LF-1996-647

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-02-20
Publisert:	LF-1996-00647
Stikkord:	Skjevdeling
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim skifterett nr. 1358/96 S. Frostating lagmannsrett LF-1996-00647. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom - domsslutningens punkter 1 og 3 - stadfestet, HR-1999-00012 A.
Parter:	Ankende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Joar Grimsbu, Trondheim) Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Laila Myksvoll, Oslo)
Forfatter:	1. Lagdommer Nina Mår Tapper, formann. 2. Kst. lagdommer Odd Nørstebø. 3. Sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §59, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dom :

Saken gjelder krav om skjevdeling under offentlig skifte, jf. ekteskapsloven §59.

A f. 1960 og B f. 1959 ble samboere høsten 1984 og inngikk ekteskap i mars 1986. I juli 1996 opphørte samlivet. De bodde det meste av denne tiden i Trondheim. Hun er reiselivsutdannet, han er utdannet som ingeniør. Begge var yrkesutøvere under ekteskapet. Hun har idag den daglige omsorgen for deres 2 barn, født xx.xx.1991.

Under skiftet har A reist krav om skjevdeling for kr. 430.000 av den netto salgssummen for partenes enebolig, et beløp som hun hevder kan føres tilbake til formuesmidler som hun hadde ved inngåelsen av ekteskapet. B har motsatt seg dette og selv krevet skjevdeling for kr. 50.000 med henvisning til et mottatt arveforskudd fra sine foreldre under ekteskapet.

Etter muntlig forhandling avsa Trondheim skifterett den 28.april 1997 kjennelse med slutning:

1. A har krav på å holde kr. 50.000 - femtitusen - utenfor delingen i skifteoppgjøret med B. For øvrig frifinnes B.

2. B har krav på å holde kr. 50.000 - femtitusen - utenfor delingen i skifteoppgjøret med A. For øvrig frifinnes A.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

A (tidl. C) har anket på samtlige punkter og B har motanket for så vidt gjelder pkt. 1 og 3.

Under ankeforhandlingen den 22 januar 1998 - der lagmannsretten hørte forklaringer av partene og 1 vitne og fikk fremlagt skriftlige bevis - har A nedlagt slik påstand:

1. Av verdien av boligeiendommen gnr. 100 bnr. 268 i Trondheim holdes kr. 430.000 utenfor delingen til fordel for A.

2. A frifinnes for ethvert skjevdelingskrav fra B s side.

3. B dømmes til å betale A saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.

B nedla slik påstand:

1. B frifinnes for ethvert skjevdelingskrav fra As side.

2. Skifterettens kjennelse pkt. 2 stadfestes.

3. A dømmes til å betale B saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.

A hadde fra 1981 - før hun ble kjent B - egen leilighet i - - -gata 31 i Trondheim. Hun hadde ervervet leiligheten for kr. 150.000, hvorav kr. 70.000 var betalt som obligasjonsinnskudd og finansiert ved låneopptak i bank, mens resten skulle betales når man fikk seksjonert eiendommen. Etter å ha forhandlet seg til prisavslag på kr. 20.000, betalte hun restsummen i mars 1985 og fikk skjøte. Også restsummen skaffet hun ved personlig låneopptak.

Fra juni 1983 til juni 1984 hadde hun opphold i USA. Leiligheten leiet hun ut, for mer enn sine utgifter på den. Både før og etter USA-oppholdet ble det utført betydelige oppussingsarbeider og påkostninger. Til arbeidet hadde hun hjelp av venner og slektninger, men sto selv for alle utgifter.

B var student da partene begynte å bo sammen i leiligheten i november 1984. Han deltok i oppussingen. Partene er uenige om omfanget.

Også etter at de giftet seg i mars 1986 sto hun for alle boutgiftene. Det de kjøpte inn i fellesskap så lenge de bodde i - - -gata, var etter As forklaring for lagmannsretten, en seng og et fjernsynsapparat. Begge hadde tatt opplæring som bussførere og arbeidet som det.

I april 1986 solgte hun leiligheten i - - -gata for kr. 530.000. Av salgssummen ble ca. kr. 418.000 brukt til erverv av borettslagsleilighet i - - -veien 26, samtidig som det ble kjøpt en Golf personbil. Begge kjøp skjedde i hennes navn. Hun mener at B var bortreist da dette foregikk, men de var enige om disposisjonene. Han dekket kr. 50.000 av kjøpesummen for bilen. Han var student på heltid fra høsten 1985 til forsommeren 1986. Lånene som var opptatt i anledning kjøp og rehabilitering av boligen i - - -gata - ca. kr. 160.000 som gjeldsbrevlån, - beholdt hun.

Partene bestemte seg så for å bygge egen bolig på X i Trondheim. Tomt ble kjøpt i september 1986 for kr. 380.000, finansiert ved låneopptak. Kontrakten om tomt m.m. ble skrevet i hennes navn, men undertegnet av begge. Det ble tatt opp et byggelån på 1,2 mill kroner. Innflytting skjedde i mars 1988. Det er enighet om at partene iallfall fra da av hadde helt felles økonomi.

Leiligheten i - - -veien ble solgt i desember 1987 for kr. 582.000. Av salgssummen ble kr. 400.000 brukt til nedbetaling på byggelånet på X, samtidig som gjeldsbrevlånet som A hadde tatt opp ble innfridd. Den ene - og største - delen av hennes skjevdelingskrav refererer seg til denne nedbetalingen på byggelånet.

Den andre delen av skjevdelingskravet - kr. 30.000 - refererer seg til en nedbetaling på byggelånet som skjedde i 1987, angivelig i forbindelse med salget av bilen som var kjøpt ved realisasjonen av leiligheten i - - -gata. I alt ble kr. 50.000 av bilpengene benyttet til byggelånet.

Det beløp som B mottok i 1988 i arveforskudd satte han på høyrentekonto og det var ved utgangen av 1991 steget til kr. 59.000. Han har krevet skjevdeling for kr. 55.000 med henvisning til at han av beløpet benyttet kr. 35.000 til ekstraordinær nedbetaling på boliglånene på X og kr. 20.000 til innredning av loftsrom.

I årene 1991-1994 bodde familien i Y, foranlediget av omorganiseringer innen bedriften der B var ansatt. Boligen på X ble leiet ut for kr. 11.500 pr.mnd, samtidig som han fikk en ordning med bedriften slik at husleien i Y ble svært liten. Leieinntekten på X ga mulighet for ekstra nedbetalinger på boliglånene.

Boligeiendommen på X er i juli 1997 solgt for kr. 1.510.000. Pantelånene var da på ca. kr. 680.000. Av salgssummen står til fordeling i dag ca. kr. 750.000.

Partene har opplyst at de tidligere gjorde flere forsøk på å selge eiendommen, blant annet i forbindelse med flyttingen til Y. Boligprisene var lave og de fikk ikke inn bud som dekket pantelånene.

Partene har idag begge betydelige låneforpliktelser i forbindelse med anskaffelser av nye boliger. A oppgir sin årsinntekt til ca. kr. 250.000, B sin inntekt til ca. kr. 450.000.

A har i ankesaken i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det beror på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse når skifteretten har innrømmet henne skjevdeling for bare kr. 50.000.

Skifteretten har uriktig bygget på at B deltok på like linje med henne når det gjelder verdiskapningen ved leiligheten i - - -gata. Hun viser til at leiligheten ble ervervet i 1981 - lenge før han kom inn i bildet - og ikke i 1985 slik skifteretten skriver. Den var hennes alene. Han bidro aldri noe økonomisk så lenge de bodde der - hverken til husleie, renteterminer, strøm eller forsikringer, knapt nok til husholdningen. For at sameie skal oppstå, må det foreligge avtale eller annet rettsstiftende moment. Det får ingen betydning at leiligheten var lånefinansiert, all den tid den var gjenstand for en betydelig verdistigning, også utover det som ble forårsaket av rehabiliteringsarbeidene. Da hun solgte leiligheten 1 mnd. etter inngåelsen av ekteskapet i mars 1986, satt hun med en betydelig nettoformue som alene var skapt av henne.

Salgssummen for leiligheten i - - -gata finansierte både kjøpet av andelsleiligheten i - - -veien og kjøpet av bilen, og det dreier seg da fortsatt om formue som kan tilbakeføres til midler som hun hadde da ekteskapet ble inngått. Det følger av rettspraksis at formue som slik er videreført ved reinvesteringer, omfattes av skjevdelingsretten. Da hun i desember 1987 solgte andelsleiligheten i - - -veien for kr. 582.000, ble kr. 400.000 videreført som nedbetaling på byggelånet på X. Boligen der hadde hatt en betydelig verdistigning da de solgte den, men hun avstår fra å kreve skjevdeling for noen del av denne verdistigningen.

Hun imøtegår at den annen part kan påberope seg rimelighetsregelen i ekteskapsloven §59 annet ledd. Hans økonomiske stilling etter ekteskapet er også langt sterkere enn hennes.

Når det gjelder Bs krav om skjevdeling, viser hun til at arveforskuddet fra hans foreldre gjaldt et beskjedent beløp som er oppbrukt. Beløpet kan hverken helt eller delvis gjenfinnes i boets midler. Hun er uenig med skifteretten når den anser det godtgjort at han benyttet kr. 50.000 til innredningsarbeider og ekstra nedbetaling på boliglånene. Dette kan ikke leses av kontoutskriftene.

Endelig gjør hun gjeldende at skjevdeling til gunst for ham med grunnlag i pengebidraget fra foreldrene må avskjæres i medhold av bestemmelsen i §59 annet ledd. Hans foreldre bor i en annen landsdel, og det ble sagt at beløpet var ment som kompensasjon til dem begge for at hans foreldre ikke på samme måte som hennes foreldre kunne bidra praktisk på X.

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke rettslig grunnlag for As krav om skjevdeling og iallfall ikke for et beløp på kr. 430.000.

Han anfører at det som er igjen etter salget av boligen på X er opparbeidet ved felles innsats gjennom 12 års samliv. De har vært sammen om anskaffelsen av de 3 bostedene som de har hatt. Alt har vært felles innsats - det gjelder så vel planlegging, beslutning, istandsetting, oppussing, boutgifter, betjening av lån osv. Det blir helt feil dersom man bare vier etableringsfasen i - - -gata oppmerksomhet.

Når det gjelder leiligheten i - - -gata forholder det seg slik at hun bare hadde et leieforhold da de ble samboere. Det er ikke avgjørende at bare hennes navn ble brukt da leiligheten ble kjøpt. Leiligheten var 100% lånefinansiert, slik at den uansett ikke kan ha utgjort noen formuesverdi da de inngikk ekteskapet.

Subsidiært gjør B gjeldende at det ikke er midler i behold fra leilighetene i - - -gata og - - -veien. A kan ikke oppfylle bevisbyrden som etter ekteskapsloven §59 påligger henne for å bli innrømmet skjevdeling. Hun kan ikke bli hørt med at nedbetaling på lån er å anse som ombytte av verdier i relasjon til skjevdelingsreglene. Hertil kommer at verdiskapningen som realiseres i nettoen ved salget av boligen på X utelukkende skyldes felles innsats og prisutviklingen på boligmarkedet. Partenes økonomi har vært slik at alle tilgjengelige midler har gått med til husholdningen og boutgifter, herunder nedbetalinger av lån, og et beløp på kr. 430.000 utgjør en liten del av forbrukte midler.

Atter subsidiært anfører han at en skjevdeling som påstått gir et åpenbart urimelig resultat for ham etter et så langt samliv og derfor må kunne nektes i medhold av §59 annet ledd. Med skjevdeling for kr. 430.000 og likedeling av resten blir det så godt som ikke noe på hans lodd. Det er ingen god grunn til at hun alene skal kunne ta ut verdistigningen på boligen. Han viser til at han har nedlagt meget arbeid på den og til at han berget både boligen og familieøkonomien ved å flytte og bytte arbeidssted i flere år.

Endelig gjør han gjeldende at skifterettens avgjørelse av hans eget skjevdelingskrav er korrekt i begrunnelse og resultat. Det er ubestridt at det var et arveforskudd han mottok. Beløpet kr. 55.000,- ble satt på høyrentekonto som de kalte «garasjekontoen». Utskrifter av kontoen viser at beløpet gikk til ekstraordinær nedbetaling på byggelånet og til istandsettelse av loftet for utleie i 1991. Lovanvendelsen må her være sikker.

Lagmannsretten bemerker:

Ifølge ekteskapsloven §59 har en ektefelle krav på skjevdeling ved booppgjøret, såfremt lovens krav er oppfylt. Det innebærer at verdien av formue som «klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen», holdes utenfor delingen.

Ut fra lovforarbeidene og rettspraksis skal det stilles et strengt beviskrav for at det foreligger formue som kan kreves holdt utenfor delingen (§59 første ledd). Videre er det strenge krav til den skjønnsmessige vurdering som kan gi grunnlag for unntak fra retten til skjevdeling (§59 annet ledd). Skjevdelingsreglene er ikke ment å åpne for en alminnelig rimelighetsvurdering. Adgangen til unntak tar bare sikte på å avhjelpe den åpenbare og kvalifiserte urimelighet ved gjennomføring av skjevdeling.

Lagmannsretten finner på grunnlag av bevisførselen å kunne legge til grunn at leiligheten i - - -gata 31 var ervervet av A før ekteskapet ble inngått og således innbrakt i felleseiet av henne.

Da partene inngikk ekteskapet i mars 1986, hadde hun bodd i leiligheten fra 1981. Hun hadde betalt obligasjonsinnskudd samme år og fått skjøte i mars 1985 etter at eiendommen var seksjonert og mot å betale restinnskuddet. B ble hun kjent med i 1983 før hun reiste til USA. De to hadde vært samboere i vel 1 år da de giftet seg. Det er ikke holdepunkter for at han da var blitt sameier i leiligheten. Hun dekket som før alle løpende utgifter på den, betjente lånet og bar alle kostnadene ved oppussingen og rehabiliteringen. Det er uklart i hvilket omfang B hadde tatt del i dette arbeidet, som for øvrig etter det opplyste var utført i flere etapper. Skal det oppstå sameie, vil det kreves avtale eller annet rettsstiftende moment, jf. dom i Rt-1984-497. Noe slikt foreligger ikke.

Den formuesdel som lå i leiligheten i - - -gata ble - som det fremgår foran - allerede 1 måned etter inngåelsen av ekteskapet ombyttet i en andelsleilighet i - - -veien 26, samt i en personbil. Andelsleiligheten må i sin helhet betraktes som en «skjevdelingseiendom». Året etter, i 1987, ble den solgt for kr. 582.000 og kr. 400.000 ble brukt til nedbetaling på byggelånet for eneboligen som var under oppføring. Det overskytende tilsvarte As gjeldsbrevlån fra tiden i - - -gata og ble benyttet til innfrielse av dette.

Det må være riktig i dette tilfelle å se disponeringen av nevnte kr. 400.000 som en ny omplassering av skjevdelingsmidler - midler som nå på oppgjørstidspunktet er i behold i nettoen fra salget av eneboligen. Boligen blir å betrakte som skjevdelingseiendom for så vidt gjelder en andel. Boligen har undergått verdistigning i de 9 år som ektefellene har eiet den. At den under det alminnelige prisfallet omkring 1990 kan ha hatt en lavere verdi enn påhvilende pantegjeld, får ingen betydning. Det er verdien på oppgjørstids- punktet som teller. A gjør krav på skjevdeling for det nominelle beløp, uten å se hen til verdistigningen og hvor stor andel av eiendommens verdi som gjeldsnedbetalingen den gang utgjorde.

Lagmannsretten kan ikke se at det får innvirkning på berettigelsen av skjevdelings- kravet at hun hadde anskaffet leiligheten i - - -gata ved lånemidler og brakte med seg ca kr. 160.000 som gjeldsbrevlån da ekteskapet ble inngått. Hun fikk fordel av den hurtige prisstigningen i boligmarkedet i midten av 1980-årene. Salgsverdien 1 måned etter ekteskapsinngåelsen var kr. 530.000. Verdien av andelsleiligheten i - - -veien økte med kr. 163.800 frem til den ble solgt halvannet år senere. Skjevdelingsobjektet fra før ekteskapet har svart både for innfrielsen av gjeldsbrevlånet, delfinansiering av bilkjøpet og den nedbetaling på byggelånet som skjevdelingskravet er knyttet til.

Beviskravet for at deler av boets formuesverdi kan føres tilbake til midler som A brakte med seg inn i ekteskapet, finner retten oppfylt for så vidt gjelder kr. 400.000.

Når det gjelder As krav på skjevdeling for kr. 30.000 av salgssummen for bilen som ble kjøpt i 1986 og Bs krav på skjevdeling for kr. 50.000 av midler som han har mottatt fra foreldrene under ekteskapet, finner lagmannsretten - enstemmig - at beviskravet ikke er oppfyllt for at noen del av bestående boverdi på oppgjørstidspunktet kan tilbakeføres til disse beløp. Partene har gjensidig bestridt hverandres fremstillinger og fyldestgjørende kontoutskrifter og bevis kan ikke sees fremlagt.

Når det gjelder spørsmålet om A må tåle reduksjon i skjevdelingsbeløpet ut fra den særlige bestemmelse i §59 annet ledd, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - kst.lagdommer Odd Nørstebø og sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy - er kommet til at det ikke er anvendelse for begrensningsregelen i bestemmelsens annet ledd, som bare tar sikte på å avhjelpe kvalifiserte urimeligheter. Skjevdeling for kr. 400.000 fremtrer ut fra saksforholdet som en heller adekvat konsekvens av skjevdelingsinstituttet. Det er ikke uvanlig at den ene part bringer med seg bolig inn i ekteskapet. Det er nok så at B kommer dårlig ut av booppgjøret. Den del av verdistigningen som skyldes innsatsen på boligen, såvel den arbeidsmessige som økonomiske, anser flertallet at partene har vært like gode om. At de har vært sammen om boligen i så lenge som 8-9 år, taler nok for en lempning når det gjelder utslaget av skjevdelingen, men på den annen side er det B som ellers ser ut til å være best stilt etter oppløsningen av ekteskapet, blant annet er opplyst at hans lønnsinntekter er dobbelt så store som hennes. Hun har også den daglige omsorgen for barna.

Mindretallet, lagdommer Nina Mår Tapper, er kommet til at unntaksregelen i ekteskapsloven §59 annet ledd må komme til anvendelse.

Mindretallet legger som flertallet til grunn at unntaksregelen er snever i forhold til første ledd. Dette er av vesentlig betydning for skjevdelingsregelens praktiske anvendelighet. Det vises til Lov og Rett 1997 s. 31, «Om Skjevdeling» av høyesterettsdommer Vera Holmøy. Med dette utgangspunkt finner mindretallet at full uttaksrett vil føre til et åpenbart urimelig resultat.

Ved vurderingen av rimeligheten skal det legges særlig vekt på ekteskapets varighet og ektefellens innsats for familien, jf. §59 annet ledd 2. punktum.

Partene har vært gift i 10 år og skjevdelingskravet gjelder felles bolig.

Begge parter har investert det langt vesentligste av inntekt og formue i familien og boligen. Hun ved sin startkapital og inntekt og han ved sitt forskudd på arv og etter hvert økende inntekt. Han tjente fra 1985 til 1995 brutto i overkant av 1,2 mill kroner mer enn henne. Det er ikke bestridt at begge ektefellene brukte så og si alt de tjente til familien, bokostnader og nedbetaling av lån. Grunnen til at hun tjente mindre enn ham i perioden, er i det vesentlige at hun var hjemme og passet partenes felles barn. Mindretallet kan ikke se at hennes innsats står tilbake for hans i det aktuelle tidsrom, men finner det kvalifisert urimelig at hennes skjevdelingskrav er intakt i en slik grad at han, i forhold til henne, ikke får noe igjen for den økonomiske og praktiske innsats han har bidratt med i boligen. Overskuddet fra boligen er det eneste aktivum i boet. 1990/91 var en spesielt vanskelig økonomisk tid for partene. Begge mistet arbeidet og begge hadde vanskeligheter med å få seg nytt arbeid. De så seg tvunget til å selge eneboligen på X fordi de ikke var i stand til å betjene den for dem tyngende gjelden. Boligen lot seg ikke selge, heller ikke for en pris som lå noe under påhvilende gjeld. Et salg på det tidspunkt ville pådra dem et såvidt vesentlig tap at partene så seg om etter andre mulige løsninger. Han fikk jobb på Østlandet og hun flyttet først for noen måneder til sine foreldre med barna. Boligen ble leiet ut for i overkant av kr. 10.000,-. Det var i det vesentlige tilstrekkelig til å betjene lånet på eiendommen. De fikk gjennom hans jobb leie en bolig for ca. kr. 2.000,- pr måned. Ektefellene hadde derfor relativt romslig økonomi mens de bodde på Østlandet, i ca 3 år. Begge nøt godt av den gode økonomien ved familiereiser til utlandet mv.

Konsekvensene av en fullstendig skjevdelingsrett i denne saken vil kunne være at ektefellene ikke får samme motivasjon til «å redde» felles bolig, fordi all innsats og eget arbeid som den ene ektefellen bidrar med utelukkende går til å bibeholde den andre ektefellens skjevdelingskrav. Begrunnelsen for likedelingsregelen er det fellesskap av økonomisk og annen art som består mellom ektefellene. Begge forutsettes å ha gjort en innsats for fellesskapet. Det er da rimelig at de, når fellesskapet opphører, deler likt de midler de har. Det vises til NOU 1987:30 s. 79. Etter mindretallets vurdering er det ikke tvilsomt at han har gjort en minst likeverdig og krevende innsats for nedbetaling av lån, påkosting og bevaring av felles bolig. Det fremstår da for mindretallet som åpenbart urimelig at hans innsats ikke blir kompensert for. Etter mindretallets vurdering vil det i denne sak være grunnlag for å redusere skjevdelingskravet med 50%.

Domskonklusjon formes i tråd med flertallets syn.

A blir således å frifinne for Bs skjevdelingskrav og hun innrømmes selv ikke skjevdeling for mer enn de kr. 400.000 som er omhandlet ovenfor.

Saksomkostninger:

Ingen av partene har fått fullt medhold og de bør hver bære egne saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter reglene i §174 annet ledd. I skifterettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Domsslutning:

1. A har krav på å holde 400.000 - firehundretusen - kroner utenfor delingen i skifteoppgjøret med B.

2. A frifinnes for Bs krav om å få holde midler utenfor delingen.

3. Partene bærer egne saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.