LF-1998-259
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-08 |
| Publisert: | LF-1998-00259 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 97-500 A og 97-360 A. - Frostating lagmannsrett LF-1998-00259 K. |
| Parter: | Kjærende part: Nille AS, Enebakk (Prosessfullmektig: Advokat Yngve von Ahnen, Oslo). Kjæremotpart: Stein K. Presthus, Trondheim (Prosessfullmektig: Notar Advokat AS v/advokat Torkild Husby, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Lagdommer Sverre Erik Jebens |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §180 |
Saken gjelder saksomkostninger, jf tvistemålsloven §181 annet ledd jf §174 og §172.
Stein K Presthus ble 29. januar 1997 oppsagt fra sin stilling som butikksjef i varekjeden Nille AS. Den 10. mars 1997 anla Nille AS sak ved Trondheim byrett med krav om at Presthus måtte fratre. Presthus fratrådte imidlertid frivillig, og tok så ut stevning ved Trondheim byrett 9. april 1997 med krav om erstatning. Trondheim byrett avsa 19. februar 1998 dom med slik domsslutning:
I Sak nr 500/1997 A
1. Nille AS frifinnes når det gjelder erstatningskravet knyttet til oppsigelsen.
2. Nille AS betaler Svein Ketil Presthus bonus med kr 23700.- kronertjuetretusensjuhundre - i mars måned 1998, samtidig med utbetaling til de øvrige butikksjefer.
3. Nille AS betaler til Stein Ketil Presthus kr 19.000 - kronernittentusen, med oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Nille AS har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen. Presthus har tatt til motmæle. Fratredelsesaken ble hevet, og saksomkostningsspørsmålet i den saken rettskraftig avgjort.
Nille AS har i det vesentlige anført:
Byrettens avgjørelse beror på feil lovanvendelse, og må oppheves. Nille AS vant frem med sitt krav med unntak av post 3. Uenigheten om post 2 dreide seg om tidspunkt for utbetaling. I forhold til post 3 fikk kun Presthus medhold i ca halvparten av kravet på kjøregodtgjørelse.
Byretten har anvendt tvistemålsloven §172 og avgjort saksomkostningsspørsmålet ut fra at det "forelå en viss tvil", jf §172 annet ledd. §172 er ikke anvendelig i dette tilfelle, idet Nille AS ikke vant saken fullstendig.
Uansett forelå det ikke slik tvil at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd kunne komme til anvendelse. Det kreves at tvilen er kvalifisert, jf at byretten kun har lagt til grunn at det forelå en viss tvil.
Saksomkostningsspørsmålet skulle ha vært avgjort i medhold av tvistemålsloven §174, og saksomkostninger burde ha vært tilkjent i medhold av bestemmelsens annet ledd. Det vises til at byretten har uttalt at Nille AS forhold dekkes av samtlige alternativer i annet ledd. Det er kun i forhold til kjøregodtgjørelsen at Presthus delvis vant frem. Dette er et tvistepunkt av mindre betydning, og måtte uansett belyses i saken av hensyn til oppsigelsesspørsmålet.
Uansett er byrettens begrunnelse ikke tilstrekkelig til å prøve lovanvendelsen.
Nille AS har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet oppheves og hjemvises til byretten for ny behandling.
2. Nille AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelse av kjennelsen til betaling skjer."
Stein K. Presthus har i det vesentlige anført:
Byretten har avgjort omkostningene med utgangspunkt i tvistemålsloven §174. Da Presthus i det vesentlige hadde tapt saken fikk ikke §174 første ledd anvendelse. Dette er korrekt lovanvendelse.
Tvistemålsloven §174 annet ledd gir retten en vidtgående adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd. Selv om byretten har funnet at annet ledd tilsier at Nille AS skule ha vært tilkjent saksomkostninger, er oppregningen i annet ledd ikke uttømmende.
Byretten har anvendt et konkret skjønn og latt prinsippet i §172 annet ledd være avgjørende, idet saken hadde voldt en viss tvil. Lagmannsretten kan prøve om dette er riktig lovanvendelse, men kan ikke prøve det konkrete skjønnet eller bevisvurderingen.
Det er heller ikke slike mangler ved begrunnelsen at byrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves. Det stilles ikke store krav til begrunnelsen av en omkostningsavgjørelse, det er tilstrekkelig å vise til bestemmelsen samt redegjøre for relevante hensyn.
Presthus har for øvrig vist til at motpartens omkostningskrav utgjør over 200.000 kroner. Dersom han skal holdes ansvarlig for dette vil det medføre økonomisk ruin.
Stein K Presthus har nedlagt slik påstand:
"1 Byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet stadfestes.
2. Stein Presthus tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente pro anno fra 14 dager etter forkynnelse av kjennelsen og til betaling skjer."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan saksomkostningsavgjørelser påkjæres selvstendig på det grunnlag at avgjørelsen er i strid med loven. I dette ligger at lagmannsretten kan prøve den konkrete rettsanvendelse, ikke bare den generelle lovforståelse. Kjæremålet kan også grunnes i at domsgrunnene er mangelfulle og hindrer prøving av avgjørelsen, eller øvrige feil ved saksbehandlingen som kan ha hatt betydning for resultatet. Lagmannsretten må ved sin prøving legge til grunn førsteinstansens bedømmelse av bevisene i saken.
Presthus krevde erstatning for økonomisk og ikke økonomisk tap begrenset oppad til 750.000 kroner. Videre krevde han 36.860 kroner i reiseutlegg. Nille AS bestred begge disse kravene. Videre krevde Presthus 23.700 kroner i bonus samt saksomkostninger. Uenigheten om bonuskravet angikk utbetalingstidspunktet.
Presthus' krav om erstatning førte ikke frem, og Nille AS fikk medhold i sitt syn på utbetalingstidspunktet for bonusen. Presthus' krav på reiseutlegg ble tatt til følge med 19.000 kroner.
Ved avgjørelsen av de nevnte spørsmål delte byretten seg i et flertall og et mindretall. Flertallet begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
"Når det gjelder sak nr. 500/97 A har Presthus i det vesentlige tapt denne, med unntak for at han har fått medhold i utbetaling av en del av kravet knyttet til reiseregningen. Tvistemålsloven §174 første ledd får imidlertid ikke anvendelse ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.
Det vises for så vidt til §174 annet ledd. Samtlige alternativer i annet ledd andre pkt taler for at saksomkostninger tilkjennes Nille. Oppregningen i andre punktum er imidlertid ikke uttømmende jf annet ledds første pkt. ..... det er prinsippet i tvistemålsloven §172 som blir avgjørende for saksomkostningsspørsmålet. Nille AS har i det vesentlige vunnet saken, men det har vært en viss tvil ved avgjørelsen. Også det flertallet ovenfor har bemerket om at Nille i en viss utstrekning har et medansvar for utviklingen i Trondheimsområdet, får en viss betydning.
Det vises for så vidt til tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. og siste alternativ. Idet flertallet legger avgjørende vekt på at saken har voldt en viss tvil, tilkjennes saksomkostninger ikke."
I forhold til de økonomiske krav saken for øvrig gjaldt, er det krav Presthus vant frem med bagatellmessig. Forholdet må bedømmes etter tvistemålsloven §174, da saken likevel må ansees som dels vunnet, dels tapt, jf Schei "Tvistemålsloven med kommentarer" side 351. Partene skal da som utgangspunkt bære egne saksomkostninger. §174 gir imidlertid en ikke ubetydelig grad av frihet ved saksomkostningsavgjørelsen. Det beror på et konkret skjønn om hovedregelen skal anvendes eller om de forhold som nevnt i annet ledd, eventuelt andre relevante forhold, skal medføre at en part likevel helt eller delvis skal pålegges å erstatte motparten saksomkostningene.
Byretten har uttalt at §174 første ledd ikke får anvendelse, men har drøftet unntakene i §174 annet ledd, og vist til "prinsippet i tvistemålsloven §172". Etter lagmannsrettens oppfatning er det mest nærliggende å forstå avgjørelsen slik at byretten har anvendt tvistemålsloven §174, men samtidig ansett tvil ved den materielle avgjørelsen som et relevant moment også etter denne bestemmelsen. Dette må antas å være korrekt lovforståelse, jf blant annet Rt-1978-1136 og Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer" side 360.
Saksomkostningsspørsmålet er altså løst slik 174 første ledd gir anvisning på, blant annet under henvisning til at saken har voldt en viss tvil. Det må antas at det i et slikt tilfelle ikke kreves en tvil av en slik styrke som tvistemålsloven §172 annet ledd foreskriver, jf at denne bestemmelsen gjelder adgangen til å frita tapende part for omkostningsansvaret.
Det kan spørres om byretten burde ha drøftet omkostningsspørsmålet nærmere, hensett til at den fant at alle alternativene i §174 annet ledd talte for å tilkjenne Nille AS saksomkostninger. Omkostningsavgjørelsen må likevel oppfattes slik at de sistnevnte forhold er blitt ansett som mindre tungtveiende enn det forhold at ingen av partene har vunnet saken helt ut, at Nille AS hadde et medansvar for tvisten og at avgjørelsen hadde voldt en viss tvil. Denne vurderingen kan lagmannsretten ikke overprøve.
Byrettens uttalelse om at tvistemålsloven §174 første ledd ikke får anvendelse ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er isolert sett lite treffende. Den må imidlertid oppfattes slik at byretten ikke har ansett sakens utfall som det eneste avgjørende, men at også andre momenter taler for det resultat som følger av §174 første ledd.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd blir Svein K Presthus å tilkjenne saksomkostninger, som ut fra manglende oppgave skjønnsmessig settes til 1.500 kroner. Han har videre krevd morarenter fra forfall. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nille AS til Svein K Presthus 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.