nedlagt påstand om at A ble idømt en bot på kr 1.500,-, subsidiært fire dager fengsel, for kjøring i 70 km/t i 50 km/tsone, subsidiært at han ble behandlet på mildeste måte. Anken er etter dette rettet mot straffutmålingen, derimot ikke mot avgjørelsen av skyldspørsmålet. Innenfor ankegrunnen gjelder anken prinsipalt omfanget av lovovertredelsen og subsidiært fastsettelsen av reaksjon for den overtredelse som byretten har lagt til grunn.
Ankeforhandlingen fant sted i Trondheim den 3., 4., 5. og 8. januar 1996. Domfelte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, hvorav ett ved telefonavhør. Partene dokumenterte fra tre utdrag i saken, og for øvrig slik som protokollert i rettsboken.
Det var oppnevnt to sakkyndige for lagmannsretten. Disse er sivilingeniør Leif O. Bergquist, Sverige og seksjonssjef Jan T. Malmo, Trondheim. Den førstnevnte er tilknyttet Sveriges Provnings- och Forskningsinstitut. Han var oppnevnt som sakkyndig også for byretten. Den sistnevnte er seksjonssjef ved SINTEF, Måleteknisk senter. Han var ikke sakkyndig for byretten. De sakkyndige hadde utarbeidet erklæringer på forhånd og var til stede og avga forklaring under ankeforhandlingen.
Retten, partene og de sakkyndige foretok åstedsbefaring. Om gjennomføringen av denne vises til det som er protokollert i rettsboken.
Saksforholdet kan kort oppsummeres slik:
Den 25. august 1994 om kvelden hadde domfelte for første gang lånt sin fars bil, en Audi 100 Quatro 2,3 liter - 1993-modell med reg.nr. ** *****. Han hentet en venn av seg, B, som bor på Nardo. De kjørte Omkjøringsveien mot syd og deretter Sluppenveien over Sluppen bro. Deretter kjørte de Osloveien inn mot Trondheim sentrum.
Audien hadde en stund ligget bak en stor tankbil med tilhenger. Kjøretøyene passerte Anne-Ma's forretning i Osloveien, hvor det ved skilt er angitt 50 km/t som fartsgrense. Audien kjørte opp på siden av tankbilen og forbi denne.
Den aktuelle kvelden avholdt politiet fartskontroll av trafikk i Osloveien. Fartskontrollen ble foretatt ved benyttelse av laser måleinstrument av type LTI 20.20. Politiførstebetjent Tor Egil Langtind, som betjente lasermåleren, satt på førersetet i en sivil politibil og målte hastigheten på kjøretøyer som kjørte fra Trondheim sentrum. Han var i ferd med å avslutte kontrollen, men bestemte seg for å måle hastigheten på domfeltes bil bakfra i motsatt kjøreretning, og benyttet laserinstrumentet. Fartsmålingen ble foretatt mens Audien lå i motgående kjørebane, under forbikjøring av tankbilen. Lasermåleren viste en hastighet på 98 km/t og en avstand frem til domfeltes bil på 208,8 meter.
Domfelte ble stanset av en motorsykkelpatrulje lengre fremme i Osloveien. Førerkortet ble beslaglagt på stedet, noe domfelte samtykket i. Førerkortet har vært beslaglagt av politiet til 19. juni 1995, da domfelte trakk samtykket tilbake og fikk utlevert førerkortet.
A har til begrunnelse av anken over straffutmålingen prinsipalt gjort gjeldende at hastighetsoverskridelsen på langt nær er så stor som byretten har lagt til grunn, og at straffen derfor er utmålt altfor strengt. Han bestrider å ha kjørt med en hastighet av 98 km/t, og hevder at hastigheten kun utgjorde ca 60-70 km/t. Subsidiært har han gjort gjeldende at den utmålte straff er for streng, selv om det legges til grunn at hastigheten var 98 km/t, slik byretten har gjort.
Med hensyn til størrelsen av fartsovertredelsen er dels gjort gjeldende at lasermåleren er beheftet med en rekke feilmuligheter, som medfører at måleresultatene har liten troverdighet generelt. I korthet er anført:
- at dataprogrammet i laseren kan inneholde feil,
- at ytre støyelementer kan forstyrre målingen,
- at laserens kalibreringsevne, dvs evne til selvjustering er usikker,
- at laserapparatets diskrimineringsfunksjon, dvs evne til å avvise måleresultater fremkommet ved feilaktig bruk av apparatet, er usikker,
- at siktemiddelet på laseren ikke er tilfredsstillende, og at det ikke behøver å være overensstemmelse mellom siktepunkt og treffpunkt, slik at apparatet kan måle et annet kjøretøy enn det siktes mot,
- at refleksjonsevnen hos det objekt som måles kan gi usikre måleresultater,
- at laserapparatets program er blitt endret etter at det var typegodkjent.
Byretten har utelukkende lagt vekt på sivilingeniør Bergquists vurderinger, og sett bort fra ingeniør Kirknes' innsigelser. Seksjonssjef Malmo har for lagmannsretten uttrykt en viss tvil om laserens pålitelighet.
Med hensyn til den konkrete måling er særlig anført:
- at det er usikkert om de nødvendige kontroller av apparatet er foretatt før og etter måling,
- at politibilens plassering under målingen er usikker,
- at laserinstrumentet høyst sannsynlig har vært i bevegelse under målingen,
- at måleresultatet er fremkommet ved en refleksvirkning mellom Audien og tankbilen, og derfor ikke angir Audiens hastighet.
Det er vist til ingeniør Kirknes' hastighetsberegninger, som utelukker selv en hastighet i nærheten av måleresultatet.
Videre er vist til domfeltes forklaring og forklaring fra et vitne som var passasjer, og som går ut på at hastigheten var ca 60-70 km/t.
Byretten har ved sin bevisbedømmelse ikke henholdt seg til prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Dette må gjelde også i forhold til momenter av betydning for straffutmålingen.
Den subsidiære anførsel angående byrettens fastsettelse av straffereaksjon retter seg mot benyttelsen av utbetinget fengselsstraff. Forholdet ligger på grensen til betinget fengsel. En eventuell ubetinget reaksjon bør gis i form av samfunnstjeneste. Det er vist til at det ikke forelå noen konkret faresituasjon og at det var en lang, rett veibane der forbikjøringen skjedde, og liten trafikk. Domfelte er heller ikke tidligere straffet for lignende forhold.
Forsvareren har for A nedlagt slik påstand:
"1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr §5 første ledd til en bot stor kr 1.500,-, subsidiært 4 dager fengsel for kjøring 70 km/t i 50 km/t sone.
2. Subsidiært:
A blir å behandle på mildeste måte."
Påtalemyndighetens anførsler kan i korthet gjengis slik:
Lasermåleren er et meget pålitelig måleinstrument for måling av kjøretøyers hastighet. Muligheten for feil ved instrumentet kan i praksis ses bort fra. De forutsetninger som gjelder for å kunne benytte laser til fartsmåling, knytter seg dels til kontroll av apparatet før og etter måling og dels til riktig betjening av apparatet under målingen. Disse betingelsene er oppfylt i nærværende sak.
Det er særlig påpekt at lasermåleren er blitt forbedret i hensikt å oppnå såkalt diskriminering, dvs at intet måleresultat fremkommer, dersom apparatet ikke holdes i ro under målingen. Det aktuelle måleapparatet er godkjent i september 1993 og er etter ny kontroll blitt godkjent i desember 1995.
Den aktuelle målingen ble foretatt på fullt ut betryggende måte. Laseroperatøren hadde stor erfaring med fartsmåling generelt.
Muligheten for en såkalt "speilbildemåling", dvs at laserstrålen er blitt reflektert via Audien til tankbilen og tilbake, kan avvises i praksis. Laseroperatøren var sikker på hvilken bil han målte og hvor på bilen han siktet laserstrålen.
Ingeniør Kirknes' hastighetsberegning viser ikke at målingen er feil, men bare at resultatet kan bli feil under bestemte forutsetninger. Slike forutsetninger foreligger ikke i nærværende sak.
Riktigheten av måleresultatet støttes av de øvrige opplysninger i saken. Det er vist til domfeltes opptreden og forklaringer, samt til vitneforklaringer.
Byrettens konkrete straffutmåling er korrekt. Foruten selve hastighetsovertredelsen er vist til skjerpende omstendigheter ved trafikksituasjonen.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Anken forkastes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedspørsmålet i saken gjelder størrelsen av hastighetsoverskridelsen, med andre ord omfanget av lovovertredelsen. Selv om dette bare har betydning for straffutmålingen, er bevisføringen lagt bredt an, fordi partene har ønsket å få en rettslig prøving av troverdigheten av laserinstrumentet som middel til å måle kjøretøyers hastighet. I nærværende sak oppstår på dette punkt to spørsmål:
1. Er laseren generelt pålitelig som måleinstrument?
2. Er det grunn til å feste lit til den aktuelle måling som er foretatt?
Lagmannsretten må vurdere begge disse spørsmålene for å kunne ta standpunkt til omfanget av den lovovertredelse som domfelte ved byrettens dom er funnet skyldig i. Det må derimot antas å ligge utenfor lagmannsrettens oppgave å vurdere påliteligheten av lasermåleren i andre situasjoner enn den aktuelle, så langt disse ikke kaster lys over troverdigheten av måleresultatet i nærværende sak.
Virkemåten av laser fartsmåler LTI 20.20 kan kort beskrives slik:
Laserinstrumentet siktes inn mot det kjøretøy som en ønsker å måle hastigheten til. Operatøren avfyrer et "skudd", som innebærer at 43 laserpulser sendes mot måleobjektet. Derfra reflekteres pulsene tilbake til måleinstrumentet. Måletiden er 0,32 sekunder. Instrumentet måler den tiden som hver av pulsene bruker for å gå frem og tilbake. Når måleobjektet er i bevegelse, vil laserpulsene bruke forskjellig tid på strekningen fra måleapparatet til måleobjektet og tilbake til apparatet. Jo større hastighet kjøretøyet har, desto større vil forskjellen i anvendt tid for laserpulsene være. Dersom kjøretøyet kjører bort fra operatøren, vil laserpulsene bruke stadig mer tid på strekningen frem og tilbake, mens det omvendte er tilfelle dersom kjøretøyet kommer mot kontrolløren. Fordi lysets hastighet er konstant, vil den tid som laserpulsen bruker på strekningen frem og tilbake være direkte proposjonal med avstanden. Lasermålerens dataprogram regner umiddelbart ut hastigheten som en funksjon av de målte tider og avstander og kan avleses i et display på instrumentet. Måleavstanden kan også avleses i displayet.
De sakkyndige er gitt følgende mandat:
1. Vurdering av muligheten for at laser LTI 20.20 på generelt grunnlag kan gi feil måleresultat.
2. Etter bevisføringen ta stilling til hvorvidt det i denne konkrete sak er fare for at laser LTI 20.20 kan ha vist feil måleresultat.
Sivilingeniør Leif O. Bergquist har i skriftlig uttalelse av 28. juli 1995 til Trondheim byrett bl.a. uttalt følgende om påliteligheten av laserinstrumentet:
"Om laserhastighetsmätaren används på et korrekt sätt är det uteslutet att instrumentet kan mäta en för hög hastighet.
Tilförlitligheten vid användandet av laserhastighetsinstrument är baserad på att instrumentet uppfyller tekniska minimikrav enligt SPKB 1992:12 och att det används på ett riktig sätt.
Operatören av laserhastighetsmätaren skall tillse att instrumentets rikthjälpmedel är fokuserat på registreringsskylt eller annan lämplig målyta. Genom att välja målytan korrekt har polismannen full kontroll över vilken bil han mäter på.
Operatören skall hålla instrumentet stabilt med hjälp av ett axelstöd. Laserhastighetsmätare LTI 20-20 baserar varje visad hastighet på ett stort antal enskilda mätningar. På varje mätning finns det krav, diskrimineringsvillkor. Är inte kraven uppfyllda visas ingen hastighet istället visas ett felmeddelande.
Genom prov vid SP har det visats att LTI 20-20 uppfyller de minimikrav som anges i SPKB 1992:12.
För godkännande enligt SPKB 1992:12 har fältprovning utförts med ett stort antal mätningar i verklig trafikmiljö mot fordon med känd hastighet, för att undersöka onoggrannheten hos laserhastighetsmätaren.
Dessutom har provning mot tänkta strökällor utförts.
Exempel på strökällor är sneda mätytor (vindruta, motorhuv), roterande fremål, ostabil operatör etc. Inte vid något tillfälle har laserhastighetsmätaren visat en felaktig hastighet. Dessa mätningarna gjordes i verklig trafikmiljö."
En prosjektgruppe på SINTEF under ledelse av seksjonssjef Jan T. Malmo har avgitt skriftlig uttalelse til lagmannsretten den 15. desember 1995. I en forkortet versjon av rapporten, datert 22. desember 1995, er følgende oppsummering inntatt:
"Her sammenfattes først de viktigste resultatene med korte forklarende kommentarer. Deretter gis mer utfyllende kommentarer og anbefalinger.
a) Målingene indikerer at lyspulsene har en stigetid på 0,5 ns eller mindre. Forutsatt at refleksen kommer fra et lite område som følger kjøretøyets bevegelse (f.eks. nummerskiltet) kan det da, med stor sikkerhet, antas at målingen er riktig.
b) Det er påvist at dersom avstanden til reflektoren endres brått innenfor en måleperiode, gis feilmelding når den tilsvarende tidsendringen er over 0,5 ns. Man vil derfor ikke få gyldig måling hvis strålen beveges slik at man, i en og samme målesekvens, får en brå overgang mellom refleksjon fra punkter hvor forskjellen i avstand er mer enn ca 7 cm. Man vil ikke, i en og samme gyldige måling, kunne ha hopp mellom refleksjon fra et kjøretøy til et annet, eller til omgivelsene.
c) Vi har påvist at strålen som sendes ut fra instrumentene er tredelt, med mørke områder mellom de tre lysflekkene. Det er derfor ikke sikkert at nummerskiltet blir belyst selv om alle tre strålene treffer kjøretøyet.
d) Vi har dokumentert at jevn bevegelse av treffpunktet (sveiping) av strålen over skråstilte flater kan føre til falske målinger (hastighetsavlesning på inntil 50 km/t er registrert fra horisontalt asfalt/betongdekke).
e) For kjøretøy i ro har vi påvist indirekte måling på andre objekter via speilende refleks i frontrute.
Det kan ikke utelukkes at slike reflekser fra speilende flater kan gi alvorlig feilmåling via trafikkskilt, møtende trafikk o.l.
Med håndholdt instrument vil en alltid ha en viss irregularitet i strålens pekeretning, og spesielt ved store avstander kan dette gi store bevegelser av treffpunktet. Ifølge pkt c) kan slik bevegelse gi feilmåling. I de langt fleste tilfeller vil slik irregulær bevegelse ikke gi gyldig måling pga. at instrumentets databehandling krever jevn hastighet av treffpunktet over en måleperiode på 0,3 s. Men det kan ikke utelukkes at bevegelsen er jevn over hele måleperioden, og sannsynligheten for det er større jo bedre "skytter" operatøren er. Dette kan resultere i feilmåling hvis treffpunktet er på skråstilte flater av kjøretøyet. Maksimal mulig feil i slike tilfeller er ca 10 km/t pr. meter flate i kjøreretningen.
Dersom strålen ikke treffer kjøretøyet, kan en i slike tilfeller også få feilmåling fra langsgående, skråstilte flater med god reflektivitet i nærheten av kjøretøyet (tunnellvegger, autovern, midtstripe, skjæringer o.l.).
Feilmåling via speilende reflekser som nevnt i e) er også mulig, men det er ikke gjort eksperimenter for å etterprøve når dette forekommer i praksis.
Sannsynligheten for feilmåling som nevnt over er liten, men det kan ikke utelukkes at slike målinger forekommer.
For å redusere sannsynligheten for slik feilmåling foreslås følgende tiltak:
a) Måling bare ved korte avstander. Dermed reduseres sannsynlighet for feil treffpunkt. (Tyskland og Sverige har 400 m grense).
b) Varsomhet ved måling på små kjøretøy (motorsykkel) særlig hvis det er andre kjøretøy bak.
c) Der det er mulig, bør flere målinger foretas på samme kjøretøy.
Teknisk sett foreslås følgende forbedringer:
a) Instrumentet monteres på stativ
b) Måledata lagres automatisk
c) Samtidig videoopptak bør vurderes.
Vår undersøkelse har konsentrert seg om å påvise mulige feilkilder ved bruk av utstyret. Alt i alt kan man si at sannsynligheten for å måle feil er meget liten, selv når instrumentet blir brukt på en uheldig måte."
Sivilingeniør Bergquist har i sin rettslige forklaring uttalt at lasermåleren av type LTI 20.20 er meget pålitelig, forutsatt at den benyttes på riktig måte. Han har avvist de innsigelser mot påliteligheten av instrumentet som er fremholdt av forsvareren. Bergquist har imidlertid understreket viktigheten av at det benyttes skulderstøtte under fartsmålingen, for å unngå bevegelser i apparatet. Dersom apparatet ikke holdes i ro, vil imidlertid intet måleresultat bli oppgitt, idet diskrimineringsfunksjonen da inntrer. Sivilingeniør Bergquist, som har mange års erfaring med utprøving og forbedring av den aktuelle lasermåleren, har opplyst at han aldri har opplevd at det er blitt angitt et måleresultat, dersom apparatet ikke har vært holdt helt rolig under måleoperasjonen. Etter Bergquists oppfatning er det utelukket at laseren har vist feil måleresultat i nærværende sak.
Seksjonssjef Jan T. Malmo har på oppdrag fra Politiets Materielltjeneste og på oppdrag fra en forsvarer i en annen straffesak utført utprøving og vurdering av den aktuelle lasermåleren i løpet av høsten 1995. Han har konkludert med at muligheten for feilaktig måling er meget liten, og i praksis forutsetter at laseroperatøren enten ikke har kontrollert apparatet før og etter måling eller har utført denne på feilaktig måte. Han har imidlertid fremholdt at muligheten for en feilmåling er meget liten, selv om apparatet er blitt benyttet på en uheldig måte. Malmo holder det for svært lite sannsynlig at måleresultatet er feil i nærværende sak.
Lagmannsretten legger til grunn at laser fartsmåler av type LTI 20.20 har vært gjenstand for en kontinuerlig utvikling og kontroll før den er blitt tillatt benyttet av politiet til fartsmåling. Den er godkjent for bruk i Tyskland etter utprøving av forskningsinstituttet Physikalisch-Technisches Bundesanstalt og i Sverige etter utprøving av Sveriges Provnings- och Forskningsinstitut. Den benyttes også i hastighetskontroller i flere andre europeiske land, samt i USA og Canada. Den er testet mot kontrollbestemmelser utarbeidet av Sveriges Provnings- och Forskningsinstitut og er typegodkjent av samme institutt. Justisdepartementet har på bakgrunn av dette tillatt apparatet benyttet til fartsmåling i Norge i august 1994.
På grunnlag av det som er opplyst om den tekniske utvikling og utprøving av apparatet, godkjennelsen av dette fra flere uavhengige forskningsinstitutter, de sakkyndiges opplysninger under ankeforhandlingen og demonstrasjonen under åstedsbefaringen er lagmannsretten kommet til at laser farstmåler av type LTI 20.20 er et meget pålitelig instrument til måling av kjøretøyers hastighet. Muligheten for en feilaktig måling må anses som forsvinnende liten. Dersom apparatet benyttes på riktig måte, må lagmannsretten legge til grunn at det kun eksisterer en teoretisk mulighet for feilmåling.
Lagmannsretten har videre funnet det hevet over enhver rimelig tvil at lasermåleren er blitt benyttet på riktig måte i nærværende sak. Målingen ble, som nevnt foran, utført av politiførstebetjent Tor Egil Langtind. Han har meget lang erfaring med fartsmåling generelt. Selv om han hadde beskjeden erfaring i bruk av laser fartsmåler ved den aktuelle målingen i Osloveien, er det ingen holdepunkter for at denne ikke er blitt utført korrekt. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at Langtind benyttet skulderstøtte og holdt apparatet i ro under målingen. Som nevnt foran, satt han på førersetet i en sivil politibil, med vinduet åpent. Han siktet mot nummerskiltet bak på domfeltes bil og holdt apparatet i ro da "laserskuddet" ble avfyrt. Han oppnådde måleresultat ved første forsøk, som viste en avstand frem til domfeltes bil på 208,8 meter og en hastighet på 98 km/t. På forhånd hadde han utført de nødvendige kontroller av apparatet, og han utførte etterkontroll da han kom tilbake til politikammeret. Han noterte måleresultatet i loggen, og foreviste A måleresultatet i displayet på laseren etter målingen.
Lagmannsretten vil spesielt bemerke at muligheten for at det er blitt foretatt en såkalt "speilbildemåling" er vurdert, men må forkastes som praktisk umulig. Det er lagt vekt på at laseroperatøren var helt sikker på hvilken bil han målte hastigheten av og at han også var sikker på at han siktet mot bilens nummerskilt. Muligheten for en "speilbildemåling", hvor måleresultatet ikke viser hastigheten på domfeltes bil, er da iallfall ikke mer enn av teoretisk art. En slik teori vil for øvrig i alle tilfelle ikke kunne forklare det faktiske måleresultat i den foreliggende sak.
Ingeniør Steffen Kirknes har matematisk beregnet domfeltes hastighet under forbikjøringen av tankbilen til maksimalt 69 km/t. Beregningen er imidlertid basert på flere faktiske forutsetninger som etter lagmannsrettens syn ikke er oppfylt. Lagmannsretten legger således til grunn at tankbilens hastighet var større og forbikjøringsdistansen kortere enn forutsatt i Kirknes' beregning.
Hensynet til den frie bevisvurdering som lagmannsretten må foreta tilsier at også andre momenter enn de rent måletekniske tas i betraktning. Etter lagmannsrettens syn støttes riktigheten av lasermålerens hastighetsangivelse av flere andre momenter i saken. Politiførstebetjent Langtind har opplyst at han med det blotte øye kunne se at forbikjøringen foregikk i meget stor hastighet. Ifølge Langtinds forklaring svarte polititjenestemannen som befant seg lengre fremme i Osloveien på motorsykkel over politiradioen at "Jeg ser det kommer en kule" eller lignende, da han av Langtind ble bedt om å stanse domfeltes bil. Domfelte aksepterte på stedet at førerkortet ble beslaglagt og fremsatte først ca 10 måneder senere innsigelser mot fortsatt beslag. Selv om de forhold som her er nevnt ikke er tilstrekkelige som bevis, støtter de riktigheten av den fartsmåling som er foretatt med laser LTI 20.20. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger rimelig tvil om at domfelte har holdt en hastighet av 98 km/t ved den aktuelle anledning.
Lagmannsretten går så over til å drøfte domfeltes angrep på byrettens konkrete fastsettelse av straffereaksjon. Den hastighetsoverskridelse som legges til grunn - 98 km/t på et sted hvor høyeste tillatte hastighet er 50 km/t - ligger etter rettspraksis over grensen mellom betinget og ubetinget fengselsstraff. Det vises til dom i Rt-1993-171, kjennelse i Rt-1993-1159 og kjennelse i Rt-1994-1045.
Spørsmålet er om det i nærværende sak vil være tilstrekkelig å reagere med samfunnstjeneste, i stedet for ubetinget fengselsstraff. Høyesterett har i kjennelsen i Rt-1991-463 drøftet i hvilken utstrekning samfunnstjeneste kan tenkes anvendt i saker om fartsoverskridelse. Det er anført at samfunnstjeneste bør kunne benyttes i en del tilfeller som ligger på grensen for ubetinget dom og i typetilfeller hvor allmenne hensyn ikke gjør seg så sterkt gjeldende. På den annen side er det foretatt en reservasjon i forhold til "de typiske tilfeller av fartsovertredelse hvor det inntil nå er anvendt ubetinget fengselsstraff" ( Rt-1991-465). I dommen i Rt-1993-171 ble det reagert med samfunnstjeneste ved en fartsovertredelse av omtrent samme størrelsesorden som i nærværende sak. Avgjørelsen synes imidlertid helt ut å være begrunnet med hensynet til domfeltes lave alder - han var kun 17 år og 5 dager da kjøringen fant sted.
I nærværende sak har lagmannsretten ikke funnet det forsvarlig å reagere med samfunnstjeneste. Etter lagmannsrettens syn foreligger det enkelte skjerpende omstendigheter ved trafikksituasjonen. Hastighetsoverskridelsen fant riktignok sted på en ca 600 meter lang rett strekning, men det er flere avkjørsler til boliger på den ene side av veien og ut fra Marienborg jernbaneverksted på motsatt side. Under forbikjøringen av tankbilen hadde domfelte begrenset mulighet for i tide å oppdage eventuelle kjøretøyer som kjørte ut fra den sistnevnte avkjørselen. Hensett til domfeltes alder - han var 20 år og 2 måneder da kjøringen fant sted - er lagmannsretten kommet til at det ikke er rom for å reagere med samfunnstjeneste i nærværende sak.
Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre lengden av den ubetingede fengselsstraff som byretten har utmålt.
Saksomkostninger er ikke påstått tilkjent det offentlige. Hensett til domfeltes økonomiske situasjon og ankens prinsipielle betydning er lagmannsretten kommet til at ansvar for saksomkostninger ikke bør ilegges.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.