LF-1996-375
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-15 |
| Publisert: | LF-1996-00375 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre skifterett Nr. 95-664 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00375 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00054K . |
| Parter: | Ankende parter: 1. Lisa Lind, 2530 Øvre Rendalen. 2. Anne Folkedal, 2530 Øvre Rendalen. 3. Pål Folkedal, 0656 Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Trond Ellingsen, 0104 Oslo). Motpart Asbjørn Haukedal, 5035 Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Heldal, 5013 Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Lagdommer Sissel Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §33, Arveloven (1972) |
Saken gjelder spørsmålet om en arving har inngått avtale med sine barn om å gi avkall på falt arv etter sine foreldre, og i så fall, om avtalen kan gjøres gjeldende mot en tredje person, som arvingen senere har overdratt arven til.
Ranveig Kaspara Folkedal, født 1911, og Bernhard Folkedal, født 1910, var gift og hadde ett fellesbarn, Frank Raymond Folkedal (Folkedal). Ranveig Kaspara Folkedal døde 5. juni 1992. Bernhard Folkedal overtok boet i uskifte i henhold til uskiftebevilling av 23. juni 1992.
Bernhard Folkedal opprettet 9. desember 1992 testament til fordel for sine tre barnebarn, Lisa, Pål og Anne Folkedal. I testamentet ble bestemt at barnebarna skulle "utbetales en så stor del av det samlede bo som arveloven tillater med like mye på hver. Dette er i samsvar med mitt og min hustrus ønske."
Bernhard Folkedal døde 2. januar 1995. Samme dag som begravelsen fant sted, 10. januar 1995, ble det avholdt et møte mellom Folkedal og hans barn på advokat Knut Kvaløs kontor i Kristiansund.
På møtet ble diskutert arveoppgjøret etter Ranveig og Bernhard Folkedal. I tillegg og som ledd i dette ble drøftet spørsmålet om oppgjør for to større pengekrav, som dels den tidligere ektefelle og dels barna mente å ha mot Folkedal.
Et hovedspørsmål i saken er om Folkedal på dette møtet inngikk muntlig avtale med sine barn om å frafalle arven etter foreldrene, mot å få overført 175.000 kroner til seg. Det er uomtvistet mellom partene at spørsmålet ble diskutert på møtet, men det er på det rene at ingen skriftlig avtale ble undertegnet. Derimot undertegnet arvingene "Erklæring om privat skifte av dødsbo (overtagelse av arv og gjeld)". Folkedals barn undertegnet samtidig en fullmakt for advokat Knut J. Kvalø til å forestå booppgjøret.
Advokat Kvalø utarbeidet avtaledokument mellom Folkedal og hans tre barn etter at møtet ble avholdt. Dokumentet er datert 12. januar 1995. Folkedal hentet dokumentet på advokat Kvaløs kontor samme dag. Verken han eller de tre barna har imidlertid undertegnet avtaledokumentet.
Den 13. januar 1995 ble det inngått skriftlig avtale mellom Folkedal og Asbjørn Haukedal (Haukedal) om overdragelse av arven etter foreldrene fra Folkedal til Haukedal. Dette dokumentet ble notarialbekreftet i Nordmøre herredsrett samme dag. Bakgrunnen for denne avtalen og de nærmere betingelsene er til dels omstridt mellom partene, og lagmannsretten kommer tilbake til dette under rettens bemerkninger.
Dødsboet etter Folkedals foreldre ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Nordmøre skifterett i juni 1995. Bostyreren la avtalen mellom Folkedal og Haukedal til grunn for bobehandlingen, og la søksmålsbyrden for eventuell skiftetvist på Folkedals barn.
Ved stevning til Nordmøre skifterett av 31. august 1995 reiste Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal sak mot Haukedal med påstand om at avtalen mellom ham og Folkedal av 13. januar 1995 skulle kjennes ugyldig i forhold til saksøkerne. Haukedal tok til gjenmæle i tilsvar av 27. september 1995. Han påsto seg prinsipalt frifunnet og subsidiært tilkjent 175.000 kroner av boet, dersom hans rett til arvelodd bortfalt.
Under hovedforhandlingen endret saksøkerne påstanden til at Haukedal skulle kjennes uberettiget til Folkedals arvelodd i boet. Haukedal opprettholdt den prinsipale påstanden, men endret den subsidiære påstanden til at avtalen mellom Folkedal og Haukedal skulle kjennes ugyldig, mot at saksøkerne utbetalte 175.000 kroner til Haukedal.
Nordmøre skifterett, feilaktig benevnt herredsrett, avsa dom i saken den 31. januar 1996 med slik slutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene."
Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal påanket dommen til Frostating lagmannsrett ved ankeerklæring av 29. mars 1996. Haukedal tok til gjenmæle i anketilsvar av 25. april s.å. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 26. og 27. juni 1996. Av de ankende parter møtte Anne Folkedal og Pål Folkedal og avga forklaring. Haukedal avga forklaring som ankemotpart. Det ble avhørt fire vitner, herunder Frank Raymond Folkedal. Samtlige vitner ble avhørt også for skifteretten.
Saken står i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som for skifteretten. Når det gjelder partenes anførsler for skifteretten, vises til dennes dom.
Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det ble den 10. januar 1995 inngått bindende avtale mellom dem og faren om at han ga avkall på arv til fordel for barna, mot å få utbetalt 175.000 kroner. Det er vist til forklaring avgitt av de to tilstedeværende barna og til vitneforklaring av deres mor og av advokat Kvalø.
Det ble forhandlet om størrelsen av det beløp som faren skulle motta, og det ble oppnådd enighet, selv om partene opprinnelig sto langt fra hverandre. Faren ble ikke utsatt for press av en art som kan medføre ugyldighet.
Folkedals underskrift på erklæring om privat skifte styrker sannsynligheten for at bindende avtale ble inngått. Fordi han etter inngått avtale ikke lenger var arving i boet, var det naturlig at han ikke undertegnet på fullmakten til advokat Kvalø.
Partene opptrådte som om bindende avtale var blitt inngått. Det ble gitt håndslag og dette skjedde en god stund før partene forlot hverandre. Den eneste grunnen til at avtale ikke ble satt opp skriftlig var at sekretæren hadde gått hjem for dagen.
Folkedal forhandlet for å oppnå best mulige vilkår, og de øvrige tilstedeværende hadde all grunn til å gå ut fra at det var reelle forhandlinger. Det ble ikke tatt forbehold av noen art fra Folkedals side.
Avtalen mellom Folkedal og Haukedal av 13. januar 1995 må vike for avtalen mellom Folkedal og barna.
Avtalen med Haukedal mangler flere viktige opplysninger. Det er der intet opplyst om at Folkedal ved avtalen hadde gjort opp gammel gjeld og heller intet om kontantvederlaget til Folkedal. Det aksepteres som sannsynliggjort at Haukedal 13. januar 1995 betalte 175.000 kroner kontant til Folkedal.
Haukedal var ikke i aktsom god tro da han inngikk avtalen med Folkedal. Han kjente til at Folkedal hadde bundet seg i forhold til barna. Iallfall burde han ha forstått at det kunne være slik og derfor foretatt nærmere undersøkelser.
Situasjonen var ekstraordinær, idet det er høyst uvanlig å kjøpe seg inn som arving i et bo til "underkurs". Forholdene tilsa at Haukedal tok kontakt med advokat Kvalø eller barna.
Haukedal var dessuten klar over at Folkedal var insolvent. Han måtte forstå at avtalen kunne omstøtes dersom Folkedal ble slått konkurs.
Avtalen mellom Folkedal og barna er inngått før avtalen med Haukedal. Ut fra prinsippet om "først i tid, best i rett" må derfor avtalen med barna gå foran, selv om retten skulle komme til at Haukedal har vært i aktsom god tro. Det bestrides at avtalen med Haukedal kan gå foran på grunn av gjennomføring.
Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal har nedlagt slik påstand:
"1. Asbjørn Haukedal kjennes uberettiget til arvelodden til Frank Folkedal i Ranveig og Bernhard Folkedals dødsbo.
2. Asbjørn Haukedal dømmes til å betale sakens omkostninger i begge instanser."
Asbjørn Haukedal har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det ble ikke inngått bindende avtale om avkall på falt arv mellom Folkedal og barna på møtet 10. januar 1995. Det ble ført forhandlinger om dette spørsmålet, men prosessen ble ikke ført frem til en endelig avtale. Folkedal nektet å undertegne på det notat som advokat Kvalø utarbeidet under møtet og har ikke underskrevet avtaleutkastet.
Det må oppstilles strenge krav til beviset for at en slik avtale skal anses å være inngått. Dette skyldes for det første at det ville ha utgjort et meget stort avvik fra det rettslige utgangspunktet, om Folkedal ga avkall på det meste av arven etter foreldrene. Det dreide seg om en avtale med betydelig økonomisk omfang, og faste eiendommer var involvert. I tillegg har det betydning at man står overfor et profesjonelt avtaleforhold, ved at advokat Kvalø deltok under forhandlingene. Det ble ikke fra advokatens side overfor Folkedal gitt uttrykk for at han var bundet til en avtale etter forhandlingene på advokatens kontor. Det er ikke grunn til å stille mindre krav til formell avtaleinngåelse her enn ellers, selv om det gjelder spørsmål om avtaleinngåelse i familieforhold. Forutsetningen for å lempe på formalkravene svikter i denne saken, fordi det ikke eksisterte et særlig tillitsforhold mellom partene.
Folkedal har åpenbart ikke ment at han hadde inngått bindende avtale på møtet 10. januar 1995, siden han nektet å underskrive på avtaleutkastet senere. Skriftlig avtale om overdragelse av arven til Haukedal 13. januar 1995 indikerer også at Folkedal har følt seg ubundet i forhold til barna.
Forhandlingsprosessen var ikke sluttført da partene forlot hverandre etter møtet på advokat Kvaløs kontor. Et uløst spørsmål gjaldt klausulen om beslag, som er inntatt i det avtaledokument som advokat Kvalø senere satte opp. Det er for øvrig vist til herredsrettens bevisvurdering, som hevdes å være riktig.
Under møtet den 10. januar 1995 ble Folkedal truet med at hans kreditorer ville bli varslet om arven etter foreldrene, dersom han ikke inngikk avtale med barna. Forholdet må tillegges vekt ved vurderingen av om avtale ble inngått. Hvis dette legges til grunn, må truslene antas å ha virket motiverende for Folkedal. Det kan derfor være spørsmål om å erklære en eventuell avtale ugyldig etter avtaleloven §33.
Dersom retten skulle komme til at det foreligger en bindende og gyldig avtale mellom Folkedal og barna, må avtalen mellom Folkedal og Haukedal gå foran. Haukedal var i aktsom god tro, idet han verken visste eller burde ha visst noe om avtalen mellom Folkedal og hans barn. Det avgjørende må være at avtalen mellom Folkedal og Haukedal er gjennomført, så langt dette har vært mulig fra Haukedals side. Folkedals barn har derimot ikke oppfylt den avtalen de mener å ha inngått, idet det ikke er ytet vederlag til Folkedal.
Notoritetshensyn taler med styrke for at Haukedals avtale må gå foran. Denne avtalen er inngått skriftlig og er blitt notarialbekreftet ved herredsretten. "Overlevering" skjedde ved melding til skifteretten og betaling til Folkedal.
Asbjørn Haukedal har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 1 i herredsrettens dom stadfestes.
2. Asbjørn Haukedal tilkjennes saksomkostninger for Nordmøre herredsrett og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at anken må gis medhold.
Saken reiser to hovedspørsmål, nemlig om Folkedal har inngått bindende avtale med sine barn om avkall på falt arv, og, i så fall, om denne avtalen må fortrenge den rett som Haukedal søker å utlede av den senere avtale med Folkedal.
1. Spørsmålet om det er inngått avtale om avkall på falt arv mellom Frank Raymond Folkedal og Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at avtale om avkall på falt arv kan inngås såvel muntlig som skriftlig. Spørsmålet om bindende avkall på falt arv kan anses å være gitt har imidlertid store økonomiske konsekvenser i nærværende sak. Boets nettoverdi er anslått til ca 500.000 kroner. Folkedal var berettiget til å overta verdier for noe over 300.000 kroner i henhold til arvelovens bestemmelser, sammenholdt med testamentet, mens han etter avtalen bare skal motta 175.000 kroner. Det er derfor grunn til å oppstille strenge krav til beviset for at en muntlig avtale er inngått. På den annen side svekkes momentets betydning noe av at Folkedal senere viste at han i relasjon til Haukedal var villig til å nøye seg med 175.000 kroner av arven.
Lagmannsretten antar at den rettspraksis som foreligger om salg av fast eiendom i prinsippet er relevant, og viser for så vidt til den prinsipielle uttalelse om beviskravene i Rt-1985-1265, på 1269. En del av de momenter som har betydning ved salg av fast eiendom er likevel mindre sentrale i nærværende sak, noe lagmannsretten kommer tilbake til.
Det er uomstridt mellom partene at de på møtet hos advokat Kvalø den 10. januar 1995 først diskuterte størrelsen av boets aktiva og passiva. Etter en del diskusjon kom de frem til at verdiene i boet til sammen utgjorde ca 600.000 kroner, mens gjeldspostene samlet beløp seg til ca 100.000 kroner.
Det er videre uomtvistet at Inger Johanne Lind Thoresen, som representerte datteren Lisa Lind på møtet, fremholdt for Folkedal at han skyldte henne 70.000 kroner i forbindelse med tidligere lån, og at han dessuten var skyldig omtrent det samme beløp i barnebidrag, som ikke var forskuttert av staten. Etter bevisføringen legges til grunn at Folkedal ikke bestred riktigheten av disse kravene, selv om det var tale om iallfall delvis foreldete gjeldsposter.
Det er på det rene at Folkedal har stor gjeld. Lagmannsretten legger til grunn at han på møtet ble foreholdt spørsmålet om arven burde tilfalle hans barn eller hans kreditorer. Fra barnas side ble nevnt muligheten for at kreditorene kunne bli varslet, og Folkedal ble på denne måten utsatt for et visst press.
Partene er enige om at de deretter forhandlet om størrelsen av det pengebeløp som Folkedal skulle motta av boet, mot å gi avkall på arv til fordel for barna. Det er videre enighet om at partene kom frem til et beløp på 175.000 kroner. Av dette beløp skulle 75.000 kroner utbetales innen 20. januar 1995, og de resterende 100.000 kroner etter at boets faste eiendom i Kristiansund var solgt.
Lagmannsretten er kommet til at Folkedal ikke kan høres med at han tok forbehold om å rådføre seg med sin juridiske rådgiver. Han forlot møterommet iallfall to ganger for å ringe til rådgiveren. Det er ikke holdepunkter for at han i forbindelse med dette eller for øvrig under møtet reserverte seg overfor sine barn.
Flere ledsagende omstendigheter er egnet til å sannsynliggjøre at Folkedal og barna var kommet frem til en bindende avtale på møtet 10. januar 1995. Alle arvingene underskrev på erklæringen om privat skifte, mens kun barna undertegnet fullmakten til advokat Kvalø angående det videre booppgjør. Partene forlot hverandre i gemyttlighet. Det er enighet om at det ikke var etablert et opplegg for nye samtaler mellom partene etter møtet på advokat Kvaløs kontor. Barna og deres mor forlot Kristiansund samme kveld. Lagmannsretten legger til grunn at dette skjedde i forvissning om at det var inngått bindende avtale. Folkedal underrettet verken barna, sin tidligere ektefelle eller advokat Kvalø om at han ikke anså seg forpliktet i henhold til det partene var blitt enige om på møtet.
Det kan spørres hvorfor partene ikke underskrev på noe dokument, når enighet var oppnådd den 10. januar 1995. Lagmannsretten er kommet til at det må være riktig, slik som opplyst av de ankende parter og advokat Kvalø, at sekretæren var gått hjem for dagen og at detaljene i avtalen måtte utformes av advokat Kvalø før dokumentet kunne underskrives. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den ikke finner å kunne feste lit til Folkedals påstand om at han under møtet ble bedt om å underskrive på en kladd, men nektet å gjøre dette. Etter bevisføringen legges til grunn at Folkedal skulle underskrive på avtaledokumentet på advokat Kvaløs kontor dagen etter. Avtaledokumentet skulle så sendes til barna for underskrift. Når Folkedal kun hentet dokumentet på advokat Kvaløs kontor den 12. januar 1995 og unnlot å undertegne, opptrådte han derfor etter lagmannsretten syn i strid med den avtale han hadde inngått.
Om ikke sannsynliggjort, er det tenkelig at Folkedal på møtet den 10. januar 1995 bare hadde til hensikt å undersøke hvilke betingelser han kunne oppnå i en avtale med barna, for deretter å vurdere resultatet sammen med sin juridiske rådgiver. Det er imidlertid, som nevnt, lagt til grunn at Folkedal ikke tok forbehold overfor barna om dette. Disse hadde derfor grunn til å stole på at de forhandlinger som ble ført, var reelle, og at en eventuell enighet ville være bindende. Folkedal måtte også forstå at barna oppfattet det slik. Han kan da ikke i ettertid gjøre gjeldende forbehold som under forhandlingene ikke har hatt annen karakter enn mentalreservasjoner. Om den rettslige side av dette vises til Kai Krüger, Norsk Kontraktsrett (1991) 44 om "culpabasert bundethet".
Det fremgår av det ovenstående at Folkedal, ved å inngå avtalen om avkall på arv til fordel for barna, i realiteten ytet dem en gave. I rettspraksis oppstilles strenge krav til beviset for en avtale som innebærer en gavedisposisjon. Lagmannsretten har hatt dette for øye ved de vurderinger som er foretatt, jf det foranstående. Situasjonen i nærværende sak er imidlertid på dette punkt nokså spesiell. Folkedal må ha forstått at arven, eller store deler av den, kunne komme til å tilfalle kreditorene, selv om han tiltrådte arven i første omgang. Arveavkallets karakter av gave kommer derfor i en annen stilling enn hvor alternativet ville ha vært at giveren fullt ut beholdt verdiene selv. Gavesynspunktet kommer også i en spesiell stilling, fordi Folkedal, gjennom avtalen med Haukedal, ga avkall på de samme verdier som avtalen med barna omfattet.
Etter lagmannsrettens syn var alle vesentlige spørsmål i forholdet mellom Folkedal og barna avklart da møtet ble avsluttet på advokat Kvaløs kontor. Det var enighet om at faren skulle overdra sin arvelodd til barna. Videre omfattet enigheten størrelsen av det beløp han skulle motta og tidspunktet for betaling. Nærværende sak adskiller seg fra vanlige saker om overdragelse av fast eiendom, hvor det oppstår spørsmål om overtakelse av pantegjeld, finansiering for øvrig, tidspunkt for tiltredelse av eiendommen mm. Når kontroll over fast eiendom oppnås via erverv av en arvelodd, bortfaller alle disse spørsmål. Den rettspraksis som foreligger om avtale om salg av fast eiendom er derfor bare delvis relevant.
Folkedal har anført at klausulen om mulig beslag i det beløp han skulle motta var uklar for ham. Det skrevne avtaledokument er etter lagmannsrettens oppfatning mindre heldig utformet på dette punkt. Avgjørende må imidlertid være hva som har vært diskutert om dette spørsmålet på møtet 10. januar 1995. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at forbeholdet om beslag betød at det var Folkedals risiko at vederlaget fra barna kunne bli beslaglagt av hans kreditorer. Dette kunne skje enten før eller etter betaling. Dersom dette forbeholdet var uklart for Folkedal, burde han ha tatt det opp med barna, eventuelt med advokat Kvalø. En eventuell uklarhet om dette spørsmålet kunne derimot ikke gi Folkedal rett til å fragå avtalen i sin helhet. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til dommen i Rt-1996-415, og det rettssyn som der er uttalt om et prinsipielt likeartet spørsmål.
2. Spørsmålet om avtalen mellom Frank Raymond Folkedal og Asbjørn Haukedal kan fortrenge barnas rett i henhold til deres avtale.
Det er innledningsvis nødvendig å si noe om bakgrunnen for Haukedals avtale med Folkedal. Kontakten mellom dem ble etablert i slutten av 1970-årene. Folkedal sto i ferd med å kjøpe et hotell, men manglet kapital. Hans mangeårige venn og juridiske rådgiver, Olaf Jacobsen, var også rådgiver for Haukedal, og formidlet et lån fra ham på 150.000 kroner. Lånet ble misligholdt fra ca 1982, da Folkedal fikk økonomiske problemer. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at Haukedal utviste tålmodighet mht betalingen, på grunn av Folkedals økonomiske situasjon. Det var likevel en forutsetning at Folkedal skulle gjøre opp gjelden, dersom hans økonomiske situasjon bedret seg. Formelt sett var Haukedals krav foreldet.
Lagmannsretten legger til grunn at Folkedal tok kontakt med Olaf Jacobsen etter forhandlingsmøtet med barna. Jacobsen kontaktet deretter Haukedal, med tilbud om å tre inn som arving, mot å betale 175.000 kroner til Folkedal. Haukedal aksepterte dette, og skriftlig avtale om overdragelse av arv ble inngått mellom Folkedal og Haukedal i Kristiansund den 13. januar 1995. I tillegg ble muntlig avtalt at Haukedal skulle betale Folkedal 175.000 kroner, noe som også ble gjort.
Folkedal har opplyst at hans motiv for å foretrekke avtale med Haukedal fremfor avtale med barna lå på to plan. Haukedal kunne betale 175.000 kroner straks, og i tillegg unngikk Folkedal usikkerheten omkring et mulig beslag, som han har anført at avtalen med barna var beheftet med. Lagmannsretten antar at det for Folkedal var særlig viktig å kunne motta kontantbeløpet straks - han har selv betegnet det som forskjellen mellom "en fugl i hånden og en på taket".
Avtalen mellom Folkedal og Haukedal fremstår etter lagmannsrettens syn som ekstraordinær. Når Folkedal skyldte Haukedal penger, ville det naturlige ha vært at Folkedal først tiltrådte arven og deretter gjorde opp med Haukedal. Istedet kjøpte Haukedal en sjanse, fordi han etter eget utsagn så en mulig "upside" ved avtalen. I tillegg kommer at Haukedal ville tre inn i boet som hovedarving, i en situasjon hvor de øvrige arvingene var arvelaternes barnebarn. Avtalen kan på dette punkt ikke sammenlignes med oppkjøp og salg av dødsboer, som det er opplyst at Haukedal foretar i henhold til skraphandlerbevilling.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmål. Dette skyldes at Haukedal, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke har utvist den nødvendige aktsomhet i forbindelse med avtaleinngåelsen. Haukedal har erkjent at han av Olaf Jacobsen fikk opplyst at Folkedal hadde deltatt i et forhandlingsmøte med sine barn i Kristiansund, hvor spørsmålet om avkall på arv var blitt diskutert. Han har videre opplyst at Jacobsen viste ham det avtaledokument som advokat Kvalø hadde utarbeidet, før han inngikk avtalen med Folkedal. Haukedal synes for sin del å ha lagt stor vekt på at det ikke var kommet til skriftlig avtale mellom Folkedal og barna.
Etter lagmannsrettens syn kunne Haukedal, på grunn av den situasjon som forelå og den informasjon han hadde fått, ikke slå seg til ro med dette. Muligheten for at Folkedal i realiteten hadde forpliktet seg avtalerettslig overfor sine barn var i høy grad til stede. Det har i denne sammenheng betydning at Haukedal var kjent med Folkedals svake økonomiske situasjon, og at han oppnådde mer fordelaktige vilkår med hensyn til oppgjør av utløsningssummen ved avtalen med Haukedal enn med barna. Ved aktsomhetsvurderingen har det videre betydning at det ville ha vært forbundet med ubetydelige anstrengelser fra Haukedals side å søke å klarlegge forholdet ved å ta kontakt med advokat Kvalø.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Haukedals rett i henhold til avtalen av 13. januar 1995 må stå tilbake for de ankende parters rett etter avtalen av 10. januar s.å. Med hensyn til den rettslige vurdering av fortrinnsretten ved et dobbeltsuksesjonstilfelle som dette vises til Per Augdahl, Den norske obligasjonsretts alminnelige del (1978) 422.
3. Saksomkostninger.
Anken fra Lisa Lind, Anne Folkedal og Pål Folkedal har ført frem. Avgjørelsen har imidlertid frembudt slik tvil at Asbjørn Haukedal har hatt rimelig grunn til å se rettens avgjørelse i første instans og til å ta til gjenmæle mot anken. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, som gjennom henvisningen i §180 annet ledd er anvendelig også i ankeinstansen, besluttes derfor ikke å tilkjenne saksomkostninger for noen instans.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Asbjørn Haukedal kjennes uberettiget til Frank Raymond Folkedals arvelodd i Ranveig Kaspara og Bernhard Folkedals dødsbo.
2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.