Rt-1965-1309

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-12-11
Publisert:	Rt-1965-1309
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 161 B
Parter:	1. Rogaland Travselskap (høyesterettsadvokat Karl Wyller) 2. John Tjosevik og Audun Rovik (høyesterettsadvokat Knut Bjørg) mot Snefrid Larsen (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Anker, Rode, Ryssdal, Nygaard, Bahr. 10-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 6-, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26

Dommer Anker: Den 26. juli 1959 kolliderte to kjøretøyer under travløp på Forus travbane. Den ene kjøreren ble kastet ut, og hesten, Diamond Ace, løp førerløs videre med sulkyen etter seg ut av baneområdet ut på riksvegen, hvor den kjørte på en syklist fru Snefrid Larsen. Hun ble skadet og saksøkte i 1960 hestens eiere John Tjosevik og Audun Rovik og baneeieren Rogaland Travselskap med krav på erstatning. Jæren herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, frifant ved dom av 6. april 1962 de saksøkte uten å tilkjenne saksomkostninger. Etter anke fra skadelidte avsa Gulating lagmannsrett 4. november 1964 dom med denne domsslutning:

«John Tjosevik, Audun Rovik og Rogaland Travselskap

Side:1310

dømmes til in solidum å betale til Snefrid Larsen 25 000.- - tjuefem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente derav fra 4. november 1964 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen var enstemmig i resultatet, men mens flertallet, to av dommerne, fant Travselskapet ansvarlig på subjektivt grunnlag, bygget en av dommerne på objektivt ansvar. For hesteeiernes vedkommende la retten enstemmig objektivt ansvar etter N. L. 6-10-2 til grunn.

Jeg viser om saksforholdet og partenes anførsler i de tidligere instanser til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Både de to hesteeierne og Rogaland Travselskap har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Hesteeierne hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at de kan gjøres ansvarlig etter N. L. 6-10-2. Det hevdes å være fast rettspraksis at dette lovstedet er uanvendelig når det gjelder hester som volder skade ved at de blir skremt og løper løpsk. Under enhver omstendighet må ansvar være utelukket fordi skaden ble voldt utenfor Travselskapets område og må anses helt upåregnelig. Subsidiært anføres at erstatningsbeløpet er for høyt ansatt.

Rogaland Travselskap gjør gjeldende at det ikke er ansvarlig verken på et subjektivt eller et objektivt grunnlag. Lagmannsrettens flertall har stillet for strenge krav til Travselskapets aktsomhetsplikt, som må vurderes på grunnlag av situasjonen slik den fortonet seg for selskapets ledelse før ulykken inntraff. Travløp er, hevdes det, ikke noen farlig sport, og risikoen for at hester skal løpe ut av baneområdet er meget liten. Sikringstiltakene på Forus er ikke dårligere enn ved landets øvrige travbaner. Videre må det tillegges vekt at travsport med totalisator er avhengig av Landbruksdepartementets tillatelse og drives under kontroll av Det norske Travselskap og politiet. Det pekes særlig på at politiet ikke har hatt noe å innvende mot de sikkerhetsmessige tiltak. Det foreligger intet reglement eller påbud om sikringstiltak, og det er ikke på noe tidspunkt fremkommet kritikk mot forholdene på Forus. Subsidiært hevder også denne ankende part at erstatningsbeløpet er for høyt ansatt.

Både hesteeierne og Travselskapet ønsker i tilfelle det solidariske ansvar fordelt mellom dem etter straffelovens ikrafttredelseslov §26, annet ledd. Hesteeierne hevder at Travselskapet bør bære det vesentlige av ansvaret. Selskapet har herredømmet over det som skal gjøres med anlegget, og det trengtes ikke stort tiltak for å hindre ulykken. Det vises også til at selskapet driver selvstendig økonomisk virksomhet og har rommelig økonomi. Travselskapet gjør gjeldende at hesteeierne må bære hovedansvaret. De var godt kjent med alle forhold på travbanen og påmelte frivillig hesten i et totalisatorløp med økonomisk vinning som mål.

Hesteeierne har nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Side:1311

John Tjosevik og Audun Rovik tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Travselskapets påstand lyder:

«Prinsipalt: Jæren herredsretts dom av 6. april 1962 stadfestes. Ankemotparten ilegges saksomkostninger for alle retter.

Subsidiært: Det innbyrdes ansvarsforhold mellom Rogaland Travselskap på den ene side og John Tjosevik/Audun Rovik på den annen side blir å avgjøre av Høyesterett.»

Ankemotparten Snefrid Larsen hevder at lagmannsrettens dom er riktig for så vidt som de ankende parter er kjent erstatningspliktige. Både overfor hesteeierne og Travselskapet gjøres som i de tidligere instanser gjeldende så vel subjektivt som objektivt ansvarsgrunnlag. Tjosevik, som ved anledningen kjørte Diamond Ace, hadde ansvaret for at det ikke ble kollisjon når han skulle overhale Reebus, og mulig tvil om hendelsesforløpet må gå ut over Tjosevik. Hva hesteeiernes objektive ansvar angår, kan dette etter ankemotpartens mening foruten på bestemmelsen i N.L. 6-10-2 bygges på reglene om ansvar for farlig virksomhet uavhengig av lovhjemmel. For Travselskapets vedkommende viser ankemotparten til begrunnelsene fra lagmannsrettens flertall og mindretall.

Snefrid Larsen har erklært aksessorisk motanke. Det hevdes, særlig med henvisning til legeerklæringene, at lagmannsrettens erstatningsbeløp er vesentlig for lavt.

Snefrid Larsen har, som for lagmannsretten, fått bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer. Hun har ved sin oppnevnte prosessfullmektig nedlagt slik påstand:

«1. John Tjosevik, Audun Rovik og Rogaland Travselskap tilpliktes in solidum å betale erstatning til fru Snefrid Larsen. Erstatningsbeløpet begrenses etter rettens skjønn oppad til kr. 75 000.- med 4 % renter fra forliksklagens forkynnelse.

2. John Tjosevik, Audun Rovik og Rogaland Travselskap tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til fru Snefrid Larsen for herredsretten, og til det offentlige for lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Hafrsfjord og Jæren herredsretter og Stavanger byrett til avhør av partene Tjosevik, Rovik og Snefrid Larsen og av 13 vitner, blant dem forretningsføreren i Rogaland Travselskap Rolf Brodahl og den tidligere styreformann Bjarne Hovden og Snefrid Larsens mann Lars Larsen. Av vitnene er 4 nye i saken. Høyesterett har som sakkyndige oppnevnt de samme to leger som tjenestgjorde i denne egenskap for lagmannsretten, overlege Hugo Jensen og lege Jan Greve. Begge har gitt skriftlige erklæringer på grunnlag av overlege Jensens undersøkelse av Snefrid Larsen 13. mai 1965. Dr. Greve er bosatt i Oslo og har ikke undersøkt henne på ny. Ytterligere er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Alt i alt kan jeg ikke se at det siden lagmannsrettens dom er kommet til nye opplysninger av vesentlig betydning for saken.

Side:1312

Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg er enig med lagmannsretten i at hesteeierne er erstatningsansvarlige på objektivt grunnlag etter N. L. 6-10-2. Noe ansvar på subjektivt grunnlag kan etter mitt syn ikke fastslåes for Tjoseviks vedkommende, for så vidt er jeg enig med herredsretten. Om slikt ansvar for Rovik kan det overhodet ikke være spørsmål. For Travselskapets vedkommende ser jeg det som lagmannsrettens flertall slik at ansvaret må begrunnes med subjektivt forhold, utilstrekkelige sikkerhetstiltak. Så langt tiltrer jeg i alt vesentlig lagmannsrettens begrunnelse og, for så vidt angår spørsmålet om ansvar for Tjosevik på subjektivt grunnlag, herredsrettens begrunnelse.

Jeg finner å burde presisere mitt syn på saken når det gjelder anvendelsen av N.L. 6-10-2.

Det er ganske visst så at ifølge rettspraksis vil en hesteeier i alminnelighet ikke bli ansvarlig etter det nevnte lovsted for skade som voldes ved at hesten blir skremt og løper løpsk, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1945-317 flg. og de der nevnte avgjørelser. Men jeg finner i likhet med lagmannsretten at denne praksis ikke kan ansees avgjørende i et tilfelle som det vi her har for oss. De tidligere avgjørelser gjelder skade voldt av vanlige brukshester, mens det i dette tilfelle er tale om en traverhest. Under travløp må kjøreren for å hevde seg i konkurransen ta sjanser, som førere av et alminnelig hestekjøretøy ikke kan ta. Dette medfører, som fremhevet av lagmannsretten, en særlig risiko, og årsaken til at Diamond Ace løp ut var at hesten under travløpet ble skremt på en måte som sto i direkte sammenheng med selve løpet. Jeg er enig med lagmannsretten i at det er typisk og påregnelig at en traverhest i et slikt tilfelle blir skremt og løper løpsk. At hesten under dette kommer utenfor baneområdet og skader en person som befinner seg der, er også noe eieren må regne med. Jeg tilføyer at det vil ligge nær for eieren av en traverhest å tegne ansvarsforsikring mot skade som hesten volder i forbindelse med travkjøring.

Om et mulig objektivt ansvar for hesteeierne uavhengig av 6-10-2 finner jeg det unødvendig å uttale meg.

For Travselskapets vedkommende ser jeg, som alt nevnt, saken på samme måte som lagmannsrettens flertall: ansvaret må her bygges på subjektivt forhold - utilstrekkelige sikkerhetstiltak. Resultatet styrkes etter min mening av opplysninger som ankemotparten har skaffet om andre hester som har sprunget ut fra banen på Forus, dels under totalisatorløp, dels under trening, noen før, andre etter tilfellet med Diamond Ace. Hva sikkerhetstiltak angår, har Travselskapet pekt på at Havsula brøt ned den grinden som var satt opp over snarvegen fra banen til stallene. Et nytt nettinggjerde med port i ble så etter lagmannsrettens dom satt opp mellom stallene og Forusstripen, men traverhoppen Miss Norway brøt opp denne porten da den en gang høsten 1965 løp løpsk på banen og kom seg ut på riksvegen. Dette viser etter Travselskapets mening at det ikke med overkommelig oppofrelse

Side:1313

kan sikre seg helt mot at hester kommer ut av området når de løper løpsk. Jeg peker i den anledning på lagmannsrettens bemerkning om at gjerde i banekanten med høy og solid grind over vegen (snarvegen) formentlig ville ha vært mer effektivt enn det første grindarrangementet. Heller ikke det nye arrangement, som det er tatt fotografi av til bruk for Høyesterett, synes å fylle de krav til sikkerhetstiltak som det er nødvendig å stille for å hindre at hester som løper løpsk kan komme ut av baneområdet. For øvrig er det opplyst at nettingporten nå er bedre sikret. De her nevnte episoder fra tiden etter ulykken berettiger etter mitt syn ikke til den slutning at Diamond Ace uansett rimelige sikringstiltak ville ha kommet ut av baneområdet.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det foreligger noe som kan tolkes som godkjenning fra politiet av sikkerhetstiltakene før ulykken. Rogaland Travselskap må under enhver omstendighet være den nærmeste til å påse at alt er ordnet så trygt som mulig.

Hva erstatningsbeløpet angår, finner jeg ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering. Etter de sakkyndiges nye erklæringer er det ingen vesentlige endringer i Snefrid Larsens tilstand, og de to legene setter hennes ervervsmessige invaliditet, overlege Jensen til 40 %, dr. Greve til 50 %, altså omtrent som før. Snefrid Larsens mann Lars Larsen har som vitne forklart at han har hatt fast arbeid siden 27. mars 1963. Hans kone kan ikke gjøre stort i huset, sier han. Han gjør arbeidet for henne, og fruens nå 13 år gamle niese hjelper litt til. Etter dette synes det ikke etter at lagmannsretten behandlet saken å være skjedd noe uforutsett, verken med fru Larsens invaliditet eller med økonomien.

Renter av erstatningsbeløpet 25 000 kroner finner jeg bør regnes fra lagmannsrettens dom, slik som fastsatt i denne.

Så var det fordelingen av erstatningen mellom de solidarisk ansvarlige parter. Jeg er blitt stående ved at det ikke er grunnlag for å legge mer av ansvaret på den ene enn den andre av de to ankende parter, - jeg regner i denne sammenheng hesteeierne som én part. Den omstendighet at ansvaret for hesteeierne er objektivt, for Travselskapet subjektivt begrunnet tillegger jeg ikke, slik forholdene her ligger an, noen betydning, se bemerkningene om straffelovens ikrafttredelseslov §26, annet ledd, i Straffelovrådets innstilling av september 1955 om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift, 71 spalte 2. Det var i samsvar med denne innstillingen §26 - blant andre lovbestemmelser - ble endret, slik at paragrafen ved lov av 12. desember 1958 fikk sin någjeldende ordlyd.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse vedkommende saksomkostningene. Men da hovedanken ikke har ført fram, bør de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige. Den aksessoriske motanke kan ikke ha medført noe merarbeid av betydning for de ankende parter.

Side:1314

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler John Tjosevik, Audun Rovik og Rogaland Travselskap in solidum til det offentlige 3.569 - tre tusen fem hundre og sekstini - kroner, hvortil kommer det beløp som blir endelig fastsatt som salær til høyesterettsadvokat Anders Rekve for møte ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Mellom de ankende parter innbyrdes fordeles ansvaret med en halvdel på John Tjosevik og Audun Rovik og en halvdel på Rogaland Travselskap.

Dommer Rode: Når det gjelder ankene, kommer jeg til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Når det gjelder den innbyrdes fordeling av ansvaret mellom de solidarisk erstatningspliktige, har jeg derimot et annet syn enn førstvoterende, idet jeg finner at ansvaret i sin helhet bør ligge hos Travselskapet.

Det dominerende trekk i det hendelsesforløp som førte til at en person utenfor Travselskapets baneområde ble skadet, er etter min oppfatning den omstendighet at det var fri passasje mellom selve travbanen og offentlig vei. Dommen bygger på den forutsetning at denne passasje kunne og burde vært effektivt stengt og en ulykke som den inntrufne derved forebygget. Plikten til å foreta slik avstengning må etter min mening påligge Travselskapet. Dette er eier av anlegget og driver der en omfattende næringspreget virksomhet som arrangør av travløp i forbindelse med totalisatorspill og oppkrever bl.a. betaling av løpsdeltakerne i form av startkontingent. Det må - mener jeg - være Travselskapets sak å sørge for at det anlegg hvor denne virksomhet drives, er slik innrettet at virksomheten ikke gjør skade på utenforstående tredjemann.

På den annen side kan jeg ikke se at eieren og kjøreren av Diamond Ace ved anledningen har opptrådt på en måte som faller utenfor det for Travselskapet påregnelige, når det gjelder den virksomhet som selskapet driver. Erfaringsmessig vil det inntreffe kollisjoner, selv om løpsdeltakerne holder seg innenfor de normer som oppstilles når det gjelder veddeløpskjøring. Det foreligger etter min mening ikke grunnlag for å anta at kjøreren av Diamond Ace har satt seg ut over disse normer. Det er på det rene at den inntrufne kollisjon ikke førte til at kjøreren av Diamond Ace fikk noen påtale fra løpsledelsens side.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det kan være noe å bebreide Tjosevik for den

Side:1315

kollisjon som fant sted på travbanen. Jeg er enig med førstvoterende i at ansvaret mellom hesteeierne og Travselskapet innbyrdes bør fordeles med en halvpart på hver.

Dommer Nygaard: Som dommer Ryssdal.

Dommer Bahr: Likeså:

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Birketvedt med domsmenn):

Søndag den 26. juli 1959 ved 15 tiden inntraff det et uheld på riksveg 40 noe sør for Forus travbane, idet fru Snefrid Larsen, som sammen med sin mann kom syklende sørover riksvegen i retning mot Sandnes, ble påkjørt av traverhesten Diamond Ace, slik at hun falt av syklen og ned på vegbanen. Diamond Ace hadde deltatt i et av løpene på travbanen og var herunder blitt skremt, slik at den løp løpsk og var kommet seg ut på riksvegen, forspent sulky men uten kjører. Sammenhengen var at kjøreren, John Tjosevik, under vedkommende løp kolliderte med en annen traverhest ved navn Reebus, kjørt av Ragnvald Skår. Som følge av kollisjonen falt Tjosevik av sulkyen og måtte slippe tømmene, etter å være blitt slept med et stykke. Ved fallet fra syklen og ned på vegbanen ble fru Larsen slått bevisstløs. - - -

Rettens bemerkninger:

Når det gjelder hændelsesforløpet i forbindelse med uheldet på travbanen, nevner en til innledning, at dette fant sted under et løp på 1600 meter. Etter det som er opplyst, var det i vedkommende løp anmeldt 8 hester, men det var visstnok bare 7 av disse som startet. En del av disse hadde tillegg. Dette gjaldt således Diamond Ace, som hadde et tillegg på 40 meter. Banen på Forus er 750 meter og uheldet inntraff i søndre sving, omlag 600 meter etter starten. Om de nærmere omstendigheter i forbindelse med kollisjonen er retten i første rekke henvist til å bygge på den fremstilling som er gitt av saksøkte John Tjosevik. Kjøreren av Reebus, Ragnvald Skår, er avgått ved døden for en tid tilbake. Hans forklaring om forholdet foreligger derfor ikke. Etter partsforklaringen fra Tjosevik hadde Diamond Ace nådd igjen Reebus og skulle til å kjøre opp på siden av den og i tilfelle passere den, da uheldet inntraff. Reebus, som lå i innerste bane, var umiddelbart forut gått over i galopp, og under forsøket på å ta den inn igjen kom Skår til å svinge noe over mot høyre og inn i Tjoseviks kjørebane, slik at de to sulkyene kom i berøring med hverandre. Hvis Reebus ikke på denne måten var kommet ut av sin egen bane, ville det etter Tjoseviks fremstilling ha vært tilstrekkelig klaring mellom de to kjøretøyene, slik at kollisjonen var unngått. Han har videre opplyst at venstre hjul på hans egen sulky under kollisjonen kjørte oppå eller over det andre kjøretøyet, slik at han selv mistet balansen og falt av. Ved fallet mistet han taket i tømmene med den ene hånden. Han holdt dog fortsatt fast med den andre mens han ble slept fremover, anslagsvis 60 meter, inntil også taket med den andre hånden glapp. Tjosevik har ellers bekreftet - slik som nevnt tidligere i dommen - at høyre skåk på den sulkyen han kjørte, ble brukket under kollisjonen. - - -

Om det videre hændelsesforløp er i korthet å si, at Diamond Ace fortsatte sitt løp rundt banen, forspent sulkyen, inntil den tok av en sideveg som fører fra travbanen i nærheten av søndre sving og ned mot

Side:1316

stallområdet. Derfra kom den seg så ut på den såkalte Forusstripen og videre inn på riksveg 40. Der hvor sidevegen til stallområdet tar av, er et ganske kort stykke fra det sted der kjøreuheldet inntraff, slik at hesten hadde tilbakelagt næsten en runde av banen uten kontroll, inntil den kom seg ut av denne. Etter det som er opplyst, må en gå ut fra at den ble forsøkt stanset av et par av starterne, som oppholdt seg på indre bane, men uten at dette lyktes. Etter de opplysninger som foreligger i saken, kommer retten til det resultat at det ikke er noe å bebreide Tjosevik i anledning kollisjonen mellom Diamond Ace og Reebus. En finner det sannsynliggjort at årsaken til uheldet var, at Reebus kom noe over i kjørebanen til Diamond Ace, og at denne da befant seg like innpå Reebus for å kjøre opp på siden av den. Uheldet skjedde som nevnt i søndre sving. Etter det som er opplyst, er det vanlig at en travsportkjører i en situasjon som denne tar sikte på å holde seg så nær innpå det annet kjøretøy som mulig under forbipasseringen, for på denne måte å vinne tid. Etter Tjoseviks egen fremstilling ville det vært en snau halv meter i klaring mellom de to kjøretøyene, dersom alt hadde forløpt normalt. Det er etter det opplyste ikke noe å si på at han ikke holdt større avstand enn her nevnt. Som forholdet lå an, må en gå ut fra at han ikke kunne ha gjort noe for å avverge kollisjonen. En nevner ellers at Tjosevik hadde drevet som travsportkjører i atskillige år da uheldet skjedde, og har også senere fortsatt med dette. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at han ikke mestret denne oppgave. Han hadde også tidligere startet flere ganger med Diamond Ace, både høsten 1958 da den ble kjøpt av ham og Rovik i fellesskap, og i løpet av sesongen 1959.

I samsvar med det som er sagt foran, kan det etter rettens oppfatning ikke bli spørsmål om å pålegge Tjosevik noen erstatningsplikt på grunn av manglende aktsomhet under kjøringen. En finner heller ikke at hesteeierne kan bli ansvarlig på objektivt grunnlag. Etter rettspraksis på området blir en hesteeier til vanlig ikke ansvarlig for skade som voldes ved at en hest blir skremt og løper løpsk, med mindre det er noe å legge ham selv eller hans folk til last, jfr. Hrd. i Rt-1945-317 flg. I det foreliggende tilfelle gjelder det riktignok et uheld under utøvelse av travsport, og dyret - en fullblodshest - ble utelukkende nyttet til dette formål. Retten antar imidlertid at det her nevnte forhold ikke kan føre til noe annet resultat enn det som gjelder for hester ellers. Det er neppe noen grunn til å tro at risikoen for at en slik hest skal løpe løpsk og anrette skade stiller seg noe vesentlig anderledes enn hvor det er tale om vanlige bruksdyr. Etter de opplysninger som foreligger for retten, var Diamond Ace et alminnelig, rolig dyr. Når den i dette tilfelle reagerte som den gjorde, må en gå ut fra at dette hadde sine spesielle årsaker. Det er mulig at forklaringen er, som av de saksøkte anført, at den brukne, høyre skåk på sulkyen slo mot siden av hesten tinder dens videre løp etter kollisjonen. Retten finner heller ikke at det ved siden av eller i tillegg til den positive bestemmelse i N.L. 6-10-2 kan bli tale om å statuere noe ansvar på objektivt grunnlag i et tilfelle som dette.

For så vidt angår søksmålet mot Rogaland Travselskap nevner en til innledning, at dette har drevet med å arrangere travløp i forbindelse med totalisator på travbanen på Forus siden 1930. Det område som nyttes til dette formål har et samlet areal på omlag 137 dekar. Det består av et

Side:1317

stallområde med 4 staller, den såkalte hestering der dyrene føres inn før travløpene tar til, selve travbanen og det område som er bestemt for publikum og totalisatorvirksomheten. Stallområdet ligger i den sydvestre delen av området. Herfra fører det en opparbeidd veg fram til hesteringen som ligger på vestsiden av selve travbanen, ved dennes nordre ende. Tribunene for publikum ligger på den motsatte side av banen. Den veg som nå fører fra stallområdet til hesteringen ble først anlagt i 1957. Før den tid nyttet man en veg som førte fra stallområdet og inn på travbanen, i dennes søndre del. De hestene som skulle delta i konkurransene måtte således da passere vestre langside av selve banen for å komme frem til hesteringen. Etter at den nye vegen direkte fra stallområdet til hesteringen var anlagt, sperret man først av den adkomsten som tidligere hadde vært nyttet til dette formål. Den ble imidlertid åpnet igjen ganske kort tid etter, visstnok allerede samme år som den nye vegen var blitt anlagt (i 1957). Etter det som er forklart av formannen i styret for travselskapet, Bjarne Hovden, var grunnen til dette at det viste seg praktisk fortsatt å ha en slik direkte adkomst fra den søndre delen av banen og inn til stallområdet. Det stengsel som var satt opp i forbindelse med gjerdet på begge sider av vegen ble derfor igjen fjernet. Det var den her nevnte sideveg Diamond Ace tok av, da den løp fra selve travbanen og inn på stallområdet og derfra videre ut på offentlig veg.

Det reiser seg naturlig nok det spørsmål om det er noe å bebreide travselskapets vedkommende, at de ikke hadde sørget for å sperre av den her nevnte adkomst mellom travbanen og stallområdet, eksempelvis ved en lukkbar port eller grind. Retten har vært i atskillig tvil på dette punkt. Det er sannsynlig at det videre hændelsesforløp etter kjøreuheldet på travbanen ville ha blitt et annet, dersom et slikt stengsel hadde vært satt opp. Etter en samlet vurdering av forholdet er en likevel blitt stående ved at det ikke kan karakteriseres som noen uaktsomhet fra travselskapets side, når det ikke på forhånd regnet med den risiko det kunne føre med seg at den omhandlede veg ikke var sperret av. Den hadde tidligere gjennom en årrekke vært nyttet som adkomst fra stallområdet til banen, uten at det så vidt vites hadde inntruffet noe uheld. Etter det uheldet som inntraff i juli 1959, ble det satt opp en port, forsynt med piggtråd på toppen, for å hindre en gjentagelse av det som da var skjedd. På tross herav inntraff det ett års tid senere, i slutten av oktober 1960, igjen en episode av noe tilsvarende art som den det er tale om i nærværende sak. Det gjaldt da en traverhest ved navn Havsula, som forserte det oppsatte stengsel mellom banen og stallområdet og kom seg ut på offentlig veg, riktignok uten å anrette noen skade. Under hovedforhandlingen er det kommet frem opplysninger som synes å vise at det også en gang tidligere skal ha hændt at en traverhest, visstnok under trening, var kommet seg ut av banen og inn på offentlig veg uten å være under kontroll. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om sammenhengen hermed og på hvilken måte hesten kom seg ut av baneområdet.

Det sier seg selv at det må stilles visse krav til sikring både av hensyn til tilskuerne på en travbane og for å hindre at de hester som deltar i konkurransene, kommer seg ut av baneområdet, uten å være under behørig kontroll. Etter de opplysninger som er kommet frem

Side:1318

under saken, herunder det retten har hatt høve til å se under befaringen av travbanen på Forus, synes det alt tatt i betraktning ikke å kunne rettes noen kritikk mot travselskapets styre eller funksjonærer for at det ikke er truffet helt effektive sikringstiltak for å hindre et uheld av den art det her er tale om. Økonomiske hensyn må her i en viss grad komme i betraktning. Det vil selvsagt være av interesse i en sak av denne art å sammenligne forholdene på Forus med andre travbaner rundt om i landet. Som nevnt tidligere i dommen er det da også av saksøkte innhentet uttalelser fra forskjellige andre travselskaper til belysning av dette spørsmål. En kritisk gjennomgåelse og vurdering av disse forhold er imidlertid vanskelig og forutsetter også et visst kjennskap til de lokale forhold på stedet. Så langt en har kunnet bedømme de uttalelser som foreligger, er det likevel ikke grunn til å tro at sikringstiltakene på Forus stiller seg noe vesentlig annerledes enn ved de andre travbanene det her er tale om. Retten kommer derfor til det resultat at det ikke kan pålegges Rogaland Travselskap noen erstatningsplikt ut fra bestemmelsene om skyldansvar.

Det står da tilbake å ta standpunkt til om saksøkerens krav om erstatning overfor travselskapet kan bygges på reglene om ansvar på objektivt grunnlag. Så vidt en kjenner til foreligger det ikke noen dom, der det i forbindelse med bruk av veddeløpsbaner eller annen virksomhet av noenlunde tilsvarende art har vært pålagt erstatningsplikt uten hensyn til utvist skyld. Retten antar at det heller ikke kan bli spørsmål om å statuere et slikt ansvar på basis av den rettspraksis som etter hvert har uviklet seg. Det må antas at arrangementet av travsportstevner, også når det skjer i forbindelse med totalisator, ordinært ikke byr på faremomenter av særlig betydning. En finner derfor at driften av en travbane under forhold slik som det her er tale om, ikke kan sammenstilles med andre virksomheter, der rettspraksis har funnet å måtte pålegge vedkommende ansvar for skader som oppstår, selv om det ikke er noe å legge ham selv eller hans folk til last. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Helge Refsum og Jonas Madsø):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten finner enstemmig at Tjosevik og Rovik er ansvarlige i henhold til N. L. 6-10-2. Høyesterettsdom i Rt-1945-317 og de deri nevnte høyesterettsdommer er etter rettens mening ikke avgjørende for saken. De gjelder i alle tilfelle da skade var inntruffet under alminnelig brukskjøring, og hestene var blitt skremt eller hadde tatt ut på grunn av tilfeldige og upåregnelige begivenheter eller av ukjent årsak. I den grunnleggende dom i Rt-1900-753 (jfr. Rt-1899-409) var hesten blitt skremt «antagelig ved nogle store Blikgjenstande (Komfurshætter), som 2de Gutter stod med et lidet Stykke længere op i Møllergaden». Om rekkevidden av denne rettspraksis vises til høyesterettsdom i Rt-1954-710 og Kristen Andersen: Erstatningsrett, 220 flg. Det forhold som foreligger i denne saken er vesentlig annerledes enn de som forelå i de nevnte dommer. Det dreier seg om en «profesjonell» traverhest. Det er på det rene at den ikke

Side:1319

ble brukt til annet enn travløp. Den ble skremt under et travløp og på en måte som hang nøye sammen med selve løpet og som ikke var upåregnelig. Det er ikke helt klart hvordan det nøyaktig gikk for seg. Det må anses godtgjort at venstre hjul på «Diamond Ace»s sulky kom innenfor høyre hjul på «Reebus»s sulky, og opp på eller over noe av denne. Det må antas at «Reebus» like før slo over i galopp, og det synes som den da i overgangen har stanset eller redusert farten. Det er vel mulig at den også har svingt til høyre. Om kollisjonen skyldtes at «Diamond Ace» hadde en bane som lå nær opp til «Reebus»s, og det ikke ble tid til, eller ikke var plass på grunn av andre kjøretøyer til å vike unna, eller «Reebus»s sulky kom i veien for «Diamond Ace»s ved svinging til høyre som nevnt, eller begge deler, står for retten som uoppklart. I alle tilfelle var kollisjonen en følge, og en etter rettens mening fullt påregnelig følge, av deltagelsen i travkjøringen. At slike kollisjoner vil inntreffe, og det ikke så sjelden, når det nettopp gjelder å kjøre fort, og når alle kjørerne gjør sitt beste for å komme foran hverandre, og da særlig i svingene hvor det er om å gjøre å komme nærmest mulig innersvingen, må man etter rettens mening regne med. Det stemmer også med de forklaringer som er gitt i saken, at slike sammenstøt ikke er ualminnelige. Det er da etter rettens mening påregnelig og typisk at traverhester under travløp blir skremt ved kollisjoner mellom de deltagende og som følge derav løper ut. Volder de derved skade på utenforstående, er skaden etter rettens mening ikke unntatt fra ansvaret etter N. L. 6-10-2. Skade på andre deltagere eller på Travselskapets personale kan stå i en annen stilling.

Retten kan ikke finne at den skade som ble voldt fru Larsen er unntatt fra ansvaret av den grunn at den skyldes at «Diamond Ace» løp ut fra banen og ut på offentlig vei. Det er på det rene at der var fri vei ut. På utsiden av banen går det dels et ståltrådgjerde, dels en grøft. I gjerdet er det åpninger, blant annet til «hesteringen» og, i søndre sving, for en kort vei til stallområdet, hvorfra det igjen er åpent til offentlig vei. Det er forøvrig også åpen vei mellom hesteringen og stallområdet. «Diamond Ace» tok den nevnte vei fra søndre sving til stallområdet og derfra til offentlig vei. Gjerdet på utsiden av banen følger ikke denne i søndre sving, men fortsetter et stykke sørover fra østre langside, og vinkler så vestover. På sørsiden av gjerdet er stallområdet. Der den nevnte vei krysser gjerdet, er det åpning i dette. Det var ingen grind i åpningen.

Det må antas at hester som løper ut under løpene i de fleste tilfelle blir fanget inn igjen på banen. Men det har forekommet at hester har løpt ut av banen. I saken er opplyst et par tilfelle fra andre baner. Fra «Forus» foreligger tilfellene med «Diamond Ace» og (senere) «Havsula», og muligens et tredje tilfelle. Retten finner at når det først er påregnelig og typisk for denne bruk av hester at de blir skremt og løper ut og veien ut er fri, er skaden hestene gjør utenfor baneområdet ikke unntatt fra ansvaret etter N. L. 6-10-2 selv om det skulle være sjelden en hest som løper ut kommer ut på landeveien. - Det er på det rene at både Rovik og Tjosevik var vel kjent med forholdene på «Forus», og således visste at det var fri vei fra banen til offentlig vei.

Det er fremholdt at når hesten løp ut, skyldtes det ikke kollisjonen i og for seg, men at en skåk knakk og ble hengende og slå mot hesten. Bruddstedet var angivelig ved eller nær forkanten av sulkyen. Denne er

Side:1320

dessuten forbundet med hesteselen ved en rem. Det er neppe helt klart på hvilket stadium skåken knakk. Men retten kan ikke finne at dette forhold gjør noen forskjell. Det er sikkert ikke noe enestående at seletøy og/eller sulky går i stykker ved kollisjoner eller andre uhell under travløp. Om det medvirker til at hester blir skremt, eller holdes skremt ved at løse ting slår mot dem, kan retten ikke finne at skade som voldes utenforstående, av den grunn faller utenfor N. L. 6-10-2. Om det forholder seg slik i dette tilfelle finnes forøvrig ikke klart. Tjosevik har forklart han hadde hørt etterpå at «Diamond Ace» hadde vært på vei til å stanse i stallområdet, men da noen så prøvde å gripe den, satte den farten opp igjen og løp ut på landeveien. Hvis det skulle være så, taler det imot at skåken på det tidspunkt var brukket eller at dette i tilfelle hadde avgjørende betydning.

For fullstendighets skyld nevnes at retten heller ikke kan finne at skaden faller utenfor ansvaret etter N. L. 6-10-2 om det skulle være så at et mislykket stansningsforsøk hadde betydning for at hesten fortsatte fra stallområdet til offentlig vei. Det er påregnelig at folk prøver å stanse en hest som har løpt ut hvis det synes å by seg leilighet til det, og at det kan mislykkes og virke til at hesten setter farten opp.

Lagmannsretten finner enstemmig at også Travselskapet er ansvarlig for skaden.

Lagmann Eftestøl og lagdommer Madsø finner at Travselskapet er ansvarlig på subjektivt grunnlag.

Selskapet arrangerer regelmessig travløp, og har stor inntekt av dem ved å drive totalisator. Denne inntekt var i 1959 kr. 402 606,65, i 1960 kr. 444 145,50, i 1961 kr. 485 309,15, i 1962 kr. 527 512,60 og i 1963 kr. 552 834,00. Takket være denne store fortjeneste på totalisatoren har selskapet kunnet bruke til premier til deltagerne i løpene i de samme år henholdsvis kr. 321 220,77, 343 857,34, 413 147,75, 449 871,37 og 476 084,65. Startinnskuddene var henholdsvis kr. 73 292,50, 72 293,50, 85 795,00, 91 525,00 og 99 075,00, altså mindre enn 25 % av premiebeløpene. Det må regnes med at det ikke sjelden inntreffer under løpene at travhester blir skremt og løper ut. Når en traverhest med sulky er løpt ut, er den etter rettens mening farlig for omgivelsene så lenge den forblir ute av kontroll. Alminnelig aktsomhetsplikt tilsier derfor etter flertallets oppfatning at selskapet gjør sitt ytterste for å dra omsorg for at travhestene i slike tilfelle ikke får mulighet for å løpe ukontrollert ut av banen. Denne aktsomhetsplikt er etter flertallets mening ikke oppfylt når det under travløp er åpent fra banen til offentlig vei. Det er mulig at risikoen for at hestene skal løpe ut av baneområdet ikke er så stor. Men en viss risiko for det er det etter flertallets mening, og den risiko må travselskapet etter rettens mening best mulig søke å avverge.

Den innvending at effektiv sperring ikke er teknisk og økonomisk mulig støttes til tilfellet med «Havsula», som kom seg ut samme vei som «Diamond Ace» skjønt der da var grind over veien. Det var en tregrind som må ha vært omkring 1 1/2 meter høy, påmontert en piggtråd i omtrent 2 meters høyde. Den var ikke hengslet, men surret til gjerdestolpene på begge sider av veien. Det er opplyst at «Havsula» hoppet over eller på den, og derunder rev i stykker den øvre del av den. Av dette kan imidlertid ikke sluttes annet enn at en løpsk hest i og for seg kan komme

Side:1321

seg over eller forsere et hinder av høyde og beskaffenhet som nevnt. Den grinda var etter flertallets mening ikke så høy, og neppe så solid som ønskelig. Den var dessuten ikke plasert i ytterkanten av banen, men over veien fra denne til stallområdet et stykke fra banen. Når en hest først har fri adkomst til en vei den kjenner fra banen, er det formentlig større risiko for at den vil slå inn på den hvis den løper ut, enn for at den vil søke ut fra en helt innelukket bane. Har den først slått inn på en slik vei, antas det at det skal mye til for å stanse den. Gjerde i banekanten med høy og solid grind over veien ville formentlig ha vært mer effektivt. Retten antar at ved slik sperring og tilsvarende stengning av andre åpninger, spesielt den til hesteringen, ville risikoen for at hester løper ut av banen, selv om den ikke er så stor, ytterligere sterkt forringes. Det antas at det er såvidt stor sannsynlighet for at slik sperring ville ha holdt «Diamond Ace» tilbake, at det må legges til grunn at det er årsakssammenheng mellom den manglende aktsomhet med hensyn til sikringsforholdsregler og skaden.

Omkostningene ved slike stengsler ville travselskapene etter flertallets mening kunne bære uten at det ville virke uforholdsmessig tyngende.

Travselskapet har vist til at dets årsregnskaper viser dels ubetydelige overskudd, dels ubetydelige underskudd, og at medlemmene ikke får noe utbytte. Dette henger imidlertid sammen med at selskapet bruker store beløp ut over startkontingenten til premier til løpsdeltagerne, jfr. foran. Det er opplyst at hovedtyngden, minst halvparten, av medlemmene i travselskapet er hesteeiere. Det vil si at hesteeierne kollektivt sett har en ikke ubetydelig inntekt av travløpene ved drift av totalisator. Det er da rimelig å stille strenge krav til forholdsregler fra Travselskapets side til avvergelse av skade for almenheten som følge av travløpene.

Lagdommer Refsum finner at Travselskapet har ansvar for skaden på objektivt grunnlag. Travsport med totalisator må regnes for en inntektsgivende virksomhet selv om hensikten også er å fremme flere ideelle formål. Samtidig medfører travløpene, som gjennomgående holdes hver søndag i sommerhalvåret, en påregnelig særlig fare for at hester kan løpe ut, med sulkyen skadd eller uskadd etter seg. Faren kan være til stede enda om alt på traverbanen og med travkjøringen er ordnet klanderfritt på forhånd. Denne fare skyldes ikke utenforliggende faktorer, men nettopp at det under kappkjøringen kan oppstå situasjoner som gjør at hestene blir skremt. En hest som løper ut er en fare for omgivelsene. Hendingsforløpet på traverbanen foregår så raskt og er så innfløkt at bevisene om skyldforholdene i årsaksrekken er vanskelig å verifisere etterpå. Dette kan også tale for at erstatningsansvaret bør bygges på det objektive grunnlag. Lagdommer Refsum mener at det stemmer med rettspraksis om objektivt ansvar at når denne fare fører til skade på utenforstående, er travselskapet ansvarlig for skaden.

Når det gjelder skaden, er det på det rene at fru Larsen pådro seg hjernerystelse. Retten finner det bevist at tommelfingerskaden også ble voldt ved påkjørselen eller pårenningen, tiltrods for at den ikke er nevnt i journalen på sykehuset. - - -

Der forelå en rekke legeerklæringer for herredsretten. Under lagmannsrettssaken har fru Larsen vært undersøkt av en kirurg, overlege

Side:1322

ved Stavanger sykehus Hugo Jensen, og en neurolog og psykiater, dr. Jan Greve, som oppnevnte sakkyndige. - - -

Retten finner det godtgjort at både hodeskaden og tommelfingerskaden har medført varig nedsettelse av fru Larsens arbeidsevne. Det antas å være utsikt til noen, men ikke vesentlig bedring når saken er endelig avgjort. Hodeskaden har etterlatt den virkning at hun plages av hodesmerter, og blir fortere trett enn før og lettere blir svimmel og kan falle. Tommelfingerskaden har redusert hennes evne til å gripe med hendene, og dermed hennes evne til å utføre manuelt arbeid.

Overlege Jensen har anslått fru Larsens medisinske invaliditet til 30-35 %. I sin skriftlige erklæring, datert 10/3 1963, har han om hennes økonomiske validitet uttalt:

«Ervervsmessig kan jeg ikke sikkert uttale meg med manglende kjennskap til hennes ydelser i hjemmet, men antagelig må den være høyere, men vel neppe over 40 %.»

Dr. Greve har i sin erklæring, datert 28/6 1963, uttalt:

«Det er umulig å si hvor stor arbeidsudyktighet skaden av hendene alene ville bevirket hos et slikt manuelt arbeidsmenneske, men hvis jeg først løselig skulle anslå et slikt tall, så tror jeg at for skadene av hendene alene ville jeg anslå 30 %, men dette er et helt teoretisk tall fordi hennes faktiske arbeidsudyktighet siden ulykken må jeg anslå til 60 %. Angående hennes mulige arbeidsudyktighet i fremtiden kan jeg intet bestemt formene utover at jeg antar at den i det lange løp kan bli mindre ved et engangsoppgjør enn ved kontinuerlig erstatning fordi bedring i siste fall medfører nedsatt erstatning som kan motvirke helbredelsesprosessen.»

Overlege Hugo Jensen, som hadde gjort seg kjent med dr. Greves erklæring, uttalte under ankeforhandlingen at han opprettholdt sitt anslag av invaliditeten til medisinsk 30-35 % og ervervsmessig ca. 40 %.

Det er på det rene at spørsmålet om arthodese - en operasjon hvorved leddene gjøres stive, men smertene forsvinner - av tommelfingerleddene har vært drøftet. Det antas at en slik operasjon ikke er noe stort inngrep, men heller ikke helt ubetydelig, og at den som regel er vellykket, men at man ikke har full sikkerhet for utfallet. Fru Larsen har ikke villet ta den operasjonen, og retten finner at erstatningen ikke av den grunn skal settes ned til hvad tapet muligens ville reduseres til ved en heldig gjennomført arthodese. Det antas at den operasjonen er mer enn hun har plikt til å la foreta for å redusere skaden, især når det ikke er absolutt sikkert at den blir vellykket.

Fru Larsen er husmor. Hun er født i 1903, og ble gift i 1943. Husstanden består av henne og mannen. De har eget hus, hvor de selv bor i en leilighet på 2 værelser og kjøkken. Hun hadde forretningsposter de siste 20 år før hun ble gift. Senere har hun stelt sitt hus alene, men ikke hatt arbeid utenfor hjemmet. Etter ulykken har hun ikke kunnet det så godt som før. Hun har ikke hatt leid hushjelp, men en søster hjalp henne en del de første 3 årene. De første månedene fikk søsteren betaling, tilsammen kr. 360,-. Senere har hun ikke fått betaling. Andre søstre har også hjulpet henne noe.

Retten finner at fru Larsen har krav på erstatning for verdien av det husmorarbeide hun som følge av skaden ikke har kunnet utføre, uansett

Side:1323

at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det, og videre krav på erstatning for tilsvarende fremtidig skade.

Hun har fremholdt at hennes mann som ble skadet ved en arbeidsulykke i 1954, i de 3 siste år ikke har vært i konstant arbeid, og at hvis hun ikke var blitt rammet av den skade saken gjelder, hadde hun kunnet ta arbeid utenfor hjemmet når mannen var ledig. Mannen har imidlertid for det meste vært i arbeid også de siste 3 år. I de siste 2 år har han hatt praktisk talt sammenhengende arbeid, og det antas overveiende sannsynlig at han fortsatt vil være i noenlunde konstant arbeid. Det finnes derfor lite sannsynlig at det vil bli behov for at fru Larsen skal ta lønnet arbeid, og dermed lite sannsynlig at hun ville ha kommet til å gjøre det selv om hun ikke var blitt skadet. Etter at hun siden 1943 har vært ute av andre områder av arbeidslivet enn husmoryrket, ville også hennes forutsetninger for annet arbeid være nokså begrenset. Retten legger derfor ikke synderlig vekt på dette moment.

Det er på det rene at ved at hun ble pårent eller påkjørt, ble en del av hennes tøy ødelagt eller skadet. Partene er enige om at denne tapspost er kr. 163,80.

Retten vurderer skjønnsmessig den hittil påløpne og fremtidige skade, inklusive den nevnte tingsskade, til avrundet kr. 25 000,-, deri medregnet renter til idag av hittil påløpet skade. Til beløpet kommer renter fra lagmannsrettens dom, idet fremtidig skade er regnet med etter nåtidsverdi. - - -