LF-1996-744
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-03 |
| Publisert: | LF-1996-00744 |
| Stikkord: | Personskadeserstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stjør- og Verdal herredsrett Nr. 95-788 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00744 A. |
| Parter: | Ankende part: Leif Røstad, Verdal (Prosessfullmektig: Advokat Odd Grut, Trondheim. Motpart: Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig, Oslo (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Fenger Grøn, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Lagdommer Ole Johan Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om erstatning etter personskade.
Leif Kolbjørn Røstads personbil, med eieren ved rattet, ble den 26. juli 1992 påkjørt bakfra av en annen personbil ved Vinne i Verdal. Skadevolderens bilen var ansvarsforsikret i Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig, i det etterfølgende kalt JFG.
På grunn av nakkesmerter som han mente hadde sammenheng med biluhellet, konsulterte Røstad lege flere ganger og gjorde også henvendelser til JFG. Ved brev av 18. juni 1993 ble formelt krav om erstatning fremsatt overfor selskapet. Kravet omfattet menerstatning og erstatning for tap i fremtidig erverv. Henvendelsen førte ikke frem, og Røstad bragte saken inn for Stjør- og Verdal herredsrett ved stevning av 14. november 1995. For herredsretten ble det ikke krevet ménerstatning, da Røstad i mellomtiden var blitt kvitt sine nakkeplager. Saken var begrenset til erstatning for ervervstap frem til september 1994. Dom ble avsagt 1. juli 1996 med slik domsslutning:
"1. Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidige frifinnes.
2. Leif Røstad tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidige sakens omkostninger med kr 21240,- - enogtyvetusent ohundreogførti 00/100."
Herredsretten kom til at det ikke forelå økonomisk tap da retten ikke fant bevis for Røstads arbeidsuførhet i den aktuelle periode.
Røstad har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. JFG har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 18. februar 1997. Røstad møtte og avga partsforklaring. I tillegg hørte retten to vitner samt den rettsoppnevnte sakkyndige, avdelingsoverlege Ole-Petter Dahl, som gjennomgikk og utdypet sin skriftlige erklæring. Dokumentasjon ble foretatt som vist av rettsboken.
Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten.
Leif Røstad har i det vesentlige anført:
Før biluhellet var han ikke plaget av nakkesmerter. Når han siden 1. mai 1989 har oppsøkt lege en rekke ganger, og også har vært sykemeldt i lange perioder, skyldes dette andre plager. Nakkesmertene skyldes skade som oppstod ved at Røstads bil, som stod helt stille, ble påkjørt bakfra av bil med hastighet ca 40 km/t. Dette utløste så sterke krefter at rørstolpene i førersetet ble brutt av og føreren kastet bakover. Den rettsoppnevnte sakkyndige har konstatert at Røstad har vært utsatt for "hyperekstensjonsfleksjonstraume av type Whiplash". Dette gir økte plager ved vridning av hodet, f.eks. ved traktorkjøring. Uhellet resulterte i at han ble arbeidsufør i vel to år. Skaden ble første gang påvist ved legeundersøkelse 2. september 1992. Dette går frem av konsultasjonsjournal for Verdal helsesenter. Det må legges til grunn at skaden først var leget sent på sommeren eller tidlig høsten 1994, jf spesialisterklæring av 22. september 1994, basert på undersøkelse av Røstad 2. september 1994 av avdelingsoverlege Ole-Petter Dahl, Namdal sykehus.
Røstad er gårdbruker og driver gården sammen med sin kone. Driften er innrettet mot melkeproduksjon og utgjør ca 2 årsverk. Han har tidligere bare i liten grad benyttet innleid hjelp, hovedsakelig i slåttonna ved innleie av utstyr til produksjon av grasballer. I perioden juli 1992 og frem til primo september 1994 var han helt avskåret fra å utføre gårdsarbeid. Smertene i nakken gjorde det umulig å utføre både traktorarbeid og annet arbeid på gården. Det var derfor behov for noen til å gjøre arbeid i hans sted. Røstads kone har tatt seg av melkingen både før og etter skaden. Det ble slik at tre av ekteparets fire sønner gikk inn og delte på fars arbeid, slik at driften kunne fortsette med stabile inntekter. Sønnene har utført arbeidet foreløpig uten økonomisk godtgjørelse. Røstad vil gjøre opp med dem alle i forbindelse med overdragelse av gården til den ene. Det vil skje i nær fremtid. Det økonomiske tapet for ham tilsvarer det han skylder sine sønner, jf dom i Rt-1965-1309. Det er klar årsakssammenheng til stede mellom skaden og tapet.
Erstatningen kreves fra tidspunktet for skaden, dvs. tidspunktet for påkjørselen, og frem til 2. september 1994. Tapet tilsvarer Røstads årlige inntekt på kr 200000,- pr. år for to år, dvs. kr 400000,-, med fradrag for mottatte sykepenger i perioden januar - september 1994, kr 69027,-.
I tillegg kommer renter. Subsidiært kan erstatningen beregnes ut fra hva det ville ha kostet Røstad å leie inn annen arbeidskraft. Lønn for en landbruksvikar tilsvarer lønnstrinn 4, som i den aktuelle perioden utgjorde kr 131005,- pr. år. Tapet utgjør da dette beløpet i to år minus ovennevnte fradrag for mottatt sykepenger. I tillegg kommer renter.
Leif Røstad har lagt ned slik påstand:
"1. Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidige v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Leif Røstad, begrenset oppad til kr 331000,- med tillegg av 12% rente av kr 200000,- fra 01 01 94 til betaling skjer, og 12% rente av kr 131.000 fra 01 01 95 til betaling skjer.
2. Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidige dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig har i det vesentlige anført:
Herredsrettens avgjørelse er riktig både i faktisk og rettslig henseende. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom kollisjonen og de plager som Røstad senere har oppgitt. Det er påfallende at Røstads angivelige nakkeplager ikke ble omtalt under den erstatningssak som gikk i herredsretten halvannet år etter uhellet, for fastsettelse av erstatning for skade på bilen.
Røstad har siden 1981 oppsøkt lege en rekke ganger for ulike medisinske problemer. Skulderplagene må antas å ha sammenheng med et traktoruhell i 1983. Ellers lider han også av diabetes og angina pectoris. Han har i lange perioder brukt to forskjellige leger samtidig og har ikke vært nøye med å følge legenes medisinforordninger. Dette har ikke vært heldig for hans helsetilstand. Da uhellet inntraff, var han sykemeldt til 31. august 1992 for synovit, dvs. betente ledd. En uke i august var han også sykemeldt for nakkemyalgi. Bortsett fra dette og vel to måneder høsten 1992, da han var sykemeldt pga synovit eller nakkemyalgi, var han ikke sykemeldt de første 18 måneder etter uhellet. Erstatningskrav ble først fremsatt 18. juni 1993.
Dersom retten skulle fastslå skade etter angjeldende biluhell, gjøres det gjeldende at Røstad ikke har lidt økonomisk tap. I perioden 1991 til og med 1994 har hans næringsinntekter og dokumenterte arbeidsutgifter vært relativt stabile. Alle tre sønner som oppgis å ha hjulpet til, har hatt sitt faste arbeid å passe i denne perioden. Kun én av dem bor like ved gården. De kan således ikke ha hatt nevneverdig tid til å delta i gårdsarbeid. I den grad de har hjulpet til, har dette skjedd omtrent som før uhellet, noe i onnene og ellers en og annen gang. Slik sett skiller hjelpen seg ikke fra de håndsrekninger gårdbrukersønner, bosatt i rimelig avstand fra foreldregården, normalt gir sine foreldre. Røstad må selv ha utført det meste av arbeidet på gården. Det foreligger heller ingen avtale om godtgjørelse for det arbeid som faktisk er utført. Røstad har ikke ført nødvendig bevis for tap. Dommen i Rt-1965-1309 er ikke relevant i vår sammenheng.
Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig har nedlagt slik påstand:
"1. Stjørdal og Verdal herredsretts dom av 1. juli 1996 stadfestes.
2. Leif Røstad dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig må bli å frifinne, og bemerker:
Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn vises det til herredsrettens dom 2 -10 som tiltres av lagmannsretten.
I likhet med herredsretten har lagmannsretten ikke funnet at det for Røstad foreligger økonomisk tap som skulle betinge erstatningsansvar for JFG. Lagmannsretten har av denne grunn ikke ansett det nødvendig å drøfte spørsmålet om skade og årsakssammenheng.
Ut fra Røstads næringsoppgaver og selvangivelser for den aktuelle periode, er det på det rene at inntektene ved gårdsdriften ikke har sviktet i forhold til tidligere år. Om dette vises det særlig til de beregninger som er inntatt i herredsrettens dom 11. Røstad hevder at han ikke har deltatt i gårdsarbeidet i en periode på to år. Gårdsregnskapet viser i denne tiden ikke økte utgifter til innleid hjelp i forhold til tidligere. Det er da nærliggende i utgangspunktet å anta, slik Røstad hevder, at tre av hans sønner har utført nødvendig arbeid i fars sted. Traktorkjøring til daglig transportbehov og under onner er arbeid som Røstad selv har nevnt. I tillegg kommer tilrettelegging for foring av buskapen. Ellers antar retten at hjelpen i tilfelle også må ha omfattet snøbrøyting, selv om det under ankeforhandlingen er anført at snøforholdene i perioden ikke har medført mye slikt arbeid.
Sønnene har etter det retten forstår, ikke selv krevet betaling for den faktiske innsats de har ydet. Røstad har opplyst at oppgjøret vil skje ved overleveringen av gården, ved pensjonering av de nåværende brukerne. Det skal skje om ikke alt for lenge. Lagmannsretten tar ikke stilling til denne problemstillingen og finner det således heller ikke nødvendig å vurdere rekkevidden av dommen i Rt-1965-1309, idet retten mener saken må avgjøres på et annet grunnlag.
Røstads to sønner Steinar Willy og Leif Helge, som er henholdsvis 38 og 39 år, har forklart seg som vitner under ankeforhandlingen. Det er særlig disse to, og i noen grad broren Oddbjørn, som skal ha utført fars arbeid. Av nevnte vitneforklaringer går det imidlertid klart frem at det ikke er tale om bistand tilnærmelsesvis av slikt omfang som Røstad selv har anført. Ingen av de to hevder selv å ha bidratt særlig mye. Begge synes påfallende nok også å mene at deres eget bidrag har vært vesentlig mindre enn brødrenes.
Steinar Willy har hørt sin far klage over nakken, men husket ikke om faren hadde vært sykemeldt og arbeidsufør fra 1989 og fremover i lange perioder. Han har beskrevet sin egen innsats etter ulykken som at han av og til tok et tak. Han forklarte også at mor og far etter hans syn klarte arbeidet på gården godt selv. Denne oppfatningen synes også broren Leif Helge å dele. Heller ikke han har, etter egen forklaring, bidratt særlig mer med gårdsarbeid etter uhellet enn hva tilfelle var før. Sønnenes tidligere innsats synes, slik lagmannsretten forstår det, heller ikke å avvike fra det som er vanlig utover bygdene. Heller ikke vitnenes beskrivelse av broren Oddbjørns bistand rokker ved denne oppfatning. Etter dette ser lagmannsretten det slik at det ikke er ført nødvendig bevis for at sønnene har overtatt gårdsarbeidet slik Røstad hevder, med økonomisk tap som følge. Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil Røstad bli ilagt Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidigs saksomkostninger for lagmannsretten. Selskapet hr oppgitt disse til kr 25329,-, hvorav kr 20000,- er salær til prosessfullmektigen. De oppgitte omkostninger finnes nødvendige og legges til grunn. Det gjøres ingen endringer i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Leif Røstad til Jernbanepersonalets Forsikring Gjensidig 25.329 - tjuefemtusentrehundreogtjueni - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.