LF-1996-313
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-04 |
| Publisert: | LF-1996-00313 |
| Stikkord: | Saksomkostninger, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gauldal namsrett Nr. 95-00266 D - Frostating lagmannsrett LF-1996-00313 K. |
| Parter: | Kjærende part: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Krangsaas, Trondheim). Kjæremotpart: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Helge Gerhardsen, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Randi Grøndalen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §180, Ekteskapsloven (1991) §91, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-11, §15-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder saksomkostninger, jf tvistemålsloven §181 annet ledd og §174 annet ledd.
I forbindelse med ektefelleskifte mellom A og B begjærte A arrest i hytteeiendommen gnr 48 bnr 4 feste nr 23 på X, som B hadde hjemmel til. Gauldal namsrett avsa den 16. oktober 1995 kjennelse for arrest, og B begjærte umiddelbart muntlige forhandlinger som ble holdt 16. februar 1996 Den 27. februar 1996 avsa Gauldal namsrett kjennelse med slik slutning:
"1. B kan ikke disponere over gnr. 48 bnr. 4, feste nr. 23 i X kommune ved frivillig rettsstiftelse, som salg, pantsettelse, leie o.l.
2. Gauldal namsretts kjennelse av 16.10.95 oppheves og slettes fra grunnboken på gnr. 48 bnr. 4, festenr. 23 i X.
3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse betaler B til A saksomkostninger med kr. 7.500,- - kronersyvtusenfemhundre-"
B har i rett tid påkjært namsrettens omkostningsavgjørelse. A har tatt til motmæle.
B har i det vesentlig anført:
Namsretten har anvendt loven feil når den har lagt til grunn at tvistemålsloven §174 annet ledd får anvendelse.
A har hele tiden krevd arrest for kravet, og har således tapt saken vedrørende dens hovedgjenstand. Først under den muntlige forhandlingen ble det nedlagt subsidiær påstand om midlertidig forføyning etter ekteskapsloven §91. Det er en vesentlig forskjell på arrest etter tvangsfullbyrdelseslovens regler og midlertidig forføyning etter ekteskapsloven §91. Det er således ikke korrekt at saken er dels tapt, dels vunnet. I realiteten har A tapt.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Gauldal namsretts kjennelse pkt 3 endres dit hen at hver av partene dekker sine saksomkostninger.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 2000,-, inkl rettsgebyret ved kjæremål."
A har i det vesentlige anført:
Namsrettens saksomkostningsavgjørelse er riktig
A har ment, og mener fortsatt, at arrest var den riktige fremgangsmåten i den aktuelle situasjonen, all den stund hun hadde et konkret økonomisk krav. Det viktigste var imidlertid å forhindre at B disponerte over hytta. Hun oppnådde midlertidig forføyning, og dette var tilstrekkelig. Kostnadene er påløpt ved kravet om muntlig forhandling fra B side, og B motsatte seg også midlertidig forføyning.
Partene har nå inngått rettsforlik, og det er enighet om at A skal utbetales et beløp på kr. 157.193,-. Det er krevd utlegg i hytta for beløpet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens omkostningsoppgave stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med salær, kr. 1.000,00."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Det er tale om et kjæremål over namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er lagmannsrettens prøvelsesadgang begrenset til å prøve namsrettens lovanvendelse i saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten kan videre prøve saksbehandlingen og om skjønnsutøvelsen er vilkårlig eller fremstår som åpenbart urimelig.
A fremmet først arrestbegjæring. Den ble fastholdt under den muntlige forhandling, men hun fremsatte da også en subsidiær begjæring om forføyning i medhold av ekteskapsloven §91.
Det må antas at adgangen til midlertidig forføyning etter ekteskapsloven §91 jf tvangsfullbyrdelseslovens kap 15 ikke utelukker arrest etter tvangsfullbyrdelseslovens kap 14. Ekteskapsloven §91 erstatter på sitt område tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Skulle man finne arrestreglene mer tjenlige, må disse kunne benyttes.
I denne sak er det opprinnelig krevd "arrest i hytteeiendommen... for... kr 165.000,00 med prioritet etter de eksisterende heftelser. " Dette er fastholdt under den muntlige forhandling, men der ble den subsidiære påstand "Midlertidig forføyninger gis" tilføyd, uten nærmere spesifikasjon. Namsretten ga ikke arrest som påstått, men forbød enhver frivillig rettsstiftelse i eiendommen.
Spørsmålet blir da om saksøkte ved dette resultat har tapt saken fullstendig, jf tvistemålsloven §172, eller om saken er dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §174. Avgjørende for dette spørsmål er ikke om det som oppnås kalles arrest eller midlertidig forføyning, men det reelle resultat i forhold til det som er krevet, jf f.eks. Schei: Tvistemålsloven (1990) bind I side 353:
"...hvor en part nedlegger prinsipal påstand om avvisning, og subsidiært bestrider det krav som er reist. Forkastes avvisningspåstanden, mens hans påstand i realiteten fullt ut tas til følge, er saken fullstendig vunnet for ham, jf Rt-1962-119..."
Ved arrest mister skyldneren rett til å råde over det arresterte gods til skade for arresthaveren, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-11. Arresten reserverer prioritet for eventuelt senere utlegg for det krav arresten skal sikre. Arresten gir likevel ikke rettsvern overfor andre kreditorers utlegg eller konkurs.
Den rådighetsbegrensning namsretten ila som midlertidig forføyning ga således i realiteten samme resultat for A, saksøkeren. Ved namsrettens kjennelse tapte B derfor saken fullstendig. Namsretten skulle da ha anvendt reglene i tvistemålsloven §172, ikke §174.
Etter tvistemålsloven §172 skal den tapende part som hovedregel pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger. Unntak kan gjøres etter reglene i §172 annet ledd. Etter tvistemålsloven §174 gjelder for saker som dels vinnes og dels tapes at hver av partene skal bære sine egne omkostninger, men også her kan det gjøres unntak etter nærmere regler, og "Særlig gjælder dette, naar det bare er i tvistepunkter av liten betydning" at den ene parten har vunnet. Namsretten anvendte unntaksreglene og tilkjente A fulle omkostninger fordi "I realiteten har imidlertid saksøkers påstand ført frem".
Når namsretten fant å måtte bruke unntaksregelen i §174 annet ledd, må det derfor være åpenbart at den ved anvendelsen av §172 ville ha anvendt hovedregelen og kommet til samme resultat. Lagmannsretten finner derfor å kunne forkaste kjæremålet istedenfor å oppheve avgjørelsen og hjemvise den til ny behandling ved namsretten.
Kjæremålet har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må B betale saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostninger er krevd med kr. 1000. Kravet finnes rimelig og tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B 1000 - ettusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.