LF-1999-647

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-12-15
Publisert:	LF-1999-00647
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre namsrett nr. 99-00479 - Frostating lagmannsrett LF-1999-00647 K.
Parter:	Kjærende part: Stordal Møbler AS v/styrets formann, Stordal (Prosessfullmektig: Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/adv. Aase Gundersen v/adv.flm. Fredny Bade, Oslo). Motpart: Ekornes ASA v/styrets formann, Ikornnes (Prosessfullmektig: H.r.advokat Svein Tømmerdal, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Sissel Endresen, kst. lagdommer Ingrid Røstad Fløtten
Lovhenvisninger:	Mønsterloven (1970) §2, §39, §5, Markedsføringsloven (1972) §1, §8a, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §400, §403, §1, §31, §41, §15-2, §3-4

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning, jf. tvangsfullbyrdelseslovens kap. 5.

Ekornes ASA har mønsterbeskyttelse for sin stol- og sofamodell «Stressless Granada». Stordal Møbler AS har lansert en lignende stol- og sofamodell, «Paradise».

Ekornes ASA hevder Stordals Møbler AS' modell «Paradise» har vesentlige likhetstrekk med «Granada»-modellen, slik at mønsterretten er krenket, ihvertfall er markedsførings-loven trådt for nær.

Etter begjæring fra Ekornes ASA (Ekornes), og etter muntlig forhandling, avsa Sunnmøre namsrett 28. juni 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Stordal Møbler AS pålegges å opphøre med videre produksjon, markedsføring og salg av sin stol- og sofamodell «Paradise». Denne midlertidige forføyningen trer i kraft straks den er forkynt og varer inntil annen rettskraftig avgjørelse foreligger.

2. Ekornes ASA pålegges å stille sikkerhet med NOK 8 - åtte - millioner innen torsdag 1. juli kl. 1400.

3. Ekornes ASA får frist på 3 - tre - uker regnet fra forkynnelsen til å reise søksmål.

4. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil avgjørelse i hovedsaken.»

Stordal Møbler AS (Stordal) har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. Lagmannsretten besluttet den 22. juli 1999 å gi kjæremålet oppsettende virkning jf. tvistemålsloven §400. Samtidig besluttet lagmannsretten å avholde muntlig forhandling om kjæremålet jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Denne fant sted i Ålesund 29. september 1999. De to sofa- og stolmodellene var brakt til rettslokalet.

Det vises innledningsvis til namsrettens beskrivelse av sakens bakgrunn.

Stordal Møbler AS bestrider at Paradise krenker Ekornes' Granada-rettigheter, slik som lagt til grunn av namsretten, og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Namsretten har begått feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen i forhold til samtlige tema. Namsretten har også blandet sammen den mønsterrettslige og markedsrettslige argumentasjon.

Sakens mønsterrettslige problemstilling dreier seg utelukkende om møblenes design - mønsterinngrep. Saken dreier seg ikke om enerett til regulerbare sofaer eller til stresslesskonseptet. Ekornes har ikke enerett til produksjon av regulerbare møbler. Møbelets tekniske løsninger er ikke patentert og det er uriktig, som forsøkt fremstilt av Ekornes, at Stordal har gjort inngrep i stresslesskonseptet. De tekniske funksjoner har ikke relevans i forhold til den mønsterrettslige vurdering. Ekornes påberoper seg sterkere vern enn Granada-mønsteret berettiger. Heller ikke er Ekornes' suksess med sittemøbler basert på stresslesskonseptet en relevant beskyttelsesverdig interesse.

Et mønster er et forbilde for et produkt. Paradise-modellen skal sammenholdes med mønsteret, ikke selve Granada-møblene. De skiller seg også fra mønsteret. Det kan se ut som namsretten har basert avgjørelsen på en faktisk sammenligning av produktene.

Ved sammenligningen av det registrerte mønster og Paradise-modellen vil man selvfølgelig se likheter, men dette må vurderes i lys av at møblene er et resultat av samme trend og hører til i samme produktkategori.

Vurderingsnormen som legges til grunn for vesentlighetskravet og nyhetskravet korresponderer. Det er parallellitet mellom mønsterloven §5 og §2. Det skal foretas en objektiv, ikke subjektiv, samlet vurdering av designet. Ved helhetsvurderingen tas hensyn til hvor nyskapende mønsteret var og utseendemessige likheter og ulikheter. Totalinntrykket av mønsteret kontra Paradise-modellen er avgjørende. Man vil se at Paradise skiller seg vesentlig fra det registrerte mønster.

Det registrerte mønster består kun av kjente elementer og innebærer ingen nyhet i seg selv. Sammensetningen i mønsteret er ikke original nok. Et registert mønster innebærer kun en presumsjon for enerett, og det må da skille seg vesentlig fra andre design. Stordal er uenig med namsretten i at ulikhetene er vesentlig mindre fremtredende enn hovedlinjene. Det registrerte mønster har et kraftigere utseende enn Paradise. Trelist, sømmer, rygg, nakkepute og flipper er eksempelvis forskjellige. Grunnfasongen kan ikke tillegges vekt i vurderingen.

Namsretten har overdrevet grundigheten av patentstyrets behandling. Den er relativt summarisk, uten tilgang på fullstendig referansemateriale. Mønsterbeskyttelse forutsetter nyhet. Det hevdes at det registrerte mønsteret ikke var nyskapende. Mønsteret er tradisjonell design som kun består av tidligere kjente elementer. Det kvalifiserer ikke for mønsterbeskyttelse.

Etter mønsterloven §39 kan ikke retten i denne sammenheng overprøve mønsterets gyldighet prejudisielt, men retten må likefullt ved sannsynlighetsvurderingen stå fritt i å vurdere om mønsteret vil stå seg som vesentlig annerledes og nytt. Dersom det registrerte mønster står seg, vil det ha et verneomfang begrenset til tilnærmet identisk mønster. Beskyttelsen strekker seg da ikke så langt at Paradise utgjør en krenkelse.

Så langt bestrides at Ekornes har sannsynliggjort at Stordal er uberettiget til å produsere, markedsføre og selge sin Paradise-modell, basert på mønsterloven. Ekornes kan derfor ikke på dette grunnlag kreve stans.

Ekornes har heller ikke sannsynliggjort et berettiget stansningskrav basert på markedsføringsloven, verken §8a eller §1. Terskelen for å anvende markedsføringslovens bestemmelser vil være høy, hvor man som her har spesialbestemmelser i mønsterloven. Ingen av de tre kumulative vilkår i markedsføringsloven §8a er oppfylt. Stordals Paradise-modell er ingen etterligning av Ekornes' Granada-modell, det er ingen fare for at kundene skal forveksle produktene, og det foreligger ingen urimelig utnyttelse av Ekornes' innsats eller resultater. Stordals lansering av Paradise er under enhver omstendighet ikke i strid med god forretningsskikk. Vurderingen skal, til forskjell fra mønsterloven, i utgangspunktet være subjektiv, og sammenligningen skal skje de fysiske produktene imellom.

Møbler er typiske trendprodukt, hvor selve funksjonen begrenser mulighetene for variasjon. Både Ekornes og Stordal henvender seg til «folk flest» med standardmøbler som forandrer seg lite over tid. Det nye ved Granada er den regulerbare sofa. Ekornes kan ikke få beskyttelse for en slik funksjon inn bakveien.

Stordal har et eget produktutviklingsteam som ikke baserer seg på å kopiere andre. Utviklingen av Paradise utgjør et selvstendig prosjekt, som del av en helt vanlig produktutviklingprosess hos en møbelfabrikant. Innenfor rammen av tidligere kjente design og gitte funksjoner har Stordal utnyttet de variasjonsmuligheter som finnes. Ekornes og Stordal fanger opp trender og henter inspirasjon fra de samme kilder.

Ekornes fokuserer på detaljer for å begrunne likheten mellom møbelproduktene. Det er imidlertid også etter markedsføringslovens kriterier helheten som avgjør. Stordal er uenig med namsretten i at kundekretsen i markedet vil kunne forveksle produktene.

Stordal bestrider videre at det foreligger sikringsgrunn, allerede av den grunn at midlertidig forføyning ikke er nødvendig. Ekornes ble kjent med Stordals Paradise-modell i januar 1999. Midlertidig forføyning ble begjært først i april 1999. Da var allerede den viktigste salgssesong for kommende år over. Nå er det ikke aktuelt å komme inn på det norske markedet før høst 2000. Møbelkatalogene skal være klare i april 2000. Stordals Paradise-modell er heller ikke med i en sentral innkjøpsordning.

Ekornes har et stort og aktivt salgs- og markedsføringsapparat. Grunnet den uro Ekornes har forårsaket med sine protester utsetter Stordal lansering av Paradise-modellen i Norge. Ryktene har medført at Stordal også har fått problemer på det franske marked. Det selges derfor heller ikke mer til Frankrike nå. Stordal må vite at produktet kan leveres før man inngår avtaler. I realiteten greier Ekornes å få Stordal ut av markedet både i Norge og i Frankrike.

Ekornes har allerede påført Stordal store skader. Selve saken har vært ødeleggende for renoméet og har påvirket kolleksjonen. Det «bad-will» stempelet Paradise har fått av saken er uopprettelig. Det er fare for at Paradise uansett vil bli husket som en etterligning. Forføyningskravet har ikke bare betydning for denne modellen, men for Stordal som leverandør i det hele. Et formelt nedlagt rettslig forbud vil innebære ytterligere uopprettelige skader for Stordal. Det vil sette Paradise-modellen ut av markedet for godt.

Dertil kommer at det ikke er påvist noe potensielt tap for Ekornes, som innrømmer at skaden direkte ikke er så stor. Ekornes er opptatt av effekten internasjonalt på sikt og vil med denne saken statuere et eksempel for å befeste sin posisjon i møbelmarkedet.

Skadene for Stordal ved en midlertidig forføyning vil stå i et åpenbart misforhold til den interesse Ekornes har i å få gjennomslag for sitt krav.

En eventuell midlertidig forføyning vil innebære et potensielt erstatningsansvar for Ekornes som vil inkludere ansvar for tapt good-will og følgeskader, og som derfor må medføre et krav om sikkerhet på et adskillig høyere nivå enn hva namsretten har satt. Sikkerheten må ligge i størrelsesorden 15 mill kroner.

Stordal AS har nedlagt slik påstand:

«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra rettens oppfyllelsesfrist inntil betaling skjer.»

Ekornes ASA har henholdt seg til namsrettens kjennelse som riktig og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Stordal har produsert, markedsført og solgt et produkt som er i strid med den mønsterrett Ekornes har til Stressless Granada. Mønsterretten hindrer andre i å tilvirke varer som ikke skiller seg vesentlig ut fra mønsteret.

Ekornes har en gyldig mønsterrett. Stordal kan derfor ikke i denne sak gjøre ugyldighetsinnsigelse gjeldende, jf. mønsterloven §39 og §41 samt Rt-1999-641. Retten kan altså ikke i denne sammenheng vurdere mønsterets gyldighet.

En gyldig mønsterrett gir krav på beskyttelse. Stordal har gjort seg skyldig i mønsterinngrep og Ekornes' mønsterrett skal vurderes med utgangspunkt i mønsterloven §5.

Mønsterinngrep avgjøres etter en objektiv målestokk. Det gjøres en objektiv helhetsvurdering av utseendet ut fra den opplyste kundes målestokk. Det er i denne sammenheng uvesentlig om Stordal kjente mønsteret. Ved vurdering av mønsterinngrep oppstår heller ikke spørsmål om forvekslingsfare. Det er møbelets konturer, dets fasong som er beskyttet. Granada-mønsteret representerer en original og selvstendig frembringelse. Det var en vesentlig nyhet i markedet. I denne sammenheng er det derfor relevant at regulerbare sofaer er uvanlig i markedet. Det finnes ikke andre sofaer med lignende design. Hensett til mønsterregistreringen og situasjonen i markedet har ikke Stordal frembragt et selvstendig produkt gjennom sin Paradise-modell. De to aktuelle produkter gir et sammenfallende helhetsinntrykk. Paradise viser bare ubetydelige kosmetiske forskjeller i det visuelle inntrykk i forhold til mønsteret.

Utseendemessig skiller ikke Granada-mønsteret og Paradise-modellen seg vesentlig fra hverandre. Den ene modell hadde ikke kunnet skapes uten den andre.

Likheten er slående. Sett hen til at det er det registrerte forbilde som er vernet, påpekes bl.a utsvingede armlener med trelist som går helt inn på baksiden og heltrukken plate nederst med buet form oppe mot toppen. Det er helhetsinntrykket som er avgjørende for om det foreligger en vesentlig skilnad etter mønsterloven §5.

Subsidiært gjøres gjeldende at såvel markedsføringsloven §8a som §1 er anvendelige og gir grunnlag for å stanse Stordals Paradise-modell. Samtlige tre grunnleggende vilkår etter markedsføringsloven §8a er oppfylt og dertil gir §1 et visst vern.

Stordal må ha hatt Granada-mønsteret som eneste inspirasjonskilde. Det viser Stordals skisser utarbeidet under utviklingen av Paradise. Den viser svært påfallende likhet med Granada. Den ene modellen er egnet til å gi assosiasjoner til den andre. Stordal har ikke tidligere hatt modeller som er tilnærmelsesvis lik Paradise.

Ekornes' stresslessprodukter er ikke typisk trendprodukter. Disse henvender seg til et bevisst og kresent kundemarked. At kravene til variasjon ikke er store er noe annet enn den bevisste etterligning og utnyttelse. Forvekslingsfaren ligger i at produktene er så like at kundene blir forvirret. Ekornes hevder for øvrig ikke å ha monopol på regulerbare møbler. Imidlertid er møbelets regulerbare funksjon relevant i relasjon til markedsføringsloven - således også at Ekornes var først til å produsere slike møbler.

Sikringsgrunnen kan søkes i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra b. Forholdet er omtvistet, Ekornes utsettes for tap, og det er nødvendig og vesentlig viktig for Ekornes å få en avklaring nå for å beholde sin berettigede posisjon i markedet.

Det er ikke av betydning at Paradise ikke er lansert i Norge. Det foregår produksjon av møbelgruppen hos Stordal i Norge for markedsføring og salg i utlandet. Ekornes og Stordal konkurrerer allerede i Frankrike, hvor det blir konflikt i markedet fordi Stordal fortrenger Ekornes. Stordal har selv gitt uttrykk for at man vil gjøre Paradise til selskapets «flaggskip». Dessuten vil Paradise bli lansert i Norge. Også uten presentasjon i møbelkatalog og innkjøpsordning står det Stordal fritt å selge til den enkelte butikk. Uten forbud vil Ekornes ikke kunne hindre dette.

Stordals omsetning i Frankrike er vesentlig. Basert på Stordals anførte tap i Frankrike ved stans i produksjon og salg kan ikke omsetningen i Frankrike være marginal i forhold til Ekornes' omsetning, slik som hevdet av Stordal. Paradise-lanseringen påfører Ekornes et betydelig tap.

Stordal valgte å introdusere Paradise, selv om Ekornes allerede i januar 1999, da produktet ble kjent, gjorde oppmerksom på at dette ville bli gjort til gjenstand for forfølgning. Stordal må da selv bære risikoen for følgene.

Ved interesseavveiningen må det for øvrig tas i betraktning at Stordal har lansert en ny, antatt alternativ modell til Paradise, nemlig Success.

Ekornes ASA har nedlagt slik påstand:

«1. Sunnmøre namsretts kjennelse i sak 99-00479 D stadfestes.

2. Ekornes ASA tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra rettens oppfyllelsesfrist inntil betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerker:

Ekornes er kjent for sine stressless sitte- og hvilestoler og har gjennom årene lansert en rekke slike modeller, til dels med mønsterbeskyttelse for designet. Stressless Granada er en videreutvikling innenfor kategorien regulerbare sittemøbler. Dette er en gruppe bestående av stol, to-seter og tre-seter sofa. Det enkelte sete i sofaen kan reguleres uavhengig av de øvrige. Ekornes har stått for utviklingen av regulerbare sofaer her i landet og har etter det lagmannsretten forstår hatt suksess med Granada-modellen.

Ekornes har oppnådd mønsterbeskyttelse for stressless Granada-designet. Mønsteret er registrert i Norge som mønster nr. 74110, inngitt 21. oktober 1997. Designet er også mønsterbeskyttet bl.a. i Frankrike.

Ekornes ble ved juletider 1998 kjent med at en av Sunnmøres konkurrerende møbelprodusenter, Stordal, hadde under utarbeidelse produktpresentasjon av en regulerbar stol- og sofamodell, Paradise, som Ekornes mente til forveksling lignet stressless Granada. Et avklaringsmøte mellom partene førte ikke til at Stordal trakk sitt produkt tilbake, og Ekornes konstaterte at Stordal lanserte sin Paradise-modell på møbelmesser i Frankrike og England i januar 1999, i konkurranse med Ekornes' Granada-modell. Ekornes reagerte på dette og begjærte i april 1999 midlertidig forføyning for å få stanset Stordals produksjon, salg og markedsføring av Paradise. Kravet er her begrenset til Norge, jf. territorialprinsippet.

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. hovedregelen angitt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 samt Rt-1994-1526 med henvisning til Rt-1988-774.

Ekornes påberoper seg prinsipalt mønsterkrenkelse som grunnlag for midlertidig forføyning, subsidiært rettstridig etterligning eller handling i strid med god forretningsskikk etter markedsføringslovens bestemmelser. Dersom Ekornes er berettiget til slik rettslig vern er også Ekornes berettiget til å få håndhevet dette gjennom et rettslig forbud som nedfelt i påstanden. Begrunnelsen for hovedkravet må her prøves prejudisielt. Spørsmålet er om Ekornes kan sannsynliggjøre den materielle rettighet. For denne vurdering har lagmannsretten, i likhet med namsretten, tatt de omstridte møbler i øyesyn, sammen med Granada-mønsteret og bildemateriale av en del andre møbelgrupper innenfor samme designkategori, såvel fra Ekornes som fra andre møbelprodusenter.

Det skal nevnes at Ekornes den 20. juli 1999, jf. namsrettens kjennelse pkt 3, har reist søksmål for Sunnmøre herredsrett, overensstemmende med begjæringen om midlertidig forføyning, således prinsipalt som mønsterinngrepssak etter mønsterloven §5. Stordal har på sin side inngitt stevning til Oslo byrett den 19. august 1999 med begjæring om ugyldighetskjennelse for Granada-mønsteret, jf. mønsterloven §31 og §41 nr 3.

Som innehaver av et registrert mønster har Ekornes oppnådd enerett til å utnytte mønsteret i nærings- eller driftsøyemed for varer av samme eller lignende slag som den mønsteret er registrert for. Registreringen gir rettsvern mot inngrep i mønsteret.

Grunnlaget for saken er at Ekornes har mønsterbeskyttelse. Dette må lagmannsretten forholde seg til. Den prejudisielle prøving gjelder derfor kun spørsmål om hovedkravet kan baseres på at inngrep etter mønsterloven §5 foreligger. Et registrert mønster er pr definisjon gyldig, med den beskyttelse det gir, inntil registreringen eventuelt er kjent ugyldig etter de særskilte rettergangsregler som gjelder. I sivile saker om mønsterinngrep kan frifinnelse ikke uten slik dom bygge på at registreringen er ugyldig. Det vises til mønsterloven §31, §39 og §41 nr 3. Dette innebærer at retten ved en prejudisiell prøving av en påstand om mønsterinngrep heller ikke prejudisielt kan prøve registreringens gyldighet. En annen sak er at retten ved den konkrete vurdering av beskyttelsens omfang hensyntar mønsterets særpreg, herunder hvor nytt og annerledes dette var i forhold til hva som var kjent fra før. Likhetskravet i mønsterloven §5 er forutsatt fastsatt på samme måte som forskjellskravet i mønsterloven §2.

Mønsterloven §1 definerer hva et mønster er. I denne sammenheng er et mønster «forbildet for en vares utseende» - her stressless Granada. Mønsterretten er altså en utseendebeskyttelse. Det er et bestemt utseende - designet - som vernes. Sagt med andre ord er det produktets visuelle gjengivelse av mønsteret som kan oppnå vern.

Mønsterloven §5 fastlegger det nærmere innhold av mønsterhaverens enerett i henhold til mønsterloven §2. Mønsterretten omfatter, foruten vareutseendet slik det er registrert, også ethvert vareutseende som ikke skiller seg vesentlig fra det registrerte mønster. Det avgjørende ved sammenligningen er helhetsinntrykket. Mønsterretten er krenket dersom forbildene tross forskjell i detaljer ikke skiller seg vesentlig fra hverandre. Vurderingen skal være objektiv. Sammenligningsgrunnlaget er den påståtte inngrepsgjenstand mot det registrerte mønster.

Beskyttelsen omfatter som hovedregel en hvilken som helst del av gjenstandens overflate som er synlig ved besiktigelse, ikke bare det som umiddelbart ses som gjenstandens utside. Sammenligningen må ta høyde for dette. For øvrig skal det presiseres at registreringen ikke beskytter funksjonelle eller tekniske idéer som ligger til grunn for utformingen. Ved likhetsbedømmelsen ser man imidlertid ikke bort fra trekk ved mønsteret som har sammenheng med funksjonelle egenskaper. Det er bare hvor idéen eller funksjonen er så nært knyttet til utseendet at det ikke er mulig for andre å utnytte idéen uten samtidig å krenke mønsteret, at mønsterinnehaveren får slik beskyttelse med på kjøpet. Overført til vår sak innebærer dette at Ekornes ikke har noen enerett til regulerbare møbler eller stressless-konseptet. Bare i den grad reguleringsmuligheten i møbelets sete og rygg er bestemmende for utseendet vil de regulerbare funksjoner være relevante.

Med disse utgangspunkt skal Stordals Paradise-modell sammenlignes med det registrerte mønster.

Namsretten fant at Paradise utseendemessig ikke skilte seg vesentlig fra Granada-mønsteret. Etter en objektiv helhetsbedømmelse finner lagmannsretten at Paradise-modellen har tilstrekkelig distanse til mønsteret. Forskjellene er etter lagmannsrettens bedømmelse mer fremtredende enn enkelte detaljforskjeller. Som mønsterinngrep bedømt ses ikke utseendelikhet mellom mønsterregistrerings avbildninger og Paradise-modellen slik den er fremstilt.

Med respekt for at Patentstyret har sett Granada-mønsteret kvalifisert for vern etter mønsterloven §2, er det like fullt relevant ved bedømmelsen at lagmannsretten har sett lite originalt eller særpreget ved selve mønsteret. Beskyttelsens omfang må vurderes konkret bl.a. under hensyntagen til mønsterets særpreg. En vesentlig nyhet må gis et bredere verneområde enn et mønster som skiller seg mindre fra det som er kjent fra før. Desto mindre særpreg, desto snevrere vil beskyttelsesområde være. Dersom mønsteret gjelder en bruksgjenstand, uten spesielle originale kvaliteter, kan det generelt ikke kreves noen dyptgående forskjell for at en annen vare skal gå klar av mønsterbeskyttelsen. Slik er det i dette tilfellet. Det gjelder en sittemøbelgruppe som ved første inntrykk synes vel kjent i markedet fra før. Der er mange modeller med lignende design - volumniøse sittemøbler som innbyr til komfort og hvile, med kraftig stopp og myk design. Det samme gjelder heltrukne vanger med utskilte detaljer, fortrinnsvis i tre, nakkeputer og putelignende flipper på sidene.

Det er ingen beskyttelsesverdig nyhet å sette sammen et stoldesign til sofadesign. En regulerbar sofa er ikke mønsterrettslig noe spesielt i seg selv. Det er ved sammenligningen en fare for å bli forledet av de individuelt regulerbare funksjoner i sofaen, som også er den funksjon som først og fremst særpreger designet. Det er i saken intet tema hvorvidt Stordal har trådt Ekornes sine tekniske løsninger for de regulerbare funksjoner for nær. Disse fremtrer også utseendemessig vesentlig forskjellig. Lagmannsretten kan heller ikke se at de regulerbare funksjoner har så nær sammenheng med mønsterdesignet at dette i seg selv er bestemmende for utseendet.

Ekornes har hevdet at de skisser som er mønsterbeskyttet er såpass «grove» i formen at mønsterbeskyttelsen derfor også blir omfattende. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Med utgangspunkt i at mønsterbeskyttelsen gjelder noe så trivielt som et sittemøbel, uten spesielt originale designkvaliteter, er det desto mer relevant å studere forskjellene. Summen av disse vil avgjøre om det gjenstår et totalinntrykk som gjør designene vesentlig forskjellige.

De mange likhetstrekk mellom mønsteret og Paradise-modellen skal ikke underslås. Dette har imidlertid først og fremst sammenheng med den regulerbare stressless-funksjonen, med høye rygger og delte seter i sofaene og for øvrig det «soft»-design man med små variasjoner møter i mange modeller i møbelmarkedet. Man må også se bort fra møbelets grunnfasong. Sete, rygg og vange i sofa og stol er en nødvendighet.

De likhetstrekk som kan påpekes er den utoverbygde form, med list i armlenenes front, armlenepartiet og overgang til møbelets rygg, løse puteflipper og innsmalning oppover mot topp av rygg, samt regulerbar nakkepute, og heldekkende front (plate) nederst. Dette gjelder den visuelle bedømmelse når møbelet betraktes forfra. Sett bakfra ser man også heldekkende plate nederst, buet form mellom bevegelig rygg og platen, samt utsvinget form på armlene med list som går inn på ryggen bak. De mest fremtredende likheter er trelisten som går utenpå armlenene på siden og den regulerbare nakkepute sett forfra. Sett bakfra er Granadas nakkepute høyere og delt lenger nede på ryggen enn Paradise-modellen, hvor kun toppen av nakkeputen kommer over kanten på ryggen.

Det skal påpekes at mønsterregistreringen ikke gir enerett til materiale som benyttes, verken trelist i fremhevede detaljer, eller bruk av skinn.

Det er vesentlige trekk ved mønsteret som gir et kraftigere utseende samlet sett for Granada-modellen enn for Paradise-modellen. Mønsteret har et dypere og lavere utseende enn Paradise, som er strammere, mer høyreist og fast i formen. De utskilte deler på sidene og i nedre kant foran har forskjellig fasong. På Paradise utgjør dette, utført i tre, kun en smal stripe på vangen, mens det registrerte mønster viser en heldekkende utskilt del på vangen og i forkant. Granada er da også utført med slik heldekkende trelist. Paradise har også trelist i bunnen av sidene, som en slags sokkel, mens mønsteret står på knotter eller lave føtter, uten list i nedre kant. Heltrukken plate nederst i forkant samt i vangene (side og armlene) er svært vanlig. Mønsteret har todelt rygg, med nakkeputen som den ene halvpart. Nakkeputen på Paradise er smalere og dekker en mindre del av ryggen. Flippene på mønsteret går til og med nakkeputen, mens flippene på Paradise går inn under nakkeputen. Mønster og påstått inngrepsgjenstand er visuelt mest lik sett direkte forfra. Men også her er det klart synlige forskjeller. Det er mange og vesentlige forskjeller i sømdetaljene som, sammen med designets hovedlinjer, for et sittemøbel nettopp gir den iøynefallende forskjell. Sett fra siden og bakfra er også forskjellene fremtredende. Møblenes ytre hovedkonturer skiller seg ikke vesentlig fra hverandre. Det er imidlertid mange utseendemessige forskjeller i den nærmere utførelse, både hva gjelder hovedlinjer og detaljer. Totalinntrykket er derfor at Paradise-modellen, om enn med noe knapp margin, har et utseende som objektivt skiller seg vesentlig fra mønsteret. Ekornes har da ikke greid å sannsynliggjøre at mønsterretten omfatter forbudsrett mot Stordals Paradise-modell.

Det neste spørsmål blir da om Stordal har trådt markedsføringsloven §8a for nær ved å etterligne Ekornes' Granada-modell. Markedsføringsloven §8a rammer den forsettlige produktetterligning når den er så nærgående at forvekslingsfare oppstår og det er skjedd på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av den annens innsats eller resultater. Et særpreget utseende knyttet til en vare i omsetning kan altså være beskyttet mot en illojal etterligning med hjemmel i markedsføringsloven. Lagmannsretten kan heller ikke se at Ekornes har sannsynliggjort vern på dette grunnlag.

Markedsføringsloven §8a tre kumulative vilkår for å komme til anvendelse. Det er imidlertid et absolutt vilkår at det foreligger fare for forveksling. Forvekslingsfaren vurderes ut fra kundens synsvinkel - den kjøpekrets man henvender seg til - og må ses i sammenheng med kundens kunnskap om slike produkter. Lagmannsretten antar at det ikke er fare for forveksling av de to møbelgruppene Granada og Paradise. Produktene er beregnet på det alminnelige forbrukermarked og det er spørsmål om den jevne kjøper i en normal kjøpesituasjon kan forveksle produktene. Som argumentert ovenfor i tilknytning til spørsmålet om mønstervernet har møblene likhetstrekk, men også synlige forskjeller. Det umiddelbare inntrykk er at Granada er kraftigere og mer voluminøs enn Paradise og vil derfor appellere til forskjellige kundegrupper. Det gjelder en spesiell møbelkategori, - regulerbare, plasskrevende sittemøbler i det høyere prisleie. I dagligvarehandelen foretas ikke detaljstudier av varene. Dette vil være annerledes i møbelbransjen, spesielt hvor det gjelder en større og vanligvis mer overveid investering som ved kjøp av regulerbare sittemøbler. Lagmannsretten antar at den alminnelige, bevisste kunde vil etterspørre og se forskjeller mellom Ekornes-modellen og Stordal-modellen, og være seg bevisst dette valg.

Forvekslingsfaren må knytte seg til elementer ved produktet som er særpreget og beskyttelsesverdig. Møbelbransjen er også en motebransje, med trender som gir seg utslag i flere relativt like modeller i markedet. Variasjonsmulighetene er små. De likheter som ses skyldes i det vesentlige de nødvendige krav som hensiktsmessighet og mote stiller. Etter lagmannsrettens oppfatning vil den aktuelle kjøpekrets kunne skille de to produktene fra hverandre uten at det er nødvendig å gå helt ned på detaljplanet. Forskjellene er umiddelbart synbare og ved kjøp vil kunden være seg bevisst hvilken modell man velger. Sett hen til den type produkt og den type bransje det gjelder antar lagmannsretten, om enn under noe tvil, at kunden vil oppleve tilstrekkelig distanse mellom Granada og Paradise-møblene.

Det presiseres at heller ikke markedsføringsloven tar sikte på å beskytte mot at en konkurrent bruker de samme funksjonelle løsninger. Stordal har for så vidt lykkes i å skape et produkt som er variert så mye at forvekslingsfare unngås. Dette er tilstrekkelig til å unngå å bli innfanget av markedsføringsloven §8a.

Da gjenstår spørsmålet om Stordals produkt kan innhentes av generalklausulen i markedsføringsloven §1, som retter seg mot det man generelt kan kalle tarvelige konkurransehandlinger. Det skal utvises forsiktighet med å anvende denne bestemmelse på forhold av lignende karakter som de som omhandles i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt. Paradise har fått et utseende som er egnet til å gi assosiasjoner til Ekornes' stresslessprodukter og rennomé for slike møbler. Likevel har lagmannsretten vanskelig for å se at Stordal ved sin virksomhet og utvikling av Paradise bevisst har lagt an på å snylte på Ekornes og altså tilegne seg fruktene av konkurrentens innsats og arbeid. Ihvertfall har ikke Stordal skaffet seg innpass på markedet med regulerbare sittemøbler under falskt flagg ved å forsøke å fremkalle en forveksling med konkurrentens produkter. Lagmannsretten tilføyer at Paradise ikke anses for å være en virkelig etterligning av Granada, dette tatt i betraktning den begrensede originalitet ved Granada og at Stordal har utnyttet de nødvendige variasjonsmuligheter.

Konklusjonen blir etter dette at Ekornes heller ikke har sannsynliggjort sitt hovedkrav basert på markedsføringslovens bestemmelser.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn. Da lagmannsretten ovenfor har uttrykt noe tvil om hovedkravet, skal det likevel tilføyes at det er desto mer tvilsomt om Ekornes kan påberope seg en berettiget sikringsgrunn og ikke minst om midlertidig forføyning er nødvendig. Ekornes er «storebror», og vel innarbeidet i bransjen for regulerbare sittemøbler, både innenlands og utenlands. Når Stordal lanserte sitt produkt for første gang på møbelmesser i utlandet, og ikke hadde planer om å lansere produktet i Norge, ihvertfall det første året, har lagmannsretten vanskelig for å se at dette kunne utgjøre en truende konkurranse for Ekornes med konsekvenser som står i forhold til konsekvensene for Stordal ved et umiddelbart nedlagt forbud mot produktet. Lagmannsretten antar at Ekornes har vært mest opptatt av konsekvensene på sikt. Ekornes ville ved å «kvele produktet i fødselen» gardere seg mot at Stordals modell skulle bli en vellykket konkurrent. Dette hadde Ekornes tid til å fange opp gjennom et ordinært søksmål.

Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningene avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 jf. også tvangsfullbyrdelsesloven §3-4. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd og Ekornes pålegges således å erstatte Stordal sakens omkostninger for lagmannsretten. Ifølge salæroppgave fra prosessfullmektig utgjør disse kr 73.100,- med tillegg av kjæremålsgebyret, kr 3.180,-. Saken har vært omfattende, med muntlig forhandling, og omkostningsoppgaven legges etter omstendighetene til grunn, jf. tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten finner at Ekornes også må dekke Stordals omkostninger for namsretten idet saken der også skulle vært tapt fullstendig. Stordals omkostninger utgjør kr 146.000,-, som også godkjennes som nødvendige.

Det bemerkes at namsretten feilaktig har latt omkostningsavgjørelsen utstå «inntil avgjørelse i hovedsaken». Dette er det ikke hjemmel for, idet en midlertidig forføyning er en selvstendig avgjørelse og ikke en del av en sak som nødvendigvis blir avgjort senere. Da lagmannsretten har snudd resultatet får dette imidlertid ingen betydning.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Ekornes ASA til Stordal Møbler AS samlet 222.280 - tohundreogtjuetotusentohundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse. Deretter påløper 12% rente p.a. inntil betaling skjer.