LF-1999-526

Instans:	Frostating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1999-12-14
Publisert:	LF-1999-00526
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 98-00042 B - - Frostating lagmannsrett LF-1999-00526 B. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00269.
Parter:	Saksøker: Fræna kommune v/ordføreren, Elnesvågen (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Odd Larhammer, Molde). Saksøkt: 1. Elling Henøen, Elnesvågen; 2. Hans Henøen, Elnesvågen; 3. Kirsten og Elling O. Henøen, Elnesvågen; 4. Per Sigmund Henøen, Elnesvågen (Prosessfullmektig: Advokat Stig Rekdal, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Endresen, formann. 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §53, §54a, §54b, §57, Oreigningsloven (1959) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, §10, §4, §6, §9

Saken gjelder erstatning etter ekspropriasjon av et område på ca. 30 dekar industriareal, jf. ekspropriasjonserstatningsloven §5.

Indre Harøy er en øy i Fræna kommune, vel en mils vei fra kommunesenteret Elnesvågen. Øya utgjør ca. 400 dekar. På øya ligger 4 gårdsbruk som ble fraflyttet først på 1980-tallet. Den største del av øya er fjellgrunn som ligger i sameie mellom de fire gårdene.

Den 6. august 1984 stadfestet Fylkesmannen i Møre og Romsdal reguleringsplan for et industriområde på til sammen ca. 220 daa på Indre Harøy. I 1985 ervervet kommunen ved frivillig avtale med grunneierne et areal på ca. 24 dekar innenfor det regulerte området. Omtrent samtidig startet kommunen bygging av molo- og bruforbindelse til fastlandet. Kommunen inngikk dessuten avtale med Viken Pukkverk AS om etablering av knuseverk på øya.

I 1995 søkte kommunen å oppnå avtale med grunneierne om å erverve ytterligere 96 da grunn for utvidelse av området ervervet i 1985. Grunneierne motsatte seg dette. Kommunen besluttet 27. juni 1996 å ekspropriere deler av dette arealet, ca. 30 dekar.

Fylkesmannen stadfestet vedtaket 22. november 1996, og avgjørelsen ble opprettholdt etter klage til Miljøverndepartementet.

Fræna kommune tok 24. januar 1997 ut skjønnsbegjæring ved Romsdal herredsrett, som 28. oktober 1997 avhjemlet skjønn med slik slutning:

1. Skjønnet fremmes.

2. Erstatningen for det areal som erverves fastsettes til kr 7,- pr m2 . Fra denne erstatningen trekkes 96.000 kroner i henhold til foranstående premisser.

3. Avtale av 08.01.97 mellom Viken Pukkverk AS og Hans E. Henøen, Elling Olav Henøen, Per Sigmund Henøen og Elling Henøen, oppheves.

4. Rentefot ved eventuell forhåndstiltredelse av arealet settes til 4% p. a.

5. Fræna kommune betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Elling Henøen, Hans Henøen, Kirsten og Elling O. Henøen, Per Sigmund Henøen, alle ved advokat Stig Rekdal, med kr 39.843,05 - trettinitusenåttehundreogførtitre.»

Arealet ble tiltrådt 9. oktober 1997. Grunneierne begjærte 22. desember 1997 overskjønn til Frostating lagmannsrett, og Fræna kommune innga tilsvar. Frostating lagmannsrett avhjemlet 15. juli 1998 overskjønn med slik slutning:

«Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Fræna kommune til Elling Henøen, Hans Henøen, Kirsten og Elling Olav Henøen og Per Sigmund Henøen i fellesskap v/ advokat Stig Rekdal:

1. kroner 960.000 - nihundreogsekstitusen - tillagt 4% rente fra 9. oktober 1997 til betaling finner sted,

2. saksomkostninger for lagmannsretten med 75.029,20 - syttifemtusenogtjueni- 20/100 - kroner.»

Fræna kommune anket til Høyesterett over rettsanvendelsen og saksbehandlingen forsåvidt gjaldt anvendelsen av ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd, og over at lagmannsretten hadde lagt til grunn at kommunen på avtalegrunnlag hadde fraskrevet seg adgangen til å kreve fradrag i medhold av §5 tredje og fjerde ledd. Det ble også anket over saksbehandlingen hva angikk lagmannsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven §5 fjerde ledd samt valg av rentefot for neddiskontering. Høyesteretts kjæremålsutvalg fremmet anken ved kjennelse av 14. desember 1998 forsåvidt gjaldt §5 tredje ledd og betydningen av avtalen av 1985. De øvrige deler av anken ble nektet fremmet.

Høyesterett avsa dom 11. mai 1999 med slik domsslutning:

«Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i

«Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

I saksomkostninger betaler Fræna kommune til Elling Henøen, Hans Henøen, Kirsten og Elling Olav Henøen og Per Sigmund Henøen i fellesskafødt xx.xx.33 - nittifemtusentohundre-ogtrettitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Etter dette skal lagmannsretten behandle saken på nytt, dog således at spørsmålet om anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven §5 fjerde ledd og valg av rentefot ved diskontering er endelig avgjort ved overskjønnet avhjemlet 15. juli 1998. Herredsretten fastsatte avsavnsrenten til 4%. Den var ikke omfattet av overskjønnsbegjæringen.

Skjønnsforutsetningene er likelydende med forutsetningene for herredsretten og lagmannsretten, men med en tilføyelse i pkt 3, slik at skjønnsforutsetningene nå lyder:

«1. Kommunen erverver til eiendom den grunn som er vist på kart fremlagt som bilag til skjønnsbegjæringen og vist med stikk i marken. Ervervet medfører bortfall av den kontrakten som de saksøkte inngikk med Viken Pukkverk AS den 18.01.97.

2. De erstatninger skjønnsretten fastsetter skal dekke alle erstatningsbetingende skader og ulemper som følge av ekspropriasjonen.

3. Erstatningen forutsettes fastsatt til pris pr m2, eventuelt som rund sum hvis lagmannsretten finner det hensiktsmessig.

4. >Erstatningsoppgjøret skjer i samsvar med skjønnsloven §53 - §57, eventuelt direkte til advokat Stig Rekdal som de saksøkte har opplyst er bemyndiget til å motta oppgjøret.

Tap som følge av at utbetaling av erstatning skjer etter at tiltredelse har funnet sted, fastsettes av skjønnsretten etter bestemmelsene i §10 3. punktum i lov av 6. april 1984 nr. 17 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom.

5. Når driften ved knuseverket/steinbruddet er avsluttet, vil området bli sikret på en slik måte som er vanlig for tilsvarende anlegg.

6. Kommunen vil avstå fra å kreve refundert den del av de kr 96.000,- som de saksøkte har mottatt fra Viken Pukkverk AS i h.t. avtalen av 8.01.97 i den utstrekning denne betalingen overskrider den erstatningen som de saksøkte måtte bli tilkjent.»

Nye overskjønnsforhandlinger ble avholdt i Elnesvågen på Fræna og i Molde 19. og 20 oktober 1999. På vegne av Fræna kommune møtte ordfører og rådmann som begge ga forklaring. Alle private parter møtte. Disse og tre vitner ga forklaring. Det avståtte området samt gårdsbrukene ble befart.

Fræna kommune har i det vesentlige anført:

Det skal utmåles erstatning etter salgsverdi for den eksproprierte grunnen med steinmassene. Det må gjøres fradrag for kommunale investeringer etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd, og fradrag for verdiøkning på gjenværende eiendom. For øvrig skal det i erstatningen gjøres fradrag for inntekter grunneierne har oppebåret på det eksproprierte arealet etter at vedtak om ekspropriasjon forelå.

Reguleringsplanen for Indre Harøy omfatter et areal på 220 daa med formål oljeindustri og knuseverk samt areal til trafikkformål. Ved avgjørelsen skal reguleringsplanen legges til grunn.

Høyesterett har i sin avgjørelse slått fast at avtalen fra 1985 ikke er til hinder for at kommunen i erstatningsoppgjøret for den eksproprierte grunnen får fradrag for sine investeringer til molo-og bruforbindelse.

Etter at kommunen vedtok ekspropriasjon inngikk grunneierne avtale med Viken om uttak av stein på det eksproprierte arealet. Dette er i strid med rådighetsforbudet i oreigningsloven §28, og grunneiernes inntekter må komme til fradrag i erstatningen. Kommunen krever imidlertid ikke at de skal tilbakebetale noe av dette dersom erstatningen blir lavere.

Skjønnet skal fastsette erstatning for ca. 30 daa grunn med ca. 340.000 m3 steinmasse. Det er enighet om mengden, og grunneierne inngikk i januar 1997 avtale med Viken om kr 2 pr m3, slik at dette må være gjengs pris. Ekspropriasjonserstatningsloven §6 forutsetter at erstatningen skal fastsettes etter dagens pris. Utnytting av steinmassene på grunneiernes hånd er imidlertid ikke påregnelig.

Ved avtalen i 1985 ble prisen for grunnen satt til 4,75 kroner, som var gjengs pris. Herredsrettens prisfastsettelse, 7 kroner, var for høy.

Verdistigningen som følge av de kommunale investeringene til veiforbindelse må komme til fradrag etter §5 tredje ledd. Høyesterett har avgjort at lovens vilkår for fradrag foreligger. Det må være åpenbart at det er faktisk årsakssammenheng. Etablering av knuseverk og uttak av stein ville ha vært utenkelig uten vegforbindelsen. De relevante kommunale investeringene utgjør til sammen 2.2 millioner kroner. Erstatningen grunneierne skal ha overstiger ikke inntektene fra grunneiernes salg av steinmassene til Viken.

Det var ikke mulig å etablere en mer provisorisk landforbindelse, idet myndighetene krevde at det ble anlagt bru. Kommunens eventuelle gevinster ved investeringen har ikke betydning for størrelsen av fradraget.

Det må også gjøres fradrag for verdistigning på gjenværende eiendom, jf. §9. Slik verdistigning gjør seg gjeldende både på det regulerte arealet i forhold til fremtidige uttak av masser, og dernest bruk som industriområde, og på gårdsbrukene. Steinmassene på resteiendommen utgjør vel 2 millioner m3 .

Veiforbindelsen representerer en langt større fordel for gårdsbrukene enn ulempene ved anlegget av knuseverket. Brukene ligger langt unna og er skjermet mot knuseverket. Beliggenheten mot fiskeforedlingsbedriften rett ovenfor på fastlandet representerer et langt større problem.

Det reguleringsarbeidet som nå er starter er kun en reregulering av arealet.

Kommunen vil foreta nedtrapping av ervervsarealet mot restarealet, jf. skjønnsforut-setningene pkt. 5, med mindre grunneiernes egen utnytting av steinmassene, gjør slik avtrapping uaktuelt, jf. avtalen med Viken.

Fræna kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønn fremmes.

2. Erstatningen for ekspropriasjonsarealet fastsettes til kr 96.000,-, jf. pkt. 6 i skjønnsforutsetningene.»

Elling Henøen m.fl. har i det vesentlige anført:

Grunneierne skal ha full erstatning for det areal de har avstått. Høyesterett har tatt stilling til de rettslige grunnlag for fradrag, men har ikke tatt stilling til om det faktisk foreligger verdiøkning med årsak i de kommunale investeringene.

Området ble regulert til industri for at kommunen skulle forberede seg på oljeeventyret. Grunneierne var sterkt imot planene. Avtalen mellom kommunen og grunneierne fastsatte kun prisen for grunnen. De fikk ikke erstatning for de steinmassene kommunen i neste omgang solgte til Viken. Det var ikke nødvendig for kommunen å gå inn i området. Grunneierne kunne i samarbeid med Viken gjort investeringene selv, og realisert massene. Slik forholdene var, er en slik utnyttelse klart påregnelig. Grunneierne hadde de nødvendige forutsetninger for å gjennomføre det. Det var heller ikke behov for så store investeringer for å etablere fastlandsforbindelsen.

Den avtalen grunneierne nylig har inngått med Viken om uttak av masser er begrunnet i at grunneierne ville sikre seg en god avslutning av steinbruddet mot eksiserende terreng.

Erstatning må fastsettes etter salgsverdien. Det må fastsettes en pris for grunnen, og en pris for steinmassene. Lagmannsretten antok at verdien av grunnen var vel 12 kr pr. m3 . Grunnen er ikke byggemoden, noen investeringer må til, bl a vann og avløp. Det er imidlertid ikke tale om store kostnader. Det er vanskelig å vise til sammenlignbare områder, et eksempel kan være Mjølstadneset i Herøy.

Prisen for steinmassene, 2 kroner pr m3, er en pris som har holdt seg over tid. I avtalen med Viken som nylig er inngått er prisen satt til kr 2,10.

Ved anvendelsen av fradragsreglene må man se hen til hva som er en rimelig løsning. Kommunen kan ikke høres med at dens investeringer betyr at grunneierne overhodet ikke får vederlag for den eiendommen de avstår. Dette er en vanskelig og spesiell sak å anvende fradragsregelene på. De kommunale investeringene er ikke «rent» kommunale. Ut fra totalresultatet er det ikke riktig å anvende fradragsreglene.

Selv om fradraget etter §5 tredje ledd ikke er begrenset til kommunens faktiske kostnader, må man likevel anvende reglene i pakt med begrunnelsen. Fradragsreglene er begrunnet i at kommunen ikke skal betale to ganger for sine investeringer. I denne saken er kommunens netto utlegg vesentlig lavere enn 2,2 millioner kroner. Det må hensyntas at kommunen har hatt inntekter på salg av steinmasse. Det er ikke rimelig at kommunen i denne situasjonen skal ha fullt fradrag for investeringer som Viken har betalt, og grunneierne indirekte har bidratt til. Særlig fordi det er tale om fradrag for «gamle» investeringer vil dette virke urimelig.

Dersom man i beregningen av de kommunale investeringene også hensyntar avtalen med Viken, er kommunens nettokostnad ved investeringen bare på ca. 900.000 kroner. Når så arealet kan selges for 6 millioner kroner, er dette god butikk for kommunen. Det er da ikke rimelig at grunneierne skal avspises med noen få kroner pr m2 .

Ved fastsettelse av erstatningen må det gjøres fradrag for at etableringen av knuseverket har medført verdireduksjon på resteiendommene, og ikke som det anføres, en verdiøkning. Før etableringen var øya en naturperle, og et aktuelt turistmål. Knuseverket medfører så mye støy- og luftforurensing at de nedlagte gårdsbrukene ikke lenger er attraktive for turister. Den utleie som har vært drevet, har man derfor nå gitt opp. Utparsellerings-planene er også skrinlagte.

Plansituasjonen for restarealet er også usikker, det er ikke gitt hva som blir resultatet etter at kommunen har varslet om at planen er tatt opp igjen.

Grunneierne har nedlagt slik påstand:

«Elling Henøen, Hans Henøen, Kirsten og Elling Olav Henøen og Per Sigmund Henøen tilkjennes full erstatning og dekning av omkostningene med saken.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Grunneierne skal ha full erstatning, jf. prinsippet i Grunnloven §105 og bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr 17 med senere endringer. Erstatningen kan enten utmåles som salgsverdi eller bruksverdi, og det er den høyeste verdi som skal legges til grunn, jf. lovens §4. Verdsettelsestidspunktet er 9. oktober 1997, jf. §10. Saken reiser videre spørsmål om fradrag for verdiøkning som følge av kommunale investeringer, samt spørsmål om ulemper på resteiendommen.

Partene er enige om at det skal utmåles erstatning etter salgsverdi, og at det skal fastsettes erstatning både for grunn og for steinmasser, i den utstrekning retten finner at masseuttak på grunneiernes hånd er påregnelig.

Lagmannsretten er enig i at erstatningen må utmåles etter salgsverdi, og slik at det fastsettes erstatning for arealet som grovplanert råtomt til industriformål/knuseverk, jf. formålet i reguleringsplanen, samt erstatning for utsprengte steinmasser. En naturlig utnytting vil være å klargjøre området for industriformål ved først å selge unna steinmassene til knuseverket som et ledd i planeringen av grunnen, og deretter omsette grunnen. Steinmassene på det arealet som nå erverves ville grunneierne sannsynligvis ha utnyttet selv.

Ut fra dette må det antas at tomten først vil være klargjort til industriformål når steinressursen er uttatt. Det legges til grunn at dette vil kunne skje i løpet av en femårsperiode fra tiltredelsen 9. oktober 1997. Det vises i så måte til Vikens forklaring for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner at erstatning for steinmassene må settes til 2 kroner pr. m3 på verdsettelsestidspunktet i 1997. Det vises til at dette er oppfattet som gjengs pris, jf. at grunneierne betinget seg denne prisen ved avtalen 18. januar 1997, samt at de nylig inngikk avtale om en pris på 2.10 pr m3 . Kapitaliseringsrentefoten settes til 5%.

Erstatning for grunnen må utmåles ut fra grovplanert råtomt til industriformål, med vegforbindelse, men hvor det må gjøres investeringer i vann og avløp, tilpasset fremtidig virksomhet. Etter at grunnen er klargjort, i løpet av ca. 5 år fra tiltredelsen, vil det gå noen tid før salg av industriarealet er gjennomført. Dette må også hensyntas ved fastsettelsen. Det er tale om et større industriareal, og det er usikkert hvordan markedet for slike areal vil utvikle seg i tiden fremover. Partene har i liten grad redegjort for aktuelle sammenlignbare tomter. Det er vist til at det nå opphevete overskjønnet under disse forutsetninger la til grunn en neddiskontert verdi på knapt 13 kroner pr m2, et anslag som synes noe høyt.

I forbindelse med det første ervervet, og inngåelsen av avtalen med Viken Pukkverk AS, anla kommunen molo- og bruforbindelse ut til øya. De totale kommunale investeringene utgjorde ca. 2,2 millioner kroner, inkludert administrasjon. Ved overskjønnet ble det ikke gitt fradrag for verdistigning. Høyesterett har ved avgjørelsen 11. mai 1999 tatt stilling til de rettslige vilkår for fradrag for investeringer i molo- og bruforbindelse, jf. ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd. Høyesterett uttaler om dette:

«Formålet med ekspropriasjonen må i vår sak nettopp være gjennomføring av den reguleringsplanen som utla det aktuelle og omkringliggende areal til industriformål. At kommunen ikke ervervet hele arealet under ett, kan ikke ha betydning. En trinnvis gjennomføring av denne planen må godtas i relasjon til begrepet oreigningstiltaket i §5 tredje ledd. Avtaleerverv er et alternativ til ekspropriasjon, og at det første arealet ble ervervet ved avtale, kan heller ikke ha betydning. Jeg mener således at lagmannsretten har lagt for snever ramme om hva som må regnes som ekspropriasjonstiltaket. Jeg finner det unødvendig å gå inn på tredje ledd 1. alternativ, idet vilkårene i 2. alternativ i alle fall må ansees oppfylt. For at det regulerte arealet på Indre Harøy skulle kunne utnyttes slik det var tenkt til knuseverk/oljerelatert industri, var fastlandforbindelse nødvendig. Jeg anser det helt klart at verdistigningen som følge av de gjennomførte investeringene i moloen, har direkte sammenheng med det som her er ekspropriasjonstiltaket.

Jeg viser også til bestemmelsens formål. Den er en videreføring av den tidligere §5 nr 2 i ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973. I Ot.prp.nr.56 (1970-1971) side 17 heter det som begrunnelse for fradragsregelen at «det bør søkes hindret at verdistigning som er skapt av samfunnet, særlig da ved offentlige investeringer, i urimelig utstrekning tilfaller ekspropriatene». Om lovhistorien viser jeg for øvrig til Rt-1991-305. Det vi står overfor i denne saken, er nettopp offentlige investeringer som utløste de verdier som Indre Harøy hadde som industriområde.»

Høyesterett har med dette fastslått at de rettslige vilkår for anvendelsen av fradragsregelen i ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd 2. alternativ er til stede, og at de rettslige krav til årsakssammenheng mellom ekspropriasjonstiltaket og investeringene er oppfylt. Lagmannsretten legger dette til grunn for sin videre behandling av saken, og finner det for øvrig klart at det foreligger slik faktisk årsakssammenheng at det skal gjøres fradrag. Det vises for såvidt til at selv om ca. 70% av steinmassene utskipes direkte fra øya, fraktes ikke ubetydelig del med bil. Arbeidsfolket er avhengig av denne forbindelsen for å komme på arbeid. Viken har overfor lagmannsretten uttalt at fastlandsforbindelsen var en absolutt forutsetning for å drive knuseverket.

Enda tydeligere bli dette når ekspropriasjonsarealets kvaliteter som industritomt skal vurderes. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at molo- og bruforbindelsen representerer en klar verdistigning, både på det eksproprierte arealet og for resteiendommen hva gjelder utnyttelse av steinmassene og industriarealet, som kommer til fradrag ved erstatningsutmålingen. Den nye behandling av reguleringsplanen gjelder etter det opplyste ikke endring av planformålet og omfanget, slik at usikkerhet her får mindre betydning.

Hva angår omfanget av investeringene kan lagmannsretten ikke legge til grunn at det kunne ha vært valgt en mindre omfattende løsning på fastlandsforbindelsen. Det vises til at det fra myndighetenes side ble stilt krav om bru for at forbindelsen kunne etableres.

Lagmannsretten bemerker videre at selv om kommunen har kunnet redusere investeringskostnadene gjennom avtalen om salg av massene, har ikke dette betydning for verdistigningsspørsmålet. Investeringene er gjennomført av kommunen. Verdistigningen beregnes uavhengig av størrelsen på de kommunale investeringene. Grunneierne har henvist til at dobbeltbeskatningssynspunktet ikke gjør seg gjeldende her. Dette er ikke lagmannsretten enig i. Det vises for såvidt til Høyesteretts betraktninger gjengitt ovenfor.

Grunneierne har videre hevdet at de indirekte har bidratt til investeringene ved at de i 1985 ikke fikk særskilt betalt for massene. At kommunen i tilfelle fikk en gunstig avtale får heller ikke konsekvenser for fradraget. Lagmannsretten finner dog grunn til å bemerke at prisen neppe var lav hensett til de investeringene som måtte foretas for å utløse verdiene som lå i grunn og steinmasser.

Kommunen har anført at det også må gjøres fradrag for verdistigning på jordbrukseiendommene, i og med fastlandsforbindelsen. Grunneierne har på sin side krevd erstatning for ulemper på resteiendommen, som følge av støy- og andre forurensingsplager ved knuseverket, som gjør eiendommene lite anvendelig til fritidsformål, og derved ikke attraktivt for turisme.

Slik lagmannsretten ser det har resteiendommene fått en klar fordel i og med fastlandsforbindelsen. På den annen side er knuseverket, i alle fall så lenge dette er operativt, en klar ulempe for eiendommene, som vil oppveie den økte verdien fastlandsforbindelsen representerer for gårdsbrukene.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at verdien av grunn og steinmassene som skal erstattes, med fradrag for verdistigning som ovenfor nevnt, skal settes til 7 kroner pr m2 .

Verdsettelsestidspunktet er 9. oktober 1997. Avsavnsrenten er rettskraftig fastsatt av herredsretten til 4%.

Ut fra skjønnsforutsetningenes pkt 6 kommer inntil 96.000 kroner i fradrag i den utmålte erstatningen.

Grunneiernes begjæring om overskjønn har ikke ført til et bedre resultat. Saken har imidlertid budt på særlige problemer, jf. at verdsettelsen av grunnen var en flerleddet operasjon, ved verdsettelse av steinmassser og grunn. Det var også særlige problemer knyttet til når grunnen kunne antas klargjort og deretter omsatt. Også problemstillingene knyttet til fradrag tilsa at grunneierne hadde rimelig grunn til å prøve saken i to instanser. Grunneierne blir etter dette å tilkjenne saksomkostninger, jf. skjønnsloven §54b og §54a. Advokat Rekdal har inngitt omkostningsoppgave på 45.490.40 kroner, hvorav 42.000 kroner utgjør salær. Kravet er ikke bestridt, det ansees nødvendig og tas til følge.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Fræna kommune v/ordføreren til Elling Henøen, Hans Henøen, Kirsten og Elling Olav Henøen og Per Sigmund Henøen i fellesskap v/ advokat Stig Rekdal:

1. erstatning med 7 - sju - kroner pr m2, tillagt 4 - fire -% rente fra 9. oktober 1997 til betaling finner sted, med fradrag for 96.000 - nittisekstusen - kroner, jf. skjønnsforutsetningene pkt 6.

2. saksomkostninger for lagmannsretten med 45.490,40 - førtifemtusen-firehundreognitti 40/100 - kroner.