LF-1995-751
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-02 |
| Publisert: | LF-1995-00751 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 95-01163 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00751 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Berg, 7001 Trondheim). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Turid Skaar, 7002 Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Mats Stensrud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, Tvistemålsloven (1915), Barneloven (1981) §38 |
Saken gjelder kjæremål over ilagte saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 første ledd.
A og B er tidligere ektefeller, og har to barn sammen. Det er B som har den daglige omsorg. Den 13. juli 1995 fremsatte A begjæring overfor Fosen herredsrett med krav om at han skulle ha omsorgen for barna inntil rettskraftig avgjørelse forelå, jf barneloven §38 tredje ledd. Ved tilsvar av 20. juli 1995 tok B til motmæle. Imidlertid flyttet B til Trondheim, og saken ble overført til Trondheim byrett. Den 17. august 1995 reiste A søksmål mot B ved Trondheim byrett med krav om daglig omsorg.
I prosesskrift av 30. august 1995 trakk A begjæringen om midlertidig forføyning, og nedla påstand om heving, samt at begge parter skulle bære sine omkostninger. I prosesskrift av 7. september 1995 aksepterte B at begjæringen ble trukket tilbake, og la ned påstand om heving, samt at hun krevde seg, eventuelt det offentlige, tilkjent saksomkostninger. Trondheim byrett avsa den 6. oktober 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Trondheim byretts sak nr. 1180/95A heves.
2. A tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger med kr 2.625,-, totusensekshundreogtjuefem - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse. B har ikke inngitt tilsvar. Det er i oversendelseskrivet fra byretten opplyst at Bs prosessfullmektig, advokat Skaar, mener ikke å ha mottatt kjæremålet. Hun har imidlertid akseptert at kjæremålet oversendes lagmannsretten uten at tilsvar er inngitt. Kjæremålet innkom lagmannsretten den 15. desember 1995.
A har i det vesentlige anført:
A hadde mer enn godt nok grunnlag for å begjære midlertidig avgjørelse. Det er ikke korrekt som byretten har lagt til grunn at B og barna bodde på X på Y. B hadde flyttet fra barna og bosatt seg på Z. Barna bodde alene i huset sammen med halvsøsteren på 16 år. A tok kontakt med B, men fikk ikke svar. På denne bakgrunn kontaktet han hjelpetjenesten på Y, som konkluderte med at barna levde i en vanskelig situasjon. Byretten har følgelig feilaktig lagt til grunn at han ikke tok kontakt med B først. B tok imidlertid ikke hans bekymring alvorlig, og han måtte følgelig gå til det skritt å begjære midlertidig avgjørelse. Begjæringen ble trukket fordi B og barna flyttet tilbake til Trondheim.
A har nedlagt slik påstand:
"Hver av partene dekker sine omkostninger for byretten.
Kjæremotparten tilpliktes å betale det offentlige kroner 1.000 i saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet blir å forkaste.
Saken gjelder kjæremål over byrettens saksomkostningsavgjørelse. Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er lagmannsrettens kompetanse begrenset, slik at byrettens avgjørelse bare kan oppheves i den utstrekning den er i strid med loven, herunder lovens system, jf Rt-1984-956.
Saken endte uten realitetsavgjørelse idet begge parter nedla sammenfallende påstand om heving, etter at A i prosesskrift hadde meddelt at han trakk begjæringen om midlertidig avgjørelse. Byretten har etter dette avgjort saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsretten er ved prøvingen av dette spørsmål ikke bundet av byrettens bevisbedømmelse, idet saken endte uten realitetsavgjørelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum og Schei: "Tvistemålsloven" bind I side 388.
Byretten konstaterer at lovens hovedregel er at saksøker i slike tilfeller skal erstatte sakens omkostninger. Byretten fant videre at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak i medhold av §175 første ledd 2. alternativ. Om adgangen til å gjøre unntak etter §175 første ledd 1. alternativ uttaler byretten:
"Det andre unntaket fra hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd gjelder de tilfeller hvor utfallet ikke kan belastes saksøkeren. Dette forutsetter at saksøkeren har hatt rimelig grunnlag for å reise sak, men når grunnlaget svikter straks tar konsekvensen av dette og begjærer saken hevet. Jfr. Scheis kommentarutgaver side 362."
Byretten har i det følgende begrunnet hvorfor saksøkeren ikke hadde fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål. Byretten har i den forbindelse korrekt tatt utgangspunkt barneloven §38 tredje ledd, og lagmannsretten er enig i den lovforståelse som byretten gir uttrykk for. Med hensyn til bevisbedømmelsen bemerker lagmannsretten at selv om det klarligvis forelå forhold som gav grunn til bekymring, kan det ikke sees at de forhold som er påberopt fra As side er av en såvidt massiv karakter at det ga grunnlag for øyeblikkelig inngripen. Det bemerkes også at byrettens avgjørelse i saksomkostningsspørsmålet ble truffet etter et saksforberedende møte, hvor begge parter ble hørt, uten at forklaringene ble protokollert. Saken må følgelig antas opplyst på en mer fyldestgjørende måte enn hva som fremgår av dokumentene.
De faktiske feil ved byrettens avgjørelse, og som er påpekt fra As side, er ikke imøtegått fra motparten under kjæremålet. Det fremgår imidlertid av Bs brev til retten av 20. juli 1995 at hun bl.a. er uenig i barnevernets oppfatning av saken. Slik lagmannsretten ser det, er imidlertid uansett ikke de feil som er påberopt av en slik karakter at de vil lede til en annen vurdering av spørsmålet om behovet for en midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at byrettens omkostningsavgjørelse bygger på en uriktig forståelse av tvistemålsloven.
Saksomkostninger for lagmannsretten er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.