LF-1997-825
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-20 |
| Publisert: | LF-1997-00825 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg, Ektefellers formuesforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag namsrett nr. 95-201 D - Frostating lagmannsrett LF-1997-00825 K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A, Oslo. 2. B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Ole Birger Giæver v/advokat Per Wold, Trondheim). Motpart: Z GmbH, Tyskland (Prosessfullmektig: Advokat Klaus Hvidsten, Lysaker). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Terje Bårseth, lagmann Kjell Buer, lagdommer Nina Mår Tapper |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Dekningsloven (1984) §2-2, Ekteskapsloven (1991) §31, Ekteskapsloven (1991), §7-1 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av et utlegg i en boligeiendom som debitors ektefelle alene har grunnbokshjemmel til, jf dekningsloven §2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13.
Namsmannen i Malvik avholdt 10. januar 1995 utleggsforretning for As forretningsgjeld. Det ble gitt utlegg i en ideell halvdel av boligeiendommen - - -veien 8, gnr - - - bnr - - - i Malvik kommune. Hjemmelshaver til eiendommen er As ektefelle, B.
A og B påklaget utleggsforretningen til Midt-Trøndelag namsrett som først 21. juli 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Utleggsforretning nr. T94 -00319, avsagt av namsmannen i Malvik, stadfestes.
2. B og A pålegges å erstatte Z GmbH & co sakens omkostninger med kr 900,- - kronernihundre 00/100."
A og B har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Z GmbH har tatt til motmæle.
A og B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ektefellene har alltid betraktet boligeiendommen som tilhørende Bs rådighetsdel. Partene ble gift i 1968. Eiendommen ble ferdigstilt i 1971 og i sin helhet finansiert gjennom Norske Kommunale Pensjonskasse. B fikk lån gjennom Pensjonskassen pga sitt ansettelsesforhold i Æ AS. Han utførte en betydelig egeninnsats ved byggingen. For å få finansiert boligen solgte han en bil han hadde. Han har alene betjent all gjeld og alle utgifter på boligen.
Ektemannen ble i 1989 utsatt for pågang fra flere kreditorer som følge av sin kones forretningsvirksomhet. Korrespondanse fra denne tiden viser at kreditorene aksepterte at eiendommen utelukkende var eid av ham.
Pågangen fra kreditorene førte til et anstrengt forhold mellom ektefellene. Dette resulterte i at A i 1991 flyttet til Oslo. Ektefellene gjennomførte en separasjon både faktisk og økonomisk. De har siden 1991 hatt fullstendig separat økonomi. Hun har leid egen leilighet i Oslo og har senere alene dekket utgiftene knyttet til leiligheten. Ektemannen har som tidligere dekket alle utgifter i tilknytning til boligen.
A er bosatt i Oslo, noe som bl.a. fremgår av bostedsbevis utstedt av Oslo Folkeregister. Hun skatter også til Oslo kommune.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 kan det tas utlegg i alle formuesgoder som tilhører skyldneren. Presumsjonsregelen i loven §7-13 tredje ledd får ikke anvendelse, da boligeiendommen som nevnt fullt ut tilhører Bs rådighetsdel.
A og B har nedlagt slik påstand:
1. Midt-Trøndelag namsretts kjennelse i sak 201/1995 D oppheves.
2. Utleggsforretning nr. T94-00319 avsagt av Namsmannen i Malvik oppheves.
3. Kjærende part 1 og 2 tilkjennes sakens omkostninger såvel for namsretten som for lagmannsretten med kr 5.000,- og med tillegg av kr 3.515,- til dekning av gebyr for namsrett og lagmannsrett."
Lecomte-Strikcenwarenvertriebs GmbH har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er riktig. Det anses ikke dokumentert eller sannsynliggjort et annet eierforhold enn felleseie med en ideell halvpart på hver, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Boligeiendommen er innbrakt i felleseiet i fellesskap. Boligen er anskaffet fire år etter at ekteskapet ble inngått. Eiendommen besto i felleseiet fra 1971 til ektefellene ble faktisk separert i 1991. Dette peker i retning av at ektefellene har bidratt til ervervet i fellesskap.
At B alene er låntaker er ikke uvanlig, spesielt når finansieringen her er skjedd gjennom hans arbeidsgiver. Hennes bidrag til fellesskapet kan være ytet på annen måte eller gjennom innsats i hjemmet, jf ekteskapsloven §31 tredje ledd.
Det er ikke dokumentert at ektefellene skulle ha adskilt økonomi. Det foreligger ingen ektepakt og felleseie er ikke skiftet. Det er ikke dokumentert hva som ble foretatt i forbindelse med den faktiske separasjonen i 1991.
Det bestrides ikke at A er bosatt i Oslo. Dette har imidlertid ingen betydning i saken.
Z GmbH har nedlagt slik påstand:
1. Midt-Trøndelag namsretts kjennelse i sak 201/1995 D stadfestes.
2. B og A pålegges in solidum å erstatte Z GmbH sakens omkostninger for namsretten med kr 900,- og lagmannsretten med kr 3.600,-, til sammen kr 4.500,-."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse.
Etter dekningsloven §2-2 er hovedregelen at beslag kan tas i et hvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd 1. punktum kan utlegg - når saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold - tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet "hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort". Dersom det foreligger opplysninger som sannsynliggjør at eierforholdet er et annet enn presumert, skal regelen følgelig fravikes.
A og B ble gift i 1968. Ektefellene har vanlig felleseie. Boligeiendommen - - -veien 8 gnr - - bnr - - - i Malvik kommune ble oppført i 1971 og i sin helhet finansiert gjennom Norske Kommunale Pensjonskasse. Hjemmelshaver er B. At ektemannen alene har grunnbokshjemmel til eiendommen, er ikke tilstrekkelig bevis for eneeie, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd 2. punktum.
Det er opplyst at B i sin helhet har finansiert boligen og at han har betalt alle utgifter knyttet til eiendommen. Etter lagmannsrettens mening er dette alene ikke tilstrekkelig til at presumsjonsregelen kan fravikes. Hustruen har etter det som er opplyst drevet egen forretningsvirksomhet også i tiden forut for faktisk separasjon i 1991. Det er sannsynlig at hun i denne perioden har hatt inntekter som har medgått til familiens felles utgifter. Hennes arbeid i hjemmet vil også ha betydning i spørsmålet om hvem som har innbrakt boligen. Det er ikke sannsynliggjort at hennes inntekter eller innsats i hjemmet har vært så beskjeden at den ikke kan vektlegges i denne vurderingen, jf ekteskapsloven §31 tredje ledd. Ektefellene har som nevnt bodd sammen fra 1968 til de ble faktisk separert i 1991. Det har formodningen mot seg at hustruen i denne relativt lange perioden har bidratt så lite til familiens økonomi, også gjennom hennes arbeidsinnsats i hjemmet, at dette ikke får betydning for eierforholdet.
Det fremgår av forarbeidene til ekteskapsloven - Ot.prp.nr. 28 (1990-91) side 59-60 at det ikke er noe vilkår for sameie at innsatsen i hjemmet har vært nødvendig for ervervet, jf også Rt-1975-220.
Det er anført at ektemannen også har finansiert boligen gjennom salg av en bil. De nærmere omstendigheter omkring dette forhold er ikke dokumentert, men det er ikke sannsynliggjort at bilen skulle representere en slik verdi at dette får avgjørende betydning for ervervsspørsmålet.
Etter at ektefellene i 1991 ble faktisk separert, flyttet A til Oslo, mens ektemannen ble boende i fellesboligen. Ektefellene har ikke tatt ut separasjonsbevilling og boet er ikke skiftet. Ektefellene har heller ikke inngått noen avtale som vedrører eiendomsforholdet til boligen. Etter lagmannsrettens mening får dette derfor ingen betydning for utleggsretten. Faktisk separasjon må likestilles med "er gift" i lovens forstand.
Kjæremålet har vært forgjeves. A og B må dekke kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Klaus Hvidsten har på vegne av sin part krevd saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.600,-, som i sin helhet er salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til beløpet, som anses nødvendig, jf tvistemålsloven §176.
I namsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A og B betaler én for begge og begge for én saksomkostninger for lagmannsretten til Z GmbH med 3.600 - tretusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse.