LF-1999-291
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-18 |
| Publisert: | LF-1999-00291 |
| Stikkord: | Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett NR. 9801021 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-00291 A. Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00542K . |
| Parter: | Kjærende part: A og D, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokan Øystein Skogrand, Trondheim). Kjæremotpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Trond Sivertsvik, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommerne Ole Johan Lund, Sverre Erik Jebens, Gunnar Greger Hagen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §180, Barneloven (1981) §17, §6 |
Saken gjelder spørsmålet om farskapssak kan kreves fremmet.
Ved stevning 2. juli 1998 til Trondheim byrett gikk B til sak mot A med krav om å bli kjent som biologisk far til As barn C, født xx.xx.1995. I tilsvar 21. august 1998 påstod A avvisning av saken. Gjennom prosesskrift 8. februar 1999 til D, underskrevet av byrettsdommer Ingrid Stigum, ble D trukket inn som part i saken i medhold av barneloven §17. Etter at avvisningsspørsmålet var utskilt til særskilt behandling, avsa Trondheim byrett 19. februar 1999 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr 1021/98 fremmes for Trondheim byrett."
A og D har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. B har tatt til motmæle.
A og D har i det vesentlige anført:
Byretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. D erkjente farskap til C umiddelbart etter fødselen og ble registrert som barnets far.
Grunnvilkåret for å tillate sak om farskap er at det legges frem opplysninger fra pretendenten som "tyder på at han kan være far". Hvilke krav som stilles til dette er uklart. B har ikke lagt frem slike opplysninger.
Byrettens vektlegging av at A motsetter seg blodprøve er irrelevant sett i relasjon til spørsmålet om søksmålsfristen er oppfylt eller om søksmålet må avvises.
De kjærende parter bestrider at det foreligger særlige grunner som tilsier at herredsretten kan gjøre unntak fra ettårsfristen i barneloven §6 annet ledd. Det synes som om retten har lagt avgjørende vekt på at det foreligger et visst tilknytningsforhold mellom C og B, idet det har vært kontakt mellom disse frem til påsken 1996. Slik kontakt er ikke riktig. Særlig gjelder dette for tiden etter påsken 1996. Det har aldri vært etablert noen samværsordning. D har vært C' naturlige farsfigur i alle år. Hensynet bak lovens frister er å skape ro og stabilitet. Avvisning av søksmålet vil bidra til dette.
Det bestrides også at den omstendighet at DNA-analyse på en enkel måte avklarer farskapet, er en særlig grunn i relasjon til §6 annet ledd.
A og D har nedlagt slik påstand:
"Sak nr. 1021/98 for Trondheim byrett avvises."
B har i det vesentlige anført:
Kjæremålet må bli å avvise som for sent fremmet. Byrettens kjennelse kom til advokat Sivertsviks kontor 22. februar 1999. Det må legges til grunn at rettsboken er avsendt samtidig til de to prosessfullmektiger. Forkynnelse har skjedd utenom "vanlig ferietid" og anses da forkynt den dagen det kommer frem til advokatens kontor. Advokat Skogrand var i saksforberedende møte 16. desember 1998 representert ved advokatfullmektig Arve Røli. Forkynnelse med sistnevntes tilstedeværelse medfører at kjæremålsfristen løper.
Til saken realitet anføres at byettens avgjørelse, som er fremkommet etter to saksforberedende møter, er korrekt. Lagmannsretten kan vanskelig overprøve de skjønnsmessige vurderinger byretten har foretatt uten muntlig forhandling. Den kjærende part har ikke begjært slik forhandling for lagmannsretten. Ved vurderingen av om det foreligger "særlige grunner" må det tillegges vekt at B ble forledet av A til å tro at han var ansett som barnets far og at han endog gjennomførte regelmessig samvær med gutten.
B har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Saken fremmes.
I begge tilfeller: De kjærende parter tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må avvises og bemerker:
Trondheim byretts kjennelse er forkynt etter reglene i domstolsloven §179. Byrettens brev til de to prosessfullmektiger er datert 19. februar 1999. Advokat Sivertsvik har for sitt vedkommende vedtatt forkynnelse 23. februar 1999. Han har i forkynningsskjemaet opplyst at kjennelsen innkom hans kontor samme dag. I kjæremålstilsvaret opplyses det dog at kjennelsen innkom dagen før, den 22. februar. Advokat Skogrand har vedtatt forkynnelse 2. mars 1999 med henvisning til "ferieavvikling (vinterferie)". Han har ikke opplyst i forkynningsskjemaet når kjennelsen innkom til hans kontor.
Lagmannsretten legger til grunn at utskriften av byrettens kjennelse innkom advokat Skogrands kontor samtidig med at advokat Sivertsvik mottok sin utskrift, dvs 22. eller 23. februar 1999. Ved lagmannsrettens brev av 18. mai 1999 er advokat Skogrand gitt anledning til å kommentere dette spørsmål, idet saksforberedende dommer har minnet om avvisningskravet. Lagmannsretten har ikke mottatt svar fra advokaten, og retten må derfor legge til grunn at de to prosessfullmektiger har mottatt utskriften av byrettens kjennelse samtidig. Videre legger retten til grunn at advokat Skogrand på dette tidspunkt var på vinterferie, og at han kom tilbake til kontoret 2. mars 1999.
Siden det i dette tilfelle er tale om et feriefravær utenom vanlig ferietid, jf bl.a. Rt-1990-1040, finner lagmannsretten at advokat Skogrand skulle ha sørget for å holde seg underrettet om mulige forkynnelser. Alternativt kunne han latt en annen av firmaets advokater eller advokatfullmektiger vedta forkynnelse under fraværet. Når så ikke er skjedd, må byrettens kjennelse anses forkynt for ham senest den 23. februar 1999. Kjæremålet som er datert 10. mars 1999, er dermed for sent inngitt.
Kjæremålet må etter dette avvises. Omkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175. Ingen av unntakene i sistnevnte bestemmelse anses anvendelige, hvorfor de kjærende parter må erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Kjæremotparten ved advokat Sivertsvik har krevet saksomkostninger, men har ikke inngitt omkostningsoppgave. I mangel av slik fastsetter retten omkostningene - som utelukkende er salær - til kr 2000, som finnes nødvendig jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. A og D betaler - en for begge, begge for en - til B saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.