LF-1998-1050
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-18 |
| Publisert: | LF-1998-01050 |
| Stikkord: | Eiendomsgrense |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Trøndelag jordskifterett nr 12l/196 4.0 - Frostating lagmannsrett LF-1998-01050 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Steinar Stensheim, Oppdal 2. Haldor Toftaker, Oppdal (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hovstad, Støren). Motpart: Oppdal Bygdealmenning, Oppdal (Prosessfullmektig: Advokat John J. Stamnæs, Trondheim). |
| Forfatter: | Førstelagmann Sverre Dragsten, formann. Lagdommer Sissel Endresen. Sorenskriver Morten Gunnes |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1950), Jordskifteloven (1979) §81 |
Saken gjelder tvist om grense i høyfjellsterreng mellom bygdeallmenning og private eiendommer.
I august 1964 reiste tre eiere av jordbrukseiendommer i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag krav for jordskifteretten om bruksordning av beitet innen Oppdal Bygdealmenning. Saken ble fremmet ved jordskifterettens vedtak av 2. oktober 1968 som sak nr 12 L/1964-O ved Orkdal jordskifterett. Gjennomføringen av beiteordningssaken har nødvendiggjort avklaring og fastsettelse av ytre grenser for allmenningen i en rekke trakter. I den anledning har jordskifteretten avgjort tvister. Noen av disse tvistene er endelig avgjort etter ankebehandling for lagmannsretten og en tvist er endelig avgjort av Høyesterett, jf Rt-1973-1295.
Tvisten i den foreliggende sak gjelder grensestrekningen i Nonshøområdet beliggende på vestre side av Skarvatnet (869). Her, som i andre trakter, er grensen forsøkt fastlagt i minnelighet. Under en befaring høsten 1982 ble det med sikte på dette gått opp en grense i terrenget som ble innlagt på kart. Grenselinjen ligger stort sett noe over kote 1000 o.h. Styret for Oppdal Bygdeallmenning har senere fastholdt denne linje som grense for allmenningen. Med unntak for to private parter er denne linje senere også tiltrådt av dem som har eiendommer øst for linjen og som har hatt partsstilling for jordskifteretten. De to er Steinar Stensheim, eier av gnr 252 bnr 12 og 15 og gnr 258 bnr 3, og Haldor Toftaker, eier av gnr 230 bnr 15. De to hevder at grensen mellom allmenningen og de tilstøtende private eiendommer i denne trakt følger traseén for et gammelt stengjerde oppe på høyfjellet.
Da det ikke ble oppnådd enighet mellom disse to og bygdeallmenningen, ble tvisten opptatt til avgjørelse av jordskifteretten - nå Sør-Trøndelag jordskifterett - ved hovedforhandling avholdt den 12. juli 1994.
Sør-Trøndelag jordskifterett avsa 27. juli 1998 dom med slik slutning:
"1. Grensa mellom Oppdal Bygdealmenning og privat eiendom i Nonshøområdet følger bygdeallmenningens påstandslinje, innlagt på Ø.kartverk (dok.22).
2. I saksomkostninger for jordskifteretten betaler Steinar Stensheim og Haldor Toftaker - en for begge og begge for en - til Oppdal Bygdeallmenning kr 8000,- -kroneråttetusen-. Saksomkostningsbeløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynning av denne dom.
3. Dommen stilles til påanke straks, jf. jskl. §62 annet ledd."
Steinar Stensheim og Haldor Toftaker har påanket jordskifterettens dom. Ankeerklæringen, datert 28. september 1998, gjaldt prinsipalt saksbehandlingen og subsidiært realitetsavgjørelsen. Ved prosessskrift av 17. januar 1999 er anken vedrørende sakbehandlingen frafalt. Oppdal Bygdeallmenning har prinsipalt påstått anken avvist på grunn av manglende ankesum. Denne påstanden er imidlertid frafalt under ankeforhandlingen, og retten finner ikke grunn til av eget tiltak å avvise ankesaken.
Under ankeforhandlingen 15. juni 1999 avga de to ankende parter og to vitner forklaring. En del nye dokumenter, som er fremlagt for lagmannsretten, ble gjennomgått. Lagmannsretten foretok åstedsbefaring hvorunder deler av partenes påstandslinjer ble iakttatt. Fra partenes side er det i hovedsak gjort gjeldende det samme for lagmannsretten som for jordskifteretten.
De ankende parter, Steinar Stensheim og Haldor Toftaker, har særlig anført:
Det er ikke ført bevis for at området øst for den stenmuren, som påberopes som grense, har vært allmenning. Ved forlikene om gjerder i 1818 og 1828 disponerte slåtteeierne som grunneiere opp til muren, og Staten var den gang ikke inne i bildet. Uansett forståelsen av disse forlikene har i alle fall området øst for muren vært betraktet og behandlet som privat eiendom i lang tid før allmenningen ble solgt av Staten i 1857. Etter gradvis okkupasjon ble området disponert som privat eiendom, og området var ikke med i utskiftningen av allmenningens skogkledte områder i tiden 1860-1863. Allmenningen var heller ikke delaktig i forliket om Nonshøsetra i 1860.
De til allmenningen tilstøtende private eiendommer er fradelt gårder i bygda. Stenmuren på fjellet har vært ansett og praktisert som grense for eiendommene vest for Skarvatnet så lenge at forholdet må ansees for å ha festet seg. Vilkårene for hevd og alders tids bruk er også til stede. Selv om det stort sett er slik at grensen mellom Oppdal Bygdealmenning og tilstøtende gårder følger skogbandet, er det i denne trakt særskilt grunnlag for annet grenseforløp. Her må det legges til grunn at allmenningen ikke strekker seg lenger østover enn til stenmuren.
Subsidiært gjøres gjeldende at eierne av de private eiendommer, ved bruk har ervervet eksklusiv særrett til slått og beite i området opp til stenmuren.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Grensa mellom Oppdal bygdealmenning og privat eiendom i Nonshøområdet følger de gamle steingjerdene i Nonshøene.
Subsidiært: Steinar Stensheim og Haldor Toftaker er som eiere av engesletter og setre ved Skarvatnet i forhold til Oppdal bygdeallmenning eneberettiget til slått og beite i den del av Oppdal bygdeallmenning som ligger øst for de gamle steingjerdene i Nonshøene.
2. Oppdal bygdeallmenning tilpliktes å erstatte Steinar Stensheim og Haldor Toftaker saksomkostninger for jordskifteretten med tillegg av 12% rente p.a. fra 11.08.98 samt saksomkostninger for lagmannsretten.
Ved forsinket betaling påløper renter med 12% p.a."
Oppdal Bygdeallmenning har henholdt seg til jordskifterettens domsgrunner og fremholdt at disse styrkes av de for lagmannsretten fremlagte skylddelingsforretninger. Forretningene beskriver ikke områder ovenfor allmenningens påstand, og de inneholder intet som underbygger eiendomsrett eller antyder bruksrett til områder utenfor de ved forretningene utskilte arealer. Uttrykksmåten i forlikene av 1818 og 1828 er ikke egnet til å vise at det ble tatt sikte på å disponere over eiendom opp til stenmuren. Erverv ved hevd eller alders tidsbruk av eksklusiv særrett til slått og havning på området opptil stenmuren utelukker seg i det det her dreier om allmenningsgrunn. Oppdal Bygdeallmenning har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom av 27.07.1998 stadfestes.
2. Steinar Stensheim og Haldor Toftaker dømmes til - en for begge og begge for en - å betale saksomkostninger til oppdal bygdeallmenning for lagmannsretten."
Lagmannsretten er, når det gjelder grensefastsettelsen, kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.
Det nye dokumentmaterialet, som er fremlagt for lagmannsretten, har ytterligere styrket de grunnlag jordskifteretten har basert sin avgjørelse på.
Jordskifteretten har riktig lagt til grunn at områdene ved Skarvatnet i kjent tid har vært allmenning, men at engslettene langs vatnet, som er tatt i bruk i eldre ukjent tid, ved eierdisposisjoner er gått over til privat eiendom. Det er således her tale om å trekke grense for anerkjente private eiendommer mot allmenning. Spørsmålet blir da hva som har gått over fra allmenning til privat eiendom eller festnet seg som sådan. I slike tilfeller finner en ikke utgangsdokumenter vedrørende overgang fra allmenning til privat eie, og som sier noe om de private eiendommers utstrekning. Avgrensningen av disse må skje på grunnlag av rettslige disposisjoner, bruk og oppfatning. Sentralt blir hvilke arealer som kan sees å ha vært gjenstand for eierdisposisjoner. Da det i det foreliggende tilfelle har dreid seg om slått og havning, blir bruken - som ligger i kjernen av gammel allmenningsbruk - av mindre betydning. Noen fast oppfatning, enn si fra begge hold, har her ikke foreligget.
De ankende parters eiendommer er i likhet med naboeiendommene i egnen fradelt gårder i bygden som de på salgstiden har vært ansett for å tilligge. Når det gjelder Steinar Stensheims eiendommer, er "Bergslettet" gnr 258 bnr 3 fradelt gnr 258 bnr 1, "Håkåenget" gnr. 252 bnr 12 fradelt gnr 252 bnr. 11 og "Skarlia" gnr 252 bnr 15 fradelt gnr 252 bnr 4 ved skylddelingforretninger avholdt h.h.v. 19. oktober 1883, 4. november 1924 og 17. oktober 1953. Haldor Toftakers eiendom "Haugenget" gnr 230 bnr 15 er fradelt gnr 230 bnr 7 ved skylddelingsforretning avholdt 18. september 1897. Samtlige skylddelingsforretninger er tinglyst.
Lagmannsretten finner det ikke riktig å komme nærmere inn på hva som av grensebeskrivelsene i forretningene kan utledes om de ankende parters grenser mot tilstøtende private eiendommer i egnen, således heller ikke om grenser mot Nonshøsetra gnr 230 bnr 14 og i denne forbindelse om hvorvidt det gjerde som ble oppsatt i 1860 er grensegjerde eller ikke. Med sikte på avgjørelsen i den foreliggende sak finner retten det tilstrekkelig å bemerke at det i forretningene ikke er beskrevet grenser helt opp mot den grenslinje som er påstått av Oppdal Bygdealmenning. Det må være klart nok selv om det skulle være slik, som hevdet av ankende parter, at grensebeskrivelsene lider av svakheter.
Grensebeskrivelser i skylddelingsforretninger er i og for seg ikke avgjørende for omfanget av en eiendom som er gjenstand for utskillelse og overdragelse. I mangel av andre opplysninger om salgsobjektets utstrekning må imidlertid slike grensebeskrivelser tillegges sentral betydning som bevismidler. I det foreliggende tilfelle finner lagmannsretten å måtte tillegge grensebeskrivelsene avgjørende vekt. For så vidt bemerkes at det for de ankende parters eiendommer, som for de øvrige eiendommene i egnen, opprinnelig har dreiet seg om slåtteteiger. Etter terrengforholdene og vekstforholdene synes det lite tenkelig at de har betraktet slåttene for å strekke seg lenger oppover fjellet enn til bygdeallmenningens påstandslinje. Om det til tider av de ankende parters hjemmelsmenn har vært slått noe ovenfor (vestenfor) bygdeallmenningens påstandslinje, kan dette etter forholdene ikke tillegges vekt ved avgjørelsen av engslettenes utstrekning oppover mot goldfjellet.
De ankende parter har gjort gjeldende at forlikene av 1818 og 1828 gir klart uttrykk for eierdisposisjon opp til en på fjellet stående stenmur som skal være oppsatt i henhold til disse forlik og som det fortsatt er rester igjen av. Lagmannsretten kan i likhet med jordskifteretten ikke følge de ankende parter i dette. For det første kan intet sluttes av ordlyden. Av uttrykket "Ejere" kan - etter datidenes språkbruk - ikke en gang sluttes at slåttehaverne på den tid betraktet seg som grunneiere til de nedenforliggende slåtteng. Stenmuren ble åpenbart satt opp på høyfjellet av praktiske grunner. Ved å bygge steingjerdet etter denne traseén oppnådde de kortest mulig gjerdehold for effektivt vern for slåttene mot beitedyr vestfra. Vernegjerder er av praktiske hensyn ofte satt opp i utakt med grenser for eiendoms- og bruksrett, og det skjer fortsatt i dag. Oppsettingen av stenmuren kan derfor ikke sees som utslag av eierdisposisjon over arealene opp mot denne. For øvrig viser lagmannsretten til hva jordskifteretten har bemerket vedrørende forlikene om gjerdehold av 1818 og 1828 og om plasseringen av stenmuren. Det tilføyes at spørsmålet om slåttehavernes rett til å sette opp gjerde på allmenningens grunn ikke er adekvat.
De ankende parter har presisert at deres subsidiære påstand tar sikte på eneberettigelse for samtlige eiere av tilstøtende eiendommer på den strekning det her gjelder. Kravet er rettet mot det øvrige fellesskap i allmenningen. Utformingen av påstanden skyldes partsforholdet i denne sak.
Fra de ankende parters side er det imidlertid ikke fremkommet opplysninger om bruk av slikt omfang og av slik varighet og fasthet at det subsidiære kravet kan tas til følge. Som foran bemerket, dreier det seg om bruk av allmenningsgrunn. Det er også først i senere tid at de ankende parters eiendommer er nyttet til dyrehold. Utnyttelsen av området overfor bygdeallmenningens påstandslinje må etter forholdene ha vært svak. De ankende parters subsidiære påstand kan heller ikke tas til følge.
Som det vil ha fremgått, er den foreliggende grensetvist ledd i en bruksordningssak som ble fremmet ved jordskifterettens vedtak av 2. oktober 1968. I følge §98 i den nåværende jordskiftelov, av 21. desember 1979 nr 77, skal da reglene i den tidligere jordskiftelov av 22. desember 1950 nr 2 gjelde for saksbehandlingen i jordskifteretten. Etter den tidligere lov hadde jordskifteretten ikke adgang til å pålegge en part å erstatte motparten utgifter til sakkyndig hjelp. De ankende parter må derfor fritas for å betale motpartens saksomkostninger for jordskifteretten. For ankeinstansen får gjeldende jordskiftelov §81 anvendelse, og lagmannsretten finner at de to ankende parter i henhold til tvistemålslovens §180 første ledd må pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for lagmannsretten.
Oppdal Bygdealmenning krever i henhold til oppgave dekning av utgifter til juridisk bistand med kr 41243,50, hvorav kr 35000,- er salær. Beløpet tilkjennes da det etter omstendighetene ikke finnes høyere enn nødvendig.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom, domsslutningen pkt. 1 stadfestes.
2. Oppdal Bygdealmenning frifinnes for krav om enerett til slått og beite.
3. Innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom betaler Steinar Stensheim og Haldor Toftaker - en for begge og begge for en - til Oppdal Bygdealmenning 41243,50 - førtientusentohundredeogførtitre 50/100 - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.