LF-1996-402

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-12
Publisert:	LF-1996-00402
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Søre Sunnmøre herredsrett Nr. 95-00173 A. - Frostating lagmannsrett LF-1996-00402 A.
Parter:	Ankende part: Remøy Management Disponentselskap AS, Fosnavåg (Prosessfullmektig: Advokat Per Norvald Sperre, Ålesund). Motpart: AS Norske Shell, Oslo (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Vogt & Co. v/advokat Bjørn Kjos, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Kst. lagdommer Jan Terje Bårseth. Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Saken gjelder krav om betaling for smøreolje og gassolje levert i perioden januar-april 1992 av AS Norske Shell til fartøyet "Sirena Star" under opphold for ombygging til reketråler ved verftet AS Båtbygg, Måløy.

I herredsrettens dom er fra side 1 til side 5 gitt en kronologisk oversikt over de sentrale faktiske forhold og dokumenter. Denne saksfremstillingen er uomtvistet med unntak for en bemerkning nederst på side 1 i herredsrettens dom om at bestilleren - Arne Eggesbø - hadde kontor hos Remøy Management Disponentselskap AS.

Søre Sunnmøre herredsrett avsa 14. februar 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler Remøy Management AS til AS Norske Shell 553907,70 - femhundreogfemtitretusennihundreogsyv - kroner og -sytti- øre med tillegg av 12 - tolv - prosent renter av 414227,70 - firehundreogfjortentusentohundreogtjuesyv - kroner og - sytti - øre fra og med 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Remøy Management Disponentselskap AS (Remøy) har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. AS Norske Shell (Shell) har tatt til motmæle.

Ankeforhandling fant sted i Ålesund 22.-23. oktober 1996. Som part ble avhørt Tore Remøy, innkjøpssjef og 30% aksjonær i Remøy. Som vitner ble avhørt Bernt Hammersvik, tidligere forhandler for Shell i Måløy, Gunnar Carlson, 60% aksjonær i Origo AS og AS Båtbygg og tidligere direktør for verftet, Ottar Frøystad, økonomisjef og 20% aksjonær i Remøy, Ola Standal fra kundegruppe fiskeri Midt-Norge, DnB, Arne Eggesbø (Eggesbø), teknisk konsulent og Halvard Johansen (Johansen), salgssjef i Shell, tidligere Ålesund, nå Oslo. Vitnene Carlson og Standal var nye for lagmannsretten.

Saken står for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Partene er for lagmannsretten, som for herredsretten, enige om at kravets hovedstol, kr 414227,70, er korrekt beregnet. Enigheten omfatter også renteberegningen, slik denne fremgår av herredsrettens domsslutning. Hovedtyngden av kravet har sin bakgrunn i levering av 482.000 liter gassolje 29. april 1992. Kravet for levering av gassolje gjelder samlet 537.000 liter og utgjør totalt kr 584080,-. Det er for øvrig krevet oppgjør for levert smøreolje og tatt hensyn til en delbetaling fra annet hold i desember 1992 på kr 200000,-. Sakens tema er om Remøy har ansvar eller ikke. Det er ikke lagt opp til alternativ vurdering av omfanget av et eventuelt ansvar. Lagmannsretten har således ikke oppfordring til å gå inn på hvilken betydning det kunne ha at enkelte delleveringer ble foretatt etter oppfordring direkte fra verftet, at den ene fakturaen gjaldt smøreolje, den andre gassolje eller at bare den sistnevnte var gjenstand for særlig behandling etter utstedelse 6. mai 1992.

Remøy Management Disponentselskap AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den tradisjonelle fabrikktråleren "Peder Huse" kom til verftet AS Båtbygg i oktober-november 1991. Brødrene Tore og Ståle Remøy, AS Origo og de danske herrer Peter Buhl og Steen Riber, som gjennom sine holdingselskaper var eiere av Sirena Star International APS, var interessert i ombygging av fartøyet med sikte på reketråling i kanadisk farvann. Tanken var at fartøyet skulle omdøpes til "Labrador Sea". Ombyggingsarbeidene ble påstartet forut for stiftelse av nytt eierselskap. Pga konsesjonsbestemmelser viste det seg nødvendig å bringe et kanadisk selskap - Labrador Fishing Company Ltd. - inn som eier av Sirena Star Management Inc. Sistnevnte selskap ble stiftet tidlig i 1992 og ble etter hvert eier av fartøyet, - omdøpt til "Sirena Star". Sirena Star International APS, København, skulle ha disponentansvaret for fartøyet, mens Remøy skulle ha ansvar for "teknisk management". Remøy skulle ikke ha noe eierforhold. Brødrene Remøy hadde samlet 60% av aksjene i Remøy, men deres eierforhold til fartøyet skulle gå gjennom Remøy Fishing Corporation (RFC) - et selskap heleiet av brødrene Remøy.

Tore Remøy ga på vegne av RFC i slutten av 1991 Eggesbø i oppdrag å koordinere ombygningen av skipet. Eggesbø skulle gjennom sitt selskap Eggesbø Consulting fakturere RFC for sine tjenester i denne sammenheng. Eggesbø hadde i ombyggingsperioden kontor på verftet og bodde der - dels på hotell, dels i egen båt.

Det er korrekt at Eggesbø 15. januar 1992 tok kontakt over telefon med Shell v/Johansen. Disse drøftet i første omgang utarbeidelse av smørekart og levering av smøreolje til fartøyet. Eggesbø opplyste intet om at han i denne sammenheng opptrådte på vegne av Remøy. Allerede i denne første telefonsamtalen ble det mellom partene avtalt at Shell skulle utstede samlefaktura ved slutten av leveranseperioden og at fakturaen skulle gå til verftet - AS Båtbygg. Verftet ville sørge for videre fakturering av fartøyets eier. Dette er en vanlig fremgangsmåte i bransjen. Et verft har tilbakeholdsrett i skipet og denne posisjonen gir et gunstig utgangspunkt for raskt oppgjør fra eier, eventuelt fra eiers finansieringskilde.

Ved kontakt over telefon mellom Eggesbø og Johansen i februar 1992 ble også drøftet levering av gassolje, - mindre kvanta til å begynne med i sammenheng med stabiliseringsprøver og deretter et større kvantum. Forutsetningene skulle være de samme som er beskrevet vedrørende smøreolje.

Remøy må frifinnes allerede på det grunnlag at Eggesbøs opptreden ikke kunne binde Remøy. Eggesbø ga verken muntlig eller skriftlig uttrykk for hvilket selskap han opptrådte for ved bestillingen og har således i alle fall ikke knyttet Remøy til denne. Det eneste selskap som ble navngitt vedrørende fakturering var AS Båtbygg. Avtalen gikk ut på at dette selskapet skulle faktureres. Eggesbø, og for den saks skyld Remøy, hadde ingen foranledning til å oppfatte at Shell, på tross av avtalen mht AS Båtbygg, mente å kunne velge mht fakturering. Det ble ikke på noen måte gitt uttrykk for en slik holdning fra Shells side. Det foreligger opplysninger som peker i den retning at andre aktører på denne tiden forsto det slik at Remøy sto bak, men disse opplysninger ble først i ettertid kjent for Shell. Det måtte fremstå som klart at fartøyet skulle til Canada. Shell måtte på bakgrunn av tidligere forbindelse vite at Remøy ikke driver båter i utlandet. Idet Eggesbø i ombygningsperioden hadde tilhold i Måløy, var det lokaliseringsmessig heller intet som knyttet ham til Remøy, Fosnavåg.

Mht vilkårene for at en oppdragsgiver skal kunne bli bundet av en representants opptreden vises til Birger Stuevold Lassen "Kontraktsrettslig representasjon" 1992 19, 20, 36 - 38.

For det tilfelle at vurderingen blir den at Eggesbø ved sin opptreden i sammenheng med de aktuelle leveranser kunne binde Remøy, blir spørsmålet om Remøy faktisk ble påført et betalingsansvar som teknisk disponent for fartøyet.

Det vises også i denne sammenheng til avtalen om at verftet AS Båtbygg skulle faktureres. Det er ingen grunn til å legge vekt på den nyanse at dette eventuelt ble uttrykt slik at fakturaen skulle sendes til AS Båtbygg. Det må være åpenbart at alle omkostninger vedrørende en ombygging til syvende og sist skal belastes fartøyets eier. Eierforholdet var, iallfall i begynnelsen av leveranseperioden, ikke helt avklart. Ved å henvise til verftet ble det på en betryggende måte gitt anvisning på veien til eieren. Shell måtte ha plikt til å varsle, dersom Shell aktet å fravike dette opplegget. Det er grunn til å tro at Shell også hadde til hensikt å følge opplegget, men at noe glapp, slik at det ble for sent. Det er vanlig i bransjen å fakturere verftet også for gassolje som leveres umiddelbart før et skip forlater verftet. Shell skulle ha holdt seg orientert om dette tidspunktet og sendt en foreløpig faktura, selv om prisen ikke var endelig definert.

AS Båtbygg var åpenbart kredittverdig, men Shell foretok ingen undersøkelser i slik retning. Pga tilbakeholdsretten var slik kredittverdighet ikke nødvendig. Bevisførselen har klart sannsynliggjort at DnB ville ha betalt verftets regning også om den hadde omfattet Shells leveranse. En overskridelse med noen hundre tusen kroner av en finansieringsramme på totalt 26,5 mill kroner i form av innvilget lån og egenkapital, ville ikke spilt noen rolle.

Remøy aksepterer at Høyesteretts dom i Rt-1980-1109 flg - Feketedommen - er en sentral rettskilde på det aktuelle området. Et disponentselskap blir ansvarlig "når noe annet ikke er markert eller klart forutsatt mellom partene" (s 1114).

Remøy hadde forut for den aktuelle bestilling foretatt flere "opprydningsaksjoner" overfor såvel Shell som andre leverandører for å markere at det ikke skulle være disponentselskapet, men hvert enkelt skips eier, som skulle være betalingsansvarlig. Som eksempel nevnes fartøyet "Brønnøybas", som også gjennomgikk en ombygging. Situasjonen blir for øvrig noe annerledes når det er tale om ombygging enn vedrørende skip i ordinær drift som i Feketesaken. Eieren er mer sentral i bildet ved ombygging.

Vedrørende "Sirena Star" foregikk markeringen ved at fakturaen skulle gå til AS Båtbygg, - leverandøren ville slik nå eieren gjennom verftet. Denne markeringen må sees i sammenheng med de tidligere "opprydningsaksjoner". Shell kunne ikke på denne bakgrunnen forsvarlig mene at selskapet hadde noen valgmulighet mht fakturering.

Dersom det legges til grunn at Remøy hadde betalingsansvar for de to fakturaer av 6. mai 1992, må senere disposisjoner ha ført til at dette ansvaret er bortfalt.

Ved telefonsamtale mellom Eggesbø og Johansen 18. mai 1992 ble Shell orientert om feil adressering av regning, jf to telefaxer den 19. mai 1992. Det skjedde så intet før Eggesbø minnet om saken over telefon 25. juni 1992. Samme dag skrev Shell ut ny faktura der angivelsen av Remøy som debitor var fjernet, - den såkalte blankofakturaen. Tore Remøy deltok 8. juli 1992 sammen med Steen Riber fra Sirena Star International APS på et møte i Bergen hos DnB, der det syntes å gå i orden med en bankgaranti overfor Shell. Remøy mottok deretter Shells kredittfaktura av 27. juli 1992, som i alle fall bekreftet at Shell oppga Remøy som debitor. Det gikk deretter mer enn tre måneder før Remøy mottok brev fra Shell av 29. oktober 1992, der det ble hevdet at Shell hadde adgang til å refakturere Remøy for det tilfelle at Sirena Star Management Inc ikke betalte. Det kunne ikke være nødvendig for Remøy å reagere verken mot et slikt uberettiget forbehold eller overfor opplysninger av annen art i nevnte brev.

Remøy Management Disponenselskap AS har nedlagt slik påstand:

"Remøy Management AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

AS Norske Shell har i det vesentlige gjort gjeldende:

Johansen kom til Shells avdeling i Ålesund ved påsketider 1990. Han kom deretter raskt i kontakt med Remøy og hadde der mest med Eggesbø å gjøre. Det var til Remøy han ringte når han ville ha kontakt med Eggesbø.

Shell har som fast praksis å kreve bankgaranti for leveranse på kreditt, med mindre en kunde etter grundig vurdering blir holdt for å være kredittverdig uten garanti. Johansen hadde for Shell kontakt med Remøy vedrørende flere fartøyer. Remøy ble fakturert og Remøy betalte. Det oppsto et godt kundeforhold og Remøy ble funnet kredittverdig.

Vedrørende fartøyet "Brønnøybas" ble etter hvert inngått en autogiroavtale, og fakturering skjedde direkte til eierselskapet. Dette hadde sin bakgrunn i særskilt vurdering av dette selskapets betalingsevne. Tilsvarende var f.eks. ikke aktuelt vedrørende fartøyet "Lancilotto". Eggesbø sto for bestillingen vedrørende "Lancilotto", men Remøy ble fakturert 9. januar 1992, - omtrent på samme tid som Eggesbø foretok første bestilling for senere "Sirena Star". Etter innvending fra Remøy ble fakturaen vedrørende "Lancilotto" endret i mars, men denne endringen besto bare i at merverdiavgiften ble fjernet. Ny faktura uten merverdiavgift lød også på Remøy og ble betalt av Remøy.

Eggesbø hadde visittkort der det sto at han var "superintendent" i Remøy. Han skrev brev på Remøys brevpapir og var på bestillingsformularer fra Remøy anført som rekvirent.

Eggesbø måtte på denne bakgrunn anses som legitimert til å opptre på vegne av Remøy også i relasjon til "Sirena Star". Johansen hadde for øvrig kunnskap om Remøys engasjement vedrørende fartøyet fra lokalpressen. Noen alternativ oppdragsgiver ble verken presisert eller antydet overfor Johansen. Det er på det rene at eierselskapet ikke eksisterte før langt ut på vårparten i 1992 og at det derfor helt åpenbart ikke kunne forventes vurdert som kredittverdig av Shell. Oppstilling fra verftets innkjøpssjef pr. 31. januar 1992 viser at også han knyttet Remøy til ombyggingsoppdraget. RFC var ukjent for såvel Shell v/Johansen som kontaktmannen i DnB.

Remøy opptrådte som disponent og bestiller gjennom Eggesbø. Det er åpenbart ikke mellom partene markert eller forutsatt at Remøy ikke skulle ha det ansvar som i utgangspunktet fulgte av dette.

Det er korrekt at det innledningsvis ble opplyst at faktura kunne sendes til AS Båtbygg. En slik ordning fremsto som ikke unaturlig vedrørende smøreolje, men det må være irregulært å sende faktura på gassolje til verftet. Under enhver omstendighet kunne det ikke være tale om noe annet enn en anvisning på en praktisk fremgangsmåte, som imidlertid forutsatte at verftet ga til kjenne overfor Shell at det var innforstått med ordningen. Ordningen kunne ikke frita bestilleren for sitt selvstendige ansvar. Det ville være høyst unaturlig om Shell skulle ha sendt samleregning, iallfall på gassolje, før prisen har blitt fastsatt, hvilket skjedde ved telefonsamtale 6. mai 1992. Hovedleveransen av gassolje ble foretatt den samme dagen som fartøyet forlot verftet og tilbakeholdsretten opphørte. Remøy måtte ha opptrådt langt mer aktivt både i relasjon til verftet og til Shell, dersom Shells regning skulle ha foreligget ved verftet før fartøyet forlot dette den 29. april 1992.

Dersom Remøy skulle ha markert ansvarsfrihet for eget vedkommende, måtte dette ha vært gjort ved å utpeke eierselskapet som ansvarlig. Dette hadde hjulpet lite om leverandøren ikke hadde akseptert en slik forutsetning. Selv etter at det var mulig å peke ut et eierselskap, dreide det seg om et i utlandet registrert selskap praktisk talt uten aksjekapital, - et selskap Shell aldri ville ha gitt kreditt. Shell fikk ikke opplyst eierselskapets navn før i sammenheng med telefon og telefaxer 18.-19. mai 1992. Man ser at Shell da, som vilkår for å prøve innfordring overfor eieren, stilte krav om bankgaranti.

Idet Remøy etter 29. april 1992 ikke pekte mot verftet, men mot eieren, hva angår fakturering, skulle det være klart at verftet bare var tenkt brukt som finansieringskilde og ikke egentlig skulle ha noe betalingsansvar.

Det er ikke foretatt senere disposisjoner som har fritatt Remøy fra betalingsansvaret.

Det ble opplyst nødvendig å utstede en ny faktura til bruk for eierselskapet i sammenheng med søknad om bankgaranti. Dette er bakgrunnen for blankofakturaen av 25. juni 1992. Remøy måtte forstå at bankgaranti var helt avgjørende for skifte av debitor med befriende virkning for Remøy. I motsatt fall kunne kreditfaktura ha vært sendt i mai-juni 1992.

Før han reiste på sommerferie ga Halvard Johansen beskjed om at kreditfaktura kunne sendes til Remøy så snart bankgarantien forelå. Shell mottok 27. juli 1992 en telefax fra Remøy med et brev som for den ukyndige kunne minne om et utsagn om bankgaranti, men som bare var et møtereferat satt opp av Steen Riber. Ved en lapsus ble kreditfaktura ekspedert fra Shell til Remøy samme dag.

Tilbake fra ferie tok Johansen kort tid deretter kontakt over telefon med Remøy v/Eggesbø og/eller Tore Remøy og ga uttrykk for at det dreide seg om en ren lapsus som skyldtes en underordnet medarbeiders misforståelse. Med den kunnskap Remøy hadde eller burde ha om sammenhengen, kan ikke Remøy bli fritatt for ansvar som følge av en slik "kontorforretning", jf tilsvarende i Feketedommen på 1117. Den manglende reaksjon på Shells skriftlige klargjøring i brev av 29. oktober 1992 viser også at Remøy på den tid ikke anså seg ansvarsfri. Det tok tid før refakturering faktisk ble formalisert - 22. mars 1994 - fordi man først forsøkte å oppnå dekning via sjøpanterett og arrest i fartøyet. Fartøyet var overbeheftet.

AS Norske Shell har nedlagt slik påstand:

"1. Søre Sunnmøre herredsretts dom av 14. februar 1996, pkt 1, stadfestes.

2. AS Norske Shell tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og vil bemerke:

Hva angår spørsmålet om Eggesbø kunne binde Remøy er det ikke lagt nevneverdig vekt på at det ikke forelå et ordinært ansettelsesforhold. Det er opplyst at Eggesbø er innehaver av eget enmanns konsulentfirma, som leier ut tjenester til oppdragsgivere. Både denne konstruksjonen og det forhold at RFC konkret ga oppgjør for tjenestene vedrørende "Sirena Star", var interne forhold som var helt ukjent for utenverdenen, herunder Shell. Ingen har hevdet at Eggesbø noen gang opptrådte på egne vegne, - iallfall ikke overfor Shell.

Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at Eggesbø over flere år forut for henvendelsen om "Sirena Star" utvilsomt hadde foretatt bestillinger og andre henvendelser såvel muntlig som skriftlig til Shell på vegne av Remøy. Det legges til grunn at det dreide seg om opptreden som var kjent for Remøy og fullt ut i samsvar med oppdrag fra Remøy, - bl.a. fordi bestillinger foretatt av Eggesbø ble betalt av Remøy. Også når Eggesbøs henvendelser hadde som siktemål å dreie betalingsansvaret over fra Remøy til et skips eier opptrådte Eggesbø for Remøy. Det var aldri fra Remøys eller Eggesbøs side overfor Shell tilkjennegitt at det var inntrådt noen endring i denne situasjonen, f.eks. slik at Eggesbø generelt eller i enkelte relasjoner ikke lenger representerte Remøy.

Opplysninger i slik retning ble heller ikke gitt til Shell i sammenheng med Eggesbøs første eller senere henvendelser om levering til det fartøy som etter hvert fikk navnet "Sirena Star". Det kan gi grunn til undring at en etter hvert såvidt omfattende totalleveranse som den aktuelle ikke ble basert på skriftlige rekvisisjoner, men kun på muntlige henvendelser, - i det alt vesentlige fra Eggesbø. Skriftlighet ville ha bekreftet, eventuelt avkreftet, det representasjonsforhold mellom Remøy og Eggesbø som Shell hadde forholdt seg til tidligere. Behovet for å presisere endring forelå imidlertid på bestillersiden. Uten slik presisering måtte Shell forsvarlig kunne gå ut ifra at representasjonsforholdet var uendret.

Lagmannsretten har funnet det godtgjort at Eggesbø, hva angår leveranser til "Sirena Star", må anses å ha opptrådt på vegne av Remøy og at han har vært legitimert for slik opptreden. Selv om det ikke har vært avgjørende for lagmannsrettens vurdering, kan det tilføyes at Eggesbø etter at fakturaene ble utstedt til Remøy igjen utvilsomt opptrådte såvel skriftlig som muntlig overfor Shell på vegne av Remøy.

Remøy hadde tidligere overfor Shell opptrådt som disponent for en del fartøyer/deres eiere. Den klassiske problemstilling er om den disponent som foretar bestilling vedrørende et fartøy blir ansvarlig eller om ansvaret skal påhvile eieren. Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1980-1109 flg - Feketedommen - uttalt om det ansvar en disponent for rederiselskaper har (s 1114):

"Også i disse forhold må utgangspunktet være den alminnelige avtalerettslige regel om at den som inngår en avtale - her disponentselskapet - selv blir ansvarlig overfor medkontrahenten når noe annet ikke er markert eller klart forutsatt mellom partene. Heller ikke i forhold til medkontrahenter som må forutsettes å ha kjennskap til organisasjonsformen og det interne ansvarsforhold, kan det legges til grunn en alminnelig forutsetning om at rederiselskapet og ikke disponentselskapet blir ansvarlig. Jeg finner det etter bevisførselen således heller ikke godtgjort at det for disponentselskaper i rederivirksomhet gjelder en sedvane for at disse selskaper i alminnelighet anses for å opptre som fullmektig."

I den aktuelle sak synes å foreligge to mulige alternativer til at ansvaret ligger hos Remøy, - alternativene er skipets eier og verftet.

De forutgående såkalte opprydningsaksjoner fra Remøys side synes, i den utstrekning de er dokumentert, å ha hatt som siktemål en fakturering av skipets eier fremfor Remøy. Det er på det rene at ansvarsoverføring er akseptert av Shell i ett tilfelle, - vedrørende "Brønnøybas". Iløpet av året 1990 gikk Shell over fra å fakturere Remøy til å fakturere Brønnøybas AS for leveranser til fartøyet. Det legges imidlertid til grunn at dette ikke uten videre skjedde som følge av at Remøy utpekte et annet selskap som ansvarlig, men ved at Shell etter vurdering av sikkerhet og etablering av en autogiroordning uttrykkelig aksepterte en slik ordning. Det var således mellom partene ikke etablert noen gjensidig generell forståelse om at Remøy ikke skulle stå ansvarlig for sine bestillinger.

Hva angår den aktuelle bestilling har det forut for fakturautstedelse ikke i det hele tatt vært gjort noe forsøk fra Remøys side på å henvise i konkretisert form til skipets eier som den betalingsansvarlige. Det eiende selskap var ikke å anse som stiftet og eksisterende før eventuelt mot slutten av leveringsperioden. Eierselskapet ble overfor Shell ikke opplyst ved navn - Sirena Star Management Inc - og som adressat for regning før i den annen telefax fra Remøy v/Eggesbø av 19. mai 1992, dvs tre uker etter at fartøyet hadde forlatt verftet. Den betraktning at man viste Shell veien til eieren via AS Båtbygg kan ikke hensyntas i denne sammenheng. Det kan ikke legges til grunn at Remøy forut for fakturering har markert at eieren og ikke Remøy skulle ha ansvaret. Dersom dette var blitt markert, ville Shell etter alt å dømme ikke ha akseptert eier som debitor med befriende virkning for Remøy.

Remøy har anført at den nødvendige markering og felles forutsetning om ansvarsfrihet for Remøy ligger i avtale om at verftet skulle faktureres, hvilket forutsetningsvis måtte skje før fartøyet forlot verftet. Lagmannsretten finner det ikke naturlig å legge mer i samtalene om dette tema enn at det dreide seg om et praktisk begrunnet opplegg som kunne gi verftet best mulig oversikt over de totale kostnader som relaterte seg til fartøyet iløpet av ombyggingsperioden. Siktemålet måtte være å oppnå effektiv dekning fra eiers finansieringskilde før fartøyet forlot verftet. Den karakteristikk at verftet var tenkt brukt som finansieringskilde uten noe egentlig betalingsansvar er benyttet og synes dekkende.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at banken faktisk også ville ha dekket Shells krav om dette, kanskje noe uberettiget, var blitt omfattet av det press som lå i verftets tilbakeholdsrett. Remøy kunne imidlertid ikke forvente at Shell, kun på bakgrunn av en innledende oppfordring om å sende faktura til verftet, faktisk skulle gjøre dette og innen den frist som måtte holdes for at ekspedisjonen skulle ha noen hensikt. Det måtte naturlig ligge på Remøy å initiere en erklæring om ansvar fra verftet overfor Shell og dessuten konkret anmode Shell om å foreta en i alle fall omtrentlig korrekt fakturering umiddelbart i sammenheng med levering av det store kvantum gassolje 29. april 1992. Det er på det rene at prisen for gassolje ikke ble avtalt i detalj før en uke senere. Som antydet, ser lagmannsretten at det kunne ha vært oppnådd dekning ved et annet valg av handlingsalternativ fra Shells side. Idet lagmannsretten ikke finner grunn til å klandre Shell for ikke å ha valgt dette alternativ, bl.a. fordi Remøy har forsømt seg mht å legge forholdene til rette, får dette ingen betydning for sakens løsning. Etter lagmannsrettens vurdering ligger det under enhver omstendighet slik an at Remøys ansvar som bestiller ikke ville ha blitt eliminert om Shell hadde postlagt sine fakturaer med adresse AS Båtbygg, Måløy.

Remøy hadde ansvar for betaling av Shells fakturaer av 6. mai 1992.

De to telefaxer fra Remøy til Shell av 19. mai 1992 har ikke innhold som bærer bud om fritakelse av Remøy som betalingsansvarlig. Det man naturlig kan lese ut av telefaxene er at Shell har erklært seg villig til å forsøke å oppnå dekning ved pågang overfor eierselskapet, dog slik at det i så fall måtte fremskaffes en tilstrekkelig stor bankgaranti. Blankofakturaen av 25. juni 1992 kan vekke en viss undring. Årsaken til at den ble utstedt er omstridt, men kan etter lagmannsrettens vurdering under enhver omstendighet ikke medføre noen endring av forholdet mellom partene.

Man kan se av dokumentene at Remøy og det samarbeidende selskap i København - Sirena Star International APS - deretter forhandlet med DnB om den forutsatte bankgaranti. Bankens kontaktmann - Standal - har som vitne bekreftet at det etter møtet i Bergen 8. juli 1992 kunne være grunnlag for håp om at garanti ble stilt. Ved behandling av søknaden sentralt i banken et par dager senere ble resultatet imidlertid avslag. Vitnet refererte slik anmerkning på det aktuelle punkt:

"Avslått, betales ikke med mindre båten holdes tilbake."

Melding om avslaget ble gitt fra banken til selskapet i København v/Steen Riber. Lagmannsretten holder det for naturlig at det ble gitt melding om avslaget videre til Remøy.

Det er på det rene at Remøy 27. juli 1992 sendte en telefax til Shell, Ålesund, vedlagt et møtereferat utarbeidet av Sirena Star International APS v/Riber på bakgrunn av forhandlingsmøtet i DnB. I møtereferatet var bankgaranti omtalt på en slik måte at det kunne se ut til at man kom frem til en avtale om garanti.

Det gir ingen fornuftig mening at Shell basert på dette ensidige møtereferat og uten noen form for bekreftelse fra bankens side, enn si noe bankgarantidokument, deretter sendte kreditfaktura til Remøy. Den eneste forklaring må være, som hevdet av Shell, at det skyldtes et arbeidsuhell. Med den kunnskap og forståelse Remøy hadde og burde ha om sakens rette sammenheng og Shells forutsetninger, kunne Remøy ikke forsvarlig oppfatte utstedelsen av kreditfakturaen som en dispositiv handling som Remøy kunne basere eget ansvarsfritak på.

Det står for lagmannsretten som noe uklart når og overfor hvem Shell deretter presiserte at det forelå et arbeidsuhell. Shell burde for ordens skyld ha presisert dette skriftlig og raskt overfor Remøy og ikke skrevet om spørsmålet først tre måneder senere. En viss svikt på dette punkt tillegges imidlertid ikke avgjørende vekt for sakens løsning.

Lagmannsretten finner ikke at Shell ved etterfølgende disposisjoner har oppgitt sitt krav overfor Remøy.

Remøys anke har vært forgjeves. Avgjørelsen er ikke truffet under slik tvil at det foreligger særlige omstendigheter som bør tillegges betydning for omkostningsfordelingen. Remøy pålegges å betale Shells saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Bjørn Kjos har på vegne av Shell fremlagt omkostningsoppgave på samlet kr 80834,-, hvorav salær utgjør kr 65000,-. Det dreier seg ellers om utgifter til gebyr for utskrifter fra Brønnøysundregistrene og reise og opphold for prosessfullmektigen og det sentrale vitnet Johansen. Det er ikke reist innvendinger mot omkostningsoppgaven. Omkostningene anses nødvendige, jf tvistemålsloven §176.

Spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike herredsrettens omkostningsavgjørelse, som er truffet med hjemmel i §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2, stadfestes.

2. Remøy Management Disponentselskap AS plikter å betale saksomkostninger for lagmannsretten til AS Norske Shell med 80.834 - åttitusenåttehundreogtrettifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.