LF-1997-213
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-20 |
| Publisert: | LF-1997-00213 |
| Stikkord: | Saksomkostningsavgjørelse, Barnefordeling, Saksomkostninger, Hevning, Kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 96-613 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00213 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Nina Reiersen, Oslo). Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Fallan Kristensen, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Ole Johan Lund, lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Olaf Jakhelln |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §169, §175, §181, §176, §180 |
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger.
Trondheim byrett avsa 11. februar 1997 kjennelse i sak 96-00613 A med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale B kr 12750,- - kronertolvtusensjuhundreog femti 00/100 i saksomkostninger og det offentlige kr 12169,- - kronertolvtusenetthundreogsekstini 00/100 - til dekning av rettens omkostninger."
A har i rett tid erklært kjæremål til Frostating lagmannsrett for så vidt gjelder slutningens pkt. 2. B har tatt til motmæle.
A har i det vesentlige anført:
Byrettens kjennelse bygger på feil faktum og feil lovanvendelse.
Det er i byrettens kjennelse ikke lagt vekt på Bs motvilje mot å inngå en samværsavtale basert på sønnen Cs egne ønsker. A hadde meget god grunn til å gå til søksmål. C har ikke hatt det bra, hvilket primært skyldes mors motvilje mot å samarbeide med far. Både psykolog T. Sletten, som har vært sakkyndig i tidligere sak mellom partene i Trondheim byrett, og sjefpsykolog J. Årseth, som var ansvarlig ved BUP for utredning av guttens livssituasjon, har overfor A uttalt seg slik at denne ga grunn til søksmålet. Dette er heller ikke tillagt vekt.
På tross av uttalelse fra saksforberedende dommer ved Trondheim byrett i brev av 11. juni 1996, utviklet saken seg slik at det for A fortsatt fremstod som meget aktuelt at han skulle overta omsorgen for sønnen, jf. Cs eget brev til retten.
Retten har uriktig lagt til grunn at guttens vanskelige situasjon skyldes den belastning søksmålet representerer. Dette er ikke dokumentert. A oppfatter det heller slik at årsaken er Bs samarbeidsproblemer rundt samværet, nærmere bestemt hennes manglende vilje til å se guttens ønsker og behov i forhold til far. Selv etter at saken var reist har hun ikke villet samarbeide til guttens beste.
Etter tvistemålsloven §175 skal saksøker erstatte saksøktes omkostninger dersom saken ender uten dom, med mindre utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges ham til last. Det kan i denne saken ikke lastes A at det ikke ble oppnådd enighet om en samværsavtale. Rettens unnlot å holde saksforberedende møte, til tross for at slikt møte er fast praksis i barnefordelingssaker. Et saksforberedende møte ville svært sannsynlig bidratt til forlik.
A har nedlagt slik påstand; etter at retten har korrigert en skrivefeil:
"1. Hver av partene skal bære sine saksomkostninger i sak 96-00613 for Trondheim byrett.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger i kjæremålet."
B har i det vesentlige anført:
Byrettens omkostningsavgjørelse er riktig. Det følger av tvistemålsloven §175 første ledd at A bør bære saksomkostningene.
B, som innledningsvis var selvprosederende og i sluttfasen representert med prosessfullmektig, var hele tiden innstilt på å komme frem til en ordning i saken. Hun tilbød A en samværsordning i tråd med guttens uttrykte ønsker både i samtale med saksforberedende dommer, og senere også i samsvar med den sakkyndiges tilråding i saken. På tross av rettens skriftlige henvendelser til A, med anbefaling av en avtale som bl.a. ga ham samværsrett, valgte han å fortsette søksmålet. Utsagn i prosesskrift av 21. juni 1996 fra A, om at han ville akseptere en løsning i tråd med den sakkyndiges konklusjon, ble ikke fulgt opp i praksis. Et forliksforslag fra B ble også avvist.
Sakens utvikling tilsier at hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd må følges. Omkostningene til den sakkyndige må også dekkes av A da oppnevning har skjedd etter hans forlangende. B fant ikke sakkyndig nødvendig.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. A erstatter B sakens omkostninger i anledning kjæremålet."
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det kun er byrettens omkostningsavgjørelse som er bragt inn til overprøving. Da saken er avgjort ved en hevningskjennelse, har lagmannsretten kompetanse til også å prøve byrettens bevisvurdering, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum og Rt-1988-769.
I byrettens omkostningsavgjørelse heter det:
"Søksmålet er trukket tilbake fra saksøker slik at saken blir å heve.
Saksøkte har krevet tilkjent saksomkostninger, mens saksøker i prosesskrift til Trondheim byrett datert 6. februar 1997 har nedlagt påstand om at hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Retten er kommet til at saksøker i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd bør erstatte motparten saksomkostninger.
Trondheim byrett ved justitiarius Smukkestad anbefalte allerede i brev datert 11. juni 1996 (dok. 4) at partene ble enige om en samværsavtale der det forutsettes at mor fortsatt har den daglige omsorgen.
Saksøker har ikke inntil dagen forut for hovedforhandlingen vært villig til å akseptere dette alternativet. Retten kan ikke se at utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges saksøker til last. Når en tar i betraktning at søksmålet i sin helhet utvilsomt har vært en betydelig belastning for C.
Omkostningsoppgaven fra advokat Marianne Fallan Kristiansen på kr 12750,- godtas.
Retten er også kommet til at saksøker i samsvar med tvistemålsloven §169 bør dekke rettens utgifter til sakkyndig erklæring fra psykolog Tormod Sletten. Det var saksøker som ved prosesskrift datert 21.6.1996 (dok. 6) fremmet begjæring om at Tormod Sletten burde avgi en tilleggserklæring."
Byrettens omkostningsavgjørelse er etter lagmannsretten oppfatning tilstrekkelig begrunnet til at lovanvendelsen og bevisvurderingen kan prøves.
Saken er endt uten dom etter at saksøkeren, A, ved prosesskrift av 29. januar 1997, dagen før hovedforhandling i Trondheim byrett, meddelte retten at saken var frafalt. Hovedregelen etter tvistemålsloven §175 første ledd er, når en sak blir hevet som i dette tilfelle, at saksøkeren skal erstatte saksøktes saksomkostninger. A har imidlertid påberopt unntaksregelen i samme bestemmelse. Begrunnelsen er at det ikke kan legges ham til last at at det ikke ble oppnådd enighet om en samværsavtale.
Ut fra den begrunnelse byretten har gitt for omkostningsavgjørelsen kan lagmannsretten ikke se at feil fakta er lagt til grunn. Lagmannsretten kan heller ikke se at byretten har anvendt loven feil. Kjæremålet blir derfor å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må A betale B s saksomkostninger for lagmannsretten. Hun har oppgitt disse til kr 1500, som i sin helhet oppfattes å være salær til prosessfull- mektigen. Oppgaven finnes nødvendig og legges til grunn, jfr tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.