LF-1998-485

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-11-19
Publisert:	LF-1998-00485
Stikkord:	Rettsforlik
Sammendrag:
Saksgang:	Namdal herredsrett nr. 9700375 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-00485 A.
Parter:	Ankende part: Arne Wigdal, Ler (Prosessfullmektig: Advokat Frode Kirkhus, Trondheim). Motpart: Magnar Namsvatn, Limingen (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hustad, Namsos).
Forfatter:	Lagdommer Nina Mår Tapper. Sorenskriver Hans Hugo Kristoffersen. Mindretall: Lagdommer Ivar Oftedahl, formann
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §286, §125, §180, §278, §283, §285, §287, Avtaleloven (1918) §32, §33, §36

Saken gjelder anke over rettsforlik.

Arne Wigdal, Ler, innga den 30. juli 1997 forliksklage til Røyrvik forliksråd med krav om avtalt arbeidsgodtgjørelse. Som innklaget oppførte han i forliksklagen

1. INTRE AS v/styrets formann, 7894 Limingen

2. Magnar Namsvatn, 7894 Limingen.

Wigdal avsluttet forliksklagen slik:

"INTRE AS v/styrets formann og daglig leder Magnar Namsvatn holdes solidarisk ansvarlig for oppgjøret av min faktura", og han nedla følgende påstand:

1. INTRE AS v/styrets formann og Magnar Namsvatn dømmes til in solidum å betale Arne Wigdal kr 279365,50 m/tillegg av lovens morarente fra 09.06.97.

2. Arne Wigdal tilkjennes saksomkostninger.

Det fremgår av klagen at bakgrunnen for kravet var et avsluttet arbeids- eller samarbeidsforhold mellom Wigdal og Intre AS. Magnar Namsvatn var daglig leder og aksjonær i selskapet og Morten E. Amdahl var selskapets styreformann.

Forliksklagen, vedlagt et eget skjema for forkynnelse og med berammelse av rettsmøte og pålegg om tilsvar, ble av forliksrådet den 8. august 1997 sendt i to eksemplarer i atskilte konvolutter, adressert til "Intre AS v/st.formann og Magnar Namsvatn, 7894 Limingen". I tilsvarsskjemaet som vedlå begge ekspedisjonene, var innklagede angitt på samme måte.

Amdahl underskrev et eksemplar av tilsvarsskjemaet den 19. august 1997, hvori han krysset av for at han ikke godtok påstanden og henviste til et brev fra daglig leder. Namsvatn underskrev et eksemplar av tilsvarsskjemaet den 20. august 1997, med samme avkryssing og med henvisning til et vedlagt brev der han bl.a. påsto at "INTRE AS frikjennes fra noen form for ytterligere utbetalinger til Arne Wigdal...". Han undertegnet brevet "For Intre A/S Magnar Namsvatn".

Forliksrådet avholdt rettsmøte den 2. september 1997 i samsvar med en berammelse som var meddelt i forkynnelsen. Wigdal og Namsvatn møte, men ikke Amdahl. I rettsmøtet ble det inngått et forlik sålydende:

1. Innklagede skal betale kr 279365,50 til Arne Wigdal, 7095 Ler, med månedlige rater på kr 25000,-.

2. Første betaling skjer når beslutningsgruppen for INTERREG. har behandlet og godkjent ny søknad i forbindelse med fase III i prosjektplan, og senest innen 01.01.98.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Bak "Innklaget" i den standardiserte forliksprotokollen ble oppført "Intre AS v/st.formann og Magnar Namsvatn 7894 Limingen."

Protokollen ble underskrevet av forliksrådets medlemmer, Wigdal som klager og av Namsvatn som innklaget. Under Namsvatns signatur og over "innklaget" er det maskinskrevet "Intre AS".

Namsvatn anket forliket til Namdal herredsrett, som den 26. mars 1998 avsa dom med slik domsslutning:

1. Forlik i Røyrvik forliksråd mellom Arne Wigdal og Magnar Namsvatn av 02.09.97 oppheves.

2. Arne Wigdal tilpliktes å erstatte magnar Namsvatn sakens omkostninger med kr 23.915,- - tjuetretusennihundreogfemten 00/100 -, oppfyllelsesfrist er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Det bemerkes for ordens skyld at anke over forlik i forliksrådet avgjøres ved kjennelse etter tvistemålsloven §287 første ledd. Feilen har ikke rettslig betydning.

Wigdal har påanket herredsrettens avgjørelse og Namsvatn har tatt til motmæle. Forhandlingen for lagmannsretten fant sted 20. oktober 1998 i Trondheim. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og dokumentert fra et felles faktisk utdrag.

Wigdal har i det vesentlige anført

- at forliket etter ordlyden entydig forplikter Namsvatn personlig,

- at forliksklagen objektivt sett ikke var til å misforstå,

- at Namsvatn subjektivt måtte forstå at han var innklaget personlig,

- at ekspedisjonene før rettsmøtet bekrefter at Namsvatn også faktisk forsto forliksklagen riktig,

- at Wigdal ikke ville inngått et forlik bare med selskapet,

- at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.

Wigdal har nedlagt slik påstand:

1. Rettsforliket av 02.09.97 stadfestes i sin helhet med INTRE AS v/styrets formann og med Magnar Namsvatn som solidarisk ansvarlig.

2. Arne Wigdal tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Namsvatn har i det vesentlige anført

- at ordlyden i forliket er tvetydig slik det betegner hvem som er innklaget. I selve forliket er Wigdals motpart angitt i entallsform, det står ikke noe om solidaransvar og Namsvatn har underskrevet for Intre AS som innklaget,

- at selv om forliksklagen i formen også er rettet mot Namsvatn, følger av innholdet at den bare gjelder selskapet,

- at Namsvatns tilsvar viser at det var på vegne av selskapet han underskrev,

- at forliksrådets formann som vitne har bekreftet at han oppfattet klagen og forliket som et forhold mellom Wigdal og selskapet,

- at det subsidiært foreligger en saksbehandlingsfeil for så vidt som den tvetydige partsangivelsen beror på at forliksrådet har misforstått forliksklagen og ved sin partsangivelse bidratt til tvetydigheten.

Saksbehandlingsfeilen har utvilsomt påvirket forlikets innhold til skade for Namsvatn. Han ville ikke ha inngått et forlik som omfattet ham personlig, og noe annet rettsgrunnlag enn forliket har ikke Wigdal mot ham,

- at forliket atter subsidiært er ugyldig etter avtaleloven §32, §33 og §36, fordi forliket som overenskomst beror på en villfarelse hos Namsvatn som Wigdal kjente eller måtte kjenne til, og at det i alle tilfelle vil være urimelig at Namsvatn skal bli bundet personlig.

Namsvatn har nedlagt slik påstand:

1. Namdal herredsretts kjennelse (benevnt dom) av 26.03.1998 stadfestes.

2. Arne Wigdal dømmes til å erstatte Magnar Namsvatn hans omkostninger ved ankebehandlingen.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Nina Mår Tapper og sorenskriver Hans Hugo Kristoffersen, er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Forliket har virkning som en rettskraftig dom. Det vises til tvistemålsloven §286 første ledd. Etter annet ledd kan forliket oppheves dersom det rammes av en av de fire angitte grunnene i bestemmelsen. Etter nr 3 kan forliket oppheves når det er tvetydig eller selvmotsigende. Forutsetningen er at mangelen ikke bortfaller ved tolkning.

Den mulige tvetydigheten i saken referer seg til om "Innklagede", som etter forliksteksten er pålagt betalingsforpliktelsen overfor Arne Wigdal, utelukkende henspiller på selskapet Intre AS, eller om også Magnar Namsvatn personlig er inkludert. Usikkerheten i saken er følgelig om forliket også gjelder for Magnar Namsvatn. For at tvilen skal bortfalle ved tolkning må tolkningsresultatet fremstå som relativt klart. Dersom - som i denne sak - tolkningen av forliket fremstår som motstridende og ubestemt må forliket kunne oppheves etter nr 3, selv om flertallet etter en helhetsvurdering, og under tvil, skulle kommet til at forliket ikke omfatter Magnar Namsvatn. Den begrunnede usikkerhet er etter flertallets oppfatning tilstrekkelig til å oppheve forliket i forhold til ham.

Etter flertallets vurdering taler forlikets ordlyd, herunder partenes underskrift, for at forliket ikke omfatter Magnar Namsvatn. Det vises til at innklagede i forliksrådets protokoll, er oppgitt som Intre AS v/styrets formann og Magnar Namsvatn, som den gang var daglig leder i selskapet. Det er nærliggende i denne sammenheng å vurdere Magnar Namsvaten som innklaget for selskapet, og ikke for seg selv. Magnar Namsvatn har utelukkende underskrevet forliket som innklaget for Intre AS. Hertil kommer at betalingsforpliktelsen i forliket ikke er angitt som et solidaransvar. Dette i motsetning til påstanden i forliksklagen. Etter flertallets vurdering støtter utelatelsen at ansvaret hviler på selskapet alene.

Forliksrådets formann, Per Johan Rørvik, avga vitneforklaring. Han uttalte for lagmannsretten at det var "krystallklart" for forliksrådet at Magnar Namsvatn ikke var part i forliket. Det var utelukkende Intre AS og Arne Wigdal som var behandlet som part. Det var forliksrådet som forfattet forliksteksten og som under forlikets tekst oppga Arne Wigdal som klager og Intre AS som innklaget. Magnar Namsvatn var den eneste som møtte for Intre AS. På direkte spørsmål fra administrator til forliksrådets formann, om forliket ga uttrykk for partenes oppfatning svarte formannen et ubetinget ja. Etter formannens syn var det klart at også partene for lagmannsretten, på forlikstidspunktet, mente at forliket utelukkende omfattet selskapet og Arne Wigdal. Hertil kommer at Magnar Namsvatn i tilsvaret til forliksklagen har nedlagt påstand om frifinnelse for Intre AS, og undertegnet som representant for selskapet. Magnar Namsvatns eventuelle personlige ansvar er ikke berørt, hvilket styrker hans forklaring om at han ikke anså seg som part i tvisten for forliksrådet.

På den annen side er det gode grunner for at "Innklagede" også omfatter Magnar Namsvatn personlig. Han er inkludert i forliksklagen. Det kommer til uttrykk både i forliksklagens innledende tekst og i påstanden hvoretter det er krevet solidaransvar. Dersom forliket ikke omfatter Magnar Namsvatn, skulle meglingen vært erklært avsluttet for ham etter tvistemålsloven §285 annet ledd. Så er ikke gjort.

Forliksrådet har som nevnt, betegnet innklagede som Intre AS v/styrets formann og Magnar Namsvatn. Etter tvistemålsloven §278 plikter partene å møte personlig for forliksrådet. Magnar Namsvatn møtte personlig. Kravet i saken gjelder et formueskrav og etter tvistemålsloven §278 første ledd siste punktum kan selskapet møte ved en som er fast ansatt. Magnar Namsvatn var fast ansatt, som daglig leder. Hvorvidt han kunne inngå forlik på selskapets vegne er imidlertid uklart. Det er ikke opplyst at han hadde forliksfullmakt. Arne Wigdal var og er, etter sin forklaring for lagmannsretten, av den oppfatning at Namsvatn møtte både for selskapet og på egne vegne. Uklarhetene omkring selskapets representasjon, Magnar Namsvatns underskrift på forliket i forhold til forliksklagen og forliksrådets tidligere betegnelse av innklagete, medfører etter flertallets oppfatning, at forliket fremstår som tvetydig. På denne bakgrunn blir forliket å oppheve i forhold til Magnar Namsvatn.

Anken har ikke ført frem, og Arne Wigdal pålegges å erstatte Magnar Namsvatns omkostninger. Det vises til tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningene er krevet med kr 29.769,- hvorav kr 22.000,- utgjør salær. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176.

Omkostningen for herredsretten oppheves. Det vises til at Magnar Namsvatn kan bebreides for at det er kommet til sak. Han burde vært klar over at han personlig var innklaget. Forliksklagen er ikke til å misforstå på dette punkt. Det vises til at innklagete er angitt som to, ved nummering og navn. Han skulle derfor klargjort sine forutsettninger for forliksrådet.

Mindretallet, lagdommer Ivar Oftedahl er kommet til at Namsvatns anke over forliket skulle vært avvist av herredsretten.

Forliket er ikke tvetydig og kan ikke fortolkes. Forliksrådet har ikke begått formelle saksbehandlingsfeil. At formannen i forliksrådet kan ha misforstått forliksklagen er uten betydning når klagen er behandlet i samsvar med en riktig forståelse av den.

Siden forliket verken er tvetydig eller beheftet med saksbehandlingsfeil, kan det ikke oppheves på objektive grunnlag etter tvistemålsloven §286 punkt 3 og 4. De påberopte subjektive grunnlag for å kjenne forliket ugyldig som overenskomst etter bestemmelsens punkt 2, kan ikke føre frem.

Tvetydighetsanførselen.

Det fremgår entydig av selve forliket hva det gjelder og hvordan det skal fullbyrdes, og det er objektivt ikke rasjonelt å forstå partsangivelsen i forliket dithen at to fysiske personer er selvstendige partsrepresentanter for ett innklaget selskap. Særlig sett på bakgrunnen av ordlyden i forliksklagen og av forliksrådets behandling av den, er det ikke mulig å misforstå partsforholdet i forliket slik.

Oppsettet i forliksklagen er tradisjonelt, innledet med en formell og klar partsangivelse der Namsvatn personlig er innklaget nr 2, og avsluttet med en like formell og klar påstand om at selskapet og Namsvatn in solidum skal betale Wigdals krav.

Det er ingen motsetning mellom form og innhold i forliksklagen. Riktignok viser klagen at kravet gjelder arbeidsgodtgjørelse med bakgrunn i samarbeidsavtaler mellom Wigdal og selskapet, og en vesentlig del av klagen befatter seg med utviklingen i samarbeidsforholdet.

Avslutningsvis fremgår det likevel klart av forliksklagen at Wigdal bebreider Namsvatn personlig for å ha ført ham bak lyset. Disse bebreidelser fremstår i klagen som Wigdals grunnlag for at selskapet v/styreformannen "og Magnar Namsvatn holdes solidarisk ansvarlig for oppgjøret for min faktura".

I forliksrådets skjema for forkynning m.v. er adressatene angitt identisk med de solidariske motparter i forliksklagens påstand. Forliksrådet sendte også rent faktisk forliksklagen, skjema for forkynning m.v. og tilsvarsskjema i to eksemplarer atskilt i egne konvolutter til samme postnummeradresse uten nærmere stedsangivelse.

Hvorvidt den ene konvolutten var adressert til selskapet og den andre til Namsvatn personlig og om de to ekspedisjonene ble mottatt i samme postkasse, er uten betydning. I alle tilfelle tok Namsvatn og Amdahl hånd om hvert sitt eksemplar. De var begge kjent med at det var avsendt og mottatt to ekspedisjoner.

I Amdahls tilsvar underskrev han som styreformann. Namsvatn underskrev tilsvaret bare med sitt navn, men i et vedlagt brev argumenterte, påsto og underskrev han på vegne av selskapet.

Det avgjørende i saksforberedelsen før rettsmøtet er at verken tekstene i forliksrådets skjema eller selve ekspedisjonsmåten endret noe på den partsangivelse som fulgte av forliksklagen og derfor ikke ga noe nytt eller forsterket grunnlag for tvetydighet eller uklarhet om partsforholdet i saken.

Tvert om bekreftet forliksrådets identiske gjentakelse av klagepåstandens partsangivelse og det faktum at det ble sendt to brev, at den som foresto forliksrådets forberedende behandling må ha oppfattet at det var to innklagede. Da måtte også nødvendigvis den ene av de to være Namsvatn personlig.

Også i forliksprotokollen er angivelsen av hvem som er innklaget identisk med subjektbetegnelsen i klagepåstanden. "Innklagede" i forlikets punkt 1 er både entalls- og flertallform, men den refererer utvilsomt til den flertallsangivelse som har sin opprinnelse i klagepåstanden der det uttrykkelig er gjort gjeldende solidaransvar for to.

Den omstendighet at solidaransvaret ikke er inntatt under dette punkt i forliksprotokollen kan ikke uten andre holdepunkter gi grunnlag for en slutning om at det plutselig bare ble én motpart i saken eller om at det tidligere klare partsforholdet med dette ble uklart. Noen slike holdepunkter er ikke opplyst eller anført. Tvert om er det bekreftet av begge parter og av forliksrådets formann som vitne, at partsforholdet og ansvarsforholdet ikke var tema i rettsmøtet overhodet.

Under Namsvatns underskrift og over "innklaget" har forliksrådet maskinskrevet "Intre AS". Det er ikke opplyst om det var skrevet før eller etter at Amdahls forfall ble registrert. Betydningen av at Amdahl uteble var etter det opplyste heller ikke tema i rettsmøtet, og det er ikke anført at "Intre AS" bevisst ble påført som nevnt.

Fra Namsvatn var det ikke noe annet sted å underskrive. Hvorvidt han hadde kompetanse til å inngå rettsforlik på vegne av selskapet, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Tatt i betraktning at han eksplisitt i forliksklagen var innklaget personlig, at forliksrådet hadde behandlet ham som personlig innklaget og at partsforholdet ikke ble berørt i rettsmøtet, er det objektivt sett ikke tvetydig eller uklart at han i hvert fall underskrev for seg selv.

Det legges etter dette til grunn at parts- og ansvarsforholdet for Namsvatn ikke er mere tvetydig i forliket enn det var i forliksklagen, og forliket kan ikke oppheves på dette grunnlag.

Saksbehandlingsanførselen.

Det var forliksrådets formann som utformet forliket. Han har som vitne forklart at han oppfattet saken og forliket som et forhold mellom Wigdal og selskapet. Hans misforståelse eller fravær av bevissthet om partsforholdet slik det fremgikk av forliksklagen, var ingen saksbehandlingsfeil i seg selv og det er heller ikke anført.

Anførselen synes derimot å gå ut på at misforståelsen hos forliksrådets formann har ledet til at forliket ble uklart eller tvetydig avfattet ved angivelsen av partenes navn, deres personlige fremmøte og hvem som møtte for dem, jf tvistemålsloven §286 nr 4, jf §285 og §283 jf §125.

Anførselen kan ikke føre frem. Noen formelle forsømmelser av betydning er ikke påvist eller påberopt. Det hadde utvilsomt vært mer presist om forliksrådet hadde fulgt oppsettet med innklaget nr 1 og 2 som i forliksklagens innledning. Forliket gjentok imidlertid bare ordrett den klare partsangivelsen i klagepåstanden som var videreformidlet i forliksrådets ekspedisjoner, uten at det ved det ble introdusert noe nytt for så vidt i protokollen fra rettsmøtet.

Når det foran er konkludert med at forliket heller ikke for øvrig er uklart eller tvetydig, er det ingen saksbehandlingsfeil at presisjonsnivået kunne vært høyere.

Ugyldighetsanførselen.

Det er ikke anført og ikke grunnlag for å anføre at Wigdal på noe tidspunkt har ment noe annet enn det som objektivt fremgår av forliksklagen med hensyn til parts- og ansvarsforholdet. Det er heller ikke anvist holdepunkter som kan gi grunnlag for en antagelse om at Wigdal på noe tidspunkt var i ond tro med hensyn til at Namsvatn svevet i villfarelse for så vidt. Namsvatns atter subsidiære anførsel om at forliket er ugyldig som overenskomst etter bestemmelsene i avtaleloven §32 og §33, kan allerede av den grunn ikke føre frem.

Det kan ikke ses bort fra at Namsvatn har hatt subjektive forestillinger og forutsetninger med hensyn til partsforholdet og ansvarsforholdet som var i motstrid til det som objektivt fremgikk av forliksklagen og som var Wigdals mening med den. Sett på bakgrunn av at Namsvatn som selvstendig næringsdrivende, tidligere ordfører i to perioder og daglig leder i en produksjonsbedrift måtte være fortrolig med formelle tekster, fremstår misforståelsen som fjern og spesiell.

Det er en like bemerkelsesverdig og fjern misforståelse når Namsvatn under ankeforhandlingen har hevdet at han underskrev forliket med den oppfatning at betalingsforpliktelsen var betinget av at selskapet ble tilført INTERREG-midler, og at han hele tiden og fortsatt har ansett selskapet som uforpliktet når midlene uteble. Det fremgår helt entydig av forliket at forpliktelsen var ubetinget.

Namsvatn har ikke anført at bristende forutsetninger, villfarelse eller skjult dissens o.l. hos ham i seg selv kan lede til opphevelse eller endring av forliket. I samsvar med disposisjonsprinsippet gås derfor ikke nærmere inn på dette grunnlag. Det bemerkes imidlertid at så lite synbar og lite nærliggende som Namsvatns subjektive forutsetninger i tillfelle var, kunne heller ikke slike anførsler føre frem.

Namsvatn har påberopt avtaleloven §36. Om den generelle anvendelse av bestemmelsen på rettsforlik, vises til Rt-1989-90 og særlig til flertallsvotumet.

Rent konkret fremstår det ikke som opprinnelig urimelig at Namsvatn i forliket ble gjort personlig ansvarlig i forhold til Wigdal, tatt i betraktning Namsvatns faktiske og rettslige hovedrolle i selskapet og at han var den person Wigdal hele tiden hadde forholdt seg til og mente seg lurt av.

Etter omstendighetene da forliket ble inngått, fremstår det for øvrig ikke som mer urimelig og ubalansert at Namsvatn solidarisk med selskapet skulle ha påtatt seg betalingsansvaret, enn at Wigdal skulle ha nøyet seg med tvangsgrunnlag mot en liten bedrift i oppstartingsfasen som var avhengig av offentlig støtte for å overleve og for å oppfylle sin forpliktelse i forhold til ham.

Den omstendighet at Namsvatn ble alene med gjeldsansvaret fordi hans selskap gikk konkurs i 1998, representerer ikke etterfølgende urimelighet i forhold til forliket. Det følger av at meningen med partsangivelsen og solidaransvaret i forliksklagen og den objektive forståelse av forliket, nettopp måtte være at Wigdal kunne forholde seg til Namsvatn personlig dersom han ikke sørget for at selskapet gjorde opp for seg eller dersom selskapet gikk overende.

Kjennelse avsies i samsvar med flertallets konklusjon.

Slutning:

1. Namdal herredsretts kjennelse (benevnt dom) av 26. mars 1998 punkt 1 stadfestes.

2. Omkostningene for herredsretten oppheves.

3. Arne Wigdal betaler 29.769 - tjuenitusensjuhundreogsekstini - kroner til Magnar Namsvatn i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.