LF-1998-290

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-06
Publisert:	LF-1998-00290
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 97-01289 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-00290 A.
Parter:	Ankende part: Alma Kristine Sætran, Jakobsli (Prosessfullmektig: Advokat Jørn R. Eldevik, Trondheim). Motpart: Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Margrethe Lund, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Sverre Erik Jebens. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §3-1, §3-2

Saken gjelder krav om erstatning etter en personskade som er inntrådt ved fall på et islagt fortau. Søksmålet er rettet mot den ansvarlige for eiendommen der fortauet ligger, og er basert på reglene om arbeidsgiveransvar, jf skadeserstatningsloven §2-1.

Skaden skjedde den 21. februar 1996 ca kl 15.00, da Alma Kristine Sætran falt på fortauet utenfor Sentrum trygdekontor i Trondheim. Fallet skjedde på hjørnet av Dronningens gate og Krambugata. Alma Sætran gled på isen, støtte mot en murpillar og brakk som følge av dette høyre hånd/håndledd.

Alma Kristine Sætran er født i 1933. Hun har vært ansatt som saksbehandler ved trygdekontoret i 25 år. De siste årene har hun arbeidet i halv stilling, idet hun har hatt 50% uføretrygd. Hun ble sykmeldt fra arbeidet samme dag som skaden skjedde. Fra 1. februar 1997 er hun tilstått full uførepensjon.

Statsbygg Midt-Norge (Statsbygg) overtok ansvaret for trygdekontorets eiendom pr 1. januar 1996. Fra samme tidspunkt overtok Statsbygg arbeidsgiveransvaret for vaktmesteren i bygningen, Sivert Lervåg.

Sætran fremsatte erstatningskrav overfor Statsbygg den 20. april 1996. Kravet omfattet dekning av tapt arbeidsfortjeneste og av utgifter pga skaden. I brev 23. august s.å. bestred Statsbygg at det forelå erstatningsplikt, men fant likevel å kunne dekke tapt arbeidsfortjeneste med kr 7.680,- og dokumenterte egenandeler ved legebesøk med kr 1.290,-.

Ved stevning 28. august 1997 til Trondheim byrett reiste Sætran sak mot Staten v/Planleggings- og samordningsdepartementet, med krav om erstatning. Staten påsto seg frifunnet i tilsvar 19. september s.å. Trondheim byrett avsa 20. januar 1998 dom med denne domsslutning:

1. Staten v/planleggings- og samordningsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

I dommen ble lagt til grunn at gårdens vaktmester hadde oppfylt plikten til å rydde og strø fortauet utenfor trygdekontoret. Det var derfor ikke grunnlag for å holde Staten ansvarlig som arbeidsgiver. Byretten kom av disse grunner ikke nærmere inn på størrelsen av de tapsposter som Sætran krevde erstattet.

Sætran har anket dommen til lagmannsretten. Staten har bestridt grunnlaget for anken, og har henholdt seg til byrettens dom.

Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 27. og 28. oktober 1998. Alma Kristine Sætran møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner. Retten, partene og prosessfullmektigene foretok befaring i og utenfor trygdekontorets eiendom. I forbindelse med ankebehandlingen er det fremlagt enkelte nye dokumenter.

Det bemerkes at Statsbygg fra 1. januar 1998 henhører under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Partenes påstander er endret i tråd med dette.

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten, vises til dennes dom. Saken står i samme stilling som for byretten når det gjelder ansvarsspørsmålet, men det er visse endringer av faktisk art som angår størrelsen av erstatningskravet.

Alma Kristine Sætran har i det vesentlige gjort gjeldende:

Staten er ansvarlig for den skade hun ble påført ved fallet på isen den 21. februar 1996. Grunnlaget for dette er uaktsomt forhold fra vaktmesterens side, noe som utløser arbeidsgiveransvar.

Ifølge Sætrans egen forklaring, som må legges til grunn, var det meget glatt den aktuelle dag, og ikke strødd. Dette støttes av vitneførselen i saken. Flere personer gled på isen, dog uten å falle. Andre måtte støtte seg til husveggen for å komme frem.

Det var dårlig strødd utenfor trygdekontoret mesteparten av vinteren 1995/1996. Hvorvidt vaktmesteren generelt utførte arbeidet tilfredsstillende og hadde gode rutiner er ikke avgjørende. Han burde ha strødd angjeldende dag, men unnlot dette, til tross for at det var meget glatt.

Det kan ikke legges til grunn at vaktmester Lervåg strødde utenfor trygdekontoret mandag 19. februar 1996. Han har ikke selv positivt uttalt dette. Det er også tvilsomt om det ble strødd dagen etter at skaden hadde skjedd.

Vaktmesterens rutiner var ikke tilstrekkelige til å oppfange at det var behov for å strø om morgenen den 21. februar 1996. Hans rutiner omfattet heller ikke en oppfølging av situasjonen ut over dagen. Den tekniske apparatur på vaktmesterens kontor var ikke egnet til å varsle om behov for sandstrøing, men hadde som formål å spare utgifter.

Det må legges til grunn at det angjeldende dag ikke var noe sted utenfor trygdekontoret hvor det vistes at det var strødd. At Alma Sætran beveget seg relativt nær bygningen er også uten betydning for ansvarsspørsmålet. Strøplikten må omfatte også den innerste del av fortauet, fordi det var naturlig å gå der.

Strøplikten fremgår av politivedtektene §32. Den omfatter både fortau og gangbane, dog slik at det ikke er nødvendig å strø i hele fortauets bredde.

Etter skadeserstatningsloven §3-1 omfatter erstatningsplikten både lidt og fremtidig skade, og såvel inntektstap som utgifter. Alma Sætran har innrettet seg på en slik måte at tapet er blitt begrenset. Utgiftene fremstår som klart nødvendige. Erstatningsplikten omfatter også utgifter til stell, tilsyn etc.

Ménerstatning kreves i tillegg. Bakgrunnen for dette er Sætrans medisinske invaliditet, som er skjønnsmessig fastsatt til 25 %.

Alma Sætran har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilpliktes å betale til Alma Kristine Sætran erstatning for lidte og framtidige utgifter, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 1.026.666.

2. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale til Alma Kristine Sætran ménerstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 8.3481.

3. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilpliktes å betale i erstatning for tap i fremtidig inntekt til Alma Kristine Sætran fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 52.665.

4. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilpliktes å betale i erstatning til Alma Kristine Sætran utestående advokatomkostninger forut for stevningen med kr 15.000.

5. Alma Kristine Sætran tilkjennes sakens omkostninger.

Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i hovedtrekk anført:

Sætran er utvilsomt blitt påført skade av økonomisk og ikkeøkonomisk art som følge av hendelsen den 21. februar 1996. Det er imidlertid ikke utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra vaktmester Lervågs side. Betingelsene for å holde Staten ansvarlig som arbeidsgiver er derfor ikke oppfylt.

I faktisk henseende må legges til grunn at Sætran gikk på en betongkant som lå nærmest bygningen, og at hun falt der. Strøplikten i politivedtektene §32 omfatter ikke dette området, men kun det hellelagte fortauet utenfor.

Lervåg er kjent som en pålitelig og grundig vaktmester. Han hadde etablert gode rutiner mht rydding av snø og strøing.

Det var ikke spesielt glatt den dag da skaden inntrådte. Været var kaldt og det var godt vinterføre. Vaktmesteren hadde strødd to dager tidligere, men hadde ikke funnet det nødvendig å strø angjeldende dag. Dette var en forsvarlig vurdering.

Vaktmesteren pleide å strø i vanlig gangbredde på fortauet foran bygningen, og i hele fortauets bredde foran inngangen og på gatehjørnet. Dette er tilstrekkelig i hht politivedtektene. Det kan ikke kreves at strøplikten skal fjerne enhver mulighet for uhell.

Alma Sætrans fall skyldtes etter dette ikke manglende strøing, men var et hendelig uhell. Årsaken til fallet var sannsynligvis at Sætran gikk på betongkanten, i stedet for på det hellelagte området. Også de gående har en aktsomhetsplikt som har betydning i saker som denne.

En eventuell erstatningsutmåling må foretas i hht skadeserstatningsloven §3-1, som omfatter lidte og fremtidige tap og utgifter. I prinsippet erkjennes også plikten til å betale ménerstatning, jf skadeserstatningsloven §3-2. Mottatte forsikringsutbetalinger, som til sammen utgjør ca kr 105000,-, må likevel føre til at ménerstatning her ikke kan kreves.

Merutgiftene som Sætran hevder å være blitt påført er ikke dokumentert. Dette hadde vært fullt mulig. I mangel av dokumentasjon kan utgiftene i det vesentlige ikke kreves dekket. Flere av utgiftene er dessuten unødvendige.

Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter politivedtektene for Trondheim, som har vært i kraft siden 22. mars 1979, har gårdeieren plikt til å strø foran egen eiendom vinters tid, såfremt strøplikten ikke er overtatt av kommunen. Det er på det rene at kommunen ikke har overtatt strøplikten i dette tilfellet.

Innholdet i strøplikten er fastlagt i politivedtektene §32. Etter første punktum i denne bestemmelse «plikter eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk når føret er glatt, å sørge for å strø fortau og gangbane utenfor med sand, ren aske e.l.»

Annet ledd i bestemmelsen gjelder der det i tettbygd strøk ikke er fortau eller gangbane, idet det da skal «strøs langs kanten av kjørebanen». Strøplikten i §32 suppleres med regler om ryddeplikt i §34.

Omfanget av strøplikten, dvs spørsmålet om hvor ofte det skal strøs og i hvilken bredde foran bygningen, fremgår ikke direkte av politivedtektene. Fotgjengernes sikkerhet må imidlertid ivaretas så langt dette er praktisk mulig. Den rettslige vurdering må ta utgangspunkt i dette, samt i etablerte sedvaner og det som kan utledes av rettspraksis.

Lagmannsretten anser det klart at det ikke med utgangspunkt i uttrykket «fortau og gangbane utenfor» i politivedtektene §32 kan oppstilles en plikt for gårdeieren til å strø hele området mellom husveggen og kjørebanen. Som utgangspunkt må det være tilstrekkelig at det strøs slik at fotgjengere kan bevege seg rimelig trygt og passere hverandre. Dette er i tråd med den faktiske gjennomføring av strøplikten, iallfall i Trondheim. Foran inngangspartier til bygninger kan det være grunn til å stille noe strengere krav.

Selv om gårdeieren i utgangspunktet er pålagt en streng plikt, kan det ikke kreves at fortau eller gangbane skal være strødd til enhver tid. Kravet må avpasses etter det som er praktisk gjennomførlig, jf Rt-1979-513.

I rettspraksis er det lagt vekt på om gårdeieren har etablert forsvarlige rutiner mht oppfyllelsen av strøplikten. Fraværet av slike rutiner ville kunne medføre ansvar ved skade, jf Rt-1960-1201. At det generelt er etablert gode rutiner kan på den annen side ikke være til hinder for at erstatningsplikt kan inntre ved skade, dersom det i det aktuelle tilfelle er foretatt en klart uforsvarlig vurdering.

I nærværende sak har gårdens ansvarlige opprettet stilling som vaktmester, hvori inngår som en av arbeidsoppgavene å sørge for rydding og strøing av fortauet vinters tid. Selv for større bygårder kan det ikke av politivedtektene utledes noen plikt til å ansette egen vaktmester. At det er valgt en slik ordning har imidlertid som konsekvens at ansvarsspørsmålet må vurderes i hht reglene om arbeidsgiveransvar, jf skadeserstatningsloven §2-1.

Etter lagmannsrettens syn hadde vaktmester Lervåg etablert forsvarlige rutiner til gjennomføring av strø- og ryddeplikten. Han hadde som fast rutine å undersøke hver morgen om det var behov for å strø, hensett til snøfall, mildvær og forholdene på stedet. Fra sitt kontor holdt han seg løpende orientert om temparaturutviklingen i løpet av dagen, slik at han kunne strø med en gang, dersom forholdene endret seg.

Vaktmesteren har fått de beste skussmål. Lagmannsretten legger til grunn at han generelt sett arbeidet grundig og planmessig.

Etter bevisføringen legges til grunn at vaktmester Lervåg ryddet og strødde fortauet foran trygdekontorets bygning - mot Dronningens gate og Krambugata - om morgenen den 19. februar 1996. Årsaken var at det hadde falt endel snø iløpet av natten. Han strødde i en bredd av noe over 1/2 m, men adskillig mer foran inngangspartiet og på hjørnet mellom Dronningens gate og Krambugata. Området som ble strødd lå et stykke ut fra bygningen, på den del av fortauet som er hellelagt. I tillegg strødde han fra avslutningen av en oppkjørsel for handicappede, som ligger helt inn til bygningen, og frem til midten av fortauet.

Etter lagmannsrettens syn var dette tilstrekkelig. Det kan ikke forventes, enn si forlanges at vaktmesteren i tillegg skulle strø helt inntil bygningen. Fotgjengere og rullestolbrukere må i noen grad innrette seg etter forholdene på stedet, og kan ikke forvente å kunne benytte alle deler av fortauet på huseierens risiko.

Vaktmester Lervåg har som vitne forklart at han om morgenen den 21. februar 1996 på sedvanlig måte vurderte om det var behov for å rydde snø eller å strø. Han konstaterte at det ikke hadde kommet nedbør, og at det heller ikke var spesielt glatt. På dette grunnlag fant han det ikke nødvendig å strø på dette tidspunkt.

Værrapporter fra Værnes viser at det tidlig om morgenen den 21. februar ble målt minus 6,4 C, men at temparaturen steg utover dagen. Det ble målt minus 1,8 C kl 12.00 og minus 0,8 C kl 18.00. Det er opplyst at målingene fra Værnes er representative også for Trondheim.

Flere av vitnene for lagmannsretten har opplyst at det var spesielt glatt utenfor trygdekontorets bygning angjeldende dag. Forklaringene synes å stå i en viss motstrid med det som er referert i byrettens dom. Det er også noe påfallende at ingen fant grunn til å underrette vaktmesteren, og at han heller ikke selv har oppdaget noen endring mht snø- og isforholdene på fortauet.

Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at vaktmesterens vurdering mht behovet for å strø var forsvarlig. Det foreligger da ikke grunnlag for å holde Staten ansvarlig for skaden i hht skadeserstatningsloven §2-1.

I tillegg bemerkes at det etter Sætrans forklaring og det som fremkom under befaringen må legges til grunn at hun ikke gikk på den delen av fortauet hvor det tidligere var strødd, men nærmere bygningen, således i kanten av et ca 1 m bredt betongdekke som ligger helt inn til bygningen. Fallet skjedde idet Sætran skulle svinge til høyre for å gå Krambugata, og på et sted der betongdekket er høyere enn det hellelagte fortau. Det er uvisst om dette kan ha medvirket til at hun falt. Ved å unnlate å gå der fortauet var strødd har hun imidlertid valgt å ikke benytte seg av den økte grad av sikkerhet som hun derved ville ha oppnådd.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Alma Sætrans anke ikke kan føre frem. Hun må tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Regjeringsadvokaten v/advokat Lunde har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 35.000,-, hvorav salær utgjør kr 24.000,-. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten har funnet å kunne opprettholde byrettens omkostningsavgjørelse, idet en viser til den begrunnelse som der er gitt.

Pga endringen i partsangivelsen for Statens vedkommende utformes ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Alma Kristine Sætran 35.500 - trettifemtusenfemhundre - kroner til Staten v/Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.