LF-1996-982

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1997-04-09
Publisert:	LF-1996-00982
Stikkord:	Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stjør- og Verdal herredsrett Nr. 9500812 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00982 A.
Parter:	Ankende part: A, X. (Prosessfullmektig: Advokat Dordi E. Flormælen, Stjørdal). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Roger Faanes, Z).
Forfatter:	1. Lagdommer Randi Grøndalen, formann 2. Lagdommer Ole Johan Lund 3. Førstebyfogd Knut Almaas
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §39, §46, §47, Barneloven (1981), LOV-1989-03-03-8

A, født 1946 og B, født 1961 har to døtre sammen, C, født xx.xx.1986 og D, født xx.xx.1988. Denne sak gjelder om, og eventuelt i hvilken utstrekning, B skal ha rett til samvær med døtrene, jf barneloven §44.

A og B innledet et forhold på begynnelsen av 1980-tallet. Det varte en ti års tid. B oppholdt seg dels hos A, som bor sammen med barna på familiegården i Æ, og dels hos sine foreldre i Trondheim.

I januar 1991 ble B pågrepet og senere domfelt for brannstiftelse. Han ble også ilagt fem års sikring. Han ble løslatt fra soning 28. september 1992 og fengslet igjen i august 1993. Fra november 1993 har han hatt opphold ved Yttergården Storfamilie i Y, som er en behandlingsinstitusjon for rusmisbrukere. B bor forsatt der.

Fra han ble fengslet i 1991 og frem til nyåret 1995, da A nektet flere besøk av B, har han kun hatt sporadisk kontakt med døtrene. Det har aldri vært praktisert noen fast samværsordning. Etter februar 1995 har han ikke hatt samvær med sin døtre.

Den 21. november 1995 stevnet B A for Stjør- og Verdal herredsrett med krav om samvær slik retten måtte fastsette. A nedla påstand om at B ikke skulle gis rett til samvær med barna.

Stjør- og Verdal herredsrett avsa 30. august 1996 dom med slik domsslutning:

"1. B gis rett til slikt samvær med C, født xx.xx.1986, og D, født xx.xx.1988:

a) Hver 4. helg, fra fredag kl 1800 til søndag kl 1800, første gang 13.-15. september 1996.

b) Annenhver jul, fra 23. desember kl 1800 til 28. desember kl 1800, første gang julen 1996.

c) Annenhver påske, fra palmesøndag kl 1800 til langfredag kl 1800, første gang påsken 1997.

d) Hver sommer, fra 1. juli kl 1800 til 15. juli kl 1800.

2. Samvær som nevnt i punkt 1 skjer på følgende vilkår:

a) Samværet skjer under kontroll av Yttergården storfamilie.

b) B avstår fra bruk av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel i samværstiden.

3. B besørger transport av barna til og fra samvær.

4. T.o.m. 28. februar 1997 kan Yttergården storfamilie beslutte at det enkelte samvær skal ha kortere varighet enn nevnt i punkt 1.

5. F.o.m. 1. januar 1998 fastsetter barnevernet i Bs hjemkommune hvem som skal føre tilsyn med samværsutøvelsen.

6. A tilpliktes å betale 33.133 - trettitretusenetthundreogtrettitre - kroner i saksomkostninger til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelen av denne dom."

A har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten for å få fastslått at B ikke skal ha samværsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen. B har tatt til motmæle og har også bedt lagmannsretten fastsette midlertidig samvær inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.

Samvær som bestemt av herredsretten helgen 13.-15. september 1996 ble nektet av A og lot seg således ikke gjennomføre. B har ikke gjort nye forsøk.

For herredsretten var psykolog Sverre Sævareid oppnevnt som sakkyndig. For lagmannsretten har psykolog Arne Ytterhus vært oppnevnt som sakkyndig. Han har avgitt en sakkyndig uttalelse datert 11. februar 1997.

Ankeforhandling fant sted 20. februar 1997. Foruten partene og psykolog Arne Ytterhus ble det hørt to vitner. Det vises til rettsboken.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

B har ikke bodd sammen med henne og barna. Han kom og gikk som det passet ham. Hvorvidt barnas foreldre har vært samboere eller ikke, er imidlertid av liten betydning for samværsspørsmålet. Den avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barna. I dette tilfellet er det best at barna ikke har samvær med sin far.

Situasjonen var særdeles turbulent under Bs tilstedeværelse. Barnas oppvekst frem til 1991 var sterkt preget av fars ustabilitet og alkoholmisbruk med ukontrollert og umotivert aggresiv opptreden. Han mishandlet mor og gjorde skade på inventar i barnas nærvær. B kan være aggresiv og voldelig også når han er edru. Han forlot barna da de var to og fem år gamle, da han ble pågrepet og domfelt for alvorlige straffbare handlinger. A innså allerede da at det av hensyn til barna ville være det beste å bryte kontakten. Barna har aldri hatt noe positivt forhold til sin far. De er fremdeles preget av angst og negative følelser forbundet med sine opplevelser av far gjennom sine første leveår.

B mangler evne til å ta ansvar for eget liv. Hans rusproblem resulterer i manglende kontroll over egne handlinger. Han er ikke egnet til utøve samvær.

Mor nærer en dyp, reell frykt og motvilje mot å la jentene ha samvær med far. Hun vil aldri tillate samvær. Samvær vil derfor medføre en stor belastning for mor, som så store barn som C og D vil forstå. Samvær vil være en kilde til stadig bekymring, noe som gjør påkjenningen for barna enda større. Barna har det trygt og rolig nå. Samværsrett medfører at roen og tryggheten blir borte.

Samvær med jevnlige besøk hos en far som er undergitt sikring ved en institusjon som Yttergården Storfamilie, vil medføre en stor påkjenning for barn som er så store som elleve og åtte år. Det vil gjøre dem utrygge og forsterke de negative minnene. Man skal heller ikke se bort fra den belastning barna påføres ved å bli assosiert med en straffedømt far. Lokalmiljøets reaksjoner kan være skadelig for barna.

Dersom det nå etableres en jevnlig kontakt,som så brytes igjen, vil også det kunne medføre en stor psykisk belastning for barna. Det kan skje dersom B etter avsluttet opphold ved Yttergården Storfamilie faller tilbake til alkoholmisbruk og kriminalitet. A har liten tro på at B har forandret seg. Det vil vise seg når sikringstida er over, da han blir uten pålegg og tilsyn. Det skal vurderes hva som er barnas beste både i dag og på lengre sikt.

Herredsretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til noen av disse nevnte omstendigheter, som samlet tilsier at det i dette tilfellet er best for barna at far ikke har rett til samvær.

Det vil kunne medføre en betydelig psykisk påkjenning for barna etter mer enn to år å bli påtvunget kontakt med en far de i hovedsak har vonde minner om og heller ikke har hatt noe nært forhold til. De kjenner knapt sin far, som aldri har ivaretatt farsrollen. Den sporadiske kontakt som har vært fra 1991 til 1995 har funnet sted enten hos Bs foreldre eller hjemme, hos mor.

Barna ønsker selv ikke samvær. Dette er i hvert fall den eldste datterens oppriktige egne mening, jf den sakkyndiges vurdering. Barnas egen mening og ønsker må her veie tungt. Man kan ikke tvinge en jente på elleve år til samvær med sin far. Det er ikke realistisk med samvær bare mellom D og far. Mor motsetter seg ikke samvær bare for å være vrang. Hun gjør det fordi det klart er til barnas beste at de ikke blir påtvunget samvær med en far både hun og barna er redd. Han gir da også selv uttrykk for at det ikke er aktuelt med samvær mot barnas vilje.

A har nedlagt slik påstand:

"1. B gis ikke rett til samvær med C, født xx.xx.1986 og D, født xx.xx.1988.

2. Staten v/A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, med 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse, samt saksomkostninger for lagmannsretten."

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er i resultatet og det vesentlige av begrunnelsen korrekt, men det bør tidfestes når tilsyn under samvær skal opphøre. Det viktigste for B er imidlertid at han i det hele tatt får treffe barna.

På grunn av den lange tid som er gått siden siste samvær mellom far og barn vil det formentlig være riktig å fastsette en opptrappingsplan, slik at det foretas en gradvis utvidelse av samværet inntil man kan nå det endelige omfang som fastsettes.

Det er her barneloven §44 slik den lød før endring med ikrafttredelse 1. mai 1989 som regulerer forholdet. Det kan være uklart om foreldrene har levd sammen i barneloven forstand etter at barna ble født. B er imidlertid enig med A i at dette er uten betydning for avgjørelsen av samværsspørsmålet, som uansett først og fremst skal rette seg etter det som er best for barna.

Det er gitt en presumpsjon for at samvær med far er til barnas beste. Det skal derfor også spesielle og sterke grunner til for helt å nekte samvær. Det er ingen forhold ved Bs situasjon som tilsier at det vil være til barnas beste ikke å ha samvær. B erkjenner at han misbrukte alkohol gjennom flere år. Det erkjennes at det har forekommet episoder hvor ting er blitt ødelagt, men han bestrider at han har opptrådt voldelig og aggresivt overfor A eller barna.

B besøkte barna i forbindelse med permisjon fra fengselet og også etter endt soning. Besøkene forløp uten problemer og barna viste glede over hans nærvær. A tillot samvær den første tiden han var ved Yttergården. Dette viser at frykt for hans person ikke er den egentlige grunn til at hun plutselig ombestemte seg og nektet videre besøk etter nyåret 1995.

Gjennom de siste tre og et halvt år, under oppholdet ved Yttergården Storfamilie, har B etterlevet alkoholforbudet. Han har ikke hatt noen brudd på sikringsvilkårene. Risikoen for tilbakefall er liten. Han skal flytte med sin forlovede til en fortsatt ordnet situasjon i vernet bolig på Z. Det er heller ingen problemer forbundet med å etablere tilsyn/kontroll i forbindelse med samvær.

Det springende punkt i saken er As bestemte og aggresive motstand mot enhver kontakt. Dette kan ikke være avgjørende allerede av den grunn at hennes frykt for skade er ubegrunnet. Mors uttalte motstand er også den eneste grunn til at den sakkyndige ikke anbefaler å tvinge igjennom samvær. Det vil være uriktig å bøye av for mors vilje i en konflikt bare hun står for når det for øvrig vil være barnas beste med samvær. Gir domstolene aksept for den slags motstand når mor sitt mål, kun ved å være steil, uten saklig grunnlag. Det vil undergrave samværsretten, jf Rt-1996-888.

Det er grunn til å frykte at det er mors negative holdning til far som smitter over på barna. Barna var glad for fars besøk. Deres nå uttalte negative oppfatning av far kan bare skyldes påvirkning fra mor. Hun fremsetter skremmende, ekstreme anførsler om fars person og forholdene omkring ham. Desto mer viktig vil det nå være med samvær, slik at barna får beriktiget sitt forhold til faren. Det kan ikke legges til grunn at mor vil forandre holdning etter hvert uten det press en dom om samværsrett og eventuell tvangsbot gir. En slik overtalelse av moren vil ikke gå ut over barna.

Det har ikke vært mulig å starte opp med samværsutøvelsen. A har bestemt nektet samvær. For å komme i gang kreves midlertidig avgjørelse etter barneloven §46.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes med nødvendige endringer med hensyn til tidsangivelser.

2. B, eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger.

3. B gis samvær med C, født xx.xx.86, og D, født xx.xx.88, etter rettens skjønn inntil rettskraftig avgjørelse foreligger."

Lagmannsretten bemerker:

Ved lov av 3. mars 1989 nr 8 ble det foretatt en endring i barneloven §44 annet ledd, som regulerer samværsretten for den av foreldrene som barnet ikke bor hos. Lovendringen innebærer automatisk samværsrett i utgangspunktet også i den situasjon hvor foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. Tidligere var det i disse tilfeller samværsrett bare når det var avtalt eller fastsatt. Både C og D er født før lovendringen trådte i kraft 1. mai 1989 og det følger da av overgangsbestemmelsen til lovendringen at det er den eldre bestemmelsen som gjelder, forutsatt at foreldrene ikke har levd sammen etter at barna ble født.

A og B har svært ulike oppfatninger av innholdet i sitt forhold. Lagmannsretten antar at partene ikke hadde et samboerforhold i vanlig forstand. B "kom og gikk" som det passet ham. Han flyttet aldri inn med eiendeler eller meldte flytting og partene ser ikke ut til å ha innrettet seg i et fellesskap med tanke på familieetablering. B hadde like mye hjemhørighet til sitt barndomshjem som til A. Forholdet var preget av konflikter og ustabilitet. Det var således heller ingen stabilitet over farsrollen. Han deltok ikke i ansvar og omsorg for barna. På den annen side var B hyppig til stede, barna kjente ham som far og A og B regnet seg som et fast par, selv om de ikke bodde sammen. Foreldrenes forhold har i utgangspunktet liten betydning for avgjørelsen av samværsspørsmålet, men må være med i helhetsbildet ved den konkrete vurdering.

Både etter den gamle og den nye bestemmelse i barneloven §44 annet ledd skal avgjørelsen treffes ut fra hva som er barnets beste, jf tredje ledd. Økt oppmerksomhet omkring farens rolle og barnets behov for kontakt med begge foreldre er momenter som har betydning for vurderingen. Lovgiver har gitt utrykk for det syn at det i normaltilfellene vil være til det beste for barnet med samvær også når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født, jf Innst O nr 23 (1988-89). I det hele bygger barneloven på det syn at reglene så langt det er praktisk mulig skal være de samme enten foreldrene har vært gift/samboende eller ikke.

Ved avgjørelsen kan man ikke bare se hen til den umiddelbare situasjon og den nærmeste fremtid. Avgjørelsen har betydning for barnet helt frem til voksen alder. Dette bygger som nevnt på en forutsetning om at barn har behov for å kjenne begge sine foreldre, noe som har sammenheng med behov for tilhørighet og identifisering.

Det er ikke tvilsomt at dagens syn må legges til grunn også i vår sak. Man bygger på en formodning om at det er til barnas beste å ha samvær med far uten hensyn til hvordan hans forhold til mor var innrettet og uten hensyn til om barna har hatt opplevelsen av å bo sammen med far. Men det må samtidig alltid vurderes konkret om det foreligger forhold som fører til en annen konklusjon.

Det er to forhold som står i fokus ved den konkrete vurdering - på den ene side Bs personlige forhold og egenskaper og på den annen side As sterke motvilje mot samvær. Rammen for vurderingen gir Rt-1995-946 med henvisning til Rt-1989-148, hvor førstvoterende uttaler (s 152-153):

"Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper ut over normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende, vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf Rt-1976-1497."

Bs forhold til alkohol og straffbare handlinger gjør det berettiget å reise spørsmål ved om det vil være heldig for barna å la han få rett til samvær. Hans livsmønster synes nå imidlertid lagt om og så langt det er tale om fars personlige egenskaper kan ikke lagmannsretten se noe som er tilstrekkelig tungtveiende til å tale mot en samværsordning. Det samme gjelder barnas personlige egenskaper og forutsetninger.

B har erkjent at han, etter å ha vært måteholden noen år, igjen fikk et ganske heftig forhold til alkohol fra ca 1985. Det kan ha vært episoder, i hvert fall husker han at han knuste vinduet i inngangsdøra og sparket i bilen en gang. Han husker imidlertid ikke at han har utsatt A for vold, men innrømmer samtidig at han kan ha gjort ting han ikke husker. Han var slik han forklarte det selv "susen hele tida".

Bs kriminelle fortid dreier seg om brannstiftelser, som han er straffedømt for to ganger, første gang for branner påsatt i 1979/80, andre gang for branner påsatt ti år senere for hvilke han i 1991 ble idømt to og et halvt års fengsel og ble ilagt fem års sikring. Sikringstida utløper 28. september d.å. Det er på grunnlag av sikringsbemyndigelsen at B er anbrakt ved Yttergården Storfamilie. Han er også ilagt alkoholforbud. I kombinasjon med stort alkoholforbruk er brannstiftelsene forklart som Bs hevnreaksjon på en problematisk oppvekst. Han var "skoletaper" og utsatt for mobbing og trakassering. Under oppholdet ved Yttergården, som nå har vart i tre og et halvt år, har B overholdt alkoholforbudet, også ved permisjoner. Han er i fast arbeid som sjåfør ved en vernet bedrift på Z. Han har altså greid å beholde førerkortet til tross for tidligere omfattende alkoholmisbruk. Han har etablert et nytt forhold til en 19 år gammel jente, som er karakterisert som evnemessig svak. De bor sammen på Yttergården. De fikk en sønn sammen sist sommer, som er under barnevernets omsorg, men har samværsrett en dag i måneden. B har innsett at situasjonen tilsa at det var riktig med fosterhjemsplassering av barnet. Det er lagt til rette for at B og hans forlovede skal flytte sammen i vernet bolig, en toroms leilighet i følge det opplyste, på Z, sannsynligvis allerede før sikringstida utløper. Anders Søtvik, daglig leder ved Yttergården Storfamilie, har ved sin vitneforklaring gitt B gode skussmål. Det er Søtvik som har hjulpet B med å oppnå kontakt med døtrene og å sette i gang samværssaken. Søtvik har også beskrevet det slik at døtrene var glade for fars besøk, de viste ingen angst i forhold til far.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at rehabiliteringen av B med stor sannsynlighet vil lykkes. Risikoen for tilbakefall til alkoholmisbruk og kriminalitet er betydelig redusert gjennom vernetiltak og etablert nettverk som vil omgi ham. For første gang er det lagt opp til trygge rammer rundt Bs livssituasjon. Lagmannsretten legger til grunn at B vil opptre edruelig, harmløst og balansert i en trygg situasjon, hvor han får den nødvendige veiledning . Det sentrale i så måte vil være at et organisert samvær så langt lagmannsretten kan se ikke vil innebære risiko for at barna utsettes for uheldige eller skadelige episoder.

A er 15 år eldre enn B. Hun har to barn fra tidligere, som nå er voksne, h.h.v. 28 og 27 år gamle. Hun bor i barndomshjemmet, en gård i Æ, sammen med tre eldre ugifte brødre i alderen 60-70 år. Det må være lov å karakterisere forholdet mellom A og B som noe uvanlig. Forholdet var også utvilsomt preget av Bs ustabilitet og alkoholbruk.

Det er As fikserte holdning, nærmest en følelsesmessig blokkering i forhold til B - hun vil ikke ha noe mer med ham å gjøre - som utgjør den mest alvorlige hindring for samværsretten. Lagmannsretten ser dette først og fremst som en voksenkonflikt, basert på tidligere opplevelser, hvor hennes aggresjon mot ham er så fastlåst og til dels så overdrevet begrunnet at hun ikke evner å se hva som kan være til barnas beste.

De forhold mor har påberopt og de opplysninger som ellers foreligger i saken, gir ikke grunnlag for å fravike barneloven alminnelige utgangspunkt om rett til samvær mellom far og barn. Avgjørende i så måte er at mors frykt mangler reelt grunnlag. Forholdet mellom B og A ligger flere år tilbake, og det er ikke lenger grunnlag for å anta at hendelser og opptreden fra Bs side overfor A innebærer en risiko for at han i dag vil komme til å opptre på samme måte i forbindelse med samvær. Mor har ikke saklige grunner for å motsette seg samvær og det er derfor av begrenset interesse å ta standpunkt til enkeltepisoder langt tilbake i tid.

A nektet ikke samvær da B var fengslet og den første tiden ved Yttergården. Det er fremkommet opplysninger i saken som tilsier at hennes bestemte nekting av samvær ikke er egentlig begrunnet i frykt for voldsutøvelse mot seg selv eller skadelige opplevelser for barna, men i eget ønske om å unngå B for fremtiden. Det er ikke fremkommet noen observerbare angstreaksjoner i hennes forhold til B. Imidlertid er det beskrevet sterke reaksjoner hos A da bidragsplikten ble endret, da Søtvik overfor hjemkommunens barnevernsnemnd stilte spørsmål ved barnas omsorgsforhold hjemme på gården og ikke minst da han fortalte A at B hadde fått "ny dame". Det var etter disse episoder at det ble slutt med samværene.

Den sakkyndige har gitt uttrykk for at det ikke er noe ved B s personlige forhold som kan begrunne samværsnekt, men han fraråder likevel samvær fordi en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene ikke er oppfylt. Det er i følge den sakkyndige ikke gitt en god nok forklaring på den frykt mor og barn skulle ha for samvær i fremtiden. Det var ikke noe som hadde festet seg av eventuelle tidligere opplevelser hos barna. De viste ingen angst for faren.

Døtrenes negative holdning til far har preg av å være et "ekko" av morens holdninger. De har en ensidig lojalitet mot mor og de opplever det enklere å skyve far helt fra seg. Det riktige må imidlertid være at barna får egne opplevelser av far, slik at de kan få beriktiget det bilde mor gir av ham.

Retten kan ikke direkte pålegge foreldre å bedre samarbeidsforholdene seg imellom eller søke råd for å få dette til. Retten må ta utgangspunkt i den vanskelige situasjon som foreligger og avgjøre samværsspørsmålet ut fra dette. Dårlig forhold mellom foreldrene kan ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf Rt-1996-888 jf også Rt-1976-1497 hvor det uttales (s 1501):

"Jeg ser det for min del slik at den ene av partene i en samværssak ofte vil ha en dypt forankret motvilje mot samværsrett og at denne motvilje ikke bare kan bero på personlig innstilling overfor den annen, men også på oppriktig bekymring for virkningen på barnet. Men skulle domstolene i slike tilfelle bøye av for motviljen, ville den ordning loven har påbudt som den normale, lett kunne bli uthulet. Domstolene treffer sine avgjørelser i disse saker ut fra det de mener er best for barnet, og det må kreves at begge parter retter seg etter en endelig dom i saken."

Lagmannsretten er kommet til at far bør ha rett til samvær med døtrene, som nå er 11 og 8 år gamle, men i et mer begrenset omfang enn hva herredsretten har fastsatt.

Samværet bør hovedsakelig ta sikte på at døtrene skal få reetablert forholdet til far, slik at de gis anledning til å kjenne ham på egne premisser. Det må skje en avveining mellom på den ene siden den betydning, spesielt på lengre sikt, det har at barna får anledning til samvær med far, på den annen side de problemer en samværsordning synes å ville medføre i forholdet mellom barna og mor som omsorgsperson. Man kan neppe helt unngå at situasjonen skaper konflikter i forbindelse med utøvelsen av samværsretten.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at samværets omfang bør fastsettes slik at det ivaretar behovet for jevnlig kontakt en gang i blant. Hver fjerde uke vil være passende. Det ligger etter lagmannsrettens oppfatning ikke til rette for verken hyppige eller langvarige helge- og feriesamvær, verken på fars bopel eller reiser. Det er grunn til å anta at far mangler utholdenhet og ressurser til å ivareta døtrene over noe tid. Dessuten vil samværet betinge tilsyn. Det vil kreve motivasjonarbeid hos barna å reetablere et forhold til far, og mor må få muligheter til å venne seg til situasjonen og se at dette foregår i trygge rammer. Samvær bør derfor i første omgang begrenses til dagbesøk i de nære omgivelser, som trappes opp når man har erfart at det fungerer etter forutsetningene, herunder at far og døtre har "funnet tonen". Når dagbesøk er gjennomført som forutsatt bør det gis rett til helgesamvær med en overnatting. Et slik helgesamvær bedrer mulighetene for å utnytte samværet til aktiviteter og utflukter, hensyn tatt til gegrafisk beliggenhet og avstand mellom Z og Æ. Lagmannsretten har her også i tankene at besteforeldrene på farssiden bor i Trondheim og har hytte i Selbu. Begge stedene vil det være nærliggende å benytte i forbindelse med samvær.

Det er hensiktsmessig at barneverntjenesten på Bs bosted står ansvarlig for å etablere tilsyn under samvær, som imidlertid også kan utpeke Bs foreldre. Det avgjørende er at B ikke er alene med ansvaret for barna og at tilsynspersonen også bistår ved henting og bringing og avtaler i forbindelse med samværet.

Retten er henvist til å avgjøre spørsmålet om samvær ut fra dagens forhold. Hvordan situasjonen vil bli senere, herunder om det da kan være aktuelt med ytterligere utvidelse av samvær eller opphevelse av tilsynsordningen, er det ikke grunnlag for retten å ha noen mening om. Senere forandringer må eventuelt søkes etter barneloven §47 tredje ledd jf §39. Døtrene har også en slik alder at dette etter hvert vil bero på dem selv.

Lagmannsretten fastsetter samværet først til fire dagbesøk, hvert på fire timer og deretter fire dagbesøk, hvert på åtte timer, en dag i måneden. Samværsdagen skal være lørdag av hensyn til jentenes skolegang. Når dette er gjennomført kan samværet trappes opp til en helg i måneden, fra lørdag til søndag. B må selv besørge og bekoste samværet. Det er en selvfølge at B avstår fra bruk av alkohol i forbindelse med samværet.

Da det trengs tid for å tilrettelegge samværet, fastsetter lagmannsretten at første samvær skal skje lørdag den 28. juni 1997. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å treffe avgjørelse om midlertidig samvær. Det antas i dette tilfelle nødvendig at samværsavgjørelsen er rettskraftig før den iverksettes, jf også den begrunnelse som er gitt foran. Dette uttrykkes i form av kjennelse.

Saken har vært forbundet med tvil og lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B gis rett til samvær med C født xx.xx.1986 og D født xx.xx.1988:

a. fire timer hver fjerde lørdag fra kl 1200 til kl 1600.

b. etter fire ganger som nevnt i bokstav a åtte timer hver fjerde lørdag fra kl 1000 til kl 1800.

c. etter fire ganger som nevnt i bokstav b hver fjerde helg fra lørdag kl 1000 til søndag kl 2000.

2. Samvær jf pkt 1 bokstav a starter lørdag 28. juni 1997.

3. Samvær som beskrevet i pkt 1 jf pkt 2 er betinget av tilsyn. Barnevernet i Bs hjemkommune utpeker tilsynsfører.

4. B avstår fra bruk av alkohol i forbindelse med samværet.

5. B besørger og bekoster transport av barna til og fra samvær.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Slutning i kjennelsen:

Begjæringen om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.