Rt-1982-666

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-16
Publisert:	Rt-1982-666 (155-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 74/1982.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt) mot B (advokat Ingebjørg Roll-Matthiesen - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Endresen, Sandene, Christiansen, Blom
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §24, §25, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §83, §22, §33

Dommer Sinding-Larsen: A og B, som hadde inngått ekteskap den 8. juni 1963, opprettet den 21. mai 1970 ektepakt hvorved det ble etablert fullstendig særeie. Siste avsnitt lød slik:

«Hustruens særeie skal omfatte eiendomsretten til ektefellenes bolig i X -, samt alt innbo og bruksgjenstander i hjemmet. Alt hva noen av oss senere måtte erverve, skal være vedkommendes særeie.»

Ektepakten ble tinglyst 25. mai 1970.

Ektefellene ble separert ved dom den 10. januar 1978 etter at hustruen hadde tatt ut stevning den 20. september 1977. Partene hadde i juli 1977 flyttet inn i ny bolig, en enebolig, gnr. - bnr. - i X, som var kjøpt ved kjøpekontrakt av 21. mai 1977. Skjøte ble først utferdiget våren 1978 og tinglyst 3. mai samme år.

Den foreliggende sak gjelder prinsipalt spørsmålet om eneboligen i sin helhet tilhører B's særeie eller om den er sameie mellom partene, og subsidiært - for det tilfelle at eiendommen i sin helhet tilhører hustruen - krav fra ektemannen om vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd.

Hadeland og Land herredsrett avsa den 11. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«1. A er eier av en ideell halvpart av eiendommen gnr. - bnr. - i X.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 31. oktober 1980 avsa dom med denne domsslutning:

«1. B kjennes å være eneeier av eiendommen -, gnr. - bnr. - i X.

2. B frifinnes for A's vederlagskrav.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Den ankende part viser til herredsrettens dom, som i alt vesentlig hevdes å være riktig, og har ellers i det vesentlige anført:

Partene er på de fleste punkter enige om de rent faktiske forhold i saken, men uenige om deres rettslige betydning. Den faktiske fremstilling som er gitt i de tidligere instansers dommer, må på en del punkter korrigeres og suppleres på grunnlag av nye dokumenter, blant annet utskrifter av B's bankkonti og oversikter over trygdeytelser til datteren

Etter den ankende parts mening har lagmannsretten satt utgiftene ved huskjøpet for høyt, idet det også er regnet med byggelånsrenter

Side:668

etter innflytting. Renter etter dette tidspunkt må anses som husleie.

Ektepakten må etter den ankende parts mening undergis en objektiv fortolkning. Den må ha samme rekkevidde partene imellom som i forhold til kreditorene og vice versa. Ville eiendommen ikke kunne anses som hustruens særeie i forhold til kreditorene, kan den heller ikke anses som hennes særeie i forhold til mannen. Lov om ektefellers formuesforhold §33 annet ledd første punktum er med det unntak som følger av annet punktum, til hinder for en avtale om at ektemannens fremtidige erverv skal tilfalle hustruens særeie. Dette har lagmannsretten oversett.

Det er heller ikke holdbart når lagmannsretten har lagt vekt på at ektemannens kreditorer ikke har krevd utlegg i de bankkonti som var opprettet i hustruens navn eller i eiendommen. Det er sett bort fra saksøktes rett etter tvangslovens §83 til å anvise utlegg, og lagmannsretten kan heller ikke ha vært tilstrekkelig oppmerksom på at de utlegg og utpantinger det gjelder, dels ble tatt mens bankinnskuddene var små og eiendommen ennå ikke ervervet, og dels etter at tvisten mellom ektefellene var oppstått. Avgjørende for om eiendommen skal anses som ervervet av hustruen alene eller av ektefellene i fellesskap, må være en samlet økonomisk vurdering, jfr. kjennelse inntatt i Rt-1978-871, særlig side 873. Verken ektepaktens ordlyd eller en vurdering av dens realitet mens ekteskapet bestod, er egnet til å løse spørsmålet.

Det kan etter den ankende parts mening ikke tillegges noen avgjørende vekt at eiendommen er kjøpt og de nødvendige lån opptatt i hustruens navn. Det vesentlige må være at det dreiet seg om en felles bolig som ektefellene var enige om å anskaffe. Dette har lagmannsretten ikke lagt tilstrekkelig vekt på.

Det er på det rene at partene var enige om å flytte fra - til X og at de sammen hadde funnet frem til den nye bolig, og at de sammen i god tid forberedte flyttingen og de forandringer den ville medføre. Ektemannen sørget alene for det vesentlige av inntektene, samtidig som han tok en betydelig del av tilsynet med barna, da hustruen gikk på hjelpepleierskole i Oslo i 1975 for å være bedre rustet til å få arbeid etter flyttingen. Han økte også husholdningspengene med sikte på at hustruen skulle kunne spare til kontantbeløpet for den nye bolig. Likevel kom han i den situasjon at hustruen krevde separasjon umiddelbart etter innflyttingen sommeren 1977. Den ankende part fremhever i denne forbindelse at reglene ikke må praktiseres slik at de blir en felle for den ene part.

På samme måte som det ikke kan være avgjørende at eiendommen er kjøpt i hustruens navn, kan det heller ikke være avgjørende at det er hun som står som låntaker for de lån som ble opptatt. Første- og annenprioritets lån kunne like lett ha vært oppnådd med ektemannen som låntaker, og det gjeldsbrevslån som ble oppnådd i Postsparebanken, hadde sammenheng med innskudd der som, selv om de sto i hustruens navn, i det vesentlige var muliggjort ved ektemannens inntekter.

De midler som er anvendt til huskjøpet, er tatt fra bankkonti som stod i hustruens navn og som ble disponert av henne. Ved siden av det som medgikk til kontantsum ved huskjøpet, har hun anvendt ca. kr.

Side:669

10.000 til tilleggsutstyr til huset og ca. kr. 20.000 til innbo. I alt er det brukt mer enn kr. 60.000. Dette må sammenholdes med at hun pr. 1. januar 1975 bare disponerte bankinnskudd på kr. 12.000, og at hun i 1975, da hun gikk på hjelpepleierskole, bare hadde små inntekter, i 1976 ingen inntekt og i 1977 bare små inntekter. Selv om hun godskrives kr. 20.000 av etterbetalt hjelpestønad til datteren, og det tas hensyn til at hun oppebar barnetrygden for barna, må det være klart at oppsparingen i 1975, 1976 og 1977 i det vesentlige ble muliggjort ved mannens inntekter og de beløp han av disse stilte til hustruens disposisjon. Det må også tas i betraktning at han i 1975 i tillegg til sitt arbeid stod for den vesentlige del av omsorgen for barna. Ektemannen har ved sin innsats medvirket til innbringelsen av huset på en slik måte at han bør anses som sameier for en halvdel. Det er en feil fra lagmannsrettens side at den ikke har lagt tilstrekkelig vekt på at hustruens oppsparing av midler til huskjøp bare var mulig på grunn av ektemannens innsats.

Det må under enhver omstendighet være avgjørende at de midler som innestod på B's bankkonti i Postsparebanken og Sparebanken Oslo Akershus og som ble brukt til huskjøpet, ikke kunne anses som hennes særeie. En gjennomgåelse av disse konti viser at innskuddene for en stor del må stamme direkte fra de bidrag mannen ytet til familiens underhold og dels ble muliggjort ved disse bidrag fordi de var så rommelige at hun kunne sette sine egne inntekter i banken.

Bidragene gikk utover det som var nødvendig til familiens daglige underhold, og skrev seg dessuten delvis fra tilskudd A fikk fra sin mor. Det oppsparte kan ikke bli hustruens særeie i sin helhet. Det erkjennes at den hjelpestønad som ble mottatt for datteren D kan anses som vederlag for hustruens arbeidsinnsats, bortsett fra den tid hun gikk på hjelpepleierskole, men hun kan ikke på samme måte godskrives grunnstønad og barnetrygd.

Av de oppsparte midler ble ca. kr. 20.000 brukt til kjøp av møbler som ifølge ektepakten, jfr. her også lov om ektefellers formuesforhold §33 annet ledd annet punktum, ble hennes særeie. Hustruen kunne ikke uten videre anses berettiget til å bruke av mannens andel av de oppsparte midler til å forøke sitt eget særeie.

Den bolig som var hennes særeie i henhold til ektepakten, ble solgt for kr. 40.000. Salgssummen innkom imidlertid etter at hun hadde betalt kontantbeløpet for leiligheten i mai 1977, og kr. 24.000 av beløpet ble stående som innskudd på den konto hun hadde opprettet i Opplandsbanken. Man kan derfor ikke se det slik at den nye bolig ble ervervet for det som innkom ved salg av den gamle.

Hun har også anvendt kr. 5.000 til bilkjøp.

Hvis hun blir ansett som eneeier av huset, blir resultatet at hun blir sittende med hus, bil og et bankinnskudd på kr. 24.000 til tross for at oppsparingen i det vesentlige var muliggjort ved mannens innsats.

Subsidiært, for det tilfelle at hustruen blir ansett som eneeier av huset, krever A vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd fordi hans hustrus særeie i så fall er økt sterkt i verdi og han i vesentlig grad har medvirket til dette. Når det gjelder verdiøkningen og, ektemannens innsats, viser den ankende part til det som er anført

Side:670

forbindelse med spørsmålet om innbringelsen av huset og om den økonomiske situasjon ved ekteskapets oppløsning. Særeiet omfattet da flyttingen til ny bolig ble planlagt, bare den tidligere leilighet og møbler av liten verdi, og var blitt omtrent fordoblet da ekteskapet ble oppløst. Vilkårene for å tilkjenne vederlag er således klart til stede. Etter ordlyden i §25 annet ledd kan vederlag bare tilkjennes med inntil halvdelen av verdiøkningen. Denne regel er etter den ankende parts mening urimelig og kan neppe være gjennomtenkt fra lovgiverens side. Domstolene bør derfor utøve et rommelig skjønn. Det er også gjort i domspraksis. Selv om §25 annet ledd er utformet som en «kan»-regel, bør vederlag tilkjennes når det er på det rene at det foreligger en verdiøkning som nevnt i bestemmelsen. Noe annet ville stille den ektefelle som har forøket den annens særeie i en urimelig svak stilling. Skal det skje en rimelighetsvurdering, må også den berettigede ektefelles situasjon trekkes inn. Det må anses på det rene at A har betalt bidrag til felleshusholdningen utover sin økonomiske yteevne og at han for å klare dette har «skjøvet skatteforpliktelser foran seg» og at han ikke har satt av de nødvendige beløp i forbindelse med avskrivning av sine drosjebiler.

Den ankende part, A, som er innvilget fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: A er eier av en ideell halvpart av eiendommen gnr. -, bnr. - i X, subsidiært eier av en mindre brøkdel av samme eiendom.

Subsidiært: A tilkommer vederlag i B's særeie, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30.000,-.

I alle tilfelle: B betaler sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett, til A og til det offentlige.»

Ankemotparten, B, henholder seg til lagmannsrettens dom, som hevdes å være riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har ellers i det vesentlige anført:

Bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten i 1970 var de økonomiske vanskeligheter familien hadde hatt på grunn av at ektemannen ikke klarte å holde orden på økonomien, og en krise i ekteskapet som hadde sin bakgrunn i disse forhold. Ved ektepakten ble de verdier ekteparet da hadde, leiligheten og innboet, gjort til hustruens særeie. Partene er enige om at hensikten var at disse aktiva skulle være beskyttet mot mannens kreditorer. Ektepakten hadde en klar realitet da den ble opprettet, og har også hatt det hele tiden frem til ekteskapets oppløsning. Mannen har hele tiden hatt problemer med gjeld og kreditorpågang, og forholdene i ekteskapet har også vært slik at separasjon eller skilsmisse ikke var upåregnelig.

Da den nye bolig ble kjøpt, var det ingen avtale mellom partene om erverv i fellesskap. Det er heller ikke grunnlag for å bygge på at det har vært noen forståelse eller stilltiende forutsetninger i denne retning. Partenes forklaringer viser at de da huset ble kjøpt, var klar over at det dreide seg om et erverv til hennes særeie, og at det også var deres mening at det skulle være slik. Om det skulle være så at ektemannen har gått ut fra at ektepakten bare skulle få betydning overfor

Side:671

kreditorene, er dette uten betydning. En slik særeieordning er det ikke adgang til å avtale.

Ankemotparten er enig i at det formelle - at hustruen utad fremtrådte som kjøper og låntaker og var den som førte forhandlinger med byggelånsbanken - ikke er avgjørende. Det er imidlertid et vesentlig moment både i seg selv og fordi det her også var i samsvar med partenes intensjoner.

Det vesentlige av kjøpesummen er dekket ved lån som er opptatt av hustruen i eget navn, og som hun er ansvarlig for. Hun har også betalt renter og avdrag på lånene, noe som riktignok først har vært aktuelt etter samlivsbruddet. Det som er betalt kontant, ble i første omgang dekket av hennes bankinnskudd.

Etter lov om ektefellers formuesforhold §24 er det som kommer i stedet for en særeieting, særeie. Salgssummen for den tidligere leilighet, kr. 40.000, ble således hustruens særeie. I realiteten er denne investert i den nye bolig, og dekker da det alt vesentlige av det som ikke ble dekket ved lån. Det kan ikke tillegges noen vekt at hun først fikk disse kr. 40.000 etter at kontantbeløpet for det nye hus måtte betales, slik at hun dekket dette av sine bankinnskudd.

Det bestrides for øvrig at noen del av de bankinnskudd som stod i hennes navn kunne anses som tilhørende ektemannen. Han har ikke betalt så meget til den felles husholdning som han hevder å ha gjort, og hans bidrag oversteg ikke det som måtte anses rimelig etter forholdene. Når det var mulig å spare så meget, som det ble gjort, skyldtes det hustruens sparsommelighet og hennes innsats i hjemmet. Hun sydde blant annet klær til seg og barna, også til datteren D, som hadde meget stor klesslitasje på grunn av uførhet og som derfor hadde grunnstønad.

Når det gjelder den ankende parts subsidiære krav, bestrides ikke at særeiet har økt noe i verdi, men det bestrides at den ankende part har medvirket i vesentlig grad til verdiøkningen og vises her til det som er anført om hvorledes det har vært mulig for hustruen å foreta en viss oppsparing. Det vises ellers til lagmannsrettens dom. Det vil under enhver omstendighet være meget urimelig om hustruen skal måtte betale vederlag til mannen. På grunn av omsorgen for datteren D har hun ikke kunnet ta seg fast arbeid, og hun har en meget stram økonomi.

Ankemotparten, B, som har hatt fri sakførsel i alle instanser, har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 31.10.1980, pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter - i det vesentlige utskrifter av - B's bankkonti og dokumenter vedrørende trygdeytelser. Partene og et vitne, som også har avgitt forklaring tidligere, er avhørt ved bevisopptak. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Partene opprettet i 1970 ektepakt med fullstendig særeie. Det

Side:672

vesentlige av det de eide, en innskuddsleilighet med innbo, ble gjort til hustruens særeie. Bakgrunnen var de økonomiske problemer de hadde hatt - og hadde - på grunn av ektemannens manglende evne til å få orden på sin økonomi. Hensikten var å sikre hjemmet for familien i tilfelle pågang fra ektemannens kreditorer. Forholdene hadde ikke endret seg vesentlig verken da partene i 1975 begynte å se seg om etter ny bolig, i 1976 da de fant frem til boligprosjektet i X eller i 1977 da kjøpekontrakt ble inngått. Det ligger etter mitt syn i hele situasjonen at partene mente at den nye bolig på samme måte som den tidligere skulle være hustruens særeie. Dette understøttes også av partsforklaringene. A har således blant annet forklart at hustruens navn ble benyttet ved huskjøpet «for å følge opp ektepaktens innhold/intensjon».

Denne intensjon fra partenes side ble også fulgt opp i praksis. Alle dokumenter vedrørende huskjøp og lån er undertegnet av hustruen, og det var også hun som forhandlet for eksempel med byggelånsbanken. Hun er den ansvarlige for både husbanklån og for annenprioritetslån i Opplandsbanken A/S. Hun opptok gjeldsbrevlån i Postsparebanken for å dekke en del av det som måtte betales kontant, og det resterende av kontant beløpet ble tatt fra bankkonti som hun hadde opprettet og disponerte.

Det vesentlige av kjøpesummen for huset, som var 320.000 kroner med tillegg av byggelånsrenter, gebyr og provisjon, ble dekket av lån. Den kontante innbetaling var i første omgang kr. 46.100. Senere, ved konverteringen av byggelånet i 1978, ble det innbetalt ytterligere et beløp på ca. kr. 17.000, som imidlertid også omfattet byggelånsrenter etter innflyttingen i juli 1977.

Ved salg av den tidligere leilighet fikk B kr. 40.000 som uomtvistet var hennes særeie. Dette beløp med tillegg av lånet i Postsparebanken tilsvarte omtrent det som måtte betales kontant for eneboligen. Jeg legger ingen vekt på at hun først mottok salgssummen for den tidligere bolig en kortere tid etter at hun hadde betalt de kr. 46.100 i mai 1977. Man må etter min mening se det slik at de midler som innkom ved salg av den gamle bolig var tilsiktet plassert i den nye bolig, og at dette også i realiteten er gjort. Jeg ser det videre slik at det innebar en realitet når B stod som den ansvarlige for lånene. Det er på det rene at renter og avdrag faktisk er blitt betalt av henne. Jeg finner det ikke tvilsomt at det har vært partenes forutsetning at hun skulle stå for dette også om ekteskapet ikke var blitt oppløst. Hun ville riktignok da for en del ha vært avhengig av ektemannens inntekter, men ikke for mer enn det som måtte anses som hans andel av rimelige boutgifter for familien. Hun hadde selv inntekter, blant annet hjelpestønaden for datteren, som måtte anses som en ytelse til henne fordi hun var avskåret fra å ta seg fast arbeid utenfor hjemmet.

Slik jeg ser på ervervet av boligen, blir spørsmålet om eiendomsretten til de bankinnskudd B disponerte, ikke av særlig betydning for dette spørsmål. Det vil imidlertid kunne ha betydning for A's subsidiære krav om verderlag hvorledes denne oppsparing, som har ført til en viss økning av hustruens særeie, har vært muliggjort. Jeg nevner her først at det er uomtvistet at kr. 20.000 av den etterbetaling av hjelpestønad ektefellene mottok, må anses som ervervet av hustruen. Jeg

Side:673

nevner videre at hustruen har hatt arbeidsinntekter, og at det må legges til grunn at hun har ytet en meget betydelig innsats i hjemmet som har spart en del utgifter blant annet til klær til den uføre datter, og at hun også ellers har vært sparsommelig i husholdningen. Jeg kan på den annen side ikke se at det er dokumentert at ektemannens bidrag til husholdningsutgifter m.v. I noen utstrekning som kan tillegges vekt, har ligget over det som måtte anses rimelig etter forholdene. Den oppsparing som har ført til økning i B's særeie, må i det vesentlige kunne henføres til hennes egen innsats, og jeg kan ikke se at ektemannens medvirkning til økningen har vært vesentlig. Jeg kan ikke se at det er dokumentert noen verdistigning på boligeiendommen som kan begrunne vederlagskrav fra ektemannen. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens dom. Jeg tilføyer at jeg også er enig med lagmannsretten i at det heller ikke ville ha vært rimelig å tilkjenne vederlag i den foreliggende situasjon.

Jeg finner ikke at det er grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter omstendighetene finner jeg heller ikke at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Christiansen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Karl Arne Utgård): - - -

På grunn av at det var ønskelig med større bolig gikk ekteparet på jakt etter ny bolig. Valget falt da på en såkalt generasjonsbolig på X. Boligen består av hovedleilighet med 99 in boflate og ekstra leilighet med 41 m2 boflate. Det er tomt på 828 m2 til boligen. Etter planen skulle huset være ferdig til jul 1976, og for at barna skulle slippe å flytte midt i et skoleår skaffet familien seg midlertidig bolig i X allerede sommeren 1976.

Kjøpekontrakt på eiendommen ble skrevet 21.05.1977 og innflytting skjedde i juli samme år. Skjøte ble først tinglyst 3. mai 1978.

Sommeren 1977 tok B ved sin advokat opp spørsmålet om separasjon. Da det ikke ble enighet, ble stevning i ekteskapssaken uttatt 20.10.1977. - - -

Rettens syn.

Retten vil i sin avgjørelse først ta opp spørsmålet om boligen er ervervet til et slikt tidspunkt at ektefellelovens regler kommer til anvendelse. Det tas utgangspunkt i at kjøpekontrakt ble skrevet 21.05.1977 og at innflytting Skjedde i juli samme år, begge deler tidspunkter som ligger før stevningen i separasjonssaken. Partene har her vist til at §43 tredje ledd er analogisk anvendt. Retten legger til grunn at partene ikke i ektefellelovens forstand hadde hevet samlivet før stevning ble skrevet. At saksøkte alt i juni hadde tatt skritt til separasjon er ikke tilstrekkelig. Heving av samlivet måtte eventuelt være

Side:674

gjennomført på en klar og tydelig måte, som også i det ytre markerte opphøret. Retten finner det ikke tvilsomt at boligen ble ervervet i alle fall ved inngåelsen av kjøpekontrakten 21.05.1977 sett sammen med innflyttingen i juli 1977.

Allerede ved kjøpekontrakten var partene kommet i et rettslig forpliktende forhold til hverandre, i det partene fra da av kunne kreve dom for at den andre skulle fullbyrde kontrakten. Og i den grad det skulle være så at det var mer eller mindre lett som kjøper å bli fritatt for kontraktsforpliktelsen ved henvendelse til selgeren, framtrådte i alle fall innflyttingen som et tegn på at avtalen var definitiv.

Eiendomsrettens overgang skjer i slike tilfeller skrittvis, men i og med kjøpekontrakt og faktisk overtagelse sto manglende skjøte igjen som en ren sikkerhetsforanstaltning fra selgers side.

Retten legger etter dette til grunn at eiendommen ble ervervet til en slik tid at ektefellelovens regler kommer til anvendelse. Spørsmålet om det ville hatt noen betydning i et tilfelle med fullstendig særeie om så ikke var tilfelle, blir det ikke nødvendig for retten å gå inn på.

Det neste spørsmål blir så hvilken betydning ektepakten har hatt. Her er det ikke tvilsomt at ektepakten ikke regulerer forholdet vedrørende eiendommen, bortsett fra at erverv etter 1970 skal være erververens særeie. Dessuten bestemte den at leiligheten i - - -veien 5 var saksøktes særeie, og etter ektefellelovens §24 gjelder dette da også salgssummen kr. 40.000,- og det disse midlene ble brukt til.

Det grunnleggende spørsmål i saken er således hvem som har ervervet den faste eiendommen. Her tas det utgangspunkt i ektepaktens tekst og i ektefellelovens §22.

Ervervsbegrepet er prøvd i en rekke rettsavgjørelser, som riktignok gjelder andre forhold enn det retten drøfter. Retten legger imidlertid til grunn at begrepet i det alt vesentlige må forstås likt i alle forhold som knytter seg til det økonomiske mellomværende i et ekteskap.

Retten legger således ingen vekt på at boligen er ervervet i saksøktes navn. Det vil ofte i slike situasjoner være slik at det som er skrevet ikke stemmer med det reelle forhold. Etter dommen i Rt-1975-220 må dette antas å være slik forskjell i et særdeles stort antall tilfeller. Her var det medvirkende for å bruke hustruens navn at de ville unndra eiendommen fra beslag fra saksøkerens kreditorer. I den grad navnebruken ville bli satt til side i forholdet til saksøkerens kreditorer kan navnebruken heller ikke tillegges vekt i forholdet mellom ektefellene. Retten kan ikke se at det er noe grunnlag for å bygge på navnebruken her, og retten vil bemerke at dette generelt ikke kan være noe argument av særlig vekt. Tradisjoner og tilfeldigheter kommer for sterkt inn ved navnebruken til at dette kan være riktig.

Det sentrale spørsmålet i denne saken er altså hvem som har ervervet boligen. Her er det da nødvendig for retten å se på hvordan midlene rent praktisk ble skaffet til veie. I sammenheng med dette vil retten så se på de rettslige spørsmål i tilknytning til ervervsbegrepet.

Samlet kostnad for boligen var kr. 346.454,-.

Av dette ble kr. 46.100,- innbetalt kontant til byggelånsbanken av B 13.05.1977. Av dette beløpet skrev kr. 15.000,- seg fra et lån B hadde tatt opp i Postsparebanken og som hun hadde hevet dagen i forveien. Ut over dette er det komplisert å avgjøre hvor pengene skrev seg fra. Retten finner det nødvendig å gå nøye inn på dette spørsmålet, da dette beløpet har særlig betydning i

Side:675

det det var det eneste som ble betalt før stevning ble sendt i ekteskapssaken.

Retten legger her til grunn at det på bankkonto på saksøktes navn sommeren 1976 var innestående ca. kr. 34.000,- som skrev seg fra sparing som saksøkte hadde gjort etter 1970. Sparingen hadde skjedd ifølge saksøkte hovedsakelig ved at saksøkte hadde lagt til side av barnetrygden i disse årene, men saksøkte hadde også i noen grad lagt til side av egne inntekter. Det synes klart for retten at det vil være helt uaktseptabelt om retten skal ta utgangspunkt i hvilke penger - i tingsrettslig forstand - som er lagt til side. Dels skyldes dette at en slik påstand ikke lett vil kunne motbevises, og at et utgangspunkt som nevnt derfor rettsteknisk vil være svært uheldig. Dels - og det må være det vesentligste argument - vil det reelt sett være uheldig om den økonomiske totalinnsats skal fravikes ved en slik tingsrettslig betraktning av pengene. Retten er oppmerksom på at det finnes en dom i Rt-1935-478 som synes å ha som utgangspunkt at slike oppsparte midler skal regnes som vedkommendes erverv.

Denne dommen må imidlertid forståes ut fra den tids rettsoppfatning som ikke gav den hjemmeværende noen del i det den utearbeidende tjente. Nyere rettspraksis - og her er dommen i Rt-1975-220 særlig viktig - synes å måtte føre til en mer generell helhetsvurdering av de økonomiske forhold mellom ektefeller. Retten vil her nevne at saksøkeren i årene f.o.m. 1970 t.o.m. 1977 hadde en brutto skattepliktig inntekt på kr. 342.842,- mens de tilsvarende beløp for saksøkte var kr. 80.650,-. Saksøkeren har i retten opplyst at dette tallet er riktig for hans vedkommende, bortsett fra at inntekten av tips m.v. har vært noe høyere enn de 4% av innkjørt beløp som ligningsmyndighetene har fastsatt. Saksøkeren har videre opplyst at han i 1975-76 og 197677 fikk kr. 1.500,- fra sin mor hver måned i 10 måneder årlig, i alt kr. 30.000,-. Retten legger til grunn at det som her er anført om inntekter m.v. er riktig. I tillegg kommer barnetrygd og hjelpestønad, som var i alt ca. kr. 2.000,- i måneden.

Når det gjelder de midler saksøkte fikk utbetalt fra saksøker, har retten noe knappe opplysninger for tiden fram til 01.05.1975. Rettens inntrykk er likevel at det fram til denne tiden var en meget stram økonomi. Etter de opplysninger som foreligger om inntektsforholdene for partene, er dette ikke noe bemerkelsesverdig. Fra 01.05.1975 legger retten til grunn at saksøkte fikk utbetalt kr. 1.000,- hver uke. I tillegg fikk saksøkte utbetalt barnetrygden, og retten finner også å måtte legge til grunn at saksøkte fikk utbetalt hjelpestønaden fra sommeren 1976 og fram til sommeren 1977. I 2 år og 2 måneder hadde saksøkte etter dette romslige midler til disposisjon.

Når det gjelder barnetrygden, er retten av den oppfatning at denne under alle omstendigheter må sies å være ervervet av begge ektefeller sammen. Retten finner det her tilstrekkelig å vise til Eidsivating lagmannsretts dom i RG-1974-527 flg., i det denne rett kan tiltre det som der er sagt om erverv i forhold til barnetrygden.

Retten vil da for sparekontoens vedkommende legge til grunn at det var felles innsats som hadde resultert i denne. Hvilke penger som i tingsrettslig forstand var innsatt på kontoen finner retten ikke vesentlig, og det må også være et rent formelt spørsmål hvilket navn kontoen stod på.

Sommeren 1976 fikk familien også etterbetalt ca. kr. 26.000,- i hjelpestønad for datteren D. Retten finner å måtte legge til grunn at stønaden var tenkt som et bidrag til familien i sin helhet. Det tidsrom stønaden var etterbetaling for gjaldt for øvrig for ca. halvparten 1975 og da var saksøkte hjelpepleierelev

Side:676

mens saksøker i stor grad var hjemmeværende. Resultatet måtte derfor ha blitt det samme om en hadde sagt at det var den hjemmeværende ektefellen som skulle ansees å erverve utbetalt hjelpestønad.

Av totalbeløpet på ca. kr. 60.000,- som var utgjort av oppsparte midler og hjelpestønad, ble ca. kr. 30.000,- brukt til møbler og utstyr m.v. Akkurat hvilke midler det var kan vanskelig fastslåes, og retten antar også at dette er uten betydning. Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at beløpet på kr. 46.000,- som ble betalt kontant, var i sameie mellom partene. Med hensyn til tilbakebetaling av lånet i Postsparebanken, viser retten til det som er sagt om de øvrige lån nedenfor.

I juni 1977 i måneden etter at kontantbeløpet var betalt - ble salgssummen kr. 38.000,- for leiligheten utbetalt. Denne leiligheten var saksøktes særeie og salgssummen og det denne ble brukt til ble derfor etter ektefellelovens §24 saksøktes særeie. Hva denne summen ble brukt til er ikke lett å avgjøre, men retten finner å kunne godta at den ble brukt til å betale resten av kontantandelen ca. kr. 17.000,- våren 1978.

Det ble ikke betalt noe ut over beløpet på kr. 46.000,- før stevningen med krav om separasjon ble uttatt. Utenom nevnte rest på kontantbeløpet ble kjøpesummen oppgjort ved husbanklån, inkl. arealtilskott, kr. 228.100,- og lån i Opplandsbanken kr. 55.000,-. Slik tilfellet var med de øvrige dokumenter, ble også låneopptakene ordnet i saksøktes navn.

Retten antar her likevel at det var ektefellenes økonomiske opplegg ved kjøpet som må være avgjørende. Og her kan retten vanskelig se at renter og avdrag kunne betales uten en samlet innsats av ektefellene. Når saksøkte i retten fortalte at hun hadde tenkt å betale renter og avdrag av sin inntekt mens saksøkeren kunne betale løpende husholdsutgifter, er dette en uholdbar tankegang.

Konklusjonen på dette blir således at begge ektefellene har bidratt vesentlig til å skaffe de midler som skulle gå til kjøp av boligen. Likeledes anser retten at det må legges til grunn at begge ektefellers innsats var tenkt å være grunnlag for betaling av renter og avdrag.

Retten antar at det ikke er riktig å gå inn på noen finsikting av ektefellenes innsats. Utgangspunktet ved et erverv som dette må være at hver ektefelle erverver halvparten dersom en først kommer til at eiendommen er ervervet i sameie. Retten finner at dette er en rimelig løsning også her, sett ut fra ektefellenes totale innsats for familiens økonomi. Retten må her være enig med saksøker i at det ville vært bemerkelsesverdig dersom saksøkte som hadde beskjedne inntekter i forhold til saksøker, skulle bli ansett som erverver av eiendommen alene.

Saksøker må etter dette få medhold i sitt krav. Det er da ikke noen grunn for retten til å gå inn på saksøkers subsidiære påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Råmund Stuhaug og Håkon Wiker): - - -

Lagmannsretten er kommet til at B er eneeier av gnr. - bnr. - i X i kraft av ektepakten av 21.5.1970 og skal bemerke:

Ved ektepakten ble det etablert fullstendig særeie mellom ektefellene. Partene er enige om at bakgrunnen for ektepakten var at A hadde kommet i en vanskelig økonomisk situasjon og risikerte kreditorpågang. A har forklart at ektepakten var for å «verne hus og hjem». Dette kommer også til uttrykk i

Side:677

dokumentet som nettopp overfører den felles bolig og blant annet innboet til hustruen som hennes særeie.

Ektepakten bestemmer videre at «alt hva noen av oss senere måtte erverve, skal være vedkommendes særeie». Lagmannsretten finner at B må sies å ha ervervet eiendommen i X i ektepaktens forstand.

Partene har et noe divergerende syn på hva ektepakten mener med «erverve». B har forklart at hun drøftet spørsmålet med den advokat som skrev ektepakten. Hun forsto det slik at ting hun kjøpte i eget navn, enten hun betalte kontant eller hun tok opp lån for å betale dem, ble hennes særeie. Det er derfor ingen tilfeldighet, men vel overveiet, at alle dokumenter på eiendommen lyder på henne.

A har på den ene side forklart at han forsto det slik at det partene i fremtiden «måtte erverve» var hva den enkelte betalte med penger han selv hadde tjent. På den annen side etterlot hans forklaring det inntrykk at hus og hjem fremdeles forutsattes sikret mot kreditorpågang - i alle fall dersom ekteskapet besto.

Medregnet byggelånsrente frem til 14.6. 1978 var den samlede kjøpesum for eiendommen kr. 346.454,-. Arealtilskuddet utgjorde kr. 38.110,-. Det var fastlån i Husbanken og i Opplandsbanken A/S på kr. 245.000. Også den såkalte kontantandel, kr. 63.354,-, ble delvis finansiert ved lån. Det ble tatt opp et lån i Postsparebanken på kr. 20.000. Kr. 15.000 av disse medgikk til huskjøpet, hvorfor den rene kontantandel utgjorde kr. 48.354,-. Kjøpet av eiendommen i X ble således stort sett finansiert ved lån. I denne forbindelse er også den antagelige verdi av huset av interesse. Opplysningene på dette punkt er noe sparsomme, men retten antar at ved kjøpet var eiendommen ikke mer verd enn kjøpesummen. Verdistigningen etterpå antas knapt å ha holdt tritt med prisstigningen. Under disse omstendigheter har låneopptakene særlig betydning for ervervsspørsmålet.

B er eneansvarlig for alle lån. Det er ikke grunnlag for å anta at A's økonomiske evne har hatt noen betydning for at lånene lot seg skaffe. Tvert imot er det klarlagt at A var i en ytterst vanskelig økonomisk situasjon.

Bevisførselen har ikke fullstendig klarlagt hvilke av ektefellenes midler som er gått til dekning av kontantbeløpet. En del av beløpet er dekket av salgssummen for - - -veien 5. Disse midler hører utvilsomt til B's særeie, jfr. formuesfellesskapslovens §24. Resten av kontantbeløpet - antagelig ca. kr. 30.000 - er dekket av midler som det er uenighet om eierforholdet til. Delvis skriver midlene seg fra en etterbetaling på kr. 26.129,- fra Oslo Trygdekontor vedrørende partenes barn D. Delvis skriver beløpet seg fra midler som B har spart opp gjennom lengre tid. Alt sto på en bankkonto lydende på B's navn.

Ektepakten kan ikke sies å gi noen sikker løsning på om disse midler var B's særeie eller om partene eiet hver sin del av dem og i tilfelle hvor stor del hver eide. Uansett hvordan dette spørsmålet løses, vil A's økonomiske innsats for kjøp av huset være meget beskjeden.

En samlet vurdering av opplysningene i saken finnes å måtte lede til at eiendommen i X må ansees for å høre til B's særeie. Dette resultat stemmer med formålet med ektepakten. Det er grunnlag for å anta at slik har partene også selv sett på forholdet før oppløsning av ekteskapet aktualiserte seg. Det er i den forbindelse av interesse at A har vært utsatt for kreditorpågang, uten at utlegg er tatt verken i bankinnskuddet lydende på B eller i eiendommen. Det er også mest i overensstemmelse med det som er den økonomiske realitet. Det

Side:678

vises for så vidt til rettens gjennomgåelse av den økonomiske side ved huskjøpet. Det formelle eierforhold finnes således å dekke det reelle forhold og er i seg selv også et indisium på hva særeieavtalen går ut på.

Når retten er kommet til at eiendommen i X er ervervet av B og derfor hører til hennes særeie etter ektepakten, er det ikke nødvendig å behandle spørsmålet om når eiendommen skal ansees ervervet eller om tidspunktet i seg selv har noen betydning for eiendomsspørsmålet.

Lagmannsretten kan ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å tilkjenne A noe beløp av B's særeie i medhold av formuesfellesskapslovens §25 annet ledd. Denne bestemmelse antas å gi anvisning på en helhetsvurdering ved avgjørelsen av om et vederlagskrav skal tas til følge. Denne helhetsvurdering finnes å måtte falle ut til B's fordel.

B's særeie er riktignok opprettet - og har også økt i verdi - under ekteskapet. Formuen består imidlertid i det vesentlige av eiendommen i X som tjener til B's og barnas bolig. Huset er også sterkt belånt. En ytterligere belåning av eiendommen for å dekke et vederlag vil - hvis det overhode lar seg gjøre - bety en vesentlig belastning for B. Hennes familiesituasjon blant annet med ansvaret for et sykt barn, antas etter omstendighetene å tale mot tilkjennelse av noe vederlag.

Økningen av særeiets verdi har også i det vesentlige sin forklaring i at de faste eiendommer - - - - veien 5 og huset i X - har steget i verdi. Verdiøkningen kan derfor under enhver omstendighet bare temmelig indirekte sies å skyldes A's innsats. - - -