LF-1996-689
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-04 |
| Publisert: | LF-1996-00689 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnmøre namsrett Nr. 96-497 - Frostating lagmannsrett LF-1996-00689 K. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/kommunekassereren i X (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Oslo). Motpart: A. Hjelpeintervenient: B (Prosessfullmektig: Advokat Grete Opshaug, Ålesund). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Ole Johan Lund, kst. lagdommer Jan Terje Bårseth |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §38, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-14, Tvistemålsloven (1915) §172, §403, §79, Dekningsloven (1984), §7-1 |
Saken gjelder gyldigheten av utlegg tatt i faste eiendommer som ifølge tinglyst ektepakt er særeie for en ektefelle, når utlegget skal sikre skattekrav mot den andre ektefellen.
A og B ble gift 17. juli 1971 og har tre barn, som er født i 1972, 1978 og 1983. B er skyldig et større beløp i skatt til X kommune. Beløpet fordeler seg på to krav, hvorav det ene utgjør kr 398089,- og det andre kr 293944,-. Kravene omfatter restskatt, forskuddsskatt og renter.
Kommunekassereren i X ble ved utleggsforretning 5. mars 1996 gitt sikkerhet for skattekravene mot B, idet utlegg ble tatt i en ideell halvpart av de faste eiendommer gnr ** bnr ** i X og gnr *** bnr *** i Ålesund. Bs ektefelle, A, er hjemmelshaver til begge eiendommene. Ifølge ektepakt inngått 3. juli 1975 og tinglyst 7. juli s.å. er eiendommene As særeie.
A påklaget utleggsforretningen til Sunnmøre namsrett den 6. mai 1996. Namsretten avsa den 25. juni 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg i ideell 1/2 av eiendom i Ålesund kommune, gnr ***, bnr *** og ideell 1/2 av eiendom i X kommune, gnr 65, gnr 51, besluttet av kommunekassereren i X den 05.03.1996 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Staten v/kommunekassereren i X har den 9. juli 1996 påkjært namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. A har inngitt tilsvar til kjæremålet den 14. august s.å. B har i prosesskrift 27. september 1996 erklært hjelpeintervensjon til fordel for sin ektefelle, jf tvistemålsloven §79.
Lagmannsretten har den 19. september 1996, med hjemmel i tvistemålsloven §403 tredje ledd, besluttet å avholde muntlig forhandling om kjæremålet, i første rekke for å avhøre ektefellene. Muntlig forhandling ble avholdt i Ålesund den 28. januar 1997. A og B møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Partene fremla enkelte nye dokumenter, som omtales i nødvendig utstrekning nedenfor.
Når det gjelder det nærmere faktiske forhold vises til 24 i namsrettens kjennelse, med enkelte korreksjoner og tilføyelser nedenfor. Saken står i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som den gjorde for namsretten. Når det gjelder partenes anførsler for namsretten, vises til dennes kjennelse.
Staten v/kommunekassereren i X har gjort gjeldende at namsretten med urette har opphevet utlegget i de faste eiendommene. Namsrettens kjennelse er beheftet med feil, både med hensyn til rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd må komme til anvendelse for begge eiendommene. I forhold til boligeiendommen i X følger dette direkte av bestemmelsens ordlyd. Regelen må gis analogisk anvendelse i forhold til eiendommen i Ålesund.
Ektefellene har bevisbyrden for at B ikke er medeier for en halvpart i noen av eiendommene. Det reelle eierforholdet må være avgjørende. Det må legges vekt på hvordan ektefellene faktisk har forholdt seg med hensyn til erverv av eiendommene, betjening av gjeld og bidrag til den felles husholdning. Ektepakter og andre formelle registreringer er ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at eiendommene har vært eneeie for debitors ektefelle.
I faktisk henseende er anført at partene har hatt en utstrakt sammenblandingsøkonomi. Bs særgjeld er blitt påheftet begge eiendommene. Begge ektefellene står som debitorer til lån etter en refinansiering i 1990. B har i betydelig grad bidratt med nedbetaling av lån, både før og etter refinansieringen.
A har, med sin relativt lave lønnsinntekt, ikke hatt mulighet til å betjene lånene alene. Hertil kommer at hennes oppsparte midler har økt i løpet av ekteskapet. Dette har bare kunnet skje som følge av Bs økonomiske bistand. Det erkjennes at A har bidratt mest mht. virksomhet i hjemmet, men dette er ikke tilstrekkelig til å underbygge hennes krav om eneeierposisjon til de faste eiendommene. Ektepakten avspeiler ikke en økonomisk realitet mellom ektefellene. Den er opprettet utelukkende for å beskytte A mot Bs kreditorer. Det er ikke sannsynliggjort at eiendommene er eneeie for A. Dersom tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 anvendes i forhold til eiendommen i Ålesund, er subsidiært anført at staten har sannsynliggjort at B er medeier.
Staten v/kommunekassereren i X har nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg i ideell 1/2 av eiendom i Ålesund kommune, gnr ***, bnr *** og ideell 1/2 av eiendom i X kommune, gnr 65, bnr 51, besluttet av kommunekassereren i X den 05.03.1996 er gyldig.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett."
A har, med tilslutning av B, gjort gjeldende at namsrettens kjennelse er riktig både faktisk og rettslig, og derfor må stadfestes.
I forhold til eiendommen i Ålesund kommer tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 til anvendelse. Det er ikke rom for å anvende tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd analogisk, fordi eiendommen i Ålesund er en ren utleieiendom. Staten har ikke sannsynliggjort at B er medeier i denne eiendommen. A har sannsynliggjort at hun er eneeier av boligeiendommen i X, i strid med presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Begge eiendommene er As særeie, i henhold til tinglyst ektepakt. Hennes posisjon som eneeier var resultatet av et bevisst valg mellom ektefellene, i strid med den gjengse oppfatning på den tid da ektepakten ble inngått. Særeiebestemmelsen har hele tiden avspeilet det reelle eierforholdet mellom ektefellene.
I forhold til boligeiendommen i X har det betydning at A fikk tomten i gave av sin far. Tomten utgjør i dag nær halvparten av eiendommens verdi. Kjøpet av bolighuset ble helt ut finanisert av A. Hun bidro med en egenkapital på kr 110000,- og tok i tillegg opp lån på til sammen kr 130000,-. Hun har vært alene om å betjene lånene. Alt husarbeid er dessuten utført av henne.
Eiendommen i Ålesund ble kjøpt av A i 1984. Kjøpesummen ble i sin helhet finansiert ved lån som hun alene opptok. Hun har selv hele tiden betjent lånet.
Bs næringsinntekter ble i alle år ført tilbake til hans virksomhet. Han har hatt en vanskelig økonomi, og hans bedrift gikk konkurs i 1983.
A har vært yrkesaktiv siden hun var 16 år. Med unntak av korte permisjoner i forbindelse med barnefødsler har hun sammenhengende vært i lønnet arbeid. Foruten arbeidsinntekter har hun mottatt barnetrygd, arealtilskudd og bostøtte, samt husleieinntekter. Inntil 1990 hadde hun ikke problemer med å betjene boliglånene. Hun har hatt eneansvaret for hus og hjem, noe som må tillegges betydning for eierforholdet til de faste eiendommene.
Refinansieringen av lånene i 1990 hadde sammenheng med Bs avgiftsgjeld. A var i en tvangssituasjon da hun samtykket i at eiendommene ble pantsatt til sikkerhet for B s særgjeld. B har stått for betjening av denne del av gjelden, mens A har betjent boliggjelden.
I forhold til boligeiendommen i X er subsidiært gjort gjeldende at Bs eventuelle eierandel iallfall utgjør mindre enn halvparten av eiendommen. Utlegget må derfor under enhver omstendighet oppheves, siden det er tatt i en ideell halvpart av eiendommen.
A har, med tilslutning av B, nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse post 1 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
De rettslige spørsmålene i saken.
Lagmannsretten har, på grunn av sakens art og partenes anførsler, funnet det naturlig å skille ut de rettslige spørsmålene til særskilt drøftelse.
Kreditorenes beslagsrett i form av utlegg er i utgangspunktet regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §7-1. Etter annet ledd i bestemmelsen kan utlegg tas i formuesgoder som tilhører saksøkte, forutsatt at de ikke er beslagsfrie i henhold til dekningsloven kapittel 2. Bestemmelsen suppleres av enkelte presumsjonsregler.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd angir en presumsjon for at ektefeller er sameiere med like store eierandeler, for så vidt gjelder felles bolig som er ervervet under samlivet. Regelen skal imidlertid fravikes, dersom det sannsynliggjøres at eierforholdet er annerledes. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 angir en presumsjon for at formuesgoder som er i en tredjepersons besittelse eller som en tredjeperson er registrert som eier av, tilhører vedkommende. Presumsjonen skal fravikes dersom det er sannsynlig at formuesgodet tilhører saksøkte.
Gyldighetsspørsmålet må etter dette avgjøres etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, for så vidt gjelder det utlegg som er tatt i boligeiendommen i X. Partene er imidlertid uenige om hvilke regler som kommer til anvendelse når det gjelder utlegget i eiendommen i Ålesund. Lagmannsretten finner det klart at dette spørsmålet må avgjøres etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-14. Det er opplyst at denne eiendommen har vært utleid til andre sammenhengende siden den ble ervervet i 1984. Den er således verken fast bolig eller fritidsbolig for ektefellene. Det kan ikke sees å foreligge momenter som begrunner en analogisk anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd i forhold til denne eiendommen. Det forhold at den aktuelle tredjeperson her er saksøktes ektefelle, er klarligvis ikke til hinder for at utleggsadgangen reguleres av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-14.
Konsekvensen av dette er at det, for så vidt gjelder boligeiendommen i X, blir spørsmål om A har sannsynliggjort at hun er eneeier, i strid med sameiepresumsjonen i §7-13 tredje ledd. I forhold til eiendommen i Ålesund blir spørsmålet om staten har gjort det sannsynlig at B er medeier for en halvpart, i strid med presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-14, hvoretter A utpekes som eneeier.
Som nevnt foran, er A hjemmelshaver til begge eiendommene, og de er også hennes særeie, ifølge tinglyst ektepakt. Det forhold at bare den ene av ektefellene er registrert som eier av fellesboligen er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at vedkommende ektefelle er eneeier, jf siste punktum i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Lagmannsretten oppfatter imidlertid uttrykket "registrert" slik at dette bare gjelder grunnbokshjemmelen. En ektepakt som etablerer særeie i eiendommen er derfor ikke en slik registrering som bestemmelsen omhandler. Ektepakten må legges til grunn, forutsatt at den gir uttrykk for det reelle eierforhold. Lagmannsretten viser til den presisering av lovforståelsen som er kommet til uttrykk i kjennelsen i Rt-1995-1395, og hvor dissensen kun gjaldt spørsmålet om lagmannsretten på tilstrekkelig klar måte hadde gitt uttrykk for en riktig lovforståelse.
En ektefelles innsats til underhold av familien vil kunne ha betydning også for spørsmålet om medeierskap til eiendeler. Forutsetningen må da imidlertid være at ytelsene klart overstiger det som følger av ekteskapsloven §38. Også virksomhet i hjemmet må antas relevant, jf Rt-1982-666.
Eiendommen gnr 65 bnr 51 i X kommune.
Denne eiendommen ble - i ubebygget tilstand - overført som gave til A fra hennes far, C. Skjøtet er datert 8. august 1972 og tinglyst 16. august s.å. På eiendommen ble oppført bolighus - ferdighustype - i 1972-73. Byggesettet kostet kr 85000,- ferdig oppsatt. Det er opplyst at B, til tross for at han var byggmester, ikke deltok i arbeider på huset. Utgifter til murer, rørlegger, elektriker mm. må da nødvendigvis ha kommet i tillegg til prisen for ferdighuset. Størrelsen av disse utgifter er imidlertid ikke opplyst.
Boligen ble finansiert ved en kombinasjon av egenkapital og lån. Lagmannsretten legger til grunn at A bidro med kr 20000,- kontant. I tillegg ble det opptatt to lån i Borgund Sparebank; henholdsvis kr 100000,- den 5. oktober 1972 og kr 30000,- den 27. juli 1973. A er oppført som debitor for begge lånene.
A har anført at hun i tillegg bidro med kr 90000,-, som hun hadde oppbevart i kontanter. Det er imidlertid ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på dette forholdet. Etter lagmannsrettens syn har det formodningen mot seg at A kunne bidra med et beløp i denne størrelsesorden, slik hun hevder å ha gjort i mars 1974. Hun arbeidet på denne tiden på et tannlegekontor og hadde en beskjeden lønn. Opplysningen om hennes bidrag med det nevnte kontantbeløp er også vanskelig å forene med at hun i 1972 og 1973 fant det nødvendig å låne til sammen kr 130000,- til boligen. Lagmannsretten finner det sannsynlig at beløpet skriver seg fra B.
Som nevnt foran, ble eiendommen gjort til As særeie ved ektepakt inngått 3. juli 1975 og tinglyst 7. juli s.å. Det er opplyst at ektepakten ble inngått for å markere As eierposisjon utad og for å beskytte henne mot ektefellens kreditorer. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da den etter bevisføringen finner å måtte legge til grunn at ektepakten etter hvert ikke innebar en økonomisk realitet mellom ektefellene.
Ekteparet A+B synes fra 1980-årene av å ha praktisert en sammenblandingsøkonomi. B må etter lagmannsrettens syn i betydelig grad ha bidratt økonomisk i ekteskapet. As inntekter fra begynnelsen av 1980-årene og frem til nå synes å ha vært helt utilstrekkelige til å betjene de lån ektefellene etter hvert opptok. Selv om en tar hensyn til at A i en stor del av perioden har oppebåret barnetrygd for tre barn, samt leieinntekter og diverse tilskudd, fremkommer en underdekning på iallfall kr 100000,- pr år i gjennomsnitt i 1990-årene, når inntektene hennes sammenholdes med de løpende utgifter. Hertil kommer at innestående på As bankkonto har økt med ca kr 90000,- i løpet av perioden 1987-1993. Bs økonomiske bidrag i løpet av samme periode må derfor ha vært meget betydelige.
Eiendommen gnr *** bnr *** i Ålesund.
A fremtrer som hjemmelshaver til denne eiendommen, i kraft av tinglyst skjøte som er utstedt den 15. mai 1987. Hennes særeieposisjon følger her av ektepaktens bestemmelse om at ektefellenes fremtidige erverv skal være vedkommendes særeie.
Det er opplyst at eiendommen ble kjøpt for kr 550000,-. Kjøpesummen ble i sin helhet finansiert ved lån på samme beløp, opptatt av A i Norsk Viftefabrikk AS. Som nevnt foran, har eiendommen vært benyttet som utleieobjekt. Leieinntektene har imidlertid vært klart utilstrekkelige til å betjene det lån som ble opptatt i forbindelse med ervervet av eiendommen. Ved å sammenholde leieinntektene med utgiftene til renter og avdrag på dette lån fremkommer således et årlig underskudd på ca kr 40000,-.
Det følger av dette at lånet må ha blitt betjent ved hjelp av andre inntektskilder. As lønnsinntekter i tidsrommet 1988-1994 varierte mellom ca kr 100000,- og ca kr 150000,-, men var noe høyere i 1995. Hertil kommer som nevnt barnetrygd og ulike former for tilskudd, som imidlertid har vært nokså beskjedne. Når det samtidig erindres at innestående på As bankkonto i løpet av omtrent samme periode har økt med ca kr 90000,-, fremstår det som en umulighet at hun har kunnet betjene lånet alene.
Bs inntekter i perioden 1988-1994 er opplyst å ha variert mellom ca kr 155000,- i den første del av perioden og ca kr 400000,- i slutten av perioden. Selv om beløpene for flere av årene er fremkommet ved skjønnsligning, antar lagmannsretten at de grovt sett gir et riktig bilde av Bs inntektssituasjon. Lagmannsretten er etter dette kommet til at B, også for så vidt angår eiendommen i Ålesund, må ha bidratt i vesentlig grad til betjening av lånegjelden.
Refinansieringen av lånene i 1990.
Bs byggmesterforretning, som ble drevet som aksjeselskap, gikk konkurs i 1983. Lagmannsretten legger til grunn, for øvrig som uomstridt, at hans skattegjeld økte betydelig mot slutten av 1980-årene. På grunn av pågang fra Bs kreditorer ble ektefellenes samlede lån refinansiert i 1990. Det refinansierte lån utgjorde til sammen ca kr 1,1 million, hvorav ca halvparten var Bs særgjeld og ca halvparten gjaldt eiendommene i X og Ålesund.
Det er på det rene at både A og B har undertegnet som debitorer på den pantobligasjon som ble utstedt i forbindelse med refinansieringen. Det nye lånet ble påheftet såvel boligeiendommen i X som utleieeiendommen i Ålesund. Etter lagmannsrettens syn understreker dette ytterligere at ektefellene praktiserte en sammenblandingsøkonomi, hvor man så bort fra særeiebestemmelsen i ektepakten.
Etter bevisførselen synes det på det rene at A har hatt de klart mest omfattende arbeidsoppgavene i hjemmet. Dette forholdet bidrar etter lagmannsrettens syn til å forsterke inntrykket av sammenblandingsøkonomi som dokumenteres ved refinansieringen. Hjemmeinnsatsen er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til å begrunne en eneeierposisjon for A.
Oppsummering.
Lagmannsretten er foran kommet til at B, i løpet av 1980- og 1990-årene, i betydelig grad har medvirket økonomisk til å betjene lånene på de to eiendommene. Reelt sett må det antas å ha inntrådt en sammenblandingsøkonomi mellom ektefellene allerede i løpet av dette tidsrom. Ved refinansieringen av lånene i 1990 har partenes sammenblandingsøkonomi også gitt seg formelle utslag, i form av felles ansvar for lån og benyttelse av de aktuelle eiendommer som panteobjekt for lånene.
A har, til tross for særeiebestemmelsene i ektepakten, ikke gjort det sannsynlig at eierforholdet til boligeiendommen i X avviker fra presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Staten v/kommunekassereren i X har på den annen side sannsynliggjort at ektefellene er sameiere med en halvpart på hver, for så vidt gjelder eiendommen i Ålesund, i strid med presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-14. Utlegget må da opprettholdes i begge eiendommer.
Saksomkostninger.
Kjæremålet fra staten v/kommunekassereren i X har ført frem. For namsretten og lagmannsretten kommer tvistemålsloven §172 til anvendelse. Lagmannsretten er kommet til at saksomkostninger ikke bør ilegges for noen instans, da saken har vært så tvilsom at A hadde tilstrekkelig grunn til å la den komme for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Ektepaktens særeiebestemmelse har opprinnelig vært ment som en realitet, uten at partene kan sies å ha villet føre kreditorene bak lyset. Den tvil som særeiebestemmelsen har medført, bør da etter lagmannsrettens syn avspeiles i omkostningsavgjørelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utlegg i ideell halvpart av eiendommene gnr 65 bnr 51 i X kommune og gnr *** bnr *** i Ålesund kommune, besluttet ved utleggsforretning 5. mars 1996, stadfestes.
2. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.