LF-1996-992

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-04-16
Publisert:	LF-1996-00992
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal namsrett Nr. 96-00566 D - Frostating lagmannsrett LF-1996-00992 K. Påkjært til Høyesterett, for utfall av kjennelsen se HR-1997-00365 K.
Parter:	Kjærende part: Glamox AS, Molde (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen og advokat Peter L. Bernhardt. - Lund, Gundersen & Co, Oslo). Motpart: Bell Licht B.V., NL-3280 AC Numansdorp, Nederland (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Brunsvig, Advokatene Haavind & Haga DA, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Aage Rundberget, lagdommer Jan Terje Bårseth, herredsrettsdommer Bjørn Inge Rørstad
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §339, §403, §13-14, §15-13, §15-9, §3-3

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i forbindelse med heving av eneforhandleravtale.

Kjærende part, Glamox AS (Glamox), som har forretningskontor i Molde og kjæremotparten Bell Licht B.V. (Bell), som har forretningskontor i Numansdorp, Nederland, har hatt forretningsforbindelse siden 1982 ved at Bell har forhandlet produkter fra Glamox med enerett i Nederland. Hovedproduktet er lysarmaturer, og det nederlandske marked omfatter bl.a. industrilokaler, offentlige bygg, sykehus og skip.

Bell er et aksjeselskap som eies av daglig leder og styreformann Ed van Belle og hans ektefelle. Virksomheten er i hovedsak bygget opp på basis av forhandlingen av Glamoxprodukter. Bell omsatte i 1995 Glamoxprodukter for ca 11 mill NOK. Glamoxprodukter representerer i dag ca 55% av Bells omsetning.

Ettersom Glamox produserer og leverer et begrenset varespekter har det, for Bells virksomhet, vært nødvendig å markedsføre Glamoxprodukter i kombinasjon med komponenter fra andre leverandører gjennom ulike pakkeløsninger/pakkeavtaler. Glamox har vært innforstått med dette, da slike løsninger også har befordret omsetningen av Glamoxprodukter.

Slike kombinerte leveranser/pakkeløsninger er i seg selv ikke årsak til den konflikt som har oppstått mellom partene. Årsaken er, ifølge Glamox, at Bell har markedsført konkurrerende produkter i strid med de begrensninger som følger av forhandleravtalen mellom Glamox og Bell.

Forhandleravtalen, som fra starten av (i 1982) var en type muntlig avtale/intensjonsavtale, ble formalisert i en detaljert avtale undertegnet og formelt iverksatt 27. januar 1986. De deler av avtalen som har betydning for foreliggende sak er - i norsk oversettelse - inntatt i namsrettens kjennelse side 1-4, som det vises til.

Av ulike grunner ble samhandlingen mellom partene fra 1993/1994 gradvis mer anstrengt. Ved telefaxbrev av 3. januar 1995 påtalte Glamox handlinger og unnlatelser fra Bells side som Glamox fant å være i strid med forhandleravtalen. Telefaxbrevet innvarslet også en skjerpelse av leveringsbetingelsene. 21. desember 1995 holdt partene et møte i Molde hvor et hovedtema var Bells markedsføring av produkter fra Kotzolt, en tysk konkurrent til Glamox. Glamox sendte dagen etter, den 22. desember 1995, et brev til Bell med påpekning av antatte avtalebrudd og med varsel om at dette ville kunne medføre heving av kontrakten, med påfølgende erstatningsansvar overfor Glamox.

Ifølge Glamox' referat fra møtet 21. desember 1995 vedgikk Ed van Belle at Bells kataloger inneholdende informasjon om konkurrerende Kotzholtprodukter kontraktsstridig var blitt omdelt i Nederland.

Ed van Belle skal i møte med selskapets ansatte i januar 1996 ha redegjort for Glamox' kritikk og advarsel og innskjerpet at ytterligere brudd på forhandleravtalen ikke måtte forekomme.

Glamox mente å kunne konstatere at Bell fortsatte kontraktsstridig markedsføring av Kotzoltprodukter og fremmet salg også av konkurrerende produkter fra Høvik. Ved brev av 29. august 1996 hevet Glamox forhandleravtalen med øyeblikkelig virkning, dog slik at leveranser, i begge parters interesse, skulle kunne fortsette fram til 29. november 1996. I denne perioden skulle alle leveranser forhåndsbetales før forsendelse fra Molde.

Bell aksepterte ikke hevingen av kontrakten og tok initiativ til forhandlinger, dette også med sikte på å dempe virkningene av Glamox' leveringsbetingelser i hevingsperioden/oppsigelsesperioden.

På samme tid, ved brev av 7. september 1996 fra selskapet Framaz, gikk det ut melding om at selskapet Glamox Benelux var etablert for å forestå enedistribusjon av Glamoxprodukter i Beneluxlandene.

Hevingen av kontrakten var i seg selv dramatisk for Bell. Men også leveringsbetingelsene i "oppsigelsestiden" skapte problemer. Initiativ fra Bells side overfor Glamox med sikte på å dempe skadevirkningene av kontraktshevingen og de endrede leveringsbetingelsene viste seg forgjeves, og Bell begjærte 29. september 1996 midlertidig forføyning ved Romsdal namsrett med krav om at Glamox, inntil den underliggende tvist mellom Bell og Glamox er rettskraftig avgjort, skulle fortsette å levere til Bell i henhold til forhandleravtalen av 27. januar 1986.

Etter muntlig forhandling den 16. oktober 1996 avsa Romsdal namsrett den 28. oktober 1996 kjennelse med slik slutning:

"1. Glamox AS pålegges med umiddelbar virkning å levere produkter til Bell Licht B.V i h.t. de bestillinger som er og blir gjort og på de vilkår som gjelder etter avtalen datert 27. januar 1986.

2. Glamox AS forbys å levere produkter til andre enn Bell Licht B.V med sikte på salg til det nederlandske marked.

3. Beslutningen i h.t. pkt 1 og 2 gjelder frem til tvisten om heving av forhandleravtalen er rettskraftig avgjort.

4. Bell Licht tilkjennes saksomkostninger med kr 125276,50 - kroner etthundretjuefemtusentohundreogsyttiseks 50/100 - som forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."

Glamox har den 13. november 1996 påkjært namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett og Bell har tatt til motmæle i kjæremålet.

Glamox ba namsretten, eventuelt lagmannsretten, gi kjæremålet oppsittende virkning og ba om muntlige forhandlinger i lagmannsretten. Bell motsatte seg såvel oppsettende virkning som muntlige forhandlinger.

I likhet med namsretten besluttet lagmannsretten, den 9. desember 1996, at kjæremålet ikke skulle gis oppsettende virkning. Anmodningen om muntlig forhandling ble tatt til følge av lagmannsretten.

Muntlig forhandling om kjæremålet ble avholdt i Trondheim tinghus 12. og 13. mars 1997, etter at opprinnelig berammelse 4. februar 1997 var omgjort etter anmodning fra Bell. For Glamox møtte, med status som vitne, eksportdirektør Colm Byrne og for Bell, styreformann og administrerende direktør Ed van Belle. I tillegg til de nevnte ble to vitner hørt. Fire ytterligere anmeldte vitner ble frafalt. Som tolk engelsk/norsknorsk/engelsk tjenestegjorde John R. S. Sciaba.

Etter avslutningen av første dags forhandlinger ble prosessfullmektigene av rettens formann bedt om å undersøke mulighetene for en minnelig løsning. Initiativet førte ikke fram.

Glamox AS har i kjæremålet i det vesentlige gjort gjeldende:

Når namsretten har funnet at vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b, jf §15-6 foreligger, bygger det på både feil faktum/bevisbedømmelse og feil lovanvendelse.

Glamox var i sin fulle rett til å heve forhandlerkontrakten med Bell.

Avtalebruddet/pliktbruddet knytter seg til to forhold; markedsføring av Kotzoltprodukter gjennom kataloger og på annen måte i Nederland i direkte konkurranse med Glamox' produkter, og salg av Høvikarmatur under foregivelse av å være Glamoxprodukter til et kinesisk rederi som ønsket Glamoxprodukter.

Nye opplysninger og bevisførsel for lagmannsretten viser at særlig salget av Høvikproduktene representerer en kvalifisert krenkelse og lojalitetsbrudd i forhold til forhandleravtalen av 1986.

Det er riktignok så at 1986-avtalen på vanlig måte må tolkes i lys av den praksis som har utviklet seg mellom partene. Markedsføring av Kotzolt og salget av Høvikproduktene som Glamoxarmaturer er imidlertid klare og grove brudd på avtalen som ikke kan bortfortolkes. Bells forhold til Kotzolt ble av Glamox tidlig tatt opp, som det vesentligste av misligholdet, men også Høviksalget var medtatt i grunnlaget for hevingen av forhandlerkontrakten.

Glamox har ikke bestridt hensiktsmessigheten av at Bell solgte pakkeløsninger hvori inngikk komponenter fra Kotzolt og eventuelt andre leverandører ved siden av Glamoxprodukter. Det er ikke dette som er det kritikkverdige. Det kritikkverdige - og kontraktsstridige - er at Bell har posisjonert seg med sikte på å overta salg av Kotzoltprodukter i Nederland og at Bell i kataloger og på messer har markedsført Kotzoltprodukter, begge deler i strid med Glamox' interesser og i strid med forhandleravtalen fra 1986. Denne virksomheten fortsatte fra Bells side også etter at Glamox ble oppmerksom på forholdet og rettet en advarsel til Bell.

Bell har foretatt salg av konkurrerende Kotzoltprodukter. Under enhver omstendighet er alene markedsføringen i strid med forhandleravtalen. Bells virksomhet på dette punkt er skadelig og tapsbringende for Glamox selv om tapet i dag ikke kan tallfestes.

Når det gjelder de 1250 downlights som elektrofirmaet Alewijnse Nijmegen bestilte for montasje i to fartøyer tilhørende Shanghai Shipping Company, består lojalitetsbruddet mot Glamox i at Bell lot utarbeide manualer bl.a. til oppbevaring i de aktuelle fartøyer hvor Høvikkomponentene foregis å være Glamoxkomponenter. Ut over å være et skadelig lojalitetsbrudd overfor Glamox kan en slik forfalskning være både kriminell og eventuelt medføre en sikkerhetsrisiko for fartøyene.

At Bell eventuelt hadde lovet Alewijnse å levere Glamoxkomponenter kan på ingen måte unnskylde det som her ble gjort.

Bells brudd på forhandleravtalen fra 1986 var av en slik karakter at Glamox var i sin fulle rett til å heve avtalen. Bell har ikke sannsynliggjort sin rett til å kreve opprettholdelse av forhandleravtalen.

Det foreligger heller ingen sikringsgrunn. Glamox leverer, så lenge rettstvisten verserer, på de vilkår som ble satt i forbindelse med hevingen.

En midlertidig forføyning er i dette tilfelle ikke nødvendig for å avverge skade eller ulempe, tvert imot vil en forføyning slik Bell har krevet kun skape vanskeligheter. Det er i praksis ikke mulig å pålegge partene et lojalitetsbasert samarbeid som det ikke er klima for. Selve instituttet midlertidig forføyning passer derfor ikke for det foreliggende tilfelle. Det er manglende forholdsmessighet mellom det Bell vil og kan oppnå med en forføyning og de ulemper dette påfører Glamox.

Dersom namsrettens kjennelse blir opprettholdt må Bell pålegges å stille sikkerhet for de tap og ulemper som Glamox dermed utsettes for.

Forhandleravtalen vil under enhver omstendighet termineres 27. januar 1998. Det er ikke slik at kontraktens varighet forlenges dersom Bell ensidig ønsker det. Forlengelse krever aktivt samtykke fra begge parter. En midlertidig forføyning kan derfor ikke gis varighet slik som i namsrettens kjennelse, slutningens punkt 3.

Glamox AS har nedlagt slik påstand:

"Glamox AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Bell Licht B.V har i det vesentlige gjort gjeldende:

Bells virksomhet ble fra oppstarten i 1982 basert på markedsføring og salg av Glamoxprodukter i Nederland. Fortsatt er ca 55% av Bells omsetning Glamoxprodukter.

Bell har inngått salgsavtaler som er basert på fortsatte leveranser fra Glamox. Heving av forhandleravtalen, med kort avviklingstid, vil medføre omfattende skadevirkninger for Bell.

Bell har tilrettelagt et betydelig salg av Glamoxprodukter i Nederland, enten ved levering av Glamoxkomponenter alene eller i kombinasjon med andre produktkomponenter. Det siste har vært i alle parters interesse. Det er ikke grunnlag for misnøye med Bells mangeårige markedsføring og salg av Glamoxprodukter. Årsaken til at Glamox har hevet avtalen må derfor søkes annetsteds. Glamox' egentlige motiv for å bryte med Bell antas å være etableringen av salgsselskapet Glamox Benelux, tidligere Framaz.

Bell har vært åpen om sine relasjoner til Kotzolt. For Bell var det imidlertid ikke økonomisk interessant å selge Kotzoltprodukter i konkurranse med tilsvarende Glamoxprodukter. Det har formodningen mot seg at Bell skulle ville sette på spill sitt forhold til Glamox. Bell tok da også selvkritikk ved at man hadde markedsført Kotzoltprodukter i 1995-katalogen i konkurranse med tilsvarende Glamoxprodukter. Kataloginnholdet ble endret og Bells ansatte ble instruert om selskapets forpliktelser i forhold til Glamox.

Når det gjelder leveringen av downlights til Shanghai Shipping Company ble det nødvendig å bruke Høvikkomponenter da Glamox ikke klarte å levere tidsnok. Ca 64% av utstyret til de to fartøyene er likevel Glamoxprodukter. Det har ikke vært lagt skjul på at Høvikkomponenter ble bestilt og montert. Det er usannsynlig at Bell skal ha forsøkt å føre rederiet bak lyset på dette punkt. Det er også usannsynlig at Bell ville sette på spill forholdet til elektrofimaet Alewijnse Nijmegen. Dersom det i de aktuelle skipskataloger/manualer er innsatt løsark som indikerer at det dreier seg om Glamoxprodukter, må dette bero på en misforståelse.

Det er i forhandleravtalen av 1986 strenge vilkår for heving. Det er også i juridisk teori antatt at det må kreves vesentlig mislighold for at en eneforhandleravtale skal kunne sies opp. Takket være namsrettens kjennelse får Bell fortsatt leveranser fra Glamox, selv om dette på ulike måter er vanskeliggjort fra Glamox' side.

Glamox har ikke klart å påvise noen holdbar hevingsgrunn. Bell har på sin side sannsynliggjort sitt krav på fortsatt levering, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Det stilles i teori og praksis ikke særlige strenge krav til bevis for sannsynliggjøring, jf Falkanger m.fl., Kommentarer til tvangsfullbyrdelsesloven bind II side 904 med henvisninger.

Bell har likeledes sannsynliggjort sikringsgrunn. Leveringsstopp fra Glamox vil medføre stort omsetningsbortfall for Bell. Denne skadevirkningen kan ikke repareres ved erstatning. Utsiktene til erstatning kan for øvrig ikke hindre midlertidig forføyning, jf Rt-1967-124.

Fortsatt leveranse vil ikke medføre skade eller ulempe for Glamox. Slik skade er i alle fall ikke konkretisert.

Det kan ikke være aktuelt å stille krav om sikkerhet som betingelse for midlertidig forføyning. Derimot bør Glamox pålegges en tvangsmulkt som sikkerhet for gjennomføringen av et pålegg om fortsatt leveranse.

Bell Licht har nedlagt slik påstand:

"1. Romsdal namsretts kjennelse stadfestes.

2. Glamox AS ilegges tvangsmulkt etter rettens skjønn pr dag Glamox AS overtrer sine forpliktelser etter pkt 1.

3. Glamox AS tilpliktes å betale saksomkostninger også for lagmannsretten - med tillegg av morarente fra forfall."

Etter at forhandlingene i lagmannsretten ble avsluttet 13. mars 1997 har Glamox ved prosesskrift av 3. april 1997 begjært reassummering av den muntlige forhandling, jf tvistemålsloven §339 første ledd. Begjæringen bygger på at det i ettertid har lyktes å få tatt kopi av samtlige sider av brukermanualen ombord i fartøyet Yu Jin Xiang, tilhørende Shanghai Shipping Company. Kopien viser et betydelig avvik i forhold til den manualen Bell la fram under rettsmøtet i lagmannsretten. Kopien viser at fartøymanualen inneholder dokumentasjon for Glamoxproduserte downlights, mens det ubestridt er levert Høvik downlights. Det kan etter dette ikke være tvil om at styreformann Ed van Belle har gjort seg skyldig i dokumentfalsk eller medvirkning til dokumentfalsk samt alvorlig brudd på forhandlerkontrakten og krenkelse av Glamox's immaterielle rettigheter. Dette må være tilstrekkelig til å få forhandlingene reassummert, jf Rt-1974-961.

Bell har i prosesskrift av 9. april 1997 motsatt seg reassummering av forhandlingene. Bell har ikke gjort seg skyldig i feil vedrørende dokumentasjonen i manualene og har heller ikke motiv for dette. Glamox's prosesskrift av 3. april 1997 utvider og supplerer tidligere anførsel, men representerer ikke noe vesentlig nytt bevistilbud. Det sist framlagte bevismateriale utgjør ikke noen del av begrunnelsen for kontraktshevingen, ble ikke anført for namsretten og utgjorde ingen vesentlig del av kjæremålet. Fokus forskyves etterhvert som motbevis tilveiebringes.

Samtlige dokumenter vedlagt Glamox's prosesskrift av 3. april 1997 er utarbeidet av installatøren, Alewijnse, ikke av Bell. Bell har utelukkende utarbeidet en mappe med løsblad som angir de ulike produkter som inngikk i det opprinnelige tilbudet fra Bell. Dette omfattet opprinnelig også downlights fra Glamox. Etter at rederiet i samråd med installatøren besluttet å bestille Høvik downlights har Bell utarbeidet ny dokumentasjon for Høvik downlights. Det kan nå konstateres at Alewijnse har gjort seg skyldig i en feil for så vidt som løsbladene som dokumenterte Høvikkomponentene - istedetfor Glamoxkomponenter - ikke ble satt inn i manualen. Bell kan ikke klandres for denne glipp hos Alewijnse. Forholdet er redegjort for i brev av 26. mars 1997 fra Alewijnse til Ed van Belle.

Beslutningen om å velge Høvik downlights ble for øvrig ikke truffet av Bell, men av rederiet i samråd med Alewijnse. Det var tidsriktig leveranse, ikke pris, som gjorde at valget falt på Høvik.

Beskyldninger om dokumentfalsk, kontraktsbrudd eller krenkelse av Glamox's immaterielle rettigheter savner grunnlag.

Det foreligger ikke sentrale nye bevis i saken som tilsier reassummering. Tvistemålsloven §339 første ledd gjelder for øvrig ikke i sak om midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-13.

Partene har inngitt ytterligere 2 prosesskrift hver som i hovedsak gjelder dokumentasjonen vedrørende downlightarmaturene. Partene er enige om at lagmannsretten må kunne ta i betraktning også prosesskrift innkommet etter avslutning av den muntlige forhandling.

Lagmannsretten bemerker:

Sakens bakgrunn framgår av lagmannsrettens innledning og namsrettens kjennelse.

Til begjæringen om reassummering av den muntlige forhandling bemerkes:

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-13 gjelder tvistemålsloven første del, unntatt kapittel 2, og annen del gjelder tilsvarende med mindre unntak følger av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. Tvistemålsloven bestemmelse om reassummering (§339) inngår i lovens tredje del. Ifølge Falkanger m.fl., Kommentar til tvangsfullbyrdelsesloven bind II annen utgave side 956, kan tvangsfullbyrdelsesloven §15-13 ikke fortolkes antitetisk.

Hvorvidt reassummering bør kunne tillates etter muntlig forhandling om kjæremål lar lagmannsretten stå åpent. For det første har Glamox i sitt prosesskrift av 11. april 1997 punkt 3 modifisert begjæringen om reassummering. For det andre er det tvilsomt om bestemmelsen om reassummering får anvendelse ved behandlingen av en midlertidig forføyning, jf ovenfor. For det tredje er det uansett retten som må finne en slik reassummering påkrevd.

Som nevnt i Rt-1974-964 må forutsetningen være at det nye bevis som ønskes ført "umiddelbart og med stor tyngde, peker mot en bestemt løsning av konflikten". Det vises til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 237. Det vises for øvrig til Høyesteretts kjæremålsutvalgs bemerkninger vedrørende tvistemålsloven §403 tredje ledd i Rt-1996-1566 (1568).

Lagmannsretten finner at den supplerende dokumentasjon vedrørende innholdet i brukermanualen som befinner seg i fartøyet Yu Jin Xiang tilhørende Shanghai Shipping Company ikke representerer noe bevis som med stor tyngde peker mot en bestemt løsning av kjæremålssaken. Beskyldningene om dokumentfalsk, kontraktbrudd og krenkelse av Glamox's immaterielle rettigheter er imøtegått. Ut fra Bells redegjørelse finner ikke lagmannsretten grunnlag for de etter måten sterke anklagene som Glamox har framført. Påstanden om dokumentfalsk er ikke underbygget på en slik måte at lagmannsretten kan legge det til grunn for sin avgjørelse. Heller ikke andre av de momenter som Glamox begrunner begjæringen om reassummering med synes å klargjøre faktum bedre i noen bestemt retning enn det som kom fram under den muntlige forhandling. Partene er imidlertid enige om at den etterfølgende skriftveksling kan hensyntas av lagmannsretten, hvilket blir gjort.

Til realiteten:

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b kan midlertidig forføyning besluttes når det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Midlertidig forføyning kan etter lovens §15-6 bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Etter §15-2 annet ledd kan midlertidig forføyning ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyningen blir besluttet.

Det krav som, hvis det er sannsynliggjort, kan grunngi en midlertidig forføyning er Bells krav på å være eneforhandler i Nederland av Glamoxprodukter i henhold til avtalen av 27. januar 1986. Den aktuelle sikringsgrunn, som også må sannsynliggjøres, er knyttet til de økonomiske og andre konsekvenser som leveringsopphør fra Glamox vil påføre Bell.

Partenes mellomværende er regulert av kontrakten av 27. januar 1986. Bestemmelser om varighet og oppsigelse er inntatt i kontraktens kapittel IV, punkt 18 og 19. Punkt 19 - oppsigelse før tiden - nevner ikke eksplisitt den type mislighold som av Glamox er anført som hevingsgrunn, men det er ikke bestridt at vesentlig mislighold, uaktet eksemplifiseringen i kontraktens punkt 19, vil gi grunnlag for ensidig oppsigelse/heving av kontrakten.

Etter kontraktens kapittel II punkt 5 plikter Bell å avstå fra å selge nærmere spesifiserte konkurrerende produkter i Nederland. Videre plikter Bell, med mindre Glamox har skriftlig samtykket, å avstå fra enhver form for markedsføring av konkurrerende produkter såvel utenfor som innenfor kontraktsområdet (Nederland). Ifølge Glamox' hevingsbrev av 29. august 1996, som påtaler brudd på flere av kontraktens punkter, er det først og fremst Bells manglende etterlevelse av forpliktelsene etter kapittel II punkt 5 som er angitt som hevingsgrunn.

Motstykket til Bells forpliktelser etter kontraktens kapittel II punkt 5 er Glamox' forpliktelse etter kapittel III punkt 14, som gir Bell eneforhandlerrett i Nederland, jf namsrettens kjennelse, slutningens punkt 2.

Etter kontraktens kapittel V punkt 24 skal eventuell konflikt mellom partene med utspring i forhandleravtalen voldgis i henhold til ICC's (Det internationale handelskammer) voldgiftsregler. Under forhandlingene i lagmannsretten er det opplyst at voldgiftsprosess er igangsatt i form av begjæring til ICC om utpeking av voldgiftsdommer (e).

Glamox har for lagmannsretten knyttet misligholdsinnsigelsen til to forhold, nemlig Bells påståtte markedsføring av Kotzoltprodukter i form av spredning av kataloger og på annen måte i og utenfor Nederland, og at Bell i forbindelse med leveranse av 1250 downlights til to skip tilhørende Shanghai Shipping Company har utarbeidet manual som uriktig viser at det er montert Glamoxkomponenter og ikke Høvikkomponenter - slik det faktisk ble gjort - i armaturene.

Dersom Bell faktisk har forhold seg slik som Glamox hevder, er lagmannsretten enig med Glamox i at dette representerer klare brudd på Bells plikter etter kontraktens kapittel II punkt 5. Imidlertid finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig godtgjort at Bell har forholdt seg slik at vilkårene for heving er til stede.

Når det gjelder markedsføringen av Kotzoltprodukter i form av katalogspredning, bemerker lagmannsretten for det første at det kun er en mindre del av Kotzoltproduktene som konkurrerer direkte med Glamox' produkter. Når bortses fra denne - begrensede - komponentgruppen, har Glamox ikke hatt noe å innvende mot at Bell har markedsført Kotzoltprodukter i kombinasjon med Glamoxprodukter i form av såkalte pakkeleveranser. Lagmannsretten legger til grunn at slike kombinasjonsløsninger endog har vært til gunst for Glamox.

Det legges videre til grunn at Bell ikke har forestått salg av Kotzoltprodukter i direkte konkurranse med Glamoxprodukter. Innsigelsen gjelder kun markedsføring ved katalogspredning og på messer.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det fra Bells side har vært utvist full åpenhet omkring sammensetningen av de aktuelle kataloger. Etter at ledelsen i Glamox påtalte innholdet av 1995-katalogene, ble innholdet endret ved at informasjon om direkte konkurrerende Kotzoltprodukter ble tatt ut i 1996katalogen. Bell aksepterte kritikk for 1995-katalogen og Bells ledelse innskjerpet i januar 1996 overfor de ansatte de forpliktelser Bell hadde overfor Glamox etter forhandlerkontrakten.

Bell begikk en feil i forbindelse med 1995-katalogen som er beklaget og - i hvert fall i noen grad - korrigert. At det fra Bells side ut over dette på ulike måter kan ha skjedd en promovering av Kotzolt kan lagmannsretten ikke utelukke. Ved at ordningen med såkalte pakkeløsninger har vært akseptert og endog bifalt fra Glamox' side vil det imidlertid etter lagmannsrettens syn lett oppstå en betydelig gråsone hvor markedsføringen på den ene side kan fortone seg som kontraktsstridig og illojal og på den annen side være tjenlig for både Glamox og Bell. Det har ikke vært mulig for lagmannsretten innefor rammen av kjæremålsbehandlingen å danne seg et sikkert bilde av hvilken markedsføring som rent faktisk har foregått og dernest i hvilken grad markedsføringen har vært i strid med forhandleravtalen.

Glamox har ikke ved bevisførselen for lagmannsretten maktet å oppfylle sin bevisbyrde på dette punkt. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at en eneforhandler, som har basert det meste av sin virksomhet på forhandleravtalen, er i en utsatt stilling, og at det som utgangspunkt må kreves et kvalifisert mislighold for at den annen part ensidig kan heve avtalen. Det vises til Bent Iversen, Handelsagenten og eneforhandleren, side 214-217.

Når det gjelder levering av Høvikkomponenter til de 1250 downlights til Shanghai Shipping Company er Bells påståtte kontraktsbrudd at det skal ha vært manipulert med tilhørende katalog/manual slik at rederiet skal ha blitt forledet til å tro at armaturene utelukkende besto av Glamoxkomponenter, jf at slik leveranse skal ha vært ønsket fra rederiets side. Det er fra Bells side ikke bestridt at Høvikkomponenter faktisk ble levert. Årsaken til dette er opplyst å være at Glamox, som fikk forespørselen, ikke var i stand til å levere i tide.

Det har under kjæremålsbehandlingen ikke vært mulig å få full klarhet i hva som har foregått i forbindelse med utarbeidelsen av vedkommende manual, som i større eller mindre grad er bygget på et løsbladsystem. Leveringen av Høvikkomponenter i seg selv kan neppe representere noe kontraktsbrudd ettersom Glamox ikke maktet å levere de bestilte komponenter. Om det skulle være slik at Bell, av hensyn til Shanghai Shipping Company og/eller til elektrofimaet Alewinjnse skulle ha forholdt seg slik som anført av Glamox, vil dette under gitte omstendigheter klart være til skade for Glamox. Uklarhetene om downlightsleveransen er imidlertid slik at lagmannsretten ikke finner å kunne bygge på at det her foreligger et mislighold som kan begrunne heving. Det vises for så vidt til det som ovenfor er sagt om bevisbyrde og vesentlighetskravet når det gjelder heving av en eneforhandleravtale. Opplysninger som er framkommet i de supplerende prosesskrift i tilknytning til begjæringen om reassummering av den muntlige forhandling gir ikke lagmannsretten grunnlag for noen annen konklusjon på dette punkt.

Den bevismessige usikkerhet som knytter seg til de påståtte kontraktsbrudd fra Bells side er av en slik karakter at Bell ikke må finne seg i oppsigelse/heving med en kort avvikling slik Glamox har lagt opp til. Glamox' anførsler om mislighold og kontraktsbrudd er forbundet med slike faktiske og rettslige tvilsspørsmål at de i tilfelle bør undergis en annen type saksbehandling og bevisførsel enn det som er hensiktsmessig i tilknytning til en begjæring om midlertidig forføyning. Endelig svar på hvorvidt grunnlag for kontraktsbrudd foreligger vil kun en rettskraftig avgjørelse gi.

Glamox' heving av kontrakten er møtt med begjæringen om midlertidig forføyning. Det krav som skal sikres er rettighetene etter forhandleravtalen inntil denne er opphørt å gjelde etter avtale eller som følge av rettskraftig avgjørelse. Lagmannsretten viser til at Bells virksomhet for det vesentlige er basert på Glamoxleveransene og at Bell har inngått avtaler om videresalg hvis manglende oppfyllelse kan medføre betydelig tap. Sikringsgrunnen er dermed også sannsynliggjort. Det er kun fortsatte leveranser inntil en ordnet avvikling kan finne sted som kan forhindre betydelig skadevirkning for Bell. Et erstatningskrav, som i neste omgang kan være aktuelt, vil ikke fullt ut kompensere den skade og ulempe som Glamox' heving med tilhørende avviklingsvilkår vil påføre Bell.

Glamox har anført at forføyning som begjært vil påføre Glamox en skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold til Bells interesse i at forføyning blir besluttet, jf forholdsmessighetsprinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd. Med det samarbeidsklimaet som nå eksisterer mellom partene vil det være uhensiktsmessig å gi rettslige pålegg som betinger aktiv, lojal etterlevelse. Et slikt pålegg vil kun skape nye vanskeligheter.

Lagmannsretten kan langt på vei være enig i at midlertidig forføyning kanskje ikke er et fullt ut adekvat tiltak i forbindelse med avviklingen av en ca 15 år gammel eneforhandlerkontrakt. På den annen side har lagmannsretten forståelse for at Bell i den foreliggende situasjon, til tross for voldgiftsklausulen i avtalen, måtte søke å sikre sine interesser på den måten som rettsordenen gir mulighet for. At fortsatt samhandling mellom partene i en avviklingsperiode vil være preget av den konflikt som har oppstått er ikke unaturlig. En slik rammebetingelse for fortsatt samhandling er imidlertid ikke noe argument mot beslutning om midlertidig forføyning. De ulemper som derved påføres Glamox er tross alt mindre enn tilsvarende for Bell.

Lagmannsretten er etter dette i likhet med namsretten kommet til at vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning er oppfylt. Forføyningen innebærer at forhandlerkontrakten fra 1986 forplikter partene inntil annet blir bestemt ved avtale eller rettskraftig avgjørelse. For Glamox medfører dette både en leveringsplikt i forhold til Bell og et forbud mot å levere til andre med sikte på salg til det nederlandske marked, jf namsrettens kjennelse pkt. 2.

Glamox har for det tilfelle at forføyning blir besluttet bedt om at retten som vilkår pålegger Bell å stille sikkerhet for mulig erstatning til Glamox, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Lagmannsretten kan ikke se at det for Glamox knytter seg slik tapsrisiko til fortsatte leveranser til Bell at det betinger sikkerhetsstillelse. Lagmannsretten legger til grunn etter det som er opplyst at Bells økonomiske soliditet er god. Selv om den verserende konflikt skulle virke dempende på Bells økonomiske resultater, er det ingenting som tilsier at selskapet ikke makter å betale leveranser eller andre krav fra Glamox. Det vises for øvrig til at Glamox fra og med kontraktshevingen har betinget seg forskuddsbetaling ved levering fra Molde.

Bell har bedt om at gjennomføring av forføyningen blir sikret ved beslutning om tvangsmulkt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-9, jf §13-14. Lagmannsretten må gå ut fra at Glamox som et seriøst industriselskap respekterer et rettslig pålegg i form av en midlertidig forføyning uten at det besluttes gjennomføringssanksjoner. Det er ikke opplyst at namsrettens kjennelse er blitt neglisjert fra Glamox' side. Det som i denne retning er anført fra Bell m.h.t. treghet med leveranser m.v. er ikke av en slik karakter at det etter lagmannsrettens syn kan begrunne beslutning om tvangsmulkt. Om det skulle vise seg nødvendig vil Bell på et senere tidspunkt kunne fremme begjæring til namsretten om ileggelse av tvangsmulkt.

Saksomkostninger.

Kjæremålet har vært forgjeves og Glamox plikter å erstatte Bell's omkostninger for lagmannsretten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Brunsvig har i sin omkostningsoppgave for lagmannsretten krevet dekket kr 205834,-, hvorav salæret utgjør kr 161000,-, samt forsinkelsesrente fra forfall. For imøtegåelse av begjæringen om reassummering m.v. har advokat Brunsvig fremmet et supplerende salærkrav på kr 7500,- samt utgiftsdekning med kr 314,-, som kommer i tillegg til ovennevnte omkostningsoppgave.

Utgifter til vitnene Schoonmade, Vallard og Kruisman er medtatt med kr 33744,-. De nevnte vitner ble under forhandlingene i lagmannsretten frafalt av advokat Brunsvig med samtykke fra advokat Bernhardt. Lagmannsretten ser ikke at det for kjæremålssakens opplysning var nødvendig å høre disse tre vitnene. Utgiftene i den forbindelse kan på denne bakgrunn ikke belastes Glamox.

Saksomkostninger blir tilkjent for lagmannsretten med kr 179904,-, som finnes nødvendig, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Ved betaling etter forfall betales 12% forsinkelsesrente.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Glamox AS betaler til Bell Licht BV saksomkostninger for lagmannsretten med 179.904 - etthundreogsyttinitusennihundreogfire 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen. Etter utløpet av oppfyllelsesfristen inntrer renteplikt med 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer.