LF-1995-575
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-15 |
| Publisert: | LF-1995-00575 |
| Stikkord: | Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gauldal namsrett nr. 95-00060 C - Frostating lagmannsrett LF-1995-00575 K. |
| Parter: | Kjærende part: A. Motpart: Statens Landbruksbank, Trondheim. |
| Forfatter: | Lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-12, §6-1, §11-7, §11-8, §11-9, §5-11, §5-6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder begjæring om tvangsdekning i fast eiendom, herunder spørsmål om utsettelse av saken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §5-12 jf §6-1 annet ledd 4. punktum.
Statens Landbruksbank fremsatte den 15. februar 1995 begjæring om tvangssalg av eiendommen gnr. 42 bnr. 4, 10 og 11 i Y mot B, X, som saksøkt. Tvangsgrunnlag er pantobligasjon tinglyst 14. april 1977 pålydende kroner 125.000,- - samlet krav kroner 99.242,34,-.
Gauldal namsretts foreleggelse av begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-7, ble forkynt for Bs hustru, A, på bopel den 3. mars 1995, jf. også tvangsfullbyrdelsesloven §11-8 annet ledd.
A henvendte seg til advokat Christian Wiig, som innga uttalelse til Gauldal namsrett 28. mars 1995. Det ble vist til at B soner en straff av fengsel i tre år og seks måneder ved Trondheim kretsfengsel i hht. Frostating lagmannsretts dom av 17. juni 1994. Soning ble påbegynt 27. oktober 1994 og han beregnes løslatt medio februar 1997. Under soningen mottar B kun ca kroner 1.300,- pr. måned mot ca kroner 8.000,- pr. måned tidligere. Det ble samtidig fremsatt begjæring om erstatningsbolig for A etter dekningsloven §2-10.
Namsretten ba A opplyse hva hun selv hadde gjort for å skaffe seg annen bolig, jf. dekningsloven §2-10 annet ledd.
Den 19. april 1995 meddelte advokat Wiig at A ikke har økonomiske midler til å skaffe seg annen bolig. Det ble opplyst at hun lever av sosialstønad, ca kroner 600,- pr. uke.
Etter begjæring fra Statens Landbruksbank ble deretter saken ved kjennelse av 20. juni 1995 utsatt til 1. august 1995, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §5-11 første ledd jf. §6-1 annet ledd 1. punktum. Landbruksbanken opplyste at den sammen med Sparebanken Midt-Norge "arbeidet med å få til en løsning i saken." Den 27. juli 1995 meddelte Landbruksbanken at man snarest ønsket tvangssalg gjennomført.
Gauldal namsrett avsa 16. august 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om tvangssalg av gnr. 42 bnr. 4, 10 og 11 i Y tas til følge.
2. Tvangssalget gjennomføres med bistand av medhjelper. Som medhjelper oppnevnes advokat Jan Terje Bårseths eiendomsomsetning AS.
3. Avgjørelsen blir å tinglyse på eiendommen gnr. 42 bnr. 4, 10 og 11 i Y kommune.
4. As krav om erstatningsbolig tas ikke til følge."
A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. I kjæremålet har hun i det vesentlige gjort gjeldende:
Bakgrunnen for saken er at hennes ektefelles uføretrygd, ca kroner 8.500,- pr. måned, ble stoppet i forbindelse med påbegynning av soning av fengselsstraffødt xx.xx.1994. Trygdeutbetalingen vil starte igjen ca oktober 1996 - 2 måneder før avsluttet soning.
Den midlertidige stansen i trygdeutbetalingene fører til at ekteparet A+B ikke kan betjene sine pantelån. Sønnen C på 28 år bor fremdeles hjemme. Han har planer om å overta gården og videreføre driften og han vil i den forbindelse også delta i nedbetaling av gjelden. I dag har han imidlertid for liten inntekt til at det kan avhjelpe de midlertidige betalingsproblemene.
A har allerede store psykiske belastninger i forbindelse med straffesaken mot hennes mann. Det vil bryte henne fullstendig ned om hun i tillegg mister sitt hjem. Hun viser til uttalelse fra sin faste lege, kommunelege Øyvind Folde.
A ber om at begjæringen om tvangssalg ikke tas til følge og at saken utsettes til oktober 1996.
Statens Landbruksbank har i kjæremålstilsvar ikke bestridt de faktiske opplysninger gitt av A. De økonomiske problemer oppstod imidlertid før B påbegynte soningen av fengselsstraffen. Midlertidige økonomiske problemer uten realistisk plan for en løsning gir ikke grunnlag for å utsette saken. Landbruksbanken har nedlagt påstand om stadfestelse av namsrettens kjennelse.
Lagmannsretten bemerker:
Det er begjært tvangsdekning i en eiendom som tjener som bolig for saksøktes ektefelle - A. Hun har krav på varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-8 og har således rett til å uttale seg og opptre i saken for å ivareta sine interesser, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-9.
I kjennelsen av 16. august 1995 har namsretten besluttet tvangsdekning gjennomført etter at A har uttalt seg. A må forstås slik at hun ikke har bestridt at det foreligger tvangsgrunnlag, at gjelden er misligholdt eller lignende. I hht. foreleggelsen har hun imidlertid bedt om erstatningsbolig. Først i kjæremålet har hun uttrykkelig søkt om utsettelse av saken.
Det er noe uklart om kjæremålet også omfatter spørsmålet om erstatningsbolig, jf, dekningsloven §2-10, eller om dette kun gjelder spørsmål om utsettelse av saken.
Landbruksbankens begjæring om tvangsdekning retter seg mot den eiendom hvor A bor og et tvangssalg vil derfor sannsynlig medføre at hun taper retten til nødvendig bolig for seg og familien. Namsretten er kommet til at vilkårene for å pålegge saksøkeren å skaffe erstatningsbolig ikke er oppfylt, jf. dekningsloven §2-10 annet ledd jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-9 annet ledd, idet A ikke har gjort hva hun "evner for å skaffe annen bolig". Familiens nåværende situasjon tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at det ikke er mye A kan evne i så måte. Lagmannsretten lar imidlertid spørsmålet ligge, idet unntaket for retten til å kreve erstatningsbolig i dekningsloven §2-10 tredje ledd her vil komme til anvendelse: erstatningsbolig kan ikke kreves ved inndriving av renter eller ordinært forfalte avdrag på lån som er sikret ved pant i boligen. Dette gjelder selv om også hovedstolen er forfalt som følge av misligholdt rente- eller avdragstermin og er tatt med i auksjonsgrunnlaget, jf. Rt-1992-421 jf. også Rt-1988-1427.
Tvangsfullbyrdelsesloven §5-12 gir en generell regel om utsettelse ved betalingsvansker. Et vilkår for slik utsettelse er at det foreligger forbigående betalingsvansker p.g.a. sykdom, arbeidsløshet eller andre særlige forhold. Et ytterligere vilkår er at skyldneren betaler en femtedel av saksøkerens samlede krav, og forplikter seg til å betale det resterende i månedlige avdrag.
På bakgrunn av kravets størrelse og den redegjørelse A har gitt for familiens nåværende økonomi må det antas utelukket at familien er i stand til å unngå tvangsdekning ved å betale en femtedel og inngå avtale om en avdragsordning etter §5-12.
Spørsmålet blir dernest om As situasjon utgjør et særlig tilfelle som tilsier at saken bør besluttes utsatt etter tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 annet ledd 4. punktum:
"I saker om tvangsdekning i fast eiendom ..., kan namsretten i særlige tilfeller beslutte utsettelse etter §5-12 selv om saksøkte ikke betaler en femtedel av saksøkerens samlede krav dersom tvangsdekningen vil medføre at saksøkte taper retten til nødvendig bolig for seg og sin familie."
Bestemmelsen ble forstått inntatt av Justiskomitéen under lovbehandlingen. Komitéen var i tvil om kravet om betaling av en femtedel av saksøkerens samlede krav var i samsvar med utsettelsesbestemmelsens formål og foreslo derfor en adgang til å lempe på dette kriteriet når tvangssalget gjelder bolig. Det vises til Innst.O.nr.72 (1991-92) side 21.
Begjæring om utsettelse er først fremsatt gjennom kjæremålserklæringen og er således ikke behandlet av namsretten. As unnlatelse av straks å sette frem en begjæring om utsettelse bør imidlertid i dette tilfelle ikke føre til at hennes senere begjæring settes ut av betraktning etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-6 annet ledd. Utsettelse vil kunne besluttes på et hvert trinn av saken. Dertil kommer at As opplysninger overfor namsretten om ektemannens soning av fengselstraff og den endrede økonomiske situasjon dette innebærer kunne oppfattes som en utsettelsesbegjæring.
Man har ingen opplysninger om hvilke betalingsvilkår banken satte i forbindelse med den tidligere utsettelse som ble gitt etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-11. Etter lovens §6-1 annet ledd 4. punktum vil det være namsretten som setter betalingsvilkårene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor mange rente- og avdragsterminer som er misligholdt eller hvor store terminbeløpene er. Det er ikke foretatt noen vurdering av hva familien kan makte å betale frem til B har avsluttet sin soning og trygdeutbetalingene fortsetter. Relevante vurderingstema vil også være muligheter for inntekter av gårdsdriften, om A vil gå ut i arbeid igjen, samt spørsmål om sønnens overtakelse av gården og hans inntekter kommende år.
Utsettelsesadgangen etter tvangsfullbyrdelsesloven er ingen "sosialhjelp". Utsettelse forutsetter forbigående betalingsvansker, at saksøkte kan betale fornuftige avdrag og at det er utsikter for en realistisk fremtidig betalingsplan.
Spørsmålet om utsettelse etter tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser er ikke vurdert av namsretten. Lagmannsretten mangler opplysninger til selv å foreta en slik vurdering. Det anses derfor hensiktsmessig å oppheve namsrettens kjennelse og å henvise dette spørsmål til behandling i namsretten. Utsettelsesspørsmålet bør vurderes i forbindelse med avgjørelsen om dekning skal gjennomføres. Konsekvensen må bli at hele kjennelsen oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling.