LF-1998-500
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-07 |
| Publisert: | LF-1998-00500 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr. 9700382 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-00500 A. |
| Parter: | Ankende part: Einar Bakken, Kyrksæterøra (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Nicolaisen, Trondheim). Motpart: Sparebanken Midt-Norge v/styrets formann, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvello, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann, lagdommer Mats Stensrud, ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, Avtaleloven (1918) §33, §36, §176, §180, §287, §378 |
Saken gjelder anke over et rettsforlik, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2 og §287. Rettsforliket er inngått i herredsretten i en sak om gyldigheten av en kausjonsforpliktelse.
Sparebanken Midt-Norge innvilget den 15. august 1989 et lån på kr 650000,- til Kjell Rundgreen, som denne skulle benytte til kjøp av bolig. Lånet ble sikret ved pantobligasjon i boligen og to begrensede selvskyldnerkausjoner. Disse gjaldt hver for kr 130000,-, og var avgitt av Kjell Rundgreens far, Gunnar Rundgreen, og hans daværende svoger, Einar Bakken.
Kjell Rundgreen skulle betjene lånet ved å betale månedlige terminbeløp på kr 7909,-. Etter å ha betalt to terminer, begynte Rundgreen å misligholde lånet. Einar Bakken ble varslet om dette i brev 31. januar 1990 fra Sparebanken Midt-Norge.
Da Kjell Rundgreen fortsatt misligholdt lånet, gjorde Sparebanken Midt-Norge kausjonsansvaret gjeldende overfor Einar Bakken. Påkrav ble første gang fremsatt overfor ham den 12. desember 1990. Einar Bakken anførte at han ikke var ansvarlig som kausjonist, fordi banken hadde unnlatt å opplyse om vesentlige forhold av betydning for kausjonsforpliktelsen. Sparebanken Midt-Norge fastholdt sitt krav mot Einar Bakken, og det fulgte deretter en omfattende korrespondanse mellom partene.
Sparebanken Midt-Norge reiste sak mot Einar Bakken ved stevning 6. november 1997 til Orkdal herredsrett. I stevningen ble nedlagt påstand om at Bakken skulle betale kr 130000,- til Sparebanken Midt-Norge med 12% rente fra 26. september 1996, samt saksomkostninger. I tilsvar 9. desember s.å. påsto Einar Bakken seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Einar Bakkens anførsler til støtte for frifinnelsespåstanden fremgår av et bilag til stevningen, som det er vist til i tilsvaret. Det ble hevdet at Sparebanken Midt-Norge hadde forsømt sin informasjonsplikt overfor kausjonisten ved å unnlate å opplyse om et lån på kr 383500,- som banken hadde innvilget Kjell Rundgreen den 21. juni 1989. Også dette lånet var sikret ved kausjon, noe som ble hevdet å svekke Einar Bakkens regresskrav mot Kjell Rundgreen. Videre ble det anført at banken hadde opptrådt klanderverdig ved å unnlate å undersøke den økonomiske situasjon for Einar Bakkens sidekausjonist, Gunnar Rundgreen. Det ble gjort gjeldende at kausjonsavtalen mellom Einar Bakken og Sparebanken Midt-Norge måtte settes til side i medhold av avtaleloven §36.
Hovedforhandling ble avholdt i Orkdal herredsrett den 6. mars 1998. Etter at begge prosessfullmektigene hadde holdt innledningsforedrag, og Bakken, samt to vitner hadde avgitt forklaring, ble det opptatt forliksforhandlinger. Disse ledet frem til et rettsforlik som lyder slik:
1. Einar Bakken, født xx.xx.1945, betaler til Sparebanken Midt-Norge, adr. 7005 Trondheim, kr 65000,- - sekstifemtusenkroner -, som fullt og endelig oppgjør i henhold til kausjonserklæring av 15. august 1989 i sak nr. 382/97 A ved Orkdal herredsrett, innen 15. april 1998.
2. Partene har etter dette ikke mer å kreve av hverandre i denne sak.
3. Partene begjærer i fellesskap saken hevet som forlikt og hver av partene dekker sine saksomkostninger.
Einar Bakken har anket over rettsforliket ved ankeerklæring 6. mai 1998. Sparebanken Midt-Norge har bestridt grunnlaget for anken i tilsvar 25. mai s.å.
Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 1. desember 1998. Prosessfullmektigene redegjorde innledningsvis for sine parters anførsler og påstander, hvoretter Einar Bakken ble avhørt som part og bankens representant, seniorkonsulent Jan Inge Leraand, ble avhørt som vitne. Lagmannsretten reiste deretter spørsmålet om å avskjære ytterligere forhandlinger. Etter at prosessfullmektigene var gitt anledning til å uttale seg om dette, avsa lagmannsretten beslutning herom. I rettsboken ble inntatt følgende om dette:
"Lagmannsretten finner enstemmig at den ankende parts påstand om opphevelse av rettsforliket ikke kan føre frem og avskjærer ytterligere forhandlinger under henvisning til tvistemålsloven §378 annet ledd."
Einar Bakken har i det vesentlige anført:
Etter inngåelsen av rettsforliket er han blitt kjent med at Kjell Rundgreen hadde betydelig gjeld til Storebrand Finans AS på det tidspunkt da kausjonserklæringen ble avgitt. Gjelden knytter seg til et gjeldsbrev av 30. mars 1987, der hovedstolen utgjorde kr 243281,-. Saldo pr 28. november 1997 er opplyst å være kr 452215,-. Forholdet må ha vært kjent for banken da rettsforliket ble inngått, og også da kausjonserklæringen ble avgitt. Banken burde derfor ha opplyst om dette ved begge anledninger.
I tillegg er Bakken i ettertid blitt kjent med at det var åpnet gjeldsforhandling hos Kjell Rundgreen. Forslaget til fordeling mellom kreditorene forelå den 13. februar 1998, med andre ord forut for inngåelsen av rettsforliket. Som kreditor må banken ha vært kjent med gjeldsordningen og forslaget til fordeling. Gjeldsordningen svekket Bakkens regressadgang mot Kjell Rundgreen, og banken burde derfor ha opplyst om forholdet i forbindelse med inngåelsen av rettsforliket.
Dersom Bakken hadde vært kjent med disse forhold under rettsmøtet i herredsretten, ville han ikke ha inngått rettsforliket. Fraværet av slike omstendigheter var derfor motiverende for ham.
Det er vist til tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2, hvoretter et rettsforlik kan oppheves når det er "ugyldig som overenskomst". Dette hevdes å være tilfelle, idet det er vist til avtaleloven §36, den ulovfestede lære om bristende forutsetninger og avtaleloven §33.
Einar Bakken har nedlagt slik påstand:
1. Rettsforlik av 06.03.98 oppheves.
2. Einar Bakken frifinnes for kausjonskravet fra Sparebanken Midt-Norge.
3. Einar Bakken tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Sparebanken Midt-Norge har i hovedtrekk anført:
Banken var ukjent med Kjell Rundgreens gjeld til Storebrand Finans AS både da kausjonserklæringen ble avgitt og på tidspunktet for inngåelsen av rettsforliket. Det kan ikke antas å gjelde noen undersøkelsesplikt for banken vedrørende dette forhold.
Det er uvisst når banken ble kjent med at Kjell Rundgreen hadde oppnådd gjeldsordning. Bankens krav mot sistnevnte ble håndtert av en annen avdeling enn den som behandlet kausjonskravet mot Einar Bakken.
Under enhver omstendighet må bankens eventuelle kunnskap om disse forhold anses som irrelevant for spørsmålet om gyldigheten av rettsforliket. Banken hadde således ingen selvstendig opplysningsplikt om dette i forhold til Einar Bakken.
Anførselen om at rettsforliket er ugyldig som overenskomst kan åpenbart ikke føre frem. Verken avtaleloven §33, §36 eller læren om bristende forutsetninger kan komme til anvendelse.
Sparebanken Midt-Norge har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Rettsforlik av 6. mars 1998 stadfestes.
2. Sparebanken Midt-Norge tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
1. Einar Bakken betaler kr 130000,- til Sparebanken Midt-Norge med 12% rente fra 26. september 1996 til betaling skjer.
2. Sparebanken Midt-Norge tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
Det må anses på det rene at den avdeling i Sparebanken Midt-Norge som håndterte bankens krav mot Kjell Rundgreen var klar over at det var åpnet gjeldsforhandling hos sistnevnte da rettsforliket ble inngått. Hvorvidt dette også var kjent for den avdeling som foresto behandlingen av kausjonskravet mot Einar Bakken er derimot uvisst. Det samme gjelder for så vidt angår spørsmålet om mulig kunnskap om Rundgreens gjeld til Storebrand Finans AS.
Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet, fordi en eventuell kunnskap hos banken om de nevnte forhold ikke kan ses å ha betydning for gyldigheten av rettsforliket. Ved denne vurderingen kommer flere forhold i betraktning.
For det første har det betydning at rettsforliket ble inngått etter at det i flere år hadde versert tvist mellom Sparebanken Midt-Norge og Einar Bakken om gyldigheten av kausjonserklæringen. Det sentrale spørsmål i denne forbindelse var nettopp om banken i tilstrekkelig grad hadde sørget for å gjøre den vordende kausjonist kjent med omstendigheter som kunne ha betydning for kausjonsansvaret. Rettsforliket markerte sluttstenen på disse forhandlingene, og førte til at Einar Bakkens kausjonsansvar ble halvert i forhold til det som fremgår av kausjonserklæringen. Etter lagmannsrettens syn må dette i seg selv ha som konsekvens at anførsler om nye omstendigheter normalt ikke kan anses relevante.
For såvidt gjelder betydningen av avtaleloven §36 i forhold til gyldigheten av et rettsforlik vises til kjennelsen i Rt-1989-90. Flertallet (tre dommere) uttalte bl.a. følgende (s 98-99):
"Det er en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. Partene, som har latt det komme til sak, kan ved forlik bringe prosessen til ende der og da, eller la saken gå sin gang med økonomiske og menneskelige omkostninger mot et usikkert utfall som kan ligge år inne i fremtiden. Partene har et vanskelig valg, hvor rimeligheten av forlikets innhold i seg selv, bare vil være en del av de omstendigheter som må tas med ved vurderingen. Valget vil være definitivt for så vidt som forliket vil ha virkning som en rettskraftig dom.
På denne bakgrunn har jeg vanskelig for å se at det kan bli særlig rom for å bruke avtalelovens §36 som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik. Når partene - som her - har vært bistått av advokater, og hvor bevisførselen dessuten var avsluttet før forliket ble inngått, må det iallfall stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket."
Etter lagmannsrettens syn er det som her er gjengitt i det vesentlige treffende også som beskrivelse av situasjonen i nærværende sak. Rettsforliket innebar at partene "skar igjennom" tvistepunktene, idet dette alt i alt ble ansett mer fordelaktig enn en domsavgjørelse. Einar Bakken var bistått ved advokat, som kunne rådgi ham i forbindelse med inngåelsen av rettsforliket. Det meste at bevisførselen i herredsretten var avsluttet. I denne sammenheng har det etter lagmannsrettens syn særlig betydning at Kjell Rundgreen hadde avgitt forklaring før rettsforliket ble inngått.
De forhold som påberopes som grunnlag for å kreve rettsforliket kjent ugyldig kan etter lagmannsrettens syn ikke antas å ha vært avgjørende for spørsmålet om forliket skulle inngås. At Kjell Rundgreen hadde en meget betydelig gjeld hadde vært kjent for Bakken i lengre tid, noe han også bekreftet i sin forklaring i lagmannsretten. Opplysningen om gjeldsposten til Storebrand Finans AS og om at Rundgreen hadde oppnådd gjeldsordning innebar derfor i realiteten intet vesentlig nytt. At Bakkens regresskrav mot Rundgreen ble svekket som følge av gjeldsordningen for sistnevnte må anses som en høyst formell betraktning, idet muligheten for å oppnå inndekning av kravet heller ikke tidligere kan anses å ha vært reell.
Hertil kommer at de omstendigheter som Bakken nå påberoper seg burde ha vært avklart av ham selv, eventuelt av hans advokat, dersom de var så viktige som han nå hevder. Tvisten mellom ham og Sparebanken Midt-Norge hadde versert utenrettslig i flere år, og det hadde vært fullt mulig for Bakken og hans advokat å avklare såvel Rundgreens gjeld til Storebrand Finans AS som åpningen av gjeldsforhandling i løpet av denne tid.
Både når det gjelder situasjonen ved inngåelsen av rettsforliket og spørsmålet om undersøkelsesplikt har det betydning at Bakken ikke var ukjent med forretningslivet. Det er opplyst at han er daglig leder av en rørleggerbedrift med sju ansatte. Hertil kommer at Bakken gjennom inngåelsen av rettsforliket som nevnt oppnådde å få halvert sitt ansvar overfor banken i forhold til beløpet i kausjonserklæringen, samt at han slapp å betale renter.
Lagmannsretten anser det etter dette klart at ingen av de anførte ugyldighetsgrunnene kan føre frem. Betingelsene i tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 for å oppheve rettsforliket er derfor ikke til stede.
Anken har ikke ført frem, og Einar Bakken må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte Sparebanken Midt-Norges saksomkostninger. Disse er oppgitt til kr 25000,-, som i sin helhet er salær. Beløpet antas å representere nødvendige utgifter og tilkjennes ankemotparten, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Bakken 25.000 - tjuefemtusen - kroner til Sparebanken Midt-Norge innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.