LF-1995-765
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-24 |
| Publisert: | LF-1995-00765 |
| Stikkord: | Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett Nr. 93-370 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00765 A. |
| Parter: | Begjærende part: Inger Kristoffersen, Røros (Prosessfullmektig: Advokat Tore E. Brath, Oslo). Motpart: Tolga-Os Sparebank v/styrets formann, Tolga (Prosessfullmektig: Advokat Jens Morten Nesseth, Tynset). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Lagdommer Mats Stensrud. Lagdommer Nina Mår Tapper |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §176, §180, §373, §408, §409, §410, §412, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av sivil sak ved lagmannsretten vedrørende krav om slettelse av tinglyst pantobligasjon, idet det anføres å foreligge nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.
Inger Kristoffersen pantsatte hytteeiendommen gnr 19 bnr 1 feste nr 6 i Agdenes til delvis sikkerhet for et lån selskapet Røros Catering Hummelfjellsprodukter AS opptok i Tolga-Os Sparebank. I dette selskapet var Inger Kristoffersens mann, Tore Kristoffersen, daglig leder og styremedlem, samt eier av de fleste aksjene. Obligasjonen ble tinglyst den 9. oktober 1989. Hjemmelshaveren, Tore Kristoffersens bror Per, samtykket i pantsettelsen.
De lånte midlene finansierte innkjøpet av en ny stekemaskin som skulle brukes i selskapets virksomhet. Selskapet gikk imidlertid konkurs i januar 1991, og det oppsto da tvist om Tore Kristoffersen på vegne av sin ektefelle hadde inngått låneavtalen under forutsetning av at Inger Kristoffersen fikk etablert kontrasikkerhet i maskinen, i form av håndpant. Banken bestred at lånet var gitt under slike forutsetninger.
Den 17. september 1993 tok Inger og Tore Kristoffersen ut stevning ved Orkdal herredsrett med påstand om at pantobligasjonen i ovennevnte hytteeiendom måtte slettes pga ugyldighet. Banken tok til motmæle. Søksmålet ble avvist for Tore Kristoffersens vedkommende, da han ikke ble ansett som søksmålsberettiget. Orkdal herredsrett avsa den 12. august 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Tolga-Os Sparebank frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Herredsrettens dom ble påanket til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten ble kravet om slettelse subsidiært begrunnet i at lånet som obligasjonen skulle sikre var oppgjort. Lagmannsretten avsa den 10. februar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inger Kristoffersen til Tolga-Os Sparebank 38798,50 - trettiåttetusensjuhundreognittiåtte 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Inger Kristoffersen påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Ved kjennelse av 4. september 1995 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4.
Den 14. desember 1995 fremsatte Inger Kristoffersen begjæring om gjenopptakelse av saken overfor Frostating lagmannsrett. Begjæringen er feilaktig datert 14. desember 1994. Den tilfredsstiller de formelle kravene i tvistemålsloven §409 og §410. Begjæringen er oversendt prosessfullmektigen for Tolga-Os Sparebank, som ved prosesskrift av 22. januar 1995, (feilskrift for 1996), har gitt uttalelse. Ved prosesskrift av 18. februar 1997 har Kristoffersen ytterligere begrunnet sin begjæring.
Inger Kristoffersen har i det vesentlige anført:
Det er adgang til å begjære gjenopptakelse av saken, selv om de bevis som nå anføres som begrunnelse for begjæringen var fremsatt i anken for Høyesterett. Det vises til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1978-1557. Gjenopptakelsesbegjæringen er fremsatt innen tre måneder etter at Kjæremålsutvalgets avgjørelse ble gjort kjent for prosessfullmektigen.
Det sentrale nye bevis i saken er vitneutsagn fra Inger Kristoffersens svoger Per Kristoffersen vedrørende en samtale han hadde med bankens daværende avdelingsbestyrer Bjørn Sandnes. Per Kristoffersen bekrefter at Sandnes overfor han innrømmet at Inger Kristoffersen var gitt "kontrapant" i maskinen. Dette kunne ikke Sandnes huske i retten. Per Kristoffersens utsagn understøtter følgelig Inger og Tore Kristoffersens forklaringer. Inger og Tore Kristoffersen var ved lagmannsrettens behandling ikke klar over at Per Kristoffersen hadde hatt kontakt med banken direkte i forbindelse med undertegnelsen av obligasjonen. Han fikk da denne informasjonen.
Med hensyn til det subsidiære grunnlaget hevder Kristoffersen at ny dokumentasjon viser at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at banken aldri konverterte tilgodehavende på 500.000 kroner til aksjekapital. Dette fremgår så vel av styrereferat og meldinger til foretaksregisteret, som av uttalelser fra bankens avdelingsbestyrer Eklo og styreformannen Ola Worre. I brev av 6. november 1990 er det direkte uttalt at banken var eneaksjonær. I lys av denne uttalelsen er det oppsiktsvekkende at lagmannsretten, basert på bankens opplysninger, har konstatert at banken ikke var eneaksjonær. Dokumentene viser at dette ikke var tilfelle. Konverteringen til aksjekapital har betydning idet dette medfører en tilsvarende reduksjon av stekemaskinlånet.
Inger Kristoffersen har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts sak nr 94-578 A gjenopptas.
2. Lagmannsrettens dom i denne saken oppheves.
3. Pantobligasjon på kr 250 000 i gnr 19 bnr 1 feste nr 6 i Agdenes kommune til Tolga-Os Sparebank (tinglyst 9OKT89) slettes.
4. Tolga-Os Sparebank dømmes til å betale saksomkostninger til Inger Kristoffersen for såvel herredsretten som lagmannsretten og Høyesterett i saken.
5. Inger Kristoffersen tilkjennes saksomkostninger i gjenopptagelsessaken for lagmannsretten"
Tolga-Os Sparebank har i det vesentlige anført:
Det som nå anføres som et avgjørende nytt bevis i saken er vitneforklaring fra Tore Kristoffersens bror Per, og det er i den forbindelse fremlagt en udatert erklæring. Erklæringen må ses i sammenheng med pantsettelsen av hytta og eierskapet til denne. Det som nå påberopes er verken nye kjennsgjerninger eller bevis, og det er vurdert i herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Det var uansett under forhandlingene hele tiden mulig å få frem disse opplysningene.
Det subsidiære grunnlaget om konvertering av lån til aksjekapital ble også behandet av lagmannsretten, som henviste til boinnberetningen. Det må ansees klart at konvertering ikke ble gjennomført. De påberopte bevis endrer ikke dette. Vilkårene for gjenopptakelse er ikke oppfylt.
Tolga-Os Sparebank har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om gjenopptagelse av sak 94-578 A for Frostating lagmannsrett tas ikke til følge.
2. Tolga-Os Sparebank tilkjennes saksomkostninger med kr 2500,-."
Lagmannsretten skal bemerke:
Gjenopptakelsesbegjæringen må ansees å være rettidig, jf tvistemålsloven §408. Det legges til grunn at Kjæremålsutvalgets avgjørelse først kom til advokatens kunnskap den 21. september 1995, og begjæringen er innstemplet lagmannsretten 15. desember s.å., dvs innen tre måneder.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 og 4. Når nektelsesgrunnen er sammensatt, må det foretas en nærmere vurdering av grunnene, for å kunne konstatere om bevisene må ansees prøvd, jf Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1976-878 flg. I nærværende tilfelle innebærer nektelsesgrunnen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2 nettopp at bevisene ikke er prøvd. Henvisningen til nr 4 må da antas å ta sikte på andre sider av nektelsesgrunnlaget. Det vises i så måte til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1992-947.
Lagmannsretten vil etter dette ta stilling til om gjenopptakelsebegjæringen skal henvises til hovedforhandling, jf tvistemålsloven §412. Det prinsipale grunnlag er vitneutsagn fra Inger Kristoffersens svoger Per Kristoffersen, hvor han etter det opplyste bekrefter ektefellene Inger og Tore Kristoffersens forklaringer. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på om dette beviset vil medføre at saken stilles i et vesentlig annet lys, idet retten uansett ikke finner det sannsynliggjort at Inger Kristoffersen uten egen skyld har vært ubekjent med opplysningene, jf tvistemålsloven §407 annet ledd in fine. Lagmannsretten viser til at Inger Kristoffersen har redegjort for at hun ikke var klar over disse opplysningene ved lagmannsrettens behandling. Det er påfallende at Per Kristoffersen ikke har kommet frem med disse opplysningene tidligere. Han var kjent med søksmålet idet han den 9. september 1993 ga Tore og Inger Kristoffersen "samtykkeerklæring" til at saken ble reist da kravet gjaldt sletting av tinglyst obligasjon, og han sto som hjemmelshaver. Det er uansett bemerkelsesverdig at ektefellene ikke tidligere har undersøkt hvilke opplysninger som Per Kristoffersen satt med, noe de må antas klart å ha vært nærmest til å gjøre, og hadde all oppfordring til.
De øvrige bevis som er tilbudt knytter seg til spørsmålet om gjelden uansett må ansees oppgjort. Det er tale om en rekke dokumentbevis som var rimelig lett tilgjengelige, og som Inger Kristoffersen enten var klar over forelå, eller burde ha vært klar over at forelå. Hun hadde all oppfordring til å fremskaffe dem dersom de ble ansett egnet til å stille saken i et annet lys. Det var således hun som fremskaffet opplysningene ved anken til Høyesterett. Det er ikke i gjenopptakelsesbegjæringen opplyst noe om hvorfor dokumentene først ble fremskaffet da. Heller ikke for dette spørsmålet finner lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på om opplysningene i dokumentene ville kunne medført et annet resultat, idet lagmannsretten mener at Inger Kristoffersen uansett burde ha fremkaffet disse tidligere.
Etter dette finner lagmannsretten det åpenbart at kravet om gjenopptakelse ikke vil føre frem, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 sammenholdt med bestemmelsens annet ledd in fine. Begjæringen blir å forkaste, jf tvistemålsloven §412 første ledd.
Begjæringen om gjenopptakelse har ikke ført frem. Lagmannsretten legger til grunn at tvistemålsloven saksomkostningsregler får analogisk anvendelse, jf Rt-1932-719. Inger Kristoffersen blir å vurdere som en part som forgjeves har erklært anke eller kjæremål, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Tolga-Os Sparebank har krevd saksomkostninger med 2.500 kroner. Kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 94-578 A forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Inger Kristoffersen til Tolga-Os Sparebank 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.