LF-1997-685

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-30
Publisert:	LF-1997-00685
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 96-344 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00685 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1999-00135K . Kjæremål vedr saksomkostninger forkastet; HR-1999-00158K .
Parter:	Ankende parter: 1. Martin O. Moen, Vistdal. 2. Arild Konrad Mittet, Vistdal. 3. Alvin Bjerkeli, Vistdal. 4. Per og Magny Nerland, Vistdal. 5. Petter Opdal, Vistdal (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland, Dalen). Motparter: 1. Baard Fredvig-Erichsen, Vistdal. 2. Anders Bergset, Vistdal. 3. Greta Bergset, Vistdal. 4. Eldrid Nerland, Vistdal. 5. Kurt Johnny Bergset, 6. Alf Sandnes, Vistdal. 7. Aud Bergset, Vistdal. 8. Wenche Pettersen, Vistdal (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde).
Forfatter:	Lagdommer Nina Mår Tapper, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874), Tvistemålsloven (1915) §180, Hevdslova (1966)

Saken gjelder om gårdsbruk på Bergset i Vistdal - i det alt vesentlige bruk under gnr 103 i Nesset kommune - har beiterett for sau i et utmarks- og fjellområde tilhørende Opdal gnr 109.

Bergset, Opdal og det mellomliggende Nerland består alle av flere bruk. Bare Bergset har bebyggelse og jorder på sørsiden av Vistdalselva. Ved Opdal lengst oppe går inn mot sør en tverrdal, Kjøvdalen, som tvisten knytter seg til. Ut mot hoveddalen og Kjøvdalen ligger området Kleppen, som ubestridt hører under Bergset. Terrenget er slik med bratte lier at det har vært best for Bergset å føre sauen til beite innover hoveddalen på sin side og så opp mot Kleppen - Kjøvdalen rundt berghammere og på stier over aksla. Sauen har da passert gjennom Nerlandsbotn tilhørende Nerland. Nerland er ikke part i saken.

Etter at det sommeren 1994 kom sau fra Opdal inn på nybrottsmark i Nerlandsbotn ble det krevet at Opdal skulle holde i stand skiftningsgjerdet Opdal-Nerland som går ved berghammerene. Gjerdet ble satt i stand i 1994 uten at det ble laget grind eller annen åpning for sau. Bergsetbrukerne som hevder her å ha sluppet sau mot Kleppen og Kjøvdalen i flere generasjoner, forlangte grind.

Ved begjæring av 22. juni 1996 fremsatte Opdalsbrukerne krav om midlertidig forføyning hvoretter Bergsetoppsitterne skulle forpliktes til å holde sauen sin borte fra beiteområdet i Kjøvdalen. Begjæringen ble forkastet ved Romsdal namsretts kjennelse av 10. juli 1996 under henvisning til at det på angjeldende tidspunkt ville være praktisk umulig å gjennomføre et eventuelt forbud.

Ved stevning av 24. juni 1996 reiste Martin O. Moen, Odd Mittet, Alvin Bjerkeli, Per og Magny Nerland og Petter Opdal - alle eiere av bnr under gnr 109, heretter Opdalsbrukene - sak mot Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Berta Bergset, Eldrid Nerland, Ivar Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pettersen - alle unntatt sistnevnte eiere av bnr på Bergset, gnr 103 - med krav om fastsettelsesdom for at Bergset var uberettiget til å slippe sau på beite i Kjøvdalen og til å drive dyrene over området. Bergsetbrukerne motsatte seg kravet.

Romsdal herredsrett avsa den 3. juni 1997 dom i saken med slik domsslutning:

1. De saksøkte har for sine eiendommer rett til å slippe sau på beite i området KleppenKjøvdalen i Vistdal på samme måte som de er berettiget til å drive sine sauer gjennom dette området.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr 31.031 - kroner trettientusenogtrettien -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Martin O. Moen, Odd Mittet, Alvin Bjerkeli, Per og Magny Nerland og Petter Opdal har anket dommen til Frostating lagmannsrett. Arild Konrad Mittet har senere trådt inn i saken i stedet for Odd Mittet. Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Greta Bergset, Eldrid Nerland, Ivar Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pettersen tok til motmæle. Kurt Johnny Bergset har senere trådt inn i saken i stedet for Ivar Bergset.

Ankeforhandling ble holdt 18., 19. og 20. august 1998. Partene og sytten vitner ble hørt. Det ble foretatt befaring.

Saken står i det vesentlige faktisk og rettslig i samme situasjon som for herredsretten. Til partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Martin O. Moen, Arild Konrad Mittet, Alvin Bjerkeli, Per og Magny Nerland og Petter Opdal har i det vesentlige anført:

Bergsetoppsitterne har påberopt seg beiterett på grunnlag av avtale, hevd eller alders tids bruk. Ingen av de påberopte grunnlagene kan føre frem for noen av dem.

Det vises til at skriftlig avtale ikke er fremvist og til at vilkårene for hevd og alders tids bruk ikke er oppfylt, først og fremst fordi arealet ikke er benyttet av Bergseteierne i det omfang de påberoper. En bruksrett kan videre ikke oppnås uten synbar innretning verken ved hevd eller alders tids bruk. Ved hevd er kravet til fast innretning uttrykkelig uttalt i snikhevdsloven av 1874. Det er videre krav om bruk og om god tro.

Det har formodningen mot seg at Bergset skal ha beiterett i

Opdals utmark. Det vises til at brukene samlet er langt større på Bergset enn på Opdal. Det er videre ukjent for Nerland at sauen fra Bergset har brukt stien over deres eiendom og det er ukjent for Opdal at Bergset har benyttet Kjøvdalen til beiteområde for sin sau. Det har vært slått i

Opdalsliene og i Nerlandsbotn frem til 1948-1949. Etter dette tidspunktet har det inntil nylig vært liten aktivitet fra grunneierne i området og det er ikke utelukket at Bergseteierne kan da ha kommet noe sterkere inn med sau i området, men ikke i vesentlig omfang. Slikt tilfeldig og begrenset beite gir ikke grunnlag for beiterett.

Ved vurderingen av spørsmålet om beiterett er omfanget av sau en viktig faktor. Tidligere, opp til 1950, var det maksimalt 100 sau på beite fra Bergset. Sauene ble ikke sluppet samtidig og det kan ikke utelukkes at en og annen sau kan ha tatt veien opp til Kjøvdalen. At det har vært fler, er vanskelig å forene med hva man vet om slått fra tidligere. Verken kravet til bruk eller god tro er oppfylt. Årsaken til at de åtte brukene slapp sin sau til ulik tid og ikke sammen kan ha vært at de var klar over at de ikke var berettiget til å la sauen gå til Kjøvdalen. Adkomsten viser også at Bergsetbrukene ikke har vært i god tro. Dersom de hadde ansett seg berettiget til å beite må det legges til grunn at de hadde sørget for bedre adkomst.

To hovedgjerder, ett i grensen Nerlandsbotn-Opdalsliene og ett ved Kleppelva, har vanskeliggjort sauetråkk fra Bergsetmarka og til Kjøvdalen.

Oppdalingene drev selv sin sau til fjells fra Halsen og langs østsiden av Kjøvelven og over elven på broen nedenfor Bergsetsetra. Denne sauestien ble valgt for å spare slåtteområdet og det er lite sannsynlig at Bergsetingene skulle ha rett til å drive sin sau over det samme området. Dersom Bergsetingene skulle ha en så gunstig avtale så fremstår den som så unik at den høyst sannsynlig ville vært skriftlig. Det er også et viktig moment at det verken i det gamle matrikkeloppgavene eller i noe eiendomsdokument for Opdal eller Bergset kommer noe til syne om den påståtte spesielle beiteretten.

Det fleste Bergsetbrukene har i dag funnet annet beiteområde. Det vises til at Fredvig-Erichsen med bnr 1 og Alf Sandnes med bnr 6 har seter på Bergsetsetra, på østsiden av Kjøvdalen, og Aud Bergset med bnr 7 har seter på samme side. Det er i dag utelukkende Anders Bergset med bnr 2 og Fredvig-Erichsen som benytter Kjøvdalen som beiteområde. Fredvig-Erichsen i noe begrenest omfang idet han i det vesentlige har sin sau på Halsensiden.

Det må være den som påstår å ha særrett på en annen manns eiendom som har tvilsrisikoen.

I dette tilfelle kan Bergset utelukkende ha brukt beiteområdet i Kjøvdalen til streifbeite. Dette er ikke akseptert av Høyesterett som egen rettstype som gir grunnlag for krav på beite.

Opdalsbrukerne har oppfattet Bergsetoppsitterne slik at de for lagmannsretten påberoper seg lokal sedvane. Dette rettsgrunnlaget kreves avvist idet motparten ikke har forberedt seg på å imøtekomme dette. Det vises til at kravet ikke var fremmet for herredsretten.

Etter dette kan Opdalingene ikke se at kravet til avtale, hevd eller alders tids bruk for særrett på deres eiendom er oppfylt.

Martin O. Moen, Arild Konrad Mittet, Alvin Bjerkeli, Per og Magny Nerland og Petter Opdal har nedlagt slik påstand:

1. Eigarane av fylgjande eigedomar på Bergset og Bergsetgjeld har ikkje beiterett for sau på eigedomane til Opdal, gnr. 109 i slåtteliene og i stølsområdet dvs i utmarka på vestsida av Vistdalselva.

1. Baard Fredvig-Erichsen, gnr. 103, bnr. 1.

2. Anders Bergset, gnr. 103, bnr. 2.

3. Greta Bergset, gnr. 103, bnr. 3.

4. Eldrid Nerland, gnr. 103, bnr. 4.

5. Ivar Bergset, gnr. 103, bnr. 5.

6. Alf Sandnes, gnr. 103, bnr. 6.

7. Aud Bergset, gnr. 103, bnr. 7.

8. Wenche Pettersen, gnr. 104, bnr. 1.

2. Alf Sandnes som eigar av opdalseigedomen Storslett, gnr. 109, bnr. 3, har beiterett på Opdal på lik line med dei andre Opdalbruka ut frå skyld eller eit anna delingsgrunnlag.

3. Den juridiske heimelen som bygger på beiterett ut frå lokal sedvane - og som er nytt for lagmannsretten - blir å avvise.

4. Ankemotpartane erstattar sakskostnadene for dei ankande partane for heradsretten og for lagmannsretten.

Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Greta Bergset, Eldrid Nerland, Kurt Johnny Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pettersen har i det vesentlige anført:

Sauen på Bergset har beitet i Opdals utmark århundre etter århundre. Den har fulgt snøsmeltingen fra Nerlandsbotn oppover Opdalsliene til Kjøvdalen. Sauen på Bergset og Opdal har gått om hverandre til alle tider og det har aldri vært noen konflikt. Etter all sannsynlighet foreligger en mer enn 200 år gammel praksis på beiterett. Den har ikke vært omstridt før i 1994.

Det er sannsynligvis en avtale en gang langt tilbake i tid som ligger til grunn for Bergseteiendommenes beiterett i Kjøvdalen. Ordningen med beite i dette området kan ha blitt praktisert lenge før eiendomsgrunnen ble delt, da fjellet var felles og uten eiendomsgrense. Det er ikke enkeltsetrene på Bergset som har inngått avtale med enkeltbruk på Opdal, men Bergsetbruket, gnr 109, som tidlig ervervet beiteretten. Partene har hatt, og har gjensidig nytte av ordningen. Det vises til at Martin Moens sau beiter på Bergsetgrunn på Kleppen.

Et forlik i 1920 som ble inngått mellom gårdene på Helle og Bergset viser også at Bergset hadde beiterett i Opdals utmark. Etter forliket skulle Helle få rett til beite på Blåfjellet ned til Kjøvdalen og Bergset skulle få rett til beite mot Ljøsåbotn. Et slikt forlik kunne Bergsetoppsitterne ikke ha inngått dersom de selv ikke hadde beiterett i området.

Det bestrides at Bergset er mye større enn Opdal. De minste Bergsetgårdene er på 10-12 mål og de største 80-90 mål.

Utmarkslåtten var ikke til hinder for å slippe sau og de oppsatte gjerdene var effektive mot storfe og hest, men intet praktisk hinder for sau.

I 1983 ble det satt opp nytt gjerde mellom Nerlandsbotn og Bergsetmarka fordi det gamle var forfalt. Bergset tok på seg kostnadene med grind, som ble montert slik at sauen kom gjennom, opp i Opdalsliene og videre opp til Kjøvdalen og Kleppen.

Etter §7 i hevdsloven av 9. desember 1966, er hevdstiden ved brukshevd 20 år og 50 år om bruken ikke viser seg av en fast tilstelling. Prinsipalt påberopes at kravene til fast tilstelling er oppfylt slik at 20-årsregelen skal legges til grunn. Det vises til at den gamle stien og åpningen i gjerdet er synbare tegn for Opdalsbrukerne. Men uansett er i hvert fall tidskravet på 50 år oppfylt. Overgangsreglene i hevdsloven av 1966 tilsier at hevdstiden må kunne beregnes med tilbakeregning fra beiteretten ble bestridt i 1994 og reguleres etter bestemmelsene i denne lov.

Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Greta Bergset, Eldrid Nerland, Kurt Johnny Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pettersen har nedlagt slik påstand:

1. Romsdal herredsretts dom stadfestes.

2. Baard Fredvig-Erichsen m.fl. tilkjennes omkostningene for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at i tvisteområdet har beiterett for Bergset bestått i generasjoner, sannsynligvis i hvert fall fra 1772. Da kjøpte en av Baard Fredvig-Erichsens forfedre - Ole Baardsen Berset - Haustengeiendommen, som ligger lenger oppe i Vistdalen enn Opdal. Gården fortsatte imidlertid å ha sine sauer i Kjøvdalen. Først i slutten av 1980/begynnelsen av 1990-årene tok Fredvig-Erichsen i det vesentlige Haustenga i bruk som beiteområde og ønsket da å samle sin sau der. Det lot seg imidlertid ikke gjennomføre fordi sauen, som i generasjoner hadde beitet i Kleppen/Kjøvdalen, konsekvent søkte tilbake dit.

For lagmannsretten ble det som nevnt ført sytten vitner. De vitnene som ikke hadde befatning med saken som eiere av bruk på Bergset, Opdal eller Nerland, var nær alle samstemte i at Bergset hadde hatt beiterett, og har, beiterett i Opdals utmark så lenge noen kunne huske tilbake, og lenger enn det. Tidligere generasjoner hadde informert neste generasjon, som formidlet det videre. Den helt dominerende rettsoppfatning har vært at det beite som ble praktisert hadde et rettslig grunnlag. Hvorvidt denne beiteretten opprinnelig var basert på en avtale er for lagmannsretten vanskelig å fastslå. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at Bergset som nevnt, gjennom flere generasjoner har jaget sin sau inn på det omstridte området om våren og hentet dem på høsten. Det er sannsynlig som anført av Bergseteiendommene, at sauen har fulgt snøsmeltingen. Det er de naturlige topografiske forhold som har satt grenser for og bestemt dyrenes beiting. Det har aldri vært satt opp gjerder mellom utmarksteigene som har avskåret sau fra å komme til Kjøvdalen.

Det fremstår for lagmannsretten som uforståelig at Opdalbrukerne nå påberoper ikke å ha vært klar over denne bruken av Kjøvdalen som beiteområde også for Bergset. Martin O. Moen, som synes å være talsmann for Opdalsbrukene, uttalte under bevisføringen for lagmannsretten at de unnlot å sette opp grind i gjerdet mellom Nerlandsbotn og Opdalsliene fordi Bergseteiendommene da ville "bruke Kjøvdalen som beite i ytterligere 100 år". Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på denne uttalelsen, som kan ha skyldtes en forsnakkelse, men finner at den støtter opp under de øvrige bevis i saken. Lagmannsretten kan etter bevisføringen ikke se at det har vært drevet slått i det omstridte området i et slikt omfang at det har hindret sau i å gå fra Bergsetmarka og til Kjøvdalen. Det har ikke vært gjerder før 1983 som har hindret sau i å gå til sine vante beiteområder. Bergsetbrukene bekostet grind i gjerdet som var satt opp av Nerlandsbrukene.

Det som er forklart om en muntlig forliksavtale som ble inngått mellom Helle og Bergset i 1920, hvorved Bergsetbrukene ga Helleeiendommer rett til beite mot Kjøvdalen visse dager i uken i ca 20 år, styrker oppfatningen av at det faktiske beite hadde et rettslig grunnlag. Lagmannsretten legger etter bevisførselen også til grunn at Opdalingene var kjent med avtalen fra 1920. Det vises her til uttalelse fra vitnet Oluf Hanset, som var uforbundet med partene og Nerlandsbrukene. Opdal bestred ikke da og heller ikke siden Bergsets beiterett før Opdal i 1994 ble pålagt å sette opp gjerde mot Nerlandsbotn.

Beiteretten skriver seg så langt tilbake at det som nevnt er vanskelig for lagmannsretten i ettertid med sikkerhet å fastslå hva som var rettsgrunnlaget for beiteretten. Lagmannsretten finner ikke å kunne utelukke at det som påberopt av Bergset kan ha foreligget en avtale som gir slik beiterett. Det er kanskje det mest sannsynlige. Avtalen er i så fall inngått så langt tilbake i tid at partene mest sannsynlig ikke kunne skrive og den har derfor ikke blitt nedtegnet. Uansett har partene i generasjoner innrettet seg som om slik avtale forelå. Praktiseringen av beiteretten, i gjensidig forståelse av at det forelå et rettsgrunnlag for denne, gir grunnlag for lokal sedvane eller alders tids bruk. Som i Rt-1995-644 finner lagmannsretten ikke grunnlag for å skille mellom disse to rettsgrunnlag, som lett flyter over i hverandre. Av samme grunn finner lagmannsretten ikke holdepunkter for å avvise lokal sedvane fra behandling i saken.

Lagmannsretten ser ikke noe påfallende i at det ikke finnes bekreftelse på Bergsets beiterett i Kjøvdalen i gamle eiendomsdokumenter og oppgaver. Antallet sau synes ikke å ha vært stort, ikke på det enkelte bruk og heller ikke samlet, verken på Bergset eller Opdal, og ikke i forhold til beitene. Fra Opdal ble det drevet en omfattende markaslått i nedre del av Kjøvdalen uten at det er kjent at saudriften førte til konflikter. I dag er det Martin Moen på Opdal og Baard Fredvig-Erichsen på Bergset som driver med sau i noe større omfang. Fredvig-Erichsen samler som nevnt sin sau på ubestridt område på østsiden av Kjøvdalen, selv om han ønsker å beholde sin beiterett over hele Kjøvdalen. Ved siden av Martin Moen er det først og fremst Anders Bergset med 18 vinterforede sau som bruker tvisteområdet fremover Kjøvdalen.

Lagmannsretten er enig med Opdalbrukene i at det er Bergset som har bevisbyrden for beiterett på annen manns grunn. Bevisførselen har imidlertid for lagmannsretten vært så overbevisende, først og fremst ved uttalelser fra uforbundne vitner, at lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at beviskravet for beiterett er oppfylt.

Det dreier seg om en vedvarende og fast beiting på det omtvistede området. Det er ikke bare slik at sau fra Bergset mer tilfeldig har streifet inn der. Bergsetsauen er hentet hjem helt inne fra Kjøvvatnet. Terrenget, tilgjengeligheten og beiteforholdene er slik at beitene i Kleppen-Kjøvdalen går i ett. Bergsets utnyttelse av Kjøvdalen til småfe har vært kjent på Opdal - uten protester frem til nå. Fra Bergset har man latt sauer gå der som om og i den tro at man var berettiget til det.

Det er ingen knapphet på saubeite i Kleppen-Kjøvdalen. På Bergsetsiden er forholdet i dag at Fredvig-Erichsen kjører sin sau opp mot eget område på østsiden av Kjøvdalen. Det er mest Anders Bergset på bnr 2 som driver sau inn i tvisteområdet via Nerlandsbotn.

Konklusjonen er etter dette at den bruk og den rettsoppfatning som inntil nylig må ha foreligget tilsier at Bergsetbrukene har beiterett på Opdalbrukenes utmark i Kjøvdalen.

De ankende parter har hevdet at hver ankemotpart må vurderes for seg. Lagmannsretten er ikke enig i det. Det er det historiske utgangspunkt og forfedrenes bruk av Kjøvdalen som beiteområde for Bergset og den rettsoppfatning som lagmannsretten legger til grunn at forfedrene må ha hatt, som gir beiteretten. Beiteretten er mest sannsynlig tillagt gnr 103 som sådan. Partenes bruk av beiteområde fra de selv overtok og fremover har derfor utelukkende betydning for bevisvurderingen av Bergsetbrukenes beiterett som sådan.

De ankende parters innsigelser synes alle tuftet på et annet bevisgrunnlag enn det lagmannsretten er kommet frem til. Det vises til at både innvendingene mht "snikhevd" og alders tids bruk i det vesentlige er begrunnet med at beite i det omtvistede området ikke har funnet sted i tilstrekkelig grad til å gi grunnlag for de påståtte rettigheter. Lagmannsretten er som nevnt uenig.

Opdalsbrukene har subsidiært påberopt mothevd under henvisning til at flere av Bergsetbrukene nå benytter andre beiteområder. Lagmannsretten kan ikke se at Opdalsbrukene har benyttet området i et slikt omfang at det gir grunnlag for mothevd. Tvert imot synes Kjøvdalen i det vesentlige å være ubenyttet etter slåtten opphørte på slutten av 1940-tallet. En ervervet rett faller ikke bort utelukkende ved ikke bruk.

Domsslutningen utformes noe annerledes enn herredsretten har gjort. Har man beiterett, vil man også ha rett til å drive dyrene gjennom området.

Anken har etter dette vært forgjeves og de ankende parter skal erstatte motpartens omkostninger i anken. Det vises til tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger er krevet med kr 96.724,75, hvorav 74.800 er salær. Ankemotpartens egne utgifter er oppgitt til kr 19.976,75. Advokat Felland har bestridt nødvendigheten av et så høyt salær og de egne utgiftene til ankemotpartene. Lagmannsretten er enig med advokat Felland i at ankemotpartenes personlige utgifter ikke er nødvendige. Advokat Myrsets salær settes til kr 65.000, hvilket må være tilstrekkelig i denne sak, i tillegg kommer advokatens omkostninger med kr 1.948, samlet kr 66.948, og vitneutgifter på kr 1.026,65, samlet og avrundet kr 68.000.

I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring. Omkostningsavgjørelsen ble opprinnelig påkjært. Kjæremålet bortfaller uten hevningskjennelse som følge av realitetsbehandlingen ved dom.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Greta Bergset, Eldrid Nerland, Kurt Johnny Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pettersen har for sine eiendommer beiterett for sau i området Kleppen/Kjøvdalen i Vistdal.

2. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes.

3. Martin O. Moen, Arild Konrad Mittet, Alvin Bjerkeli, Per og Magny Nerland og Petter Opdal betaler in solidium 68.000 - sekstiåttetusen - kroner til Baard Fredvig-Erichsen, Anders Bergset, Greta Bergset, Eldrid Nerland, Kurt Johnny Bergset, Alf Sandnes, Aud Bergset og Wenche Pedersen v/advokat Bjørn Ketil Myrset innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.