LF-1995-88

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-02
Publisert:	LF-1995-00088
Stikkord:	Forsikringsavtaler
Sammendrag:
Saksgang:	Nordmøre herredsrett nr. 94-00338 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00088 A. Anket til høyesterett, utfall?
Parter:	Ankende parter: 1. Laila Sæterøy, Sunndalsøra. 2. Ine Cecilie Strømsvåg v/verge Laila Sæterøy, Sunndalsøra. (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarseth, Molde.) Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Fritz Borgenholt, Oslo.)
Forfatter:	1. Lagdommer Mats Stensrud, formann. 2. Lagdommer Olaf Jakhelln. 3. Ekstraordinær lagdommer Einar Tofte
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §6, §4, Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969)

Saken gjelder spørsmål om avkortning i forsikringsoppgjør på grunn av såkalt passiv identifikasjon.

Arnfinn Strømsvåg (Strømsvåg) født i 1953 og Laila Sæterøy (Sæterøy) født i 1956 var samboere fra 1982. De hadde ett barn sammen, Ine Cecilie Strømsvåg (Ine Cecilie), født i 1988.

Natten til 11. september 1993 kjørte Alf Roar Andreassen (Andreassen) i bil med Strømsvåg som passasjer, hjem fra en hyttefest i Grødalen i Sunndal. Bilen havnet i grøften og begge omkom. Analyse viser at Andreassen hadde 2,1 promille og Strømsvåg 1,8 promille alkohol i blodet. Hendelsesforløpet er nærmere beskrevet i herredsrettens dom.

Bilen var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS (UNI). Selskapet nektet å utbetale erstatning for forsørgertap til Strømsvågs samboer og barn.

Sæterøy og Ine Cecilie uttok 4. mai 1994 stevning for Nordmøre herredsrett og nedla påstand i fastsettelsessøksmål om at Uni er erstatningsansvarlig for forsørgertap etter Strømsvågs død, samt for saksomkostninger. Forsikringsselskapet nedla påstand om frifinnelse og krevde saksomkostninger.

Nordmøre herredsrett holdt hovedforhandling og avsa deretter dom den 10. oktober 1994 med slik domsslutning:

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Sæterøy og datteren Ine Cecilie har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. De har forgjeves forsøkt saken innbrakt direkte for Høyesterett etter tvistemålsloven §6 annet ledd. Saken står i det vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Ankeforhandling for lagmannsretten ble holdt i Kristiansund 28. april 1995. Retten mottok forklaringer fra fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten.

Sæterøy og Ine Cecilie har anket over herredsrettens rettsanvendelse. Det hevdes at selskapet er fullt erstatningsansvarlig for forsørgertapet etter Strømsvågs død. De anfører i det vesentlige:

Kravet fremmes etter bilansvarsloven av 3. februar 1961. Utgangspunktet er bilansvarsloven §4 om erstatning når motorvogn gjør skade.

Det er på det rene at både sjåfør og passasjer i ulykkesbilen var alkoholpåvirket. For Strømsvåg selv innebar det medvirkning til skaden som i utgangspunktet må tas i betraktning ved erstatningsoppgjøret.

Rettstilstanden ble imidlertid vesentlig endret i 1985. Etter de tidligere bestemmelser ville Strømsvåg selv høyst sannsynlig ikke mottatt erstatning for tap i fremtidig erverv, såfremt han hadde overlevet. Det vises til den generelle medvirkningsbestemmelsen i bilansvarsloven §7 første ledd og spesialbestemmelsen om alkoholpåvirkning i tredje ledd. Situasjonen ville vært den samme for Strømsvåg etter 1985. Særlige grunner måtte være til stede om Strømsvåg skulle oppnådd noen erstatning.

Før 1985 ville heller ikke hans etterlatte, Sæterøy og Ine Cecilie, oppnådd erstatning. Da gjaldt prinsippet om absolutt passiv identifikasjon. De etterlatte skulle stilles helt likt med avdøde, jf straffelovens ikrafttredelseslov §25 tredje ledd. Gjennom en rekke rettssaker ble dette fastslått for trafikkskadene.

I 1985 ble straffelovens ikrafttredelseslov §25 opphevet. Samtidig ble det tilføyet et nytt kapittel 5 i skadeserstatningsloven. Både erstatningslovkomitéen og Justisdepartementet foreslo en direkte videreføring av prinsippet om absolutt passiv identifikasjon i skadeserstatningsloven kapittel 5. Imidlertid var Justiskomitéen av en annen oppfatning, og det kom klart til uttrykk i såvel Innst.O.nr.92 (1984-85) 6, som under forhandlingene i Odelstinget.

Avdødes medvirkning til skaden skal ikke lenger gå ut over de etterlatte. De har fått et særskilt erstatningsrettslig vern. Dette reguleres ikke av bilansvarsloven §7, men av skadeserstatningsloven §5-1 slik Stortinget har utdypet bestemmelsen, jf Innst.O.nr.92 (1984-85) 6:

"Etter komitéens mening bør de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger derfor alminneligvis stå på egne ben."

Skadeserstatningsloven §5-1 nr 1 er en "kan"-regel. For medvirkning kan erstatning reduseres eller bortfalle. Etter nr 3 gjelder det tilsvarende ved indentifikasjon.

Høyesterett la i Rt-1990-829 (Mellemværftet) til grunn at rettstilstanden ble endret i 1985 med hensyn til passiv identifikasjon.

Sæterøy og Ine Cecilie erkjenner at passiv identifikasjon ikke er utelukket i ethvert tilfelle. I ekstreme tilfeller er det relevant. Men hovedregelen er ingen identifikasjon - jf motivene om at de etterlatte skal vurderes "på egne ben".

Det må foretas en interesseavveining mellom skadevolder og skadelidte; eller som i dette tilfellet mellom forsikringsselskapet og de etterlatte:

- Ved ansvarsforsikring mister hensynet til økonomiske byrder for skadevolder sin vekt. Det er ingen personlig skadevolder å ta hensyn til.

- De etterlattes behov for erstatning er helt uavhengig av avdødes.

- Det er urimelig at de etterlatte skal miste erstatning fordi den direkte skadelidte har opptrådt kritikkverdig.

- Passiv identifikasjon må i henhold til innstilling fra Justiskomitéen og stortingsdebatten være forbeholdt de støtende tilfeller, som f.eks. ved forsettlig selvmord.

- Den aktuelle saken har alle karakteristiske trekk som ble fremhevet under stortingsbehandlingen, og som var begrunnelsen for å legge om praksis.

Siden skadeserstatningsloven §5-1 er en "kan"-regel, må det undersøkes om det i det aktuelle tilfellet bør skje avkortning:

- Man må ta utgangspunkt i de etterlattes situasjon. De har et selvstendig grunnlag for sitt krav.

- Momentene fra stortingsbehandlingen står særlig sterkt som rettskilde.

- Den dom i RG-1989-1031 som motparten fremhever, er et svakt prejudikat.

- Avkortning etter skadeserstatningsloven §5-1 skal være unntaket som krever en begrunnelse. Hovedregelen er full erstatning til de etterlatte.

- Her foreligger ingen forsettlig skade eller lignende graverende forhold som gjør det støtende å gi fullt erstatningsoppgjør.

På denne bakgrunn har Sæterøy og Ine Cecilie nedlagt slik påstand:

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS er fullt erstatningsansvarlig for det tap Laila Sæterøy og Ine Cecilie Strømsvåg ble påført i forbindelse med tap av forsørger etter Arnfinn Strømsvågs død.

2. Laila Sæterøy og Ine Cecilie Strømsvåg tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

UNI anfører i det vesentlige:

I den aktuelle saken blir det spørsmål om enten full erstatning eller ingen erstatning. Lex specialis-prinsippet tilsier at man anvender bilansvarsloven §7 og ikke skadeserstatningsloven §5-1.

Etter bilansvarsloven §7 første ledd kan medvirkning medføre redusert erstatning. Etter §7 tredje ledd bokstav b er som hovedregel erstatning utelukket når man har latt seg kjøre av alkoholpåvirket sjåfør. På grunn av passiv identifikasjon rammes etterlatte tilsvarende. Identifikasjon innebærer at man fullt ut likestilles.

I RG-1989-1031 ble bilansvarsloven §7 tredje ledd anvendt. Man foretok full passiv identifikasjon etter promillekjøring, slik at de etterlatte ikke fikk noen erstatning fra forsikringsselskapet fordi avdøde hadde kjørt med promille. Saken slapp ikke inn for Høyesterett. Høyesterett må således ha godkjent rettsanvendelsen.

Utgangspunktet ved identifikasjon er at de etterlatte ikke blir stilt i verre situasjon enn om den egentlige skadelidte/avdøde hadde overlevd.

Det er avdødes forhold som er helt avgjørende, ikke gjenlevendes/etterlattes livssituasjon. Man får en toleddet, kumulativ vurdering:

- Først ta stilling til om Strømsvåg ville hatt krav på erstatning såfremt han hadde overlevd, jf bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b,

- så vurdere om man skal foreta passiv identifikasjon.

Bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b reiser fem problemstillinger:

- Om vognføreren var påvirket av alkohol. I dette tilfellet hadde han 2,1 promille, dvs langt over grensen på 0,5 promille.

- Det er en betingelse at sjåføren visste eller måtte vite dette. Her hadde Andreassen og Strømsvåg festet sammen.

- Det må foreligge årsakssammenheng. Det er lite sannsynlig at hendelsen ville skjedd uten alkoholpåvirkningen.

- Etter hovedregelen i bestemmelsen blir det ingen erstatning. Etter unntaksregelen full erstatning.

- For å gi full erstatning må det foreligge særlige grunner.

Den vesentlige uenigheten mellom partene bunder i at de etterlatte mener deres egen situasjon er avgjørende for erstatningsspørsmålet, men UNI mener at avdødes handlinger er avgjørende.

Tidligere gjaldt prinsippet om fullstendig passiv identifikasjon. Det må fortsatt være hovedsynspunktet. Det var ingen høringsuttalelser som kommenterte utvalgets forslag om å videreføre prinsippet. I brev til Stortingets justiskomité frarådet Justisdepartementets lovavdeling at man endret ordlyden i utkastet. Lovavdelingen stilte seg negativ til en regel om ingen identifikasjon. Justiskomitéen burde talt tydeligere, og dette burde ha gitt seg uttrykk i lovteksten, hvis identifikasjon ikke skulle skje. I de fleste tilfellene foreligger det jo ansvarsforsikring, slik at man står overfor et typetilfelle.

UNI er for så vidt enig i at man i 1985 justerte rettstilstanden noe for de etterlatte. Tidligere gjaldt automatisk full passiv identifikasjon. Selv om det fortsatt er hovedregelen, må det etter stortingsbehandlingen være rom for å gjøre unntak i enkelte tilfeller.

Imidlertid - hele tiden skjer det ut fra en vurdering av avdødes forhold. Her var bakgrunnen festing og påfølgende bilkjøring med høy hastighet under alkoholpåvirkning. Man har et klart tilfelle - et meget grovt tilfelle. Hva kan egentlig være grovere? Det måtte være forsettlig selvmord.

Når det gjelder de etterlattes økonomiske situasjon, vises det til at de har mottatt store utbetalinger i anledning dødsfallet. Gjeldsforsikringen har dekket halvparten av boliggjelden. I realiteten er det utbetalt ca 1,8 mill kroner til mor og datter. Konklusjonen må bli at selskapet frifinnes.

UNI har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Laila Sæterøy dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Utgangspunktet for saken er at Strømsvåg omkom i Andreassens motorvogn, og at Strømsvågs etterlatte har krav på erstatning fra UNI, der bilen var forsikret, jf bilansvarsloven §4.

Det er ubestridt at Andreassen og Strømsvågs blodprøver viste alkoholkonsentrasjoner på henholdsvis 2,1 og 1,8 promille. Videre er det ikke sannsynliggjort unnskyldende grunner for at de gjorde kjøreturen - dertil i høy hastighet og uten å ha festet setebeltene. Partene synes enige om at Strømsvågs forhold må betraktes som medvirkning, og slik at han selv høyst sannsynlig ikke ville ha mottatt noen erstatning om han hadde overlevet, jf bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b.

Straffelovens ikrafttredelseslov §25 første ledd fastsatte at skadelidte som forsettlig medvirket til skaden, ikke kunne kreve erstatning. Etter §25 annet ledd kunne erstatningen ved uaktsom medvirkning m.v. kunne erstatningen nedsettes ut fra en samlet vurdering. §25 tredje ledd fastslo regelen om absolutt passiv identifikasjon, dvs at f.eks de etterlatte ble identifisert med avdøde/skadelidte mht medvirkning:

"Gjøres Erstatningskrav gjældende af nogen anden end den, mod hvem den skadegjørende Handling umiddelbart har været rettet, finder ovenstaaende Regler Anvendelse, hvor enten denne sidste eller den erstatningssøgende har gjort sig skyldig i saadant Forhold som oven nævnt."

I trafikksaker etter bilansvarsloven hadde man lang tradisjon for at medvirkning/passiv identifikasjon ble vurdert etter straffelovens ikrafttredelseslov §25.

Bestemmelsen ble avløst av skadeserstatningsloven §5-1 da skadeserstatningsloven kap 5 ble tilføyet ved lov av 21. juni 1985 nr 81. Det ble samtidig foretatt enkelte endringer i bilansvarsloven, men uten at det ble gitt bestemmelser i særloven om identifikasjon ved medvirkning. Ut fra lovforarbeidene er lagmannsretten enig med Sæterøy og Ine Cecilie i at spørsmålet om identifikasjon i trafikksaker fortsatt må vurderes ut fra de generelle bestemmelser, nemlig skadeserstatningsloven §5-1.

I den forutgående Innst.O.nr.92 (1984-85) er det på side 5 innledningsvis referert at departementet foreslo en skadeserstatningsloven §5-1 som langt på vei svarte til straffelovens ikrafttredelseslov, slik bestemmelsen var tolket og anvendt i rettspraksis. På side 6 i innstillingen fremgår det at Justiskomitéen forespurte departementet om etterlatte ville bli "fullt ut likestilt (identifisert) med den direkte skadelidte og derved få nedsatt erstatning for tap av forsørger etter utkastets §5-1". I svarbrev av 20. februar 1985 uttalte Justisdepartementets lovavdeling bl.a.:

"Når det gjelder spørsmålet om de etterlatte etter utkastet §5-1 fullt ut vil bli identifisert med den umiddelbart skadelidte og dermed kunne få redusert erstatning, er det på det rene at §5-1 bare gir en adgang til slik likestilling, se proposisjonen 64 spalte 2. Retten vil stå fritt til ikke å foreta identifikasjon. En endring av lovteksten på dette punkt bør neppe foretas uten høring og nærmere angivelse av hvordan medvirkning av den direkte skaderamte skal komme inn i forhold til etterlatte. Det bør neppe gis en lovbestemmelse som uten unntak innebærer at etterlatte ikke skal kunne identifiseres med den umiddelbart skadelidte."

Etter dette uttalte en enstemmig Justiskomité i Innst. side 6:

"Komiteen er enig i at de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger ikke automatisk bør nedsettes eller bortfalle fordi skadelidte selv har medvirket til den ulykke som voldte hans død. En slik automatikk er det heller ikke der den medvirkende får en skade og selv krever erstatning, jfr. skadeserstatningsloven §5-1 første ledd. Etter komiteens mening kan det synes urimelig at skadelidtes eventuelle uforsiktige adferd skal gå ut over hans enke og etterlatte barn. De etterlattes behov for erstatning er selvsagt helt uavhengig av de nærmere omstendigheter i forbindelse med dødsulykken. Det er heller ingen grunn til å tro at en regel om at erstatning til de etterlatte nedsettes ved skadelidtes medvirkning bidrar til å skape større forsiktighet. De fleste forsøker å unngå død eller skade på sin person uansett erstatningsreglenes innhold.

Begrunnelsen for identifikasjon kan utelukkende søkes i hensynet til den ansvarlige skadevolder som det kan synes hardt å pålegge full erstatning, hvor skadelidte selv har medvirket til skaden. Men hvor skadevolderens ansvar er dekket av en ansvarsforsikring, slik det normalt er tilfelle i praksis, taper dette hensynet sin vekt. Etter komiteens mening bør de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger derfor alminneligvis stå på egne ben. Komiteen har overveid å uttrykke dette direkte i lovteksten. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at hensynet til de etterlatte kan ivaretas innenfor rammen av den helhetsvurdering retten må foreta etter den regel som nå foreslås i utkastet §5-1."

Under forhandlingene i Odelstinget 11. juni 1985 uttalte saksordføreren Helen Bøsterud bl.a. (side 1078):

"Lovforslagets regel om betydningen av skadelidtes medvirkning avløser straffelovens ikrafttredelseslov §25. Lovforslaget inneholder imidlertid en viss reell fornyelse. Det er presisert at det normalt ikke skal skje en såkalt identifikasjon mellom skadelidte og etterlatte hvis den skadelidte har medvirket til den ulykke som voldte hans død. De etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger bør normalt stå på egne ben."

Stortingsrepresentant Tore Austad uttalte under debatten (side 1080):

"Så gjelder det spørsmålet om såkalt identifikasjon, dvs. om de etterlatte skal få nedsatt erstatning for tap av forsørger fordi denne hadde medvirket til en ulykke som voldte hans død. Komiteen ville være betenkt dersom så var tilfellet. Det ville etter komiteens syn være urimelig dersom det var en kategorisk regel at den omkomnes eventuelle uforsiktige adferd skulle gå ut over hans etterlatte ektefelles og barns erstatningskrav. Slike krav bør i alminnelighet stå på egne ben.

Departementet har imidlertid overfor komiteen presisert at bestemmelsen i lovforslaget bare gir adgang til slik identifikasjon, og at retten står fritt til ikke å gjøre det. Med denne presisering har komiteen funnet det unødvendig å uttrykke sin intensjon uttrykkelig i selve loven, og vil bare minne om at også innstillingen og debatt er en del av bakgrunnsmaterialet for lovforståelsen."

Lagmannsretten mener at ovennevnte sitater fra den enstemmige komitéinnstillingen og innleggene under Odelstingsdebatten må ha vesentlig betydning for tolkningen av skadeserstatningsloven §5-1. Det vises for så vidt også til Rt-1990-829 (Mellemværftet), der Høyesterett på 835 synes å legge til grunn en kursendring med hensyn til skadelidtes medvirkning og identifikasjon.

Skadeserstatningsloven §5-1 nr. 1 1. punktum lyder:

"Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers."

Etter skadeserstatningsloven §5-1 nr 3 gjelder bestemmelsen tilsvarende ved forhold som erstatningssøkeren hefter for.

Lagmannsretten slutter av dette at man må foreta en helhetsvurdering. Identifikasjon og reduksjon eller bortfall av erstatningen kan bare skje når det er rimelig i relasjon til de etterlatte. Avdødes klanderverdige opptreden får således indirekte relevans. Selv om de etterlatte ikke hadde noen direkte innflytelse på bilkjøringen, må det tas i betraktning at Strømsvåg - og dermed familien - neppe ville mottatt erstatning fra UNI om Strømsvåg hadde overlevd og blitt varig ufør. På den ene side bør således hans opptreden tas i betraktning, men på den annen side ikke i større utstrekning enn det som er rimelig overfor Sæterøy og Ine Cecilie. Det sentrale blir da de etterlattes familiemessige og økonomiske situasjon.

Det er opplyst at Sæterøy har stilling ved Hydro Aluminium, at hun har mottatt gruppelivsforsikringer m.v. på ca kr 700000,-, og at gjeldsforsikring har dekket halvparten av boliggjelden med kr 430000,-. Ine Cecilie har etter det opplyste mottatt forsikringsutbetaling på ca kr 500000,- og hever barnepensjon m.v. på ca kr 26000,- pr år frem til fylte 18 år.

Saken mot UNI er anlagt som et rent fastsettelsessøksmål om erstatningsplikt; selve erstatningsutmålingen er holdt utenfor. Imidlertid er det under ankeforhandlingen opplyst at full erstatning fra selskapet til de etterlatte vil utgjøre millionbeløp.

Under henvisning til helhetsvurderingen i skadeserstatningsloven §5-1 nr 1 og Justiskomitéens uttalelser i Innst.O.nr.92 (1984-85), er lagmannsretten kommet til at erstatningen til de etterlatte skjønnsmessig må reduseres med 25% pga Strømsvågs opptreden i forbindelse med bilulykken.

Saken må anses dels vunnet og dels tapt. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 skulle som hovedregel hver av partene bære sine omkostninger for begge instanser. Lagmannsretten er imidlertid, ut fra §174 annet ledd, kommet til at UNI bør betale saksomkostninger til Sæterøy og Ine Cecilie. De har langt på vei vunnet frem, og det gjelder et prinsipielt spørsmål som det er av vesentlig betydning for selskapet å få klarhet i med hensyn til andre lignende saker i fremtiden. For herredsretten fremla advokat Aarseth omkostningsoppgave på kr 27648,-, hvorav salær utgjorde kr 24000,-. For lagmannsretten har han fremlagt omkostningsoppgave på kr 36295,-, hvorav salær utgjør kr 23000,-. Kravene tas til følge, idet omkostningene må anses å ha vært nødvendige for en betryggende utførelse av oppdraget, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Samlede omkostninger fastsettes således til kr 63943,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for 75% - syttifem prosent av det tap Laila Sæterøy og Ine Cecilie Strømsvåg ble påført i forbindelse med tap av forsørger etter Arnfinn Strømsvågs død.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Laila Sæterøy og Ine Cecilie Strømsvåg, begge v/advokat Helge Aarseth, Molde, saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med 63943 - sekstitretusennihundreogførtitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.