HR-1995-41 - Rt-1995-644
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-07 |
| Publisert: | HR-1995-00041 - Rt-1995-644 (188-95) |
| Stikkord: | (Balsfjorddommen, Westerbotndommen), Tingsrett, Beiterett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om beiterett for geit i utmark. Dissens: 4-1
Høyesterett kom til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Som lagmannsretten mente Høyesterett at Solveig Westerbotn kunne bygge en begrenset rett til beite i de ankende parters utmark på den langvarige og festnede praksis med felles beite som var etablert i dette området. Én dommer hadde særmerkander om omfanget av beiteretten. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett 07.12.1991 - Hålogaland Lagmannsrett LH-1992-112 A - Høyesterett HR-1995-00041, nr 303/1993 |
| Parter: | 1. Willy J Bjellmo 2. Inge B Johansen (advokat Inger-Lise N Rekve - til prøve) mot Solveig Westerbotn (advokat Ottar Nilsen) |
| Forfatter: | Tjomsland, Holmøy, Aasland, Smith, Dissens: Backer |
| Lovhenvisninger: | Beiteloven (1961), Servituttlova (1968) §14, §2, Jordskifteloven (1979) |
Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om Solveig Westerbotn, som eier av gnr 50 bnr 9 og 12 i Balsfjord, har beiterett med geit i utmarken til Willy Bjellmo, som er eier av gnr 50 bnr 4 og 13, og Inge Bjørnar Johansen, som er eier av gnr 51 bnr 3 og 4.
Eiendommene ligger på nordsiden av Josefvatn i Balsfjord kommune i søndre del av Midt-Troms. Dette området tilhørte i sin tid det såkalte Moursundgodset eller Bentsjordgodset. I 1833 ble 22 gårdsbruk rundt Balsfjorden utskilt fra Moursundgodset.
Solveig Westerbotns og Willy Bjellmos eiendommer er utskilt etter deling av gnr 50, Vesterbotn. Gården Vesterbotn ble allerede ved skyldsettingen i 1833 delt i to bruk, bnr 1 og 3, og det ble utskilt to like store skogsutmarksteiger. Skogsteigen til bnr 1 ble i 1907 delt ved at bnr 6 ble utskilt. Resten av skogsteigen ble i 1933 delt ved at Solveig Westerbotns eiendom ble utskilt. Skogsteigen til bnr 3 ble delt i 1896 ved at Willy Bjellmos eiendom ble utskilt. Gnr 51 Olsborg ble utskilt fra Moursundgodset omtrent samtidig med Vesterbotn. Inge Bjørnar Johansens eiendom ble utskilt i 1875.
Fra gammelt av har det i dette området vært praktisert felles beite i eiendommenes utmark. Det har ikke her vært gjerder mellom eiendommene. Det er langt flere bruk enn partenes som har deltatt i dette felles beitet.
Først i de senere år har gårdsdriften i dette området blitt spesialisert. Tidligere har den vært basert på et variert grunnlag med et mindre antall av både storfe, sau og geit. I dag foregår det et relativt omfattende beite med sau i utmarken, men også - og det er det denne saken gjelder - en del beite med geit.
Solveig Westerbotn startet for alvor opp med geiter som hovednæring i 1972, og hun har hatt mellom 70 og 90 dyr, samt ca 20 kje, på beite i utmarken. Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen har drevet med storfe siden de overtok brukene på 1970-tallet. Johansen har også en viss skogsdrift.
Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen mener at Solveig Westerbotn ikke har noen rett til å la dyrene beite på deres eiendommer. De mener at den felles beitingen som har funnet sted siden gammel tid, har hatt grunnlag i tålt bruk som den enkelte grunneier ensidig kan bringe til opphør. Bjellmo og Johansen har ikke innvendinger mot sauebeitingen. Derimot har de, sammen med andre grunneiere, protestert overfor Solveig Westerbotn mot geitebeitingen, som de på grunn av skadene på skogen mener er i strid med deres egen utnytting av eiendommene. Skadene består dels i ringbarking av store trær av bjørk og older, og dels i skader på foryngelsen. Protestene førte imidlertid ikke til noe resultat, idet Solveig Westerbotn hevder at hun, som eier av gnr 50 bnr 9 og 12, har beiterett i de ankende parters utmark. Det har, foranlediget av denne tvisten, oppstått atskillig strid om beitingen mellom geitebruket og skogbruket i Balsfjord.
Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen tok 22 januar 1990 ut stevning mot Solveig Westerbotn med krav om erstatning for skade hennes geiter hadde påført skogen, og med påstand om at hun ikke hadde beiterett med geit på deres eiendommer. Erstatningskravet ble senere frafalt.
Nord-Troms herredsrett avsa 7 desember 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Solveig Westerbotn blir frifunnen.
2. Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen betalar ein for begge og begge for ein innen 2 veker frå tilseiinga av domen sakskostnader til Solveig Westerbotn med kr 75942,-."
Herredsretten mente at det i skyldsettingsforretningene fra 1833 kunne innfortolkes en forutsetning om felles beiterett i utmarken til de berørte eiendommer.
Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen påanket herredsrettens dom til lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa 7 juli 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Lagmannsretten hadde en annen begrunnelse enn herredsretten. Den mente at Solveig Westerbotn kunne bygge en begrenset rett til beite i de ankende parters utmark på den langvarige og festnede praksis med felles beite som var etablert i dette området. Utøvelsen av denne beiterett hadde, etter lagmannsrettens mening, kvalitativt ligget nært opp til den såkalte streifbeiterett.
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens utførlige domsgrunner.
Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder i hovedsak lagmannsrettens rettsanvendelse, men de ankende parter har også enkelte innvendinger mot lagmannsrettens bevisvurdering.
Til bruk for Høyesterett er partene og 14 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett, avhørt ved bevisopptak. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken foreligger imidlertid i all hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser.
De ankende parter, Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det har siden forrige århundre vært praktisert felles beite i utmarken i de ankende parters eiendommer, slik det også har vært gjort i den øvrige utmarken i dette området. Beitingen har imidlertid vært av begrenset omfang og ikke til nevneverdig ulempe for grunneierne, og den har derfor vært utøvet som en tålt bruk fra deres side. Dyrene har alltid blitt sluppet ut rett utenfor egen innmark, og de har i hovedsak beitet på egen eiendom. Om de i en viss utstrekning kom inn på naboeiendommene, oppsto ikke dermed noe problem. Det omfattende geiteholdet som ankemotparten startet med tidlig på 1970-tallet, fører til stor skade på de ankende parters skog. Dette er bakgrunnen for at de ankende parter har ønsket å benytte sin rett til å bringe geitebeitingen på eiendommene til opphør. En rekke områder i Nord-Norge står, i forhold til de spørsmål denne saken gjelder, i hovedsak i samme stilling som dette området. Saken berører derfor spørsmål av stor rekkevidde.
De ankende parter er enige med lagmannsretten i at ankemotparten ikke har noe avtalemessig grunnlag for beiterett på deres eiendommer. De dokumentene som foreligger fra skyldsettingen i 1833, gir ikke holdepunkter for at det var meningen at det skulle være rett til felles beite i utmarken.
Det er heller ikke grunnlag for - slik herredsretten har gjort - å innfortolke en forutsetning om gjensidig rett til felles beite i skyldsettingsforretningene fra 1833. Dette måtte i tilfelle bygge på at felles beite var så selvsagt at det ikke var grunn til å nevne det i dokumentene, men en slik situasjon forelå klarligvis ikke. De ankende parter bestrider at det den gang var særlig vanlig med rett til felles beite i utmarken i Nord-Norge. Heller ikke for dette distriktet er det dokumentert noen slik praksis. Ved skyldsettingsforretningene i 1833 var spørsmålet om felles beite ikke en aktuell problemstilling. Omfanget av det totale husdyrholdet og størrelsen på brukene tilsier at utmarksbeite den gang var en overskuddsressurs uten aktuelt reguleringsbehov.
Heller ikke de senere skylddelingsforretninger gir grunnlag for å anta at det ved skyldsettingene i 1833 ble lagt til grunn en slik forutsetning. Det er betegnende at det først var ved de skylddelinger som fant sted på 1930-tallet, da blant annet Solveig Westerbotns og Willy Bjellmos bruk ble utskilt, at det ble bestemt at de utskilte bruk skulle ha "felles havnegang" med de eiendommer de ble utskilt fra. Da var bruksstørrelsen blitt så liten at felles beite fremsto som den naturlige ordningen.
Ankemotparten har ikke ervervet en rett til beite i utmarken ved hevd eller alders tids bruk. En slik rett kan heller ikke grunnes i lokal sedvane.
I tilknytning til disse rettsgrunnlag har de ankende parter kommentert de parts- og vitneforklaringer som er gitt ved bevisopptakene for Høyesterett, og også de forklaringer som ble gitt til Renbetekommisjonen i 1915. Disse forklaringer gir, slik de ankende parter ser det, ikke grunnlag for å hevde at det foreligger en entydig rettsoppfatning om at det i området er en rett for grunneierne til felles beite i utmarken. De ankende parter er uenig i lagmannsrettens bevisvurdering på dette punkt, og mener at det har vært - og fortsatt er - en variert rettsoppfatning i dette spørsmålet. Det vises til at enkelte i sine forklaringer har bestridt at det foreligger en slik ordning, mens andre har uttalt at ordningen bare gjelder innenfor samme gårdsnummer. Et fellestrekk ved de oppfatninger som går ut på at det foreligger en beiterett, er at de bygger på et temmelig ufundert grunnlag. De fleste av vitnene hadde ikke undersøkt dokumentene, og de visste lite om hva som var det rettslige grunnlaget for bruken. Flere av de vitner som avga forklaring ved bevisopptak, må antas å ha vært påvirket av det syn som tjenestemenn ved det lokale landbrukskontoret har gitt uttrykk for.
Adkomstdokumentene ved skylddelingen i 1933, da Solveig Westerbotns slekt ervervet eiendommen, gir ikke grunnlag for at brukets eiere kan ha vært i god tro med hensyn til beiteretten. Den beitingen som fant sted før 1971, var også for tilfeldig til å gi grunnlag for hevdserverv. Det er dessuten tvilsomt om hevdstiden på 50 år her ville vært oppfylt.
De omstendigheter som gjør at det ikke foreligger erverv av beiterett ved hevd, er også til hinder for slikt erverv ved alders tids bruk. Et avgjørende moment er her at beitingen ikke har vært så tyngende for de ankende parters eiendommer at det var oppfordring for eierne til å reagere mot den. De ankende parters syn er, som nevnt, at det tidligere ble praktisert en gjensidig tålt bruk som ikke var til særlig ulempe for de tjenende eiendommer, og som derfor ikke har stiftet noen rett for de bruk som drev beitingen. Det vises til avgjørelsene i Rt-1963-370 og Rt-1983-309.
Beiteretten kan heller ikke forankres i en lokal sedvanerett. Den fellesbeitingen som fant sted i dette området frem til 1970, ga ikke grunnlag for noen slik sedvanerettsdannelse, og det foreligger heller ikke en tilstrekkelig entydig rettsoppfatning blant de berørte. Argumentasjonen blir her langt på vei den samme som for alders tids bruk. Da det er spørsmål om lokal sedvane i strid med beiteloven regler, må det kreves et sterkt bevis for fast praksis i strid med loven i lengre tid og ut fra en oppfatning om at praksisen skjedde på grunnlag av en rettsregel, jf avgjørelsene i Rt-1959-1321 og Rt-1990-1113, som gjelder tilfeller som har fellestrekk med denne saken. Dette gjelder særlig dommen i Rt-1990-1113. Lagmannsretten har på dette punkt stilt for små krav til bevisene.
Blåtindsaken i Rt-1973-452, som lagmannsretten har vist til, gjaldt spørsmålet om gårdbrukere som hadde drevet beite i et område som ble regulert til skytefelt, hadde krav på ekspropriasjonserstatning, og saken er uten interesse for vår problemstilling. Det ble ikke tatt standpunkt til om beitet ble utøvet med grunnlag i en rettighet.
Fellesbeitingen i området for denne saken har vært utslag av tålt bruk fra grunneiernes side, og det er ikke grunnlag for å hevde at den senere har utviklet seg til å bli en servitutt.
Også en såkalt streifbeiterett som lagmannsretten har sammenlignet med, må ha grunnlag i avtale, hevd, alders tids bruk eller lokal sedvanerett. Det nærmere innholdet av streif- beiteretten er for øvrig uklart. Noe grunnlag for streifbeiterett foreligger ikke i dette tilfellet. Det vises til dommene i Rt-1959-1321 og Rt-1990-1113.
Subsidiært hevder de ankende parter at Solveig Westerbotns beiterett er begrenset til den bruk som tradisjonelt har vært utøvet. Hun har en geiteflokk på ca 70 dyr, noe som er langt mer enn det eierne av eiendommen tidligere hadde. En slik besetning innebærer en langt større belastning for de ankende parters eiendommer enn den bruk som begrunner beiteretten. De ankende parter mener å finne støtte for en slik begrensning i avgjørelsene i Rt-1963-370 og Rt-1983-569.
Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen har nedlagt slik påstand:
"1. Solveig Westerbotn har som eier av gnr 50 bnr 9 og 12 i Balsfjord ikke beiterett for geit på gnr 50 bnr 4 og 13 (Willy Bjellmo) og gnr 51 bnr 3, 4 og 6 (Inge Bjørnar Johansen).
2. Solveig Westerbotn dømmes til å betale sakens omkostninger til Willy Bjellmo og Inge Bjørnar Johansen for alle retter."
Ankemotparten, Solveig Westerbotn, har i hovedtrekk anført:
Det har vært meget vanlig med felles beite i utmark på grunnlag av lokal sedvane, særlig i Nord-Norge. Dette fremgår blant annet av redegjørelsen i NOU 1980:49 Revisjon av gjerde- og beitelovgjevinga og av Norske Fjellbeite bind XIV 1974 hvor Malangshalvøya er beskrevet.
Prinsipalt gjør Solveig Westerbotn gjeldende at felles beiterett i utmarken har vært lagt til grunn som en forutsetning ved skyldsettingsforretningene i 1833. Hun viser her til den begrunnelse som herredsretten har gitt, og som hun er enig i. En slik forutsetning ville vært i samsvar med vanlig praksis i Nord-Norge, og da spesielt i områder - som det foreliggende - hvor det også var samisk bosetning. Både ut fra en praktisk og en økonomisk betraktning ville det vært meget vanskelig å ha en annen ordning enn felles beite i utmarken i dette området. At det i forbindelse med skyldsettingsforretningene ble lagt til grunn en slik forutsetning, må anses bestyrket ved den etterfølgende bruk og den rettsoppfatning som er dokumentert under saken.
Subsidiært gjør Solveig Westerbotn gjeldende at den form for felles beite som her har funnet sted over meget lang tid, er et selvstendig grunnlag for hennes beiterett, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Hun kan også slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse for at hun har beiterett, men hun mener at det her er tale om en vanlig beiterett. Den kan ikke sidestilles med en streifbeiterett, slik lagmannsretten har lagt til grunn.
Ankemotparten mener at betingelsene er til stede for rettserverv både ved hevd, alders tids bruk og lokal sedvanerett. Vilkårene for rettserverv vil, i et tilfelle som det foreliggende, langt på vei være de samme i forhold til alle tre grunnlagene. Når det gjelder hevd og alders tids bruk, bestrider ankemotparten at bare bruk etter at eiendommen ble utskilt i 1933 vil være relevant.
Det har i et meget langt tidsrom vært praktisert felles beite i dette området, og det har vært en alminnelig oppfatning at slik beiting på annens utmark har vært noe man har rett til. Det vises til de forklaringer som er gitt til Renbetekommisjonen i 1915, og til parts- og vitneforklaringene ved bevisopptaket for Høyesterett. Disse forklaringene er langt mer entydige enn det de ankende parter hevder. Det er bare et par av vitnene som har uttalt seg i annen retning. Det er ikke fremkommet opplysninger om at det i løpet av den lange perioden med felles beite tidligere har kommet innsigelser mot dette fra grunneierhold. Utviklingen og utbyggingen av gårdsdriften i kommunen har, som påpekt av lagmannsretten, vært basert på eksistensen av en slik beiterett. Det ville nærmest være en katastrofe for jordbruket i Balsfjord, som er Nord-Norges største jordbrukskommune, dersom det frie beite i utmarken må opphøre.
Ankemotparten mener at lagmannsrettens standpunkt har støtte i rettspraksis, og har særlig vist til avgjørelsen i Rt-1963-370. Det saksforholdet som ble behandlet i Rt-1990-1113, står i flere henseender i en annen stilling enn denne saken.
Lagmannsretten har med rette også funnet en viss støtte for sitt syn i premissene - når disse leses i sammenheng - i Blåtindsaken i Rt-1973-452.
Beitingen kan ikke sies å være utslag av tålt bruk, et begrep som også er ukjent for partene i saken. Det er tale om en ordning av beitet som har hatt økonomisk betydning for grunneierne, og som de gjensidig har vært avhengig av og utnyttet. Skulle man likevel komme til at beitingen opprinnelig har grunnlag i tålt bruk, anføres det at den senere har gått over til å bli en rett for de berørte eiendommer.
Det er en vanlig beiterett som grunneierne har i hverandres utmark. Det er ikke grunnlag for, slik lagmannsretten har gjort, å sidestille den med en såkalt streifbeiterett. Subsidiært gjør imidlertid ankemotparten gjeldende at hun har en slik streifbeiterett.
Det bestrides at beiteretten må begrenses til det antall dyr som bruket tradisjonelt har hatt på beite i utmarken. Man må her, slik lagmannsretten har gjort, bygge på det vanlige prinsipp om at beiteretten omfatter det antall dyr som kan "vinterføs" på bruket.
Solveig Westerbotn har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, pkt 1, stadfestes.
2. De ankende parter Willy J Bjellmo og Inge B Johansen dømmes til in solidum å erstatte Solveig Westerbotn saksomkostninger for alle retter med tilsammen kr 258570,50."
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, og jeg kan i det vesentlige også slutte meg til de sentrale deler av lagmannsrettens begrunnelse. Avslutningsvis vil jeg knytte enkelte bemerkninger til spørsmålet om beiterettens innhold.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter til å innfortolke en forutsetning om felles beiterett i skyldsettingsforretningene fra 1833. Dokumentene fra skyldsettingsforretningene omhandler ikke spørsmålet om beiterett, og de kan derfor ikke gi noe grunnlag for å anta at det ved forretningene ble etablert et felles beite i utmarken. De opplysningene som er gitt om "havnegangens" kvalitet, må antas å ha hatt beregningen av skatteskylden som formål. Heller ikke dokumentene fra senere skylddelingsforretninger gir etter mitt syn holdepunkter for å hevde at det ved skyldsettingene i 1833 ble bygget på en slik forutsetning.
Herredsretten har pekt på flere omstendigheter som den mener taler for at en slik forutsetning må ha blitt lagt til grunn. Den viser til at det forut for skyldsettingene i 1833 ble praktisert felles beite i det aktuelle området, og uttaler at det ikke er grunn til å tro at det ved skyldsettingene var meningen å avvikle denne ordningen. Videre fremhever herredsretten at en annen ordning enn felles beite ville ha vært meget problematisk å gjennomføre i praksis på grunn av de topografiske forholdene på stedet. Det kan imidlertid etter mitt syn også hevdes, slik lagmannsretten har gjort, at omfanget av husdyrholdet og størrelsen på de gårdene som ble utskilt i 1833, tilsier at utmarksbeitet den gang var en overskuddsressurs uten aktuelt reguleringsbehov.
Det foreligger ingen opplysninger om at dette spørsmålet ble vurdert ved skyldsettings- forretningene i 1833, og heller ikke om hvilken forutsetning partene i så fall har hatt. De antakelser man kan gjøre om dette i dag, vil måtte bli meget usikre. Jeg kan, med dette som bakgrunn, ikke se at det er grunnlag for å fastslå at det ved skyldsettingsforretningene i 1833 ble etablert en ordning hvor eierne av de utskilte gårdene skulle ha rett til å la dyrene sine beite i hverandres utmark. Dette innebærer imidlertid ikke at man må legge til grunn at en ordning med felles beite kommer i strid med de rettsforhold som den gang ble etablert.
Det avgjørende for meg blir, slik også lagmannsretten stiller problemet, om den langvarige bruk som her har vært utøvet, gir grunnlag for å fastslå en rett til felles utmarksbeite ut fra lokal sedvane eller alders tids bruk. I likhet med lagmannsretten mener jeg at det foreligger et slikt grunnlag, og jeg kan, som allerede nevnt, i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg er enig med lagmannsretten i at det, slik omstendighetene her ligger an, er mest dekkende å si at beiteretten har sitt grunnlag i en lokal sedvanerett. Jeg tilføyer imidlertid at når alle de eiendommer sedvaneretten gjelder, har utøvet bruken i alders tid, slik tilfellet i stor grad er her, vil begrepene lokal sedvanerett og alders tids bruk gli over i hverandre, jf dommen i Rt-1912-433.
Lagmannsretten viser til at det i det aktuelle området i mer enn 150 år har vært praktisert beite i utmarken uten hensyn til eiendomsgrenser, og at det aldri har vært praktisk eller aktuelt å forsøke å holde buskapen på egen eiendom. Det foreligger sparsomme opplysninger om hvorledes beitet ble utøvet i den første tiden, f eks om det ble gjetet. Jeg har imidlertid, etter det som er opplyst i saken, ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering på dette punkt. Felles beite har vært praktisert slik at de dyrene som skulle på beite, ble sluppet ved innmarksgrensen for den enkelte eiendom, og at de så streifet fritt omkring. Dette utmarksbeitet har omfattet både kyr, sauer og geiter. Det er de naturlige topografiske forhold som har satt grensene for dyrenes beiting. Det har aldri vært satt opp gjerder mellom utmarksteigene.
Det historiske utgangspunktet for det felles beitet i området viser, som fremhevet av lagmannsretten, at deltagerne har vært tilnærmet likestilte parter som har hatt gjensidig nytte av ordningen. Denne felles utnyttingen, som har skapt en gjensidig avhengighet mellom gårdene, har vært av vesentlig betydning for næringsgrunnlaget. Utviklingen og utbyggingen av gårdsdriften i området har videre, slik lagmannsretten påpeker, vært basert på eksistensen av en slik beiterett.
Herredsretten og lagmannsretten har, blant annet på grunnlag av umiddelbar vitneførsel, lagt til grunn at det i det aktuelle området har vært en alminnelig oppfatning om at beiting i utmarken uten hensyn til eiendomsgrenser var noe man hadde rett til. De ankende parter har påvist at noen av de forklaringer som er gitt under bevisopptaket, og enkelte av de fremlagte dokumenter, særlig fra de siste årene, har begrenset bevisverdi på dette punkt. Dette svekker imidlertid ikke på avgjørende måte det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter bevisførselen. Jeg legger derfor til grunn at den helt dominerende oppfatning på stedet har vært at gårdbrukerne har vært berettiget til å la dyrene beite i hverandres utmark. Dette var situasjonen både i 1915 da grunneierne ga opplysninger om beiterettighetene til Renbetekommisjonen, og ved de bevisopptakene som nå er holdt til bruk for Høyesterett.
Det er nok så, som de ankende parter har anført, at det til dels kan være uklart hvilket rettslig grunnlag de forskjellige vitner har bygget sin rettsoppfatning på. Man bør imidlertid her ikke stille krav om en mer detaljert underbygd rettsoppfatning på dette punkt. Heller ikke finner jeg å kunne legge særlig vekt på at det nærmere innholdet av beiteretten for enkelte har fremstått som uklart. Det avgjørende må være at den helt dominerende oppfatningen har vært at det beitet som ble praktisert, hadde et rettslig grunnlag.
Tradisjonelt har det felles beite i utmarken skjedd på en måte som neppe var til nevneverdig ulempe for grunneierne. De ankende parter har på denne bakgrunn anført at det ikke tidligere har vært foranledning til å gripe inn, og at det derfor foreligger et tilfelle av tålt bruk. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er en treffende karakteristikk av det som her har skjedd. Det vises til det jeg har sagt om at det felles beite har etablert en gjensidig avhengighet mellom grunneierne, og til at beitet har vært av stor betydning for næringsgrunnlaget. Dersom beitingen var utslag av tålt bruk, ville den enkelte grunneier hatt anledning til når som helst å nekte fortsatt beiting i utmarken, og da uten hensyn til om beitingen var til ulempe for ham. Slik forholdene her har vært, kan jeg ikke se at han kan ha hatt rett til dette.
Jeg tilføyer - på bakgrunn av prosedyren - at lagmannsretten mener å finne en viss støtte for sitt syn i premissene i Høyesteretts avgjørelse i Blåtindsaken, Rt-1973-452. Saken gjaldt spørsmålet om ekspropriasjonserstatning for tapte beitemuligheter ved båndlegging for skytefelt. Det ble ikke tatt standpunkt til om de parter ankesaken gjaldt hadde beiterett i det aktuelle området, eller om det forelå en særlig festnet faktisk bruksutøvelse. Jeg kan på denne bakgrunn vanskelig se at denne avgjørelsen gir veiledning for vår sak.
Jeg er altså kommet til at Solveig Westerbotn kan bygge en begrenset rett til beite i de ankende parters utmark på den langvarige og festnede praksis som er konstatert i det aktuelle området. Den lokale sedvanerett som her foreligger, kan ikke anses begrenset til de eiendommer som omfattes av samme gårdsnummer, og de to ankende parter står derfor her i samme stilling. De betraktninger som jeg forankrer den lokale sedvanerett i, har en videre rekkevidde enn til bare å omfatte partenes eiendommer. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke har foranledning til eller grunnlag for å ta standpunkt til den geografiske utstrekning av området for den lokale sedvaneretten.
Beiterettens innhold og omfang beror på det rettslige grunnlaget for den. Utgangspunktet blir derfor den bruk og den rettsoppfatning som her har foreligget.
Etter lagmannsrettens oppfatning ligger den beiterett det her er tale om, nær opp til begrepet "streifbeiterett" slik dette er omtalt i nyere rettspraksis, jf nærmere om dette i dommen i Rt-1990-1113, hvor det imidlertid ikke ble tatt standpunkt til om det forelå en slik rettsdannelse. Det har senere vært anført at begrepet streifbeiterett reiser uavklarte problemer, og det kan etter mitt syn være tvilsomt om det er til særlig veiledning. Det nærmere innholdet av en rett som er dannet ved lokal sedvanerett vil, som nevnt, avhenge av den bruk som er utøvet, og jeg legger derfor til grunn at begrepet streifbeiterett heller ikke kan ha et helt fast rettslig innhold.
Da det her er tale om en beiterett som har dannet grunnlaget for gårdenes gjensidige næringsmessige utnyttelse av utmarken, finner jeg vanskelig å kunne legge til grunn at det bare er tale om ren streifbeiterett, slik denne er beskrevet i Rt-1990-1113. Det kan likevel reises spørsmål om den bruk som her er utøvet, gir grunnlag for en rett som i alle henseender kan likestilles med en vanlig beiterett.
Jeg nevner at det, så vidt jeg har forstått, ikke har vært praksis i det aktuelle området at dyreeierne har ledet dyrene inn på andres eiendommer. Det er heller ikke praksis for at beiteretten har vært særskilt bortleid. Etter det som er opplyst har det i en viss utstrekning skjedd oppdyrking av utmarken uten at det har vært innhentet samtykke fra de beiteberettigede. Det kan vel også reises spørsmål om grunneierne her kan ha en noe videre adgang til inngjerding av skogsområder enn det som ellers følger av vanlige regler. Men med den ramme saken har hatt for Høyesterett, er det ikke grunn for meg til å ta stilling til disse spørsmål, og ankesaken er heller ikke prosedert med henblikk på det.
De ankende parter har subsidiært gjort gjeldende at ankemotpartens beiterett må begrenses til det antall dyr bruket tradisjonelt har hatt på fellesbeitet. Det er ankemotpartens omlegging av driften til rent geitehold med et større antall dyr som her skaper vansker for de ankende parter. De problemer denne omleggingen medfører for skogsdriften, har jeg tidligere omtalt.
I likhet med lagmannsretten er jeg kommet til at det ikke er grunnlag for å oppstille en slik begrensning som her er gjort gjeldende. Geitehold er en tradisjonell form for husdyrbruk i Balsfjord. Det har i lang tid i en viss utstrekning vært drevet med geit i det aktuelle området. Jeg finner at beiteretten - selv om den er utviklet på grunnlag av lokal sedvane - må kunne tilpasses utviklingen i et moderne husdyrhold i samsvar med det alminnelige prinsipp som er kommet til uttrykk i servituttloven §2. Lagmannsretten uttaler at Solveig Westerbotns besetning av geiter er av normal størrelse, og at den ligger innenfor den ramme som eiendommen kan "vinterfø". Dette er ikke bestridt fra de ankende parters side. Konflikten mellom forskjellige former for bruk må finne sin løsning etter de spesielle regler som gjelder for dette, blant annet i jordskifteloven.
Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Jeg har funnet saken tvilsom, og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende i at Solveig Westerbotn kan bygge en begrenset rett til å beite i de ankende parters utmark på den langvarige og festnede praksis som er konstatert i det aktuelle område. Når det gjelder dette spørsmål, kan jeg i det vesentlige slutte meg til det som førstvoterende har uttalt.
Derimot er jeg uenig med ham i løsningen av det subsidiære spørsmål om det må gjøres spesielle begrensninger i adgangen til å beite med geit ut fra det som har vært vanlig i beiteutøvelse gjennom tidene. Jeg bemerker i denne forbindelse at selv om man har noen spredte opplysninger om beite med et større antall geiter, har det tradisjonelle beite opp til omkring 1970 bestått i beiting med en balansert buskap. Skadene ved en slik beiting har vært begrensede, og de har vært oppveiet av at vedkommende selv kunne beite på andres utmark, og at det ikke var nødvendig med gjeting eller gjerder. Beiting med geit er spesielt skadelig for skog. Jeg viser i denne forbindelse til at servituttloven av 29 november 1968 §14 annet ledd forbyr å hefte beiterett med geit på skog. Når man beiter med så mange som mellom 70 og 90 geiter med tillegg av kje på annen manns skogmark, blir skadene nødvendigvis store, og det blir ikke lenger noen balanse i forholdet mellom partene, som har gjensidig beiterett i hverandres utmark. Jeg mener at en slik ensidig beiting med store flokker av geiter ikke kan begrunnes i den langvarige og festnede praksis som foreligger, og som ikke går på denne form for skadelig beiting.
Det følger av dette at det etter min mening må settes et tak for det antall geiter som Solveig Westerbotn kan beite med på de ankende parters utmark. Det har imidlertid under ankeforhandlingen for Høyesterett ikke vært noen nærmere bevisførsel eller prosedyre om hvilket antall dyr som det er rimelig å feste seg ved, og det er fra de ankende parters side ikke nedlagt noen subsidiær påstand. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, finner jeg på denne bakgrunn ikke å burde gå mer detaljert inn på avgrensingen.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.
Dommer Aasland: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.