LF-1999-688

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-22
Publisert:	LF-1999-00688
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	Nordmøre herredsrett nr. 99-00188 A Frostating lagmannsrett LF-1999-00688 A.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Edvard T. Eide v/advokatfullmektig Asbjørn Røvik, Kristiansund). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: H.r. advokat Odd Larhammer, Molde).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5

Anken gjelder fritak for militærtjeneste etter militærnekterloven §1.

A er født xx.xx.1979. Han var på sesjon 22. januar 1997 og meddelte da at han ville søke om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Etter at han mottok innkalling til førstegangstjeneste, søkte han 19. mai 1998 om fritak. Dette medførte at det ble holdt politiavhør av ham 10. november 1998. Fra avhøret ble det bl.a. protokollert:

«Klager mener at forsvaret bør opprettholdes, selv om han personlig er imot det. Han mener det er opp til hver enkelt å få ta stilling til å kunne forsvare landet. Klager er ikke imot militæret på grunn av disiplin, slit og trening. Klager har ikke problemer med å være langt borte fra hjemmet. Han har ikke medisinske problemer. Det er bruken av våpen som strir mot hans personlige overbevisning.»

Justisdepartementet avslo As søknad ved påtegning 8. desember 1998, idet det ble gitt slik begrunnelse:

«Klageren mener at forsvaret bør opprettholdes, selv om han personlig er imot det.

Den siterte uttalelsen viser etter Justisdepartementets oppfatning at mannskapet ikke tar avstand fra et væpnet forsvar på et prinsipielt pasifistisk grunnlag, men kun reserverer seg for egen del. Han forutsetter at andre fyller den oppgaven han selv ikke er villig til å utføre, noe som harmonerer dårlig med en grunnfestet pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.

Departementet har derfor avslått søknaden.»

Avgjørelsen ble forkynt for A 12. januar 1999. Han var fortsatt uvillig til å avtjene verneplikten. Staten v/Justisdepartementet uttok derfor stevning mot ham for Nordmøre herredsrett 15. mars 1999, jf militærnekterloven §5. Staten nedla slik påstand:

«Vilkårene for å frita A, født xx.xx.79, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1 er ikke til stede.»

I tilsvar nedla A slik påstand:

«Vilkårene for å frita A for militærtjeneste er til stede.»

Herredsretten avsa dom 22. juni 1999 med slik slutning:

«Vilkårene for å frita A, født xx.xx.79, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1 er ikke til stede.»

A har anket dommen til Frostating lagmannsrett. Ankeforhandling fant sted i Kristiansund 26. august 1999. Lagmannsretten mottok forklaringer fra A og politistudent Linda Åmelfot som holdt politiavhøret 10. november 1998.

A anfører i det vesentlige:

Spørsmålet er om han kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin overbevisning, sin pasifistiske grunnholdning.

Det er Staten som har bevisbyrden i saken og man skal vurdere situasjonen nå. Hans forklaring for lagmannsretten blir derfor helt avgjørende. Han tar avstand fra enhver form for våpenbruk. A er konsekvent og aksepterer verken at han selv eller andre bruker våpen. Det utelukker ikke fritak for militærtjeneste at han respekterer at andre har en annen oppfatning, det vil si at de er for forsvaret, jf Rt-1997-403 flg.

A har utviklet sitt syn over tid.

Avslaget på søknaden er begrunnet i det ene utsagnet i politiavhøret, hvor han enten er feilaktig sitert eller feiltolket. Uansett er det hans pasifistiske syn i dag som er avgjørende, og han har nedlagt slik påstand:

«Vilkårene for å frita A for militærtjeneste er oppfylt.»

Staten v/Justisdepartementet anfører i det vesentlige:

Militærtjeneste er en alminnelig plikt for alle norske menn. I sin ytterste konsekvens plikter man å ta andres liv, og også å ofre sitt eget liv. Dette er byrdefullt, men sterke likhets- og rettferdighetsbetraktninger gjør at det skal mye til før man fritas for militærtjeneste. Det gjelder to kumulative vilkår. Man må ikke kunne gjøre militærtjeneste av noe slag - eksempelvis heller ikke sanitetstjeneste - men være konsekvent pasifist. Motstanden må bunne i en alvorlig overbevisning med nødvendig fasthet og styrke. Den må være varig og prinsipiell - likeverdig overbevisning med en tradisjonell pasifists.

Den pasifistiske holdning må fremstå som grunnfestet og gjennomtenkt. Det er ikke nok at man er imot å ta liv eller er negativ til det militære system. Allerede i søknaden synes A å være negativ til selve det autoritære systemet.

For fritak må man reservere seg for egen del, og også mot at andre gjør tjeneste.

A er ikke medlem av religiøse eller politiske foreninger som underbygger hans motstand. Av politiforklaringen fremgår det at han godtar at vi har et forsvar, men han mener at det må være opp til den enkelte å ta stilling til om man skal delta i det.

Politiforklaringen virker grundig. Man brukte 2,5 timer og Linda Åmelfot har i motsetning til i herredsretten avgitt vitneforklaring i lagmannsretten. Det er ikke grunn til å tvile på det som ble protokollert, opplest for A, deretter gjennomlest av ham selv og underskrevet.

Ser man bort fra politiforklaringen, har A heller ikke i herredsretten eller lagmannsretten i tilstrekkelig grad fått frem en personlig grunnfestet og gjennomtenkt pasifistisk holdning.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Lagmannsretten bemerker:

Militærnekterloven §1 fastsetter at vernepliktig skal fritas for militærtjeneste når han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning».

I St.meld.nr 27 (1988-89) side 17 er lovens to vilkår fremhevet:

«Den vernepliktige må ha en «alvorlig overbevisning», og overbevisningen må ha det innhold at den vernepliktige ikke kan gjøre «militærtjeneste av noen art.»

Det heter videre:

«Når loven krever at det skal foreligge en alvorlig overbevisning, stiller den opp et meget strengt krav. Det er ikke en hvilken som helst mening eller oppfatning som kan betinge fritak for militærtjeneste. Loven tar sikte på å beskytte verdier som må være av fundamental og vesentlig betydning for et menneske. I Høyesteretts dom inntatt i Rt-1950-917, (Lystad), er det uttalt at det må kreves en personlig overbevisning.»

I Innst.O.nr. 76 (1989-90) side 3 uttalte Justiskomitéens flertall:

«Overbevisningen må være varig og prinsipiell og skape en likeverdig samvittighetskonflikt som overbevisningen til en tradisjonell pasifist.»

Det må foretas en helhetsvurdering av samtlige opplysninger i saken, og ut fra disse avgjøres hvorvidt det er grunn til å gå ut fra at det foreligger en alvorlig overbevisning. Det blir oftest avgjørende hvilket inntrykk vedkommende gir gjennom sin forklaring og sin opptreden.

Retten skal vurdere den vernepliktiges holdning på domstidspunktet.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Randi Grøndalen og ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø, er kommet til at A skal fritas fra militærtjeneste. Avgjørelsen bygger på en samlet vurdering av hans holdning til deltakelse i militærtjeneste og opprettholdelse av et forsvar, slik dette er kommet til uttrykk. Det skal bemerkes:

Plikten til i en gitt situasjon å gi eget liv eller ta andres er den tyngste og alvorligste forpliktelse samfunnet kan pålegge sine borgere. Det norske folkeforsvar bygger derfor på et grunnlovsfestet likhets- og solidaritetsprinsipp som gjør militærtjenesten til en samfunnsplikt for alle unge menn. For enkelte vil imidlertid et pålegg som kan føre til at man må ta liv, eventuelt være med å legge til rette for at andre kan gjøre dette, være uforenelig med egen overbevisning. Den som da utsettes for en alvorlig samvittighetskonflikt knyttet til utøvelse av militærtjeneste, får alternativ tjeneste.

Med dette utgangspunktet stilles strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til at enkelte blir fritatt for verneplikt. Det stilles krav, ikke bare til overbevisningens innhold, men også til dens fasthet og styrke. Hvordan den personlige overbevisning er begrunnet er underordnet. Man etterspør om denne fører til en pasifistisk konklusjon, basert på de bevis som foreligger på avgjørelsestidspunktet.

Den vernepliktige må for egen del ikke under noen omstendighet kunne delta i militær virksomhet, verken i det norske forsvar eller i internasjonalt organiserte styrker. Dertil er det et krav at den vernepliktige, for å bli fritatt for militærtjeneste, samtidig må ta avstand fra andres deltakelse. Høyesterett har i to dommer inntatt i Rt-1996-509 og Rt-1996-513 presisert at søker ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må se det like uriktig at andre gjør militærtjeneste der en kan ta liv, som at han selv gjør det. Dersom egen reservasjon ikke er forankret i en norm som forutsettes å gjelde for andre, foreligger ikke en alvorlig overbevisning med slikt innhold som loven krever.

En nærmere utredning av spørsmålet om hva som ligger i at en vernepliktig må ta avstand fra andres utførelse av militærtjeneste - anvendt på tjeneste i det norske forsvar - er foretatt av Høyesterett i tre dommer inntatt i Rt-1997-403, Rt-1997-407 og Rt-1997-410. Kravet kan ikke trekkes lenger enn til at den vernepliktige finner det uriktig at landet har en militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det er ikke diskvalifiserende å respektere at andre har en annen oppfatning og selv velger å gjøre militærtjeneste.

Flertallet trekker ikke i tvil at A er alvorlig overbevist om at han selv ikke kan delta i noen form for våpenbruk. Det springende punkt i saken er om hans holdning til forsvaret og andres tjenestegjøring i dette gjør at han likevel faller utenfor vilkårene for fritak. Han gir nå uttrykk for et pasifistisk grunnsyn som innholdsmessig faller innenfor den akseptable ramme. Det avgjørende spørsmål er om han har en pasifistisk overbevisning med nødvendig fasthet og styrke. Ved denne vurdering vil tidligere opptreden og uttalelser nødvendigvis være av sentral betydning.

A har opptrådt konsekvent til det grunnleggende spørsmål om å utføre militærtjeneste. Han var ikke mer enn 17 år gammel da han var inne til sesjon og krysset av for at han hadde en overbevisning som gjorde at han ville søke om fritak for militærtjeneste. Det gjorde han i mai året etter, da han var fylt 18 år, skulle avslutte videregående skole, og var innkalt til førstegangstjeneste for fremmøte i august. Det er ikke noe uvanlig eller unaturlig i at selve søknaden ble innsendt som et svar på innkallingen til førstegangstjeneste. Flertallet har ikke sett vikarierende motiver for fritakssøknaden.

Søknaden bærer preg av å være skrevet av en noe umoden ungdom. Søknaden er da også forfattet av han selv, uten «mal». Søknaden er ikke fri for uvilje mot det militære autoritære system og følelsesmessig uvilje mot å delta i dette. Det essensielle ved søknaden er dog at den bærer frem et budskap om et overveid prinsipielt standpunkt til våpenbruk, og som - med noe velvilje - også forteller hva A mener om at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det fremtredende er holdningen til våpenbruk - de samfunnsmessige sider av militærtjeneste og eksistensen av et militært forsvar. I søknaden har han gitt uttrykk for at: «et hvert militært «forsvar» er for meg menneskefiendtlig, og bør motarbeides uansett hvor det finnes.»

Det synes som det er trukket for mye ut av den ene setningen i det påfølgende politiavhøret, hvor det fremgår at A «mener at forsvaret bør opprettholdes, selv om han personlig er imot det.»

Problemet for A har nettopp vært at han i politiavhøret tilsynelatende har uttrykt seg uheldig om spørsmålet om opprettholdelse av forsvaret. Avhøret kan gi inntrykk av at A kun reserverer seg for egen del. Sett i sammenheng burde imidlertid en så kortfattet protokollert oppfatning foranlediget departementets anmodning om nytt avhør av A, for å få hans nærmere redegjørelse for sitt syn på forsvaret, all den stund man vurderte å la det siterte bli utslagsgivende for avslaget. Spesielt er å merke seg at avhøret ikke sier noe om at den vernepliktige forholder seg nøytral eller uengasjert i spørsmålet. Det gis heller ingen aktiv støtte eller positiv omtale av forsvaret.

Under behandling av militærnektersaker kan det ikke stilles krav om at den vernepliktige har god formuleringsevne. Lagmannsrettens flertall legger da heller ikke nevneverdig vekt på at A kan virke mindre velformulert og at det tydeligvis har falt ham vanskelig å formidle sine oppfatninger. Like fullt kreves at den vernepliktige må kunne formidle hvordan den pasifismen han forfekter skal etterleves dersom verneplikten for alle andre blir en realitet. Som uttalt i St.meld.nr. 27 (1988-89) side 18 forventes det at søkeren har tenkt gjennom sentrale spørsmål når det gjelder grunnlaget for overbevisningen. I Stortingsmeldingen er det imidlertid også påpekt at man må være på vakt mot å la det komme en søker til skade at han kanskje ikke har kunnskaper og evne til i samme grad som andre å tenke igjennom hypotetiske spørsmål. Det er da heller ikke uvanlig at det pasifistiske standpunkt modnes og befestes og belegges mer nyansert etter hvert som søker blir eldre.

For flertallet er det klart fremkommet at A, av de samme grunner som han påberoper seg for egen del, også er motstander av at andre gjør militærtjeneste. Han har utdypet politiavhøret og fremhevet at han mente å henføre sin uttalelse i politiavhøret til at vi lever i et demokrati, hvor flertallet har bestemt at vi skal ha et forsvar. Derfor må han også respektere andres valg, selv om han ikke er enig eller aksepterer dette. A har tilbakevist at han mener at det er nødvendig opprettholde forsvaret. Det er noe annet å respektere de demokratiske spilleregler, herunder den enkeltes rett til å velge annerledes. Det avgjørende er at han selv mener forsvaret ikke er noen løsning. Selv ville han ha lagt ned forsvaret. Han mener dette ikke har noen hensikt og at det er prinsipielt uriktig. Flertallet presiser at fritak for militærtjeneste ikke forutsetter noe aktivt motengasjement.

Lagmannsrettens flertall ser det følgelig slik at A begrenser seg til toleranse og respekt for nasjonens og andre vernepliktiges valg, selv om han mener det er uriktig. Selv tar han avstand fra enhver form for militærtjeneste og andres deltakelse i denne.

Utgangspunktet vil være at A skal ha krav på å bli trodd på sitt ord dersom det ikke foreligger indikasjoner i annen retning. Bevisbyrden blir først aktuell når det i den konkrete sak er tvil om overbevisningen som er kommet til uttrykk virkelig gir uttrykk for en underliggende, rotfestet overbevisning med den styrke som loven krever. Høyesterett uttaler i dom inntatt i Rt-1996-572 ( Rt-1996-585/Rt 1996 586) at det kan foreligge omstendigheter som gjør at den vernepliktiges forklaring ikke uten videre kan legges til grunn. A har nok selv bidratt til å skape noe tvil om den overbevisning han påberoper seg har den tilstrekkelige fasthet og styrke, sett hen til uttalelsen som er nedfelt i politiavhøret, og som han da godtok.

Når lagmannsrettens flertall viker tilbake for å la politiavhøret få avgjørende betydning for As søknad, er det tatt høyde for at avhøret gir essensen av en samtale som varte i 2,5 time. Viktige presiseringer kan være utelatt. Flertallet stoler ikke uten videre på at alt av betydning som ble sagt, er nøyaktig referert. Avhøret er foretatt av en uerfaren politistudent. A var også ung og uerfaren, han var nervøs og ikke så god til å argumentere eller til å ordlegge seg. Flertallet vil ikke legge ham til last at han ikke forsto eller så at han burde sørget for å få inn ytterligere presiseringer i avhøret.

Lagmannsrettens flertall har ikke sett at de presiseringer A har kommet med bærer bud om en situasjonsbetinget tilpasning, som ikke er alvorlig ment. Hans holdning er klart nok at han oppriktig mener at det er uriktig og unødvendig med et militært forsvar. Det er ingen situasjon hvor det kan tenkes at han finner dette ønskelig eller tjenelig.

Et forsøk fra den vernepliktiges side på å balansere sine uttalelser mellom en prinsipielt begrunnet avstandstaken fra militærtjeneste for samtlige vernepliktige på den ene side, og en resignert eller realistisk vurdering av verdenssituasjonen og flertallets oppfatning på den annen side, kan ikke være tilstrekkelig for mistillit til søkerens oppriktige oppfatning. Lagmannsrettens flertall godtar at A har en pasifistisk forankret overbevisning som er uforenlig med enhver tanke på militært forsvar, både for seg selv og andre. Flertallet legger dette til grunn som As oppriktige oppfatning som favner alle spørsmål av betydning for fritak. Flertallet har ikke funnet forhold som gir tilstrekkelig grunn til å trekke i tvil As pasifistiske overbevisning. Den er belagt med nødvendig fasthet og styrke og han skal derfor fritas for militærtjeneste.

Mindretallet, lagdommer Mats Stensrud, finner at vilkårene for fritak ikke er oppfylt.

Når As oppfatning på domstidspunktet skal klarlegges, må man også se på hans tidligere handlemåte og omstendighetene ellers i saken.

A er 19 år gammel. Han mistet sin far for en del år siden og bor på X ved Kristiansund, hjemme hos sin mor og en bror i 11-års alderen. A har fullført videregående skole og arbeider som musikklærer.

Da han skulle på sesjon, var det 3-4 klassekamerater som aktet å søke fritak fra militærtjeneste.

A opplyste på sesjon at han var militærnekter, men søkte om fritak først etter at han ble innkalt til førstegangstjeneste. Han hadde mottatt en brosjyre fra forsvaret om militærnekting. De 3-4 klassekameratene hadde et visst samarbeid om søknadene sine, og de andre har i dag oppnådd fritak.

As søknad er gjengitt i herredsrettens dom. Han gir uttrykk for at han ikke vil ta liv, at ethvert militært «forsvar» for ham er menneskefiendtlig, og han kritiserer NATO «som baserer seg på bruk av atomvåpen». Søknaden gir uttrykk for pasifistiske holdninger, men der er også sterke innvendinger mot selve det militære system:

«At det norske forsvar ønsker og skaper individer som skal tilpasse seg et autoritært system. Et system som hurtigst mulig ønsker å bryte ned menneskene fra sin posisjon som frie, tenkende individer for deretter å bygge dem opp som krigsmaskiner som er villige til å lyde enhver ordre, uten å tenke på eventuelle følger. Dette vil skape et samfunn av roboter, som er tro mot sin herre og kommandør.»

Høyesterett har gjennom flere avgjørelser fastslått at det ikke er tilstrekkelig for fritak at den vernepliktige er imot selve det autoritære, militære system, jf Rt-1996-509 flg og Rt-1997-407 flg.

Det er heller ikke tilstrekkelig at man ikke vil ta liv, jf uttalelser i Rt-1996-509:

«Her vil jeg innskyte at sterk uvilje mot å ta liv ikke i seg selv innebærer en pasifistisk holdning. De aller fleste vernepliktige vil utvilsomt ha meget sterke motforestillinger mot å ta liv. De aksepterer likevel at landet må ha et forsvar, og tar selv konsekvensen av dette ved å gjøre militærtjeneste, som kan medføre at det blir nødt til å ta liv i en eventuell krig.»

Høyesterett har også poengtert at ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at en selv gjør det. Overbevisningen må altså ha det innhold at det også tas avstand fra andres utførelse av militærtjeneste, jf Rt-1996-509 flg., Rt-1996-572 flg og Rt-1997-403 flg.

I politirapporten fra avhøret av A 10. november 1998 står det bl.a.:

«Klager mener at forsvaret bør opprettholdes, selv om han personlig er imot det. Han mener det er opp til hver enkelt å få ta stilling til å kunne forsvare landet.»

Politirapporten er på litt over en side. Man tok seg god tid under avhøret. Det varte i 2,5 timer. Rapporten ble lest opp for A. Deretter leste han selv gjennom den og underskrev hver side. Politistudent Linda Åmelfot og A har begge forklart seg om avhøret i lagmannsretten. Mindretallet finner det ikke sannsynliggjort at protokollatet beror på en misforståelse, eller at det ellers kan bortforklares.

Følgelig blir det spørsmål om A, som sier at han gradvis har utviklet sitt syn, har endret oppfatning siden i fjor høst. Uansett må det være avgjørende om han nå for lagmannsretten gir uttrykk for en alvorlig overbevisning med den fasthet og styrke som loven krever, og som er lagt til grunn i Høyesteretts praksis.

Mindretallet har forståelse for As nervøsitet under ankeforhandlingen. Samtidig må man likesom herredsretten konstatere at han har vanskelig for å ordlegge seg, og at han ikke greier å formidle et reflektert syn på forsvaret.

Han har ikke noe engasjement i religiøse eller politiske foreninger, eller andre organisasjoner som er opptatt av militæret. Han opplyser at han har lest noe om etikk og forsvar, uten at han har utdypet dette. Ellers sier han at han ikke vil bruke våpen under noen omstendighet, heller ikke i nødverge, om så hans egen familie eller venner blir truet av soldater. Likevel er han usikker på hvordan han rent faktisk vil reagere hvis han kommer opp i en slik presset situasjon. Han mener det var uriktig å bruke våpen i krigen mot Milosevic, og hevder at den og lignende konflikter bør løses verbalt. I slike situasjoner bør man «heller sende 100.000 pasifister til slagmarken». A sier at han kanskje vil aktivisere seg i pasifistiske bevegelser i fremtiden.

Mindretallet finner at A har en følelsesmessig, noe ureflektert motforestilling mot det å ta liv og en generell motvilje mot å avtjene militærtjeneste.

Det er naturlig at A sammenligner seg med skolekameratene som har oppnådd fritak. Han sier at han er innstilt på siviltjeneste i Hustad leir på Møre og deretter for eksempel drive ungdomsarbeid.

Mindretallet finner ikke at han har en rotfestet, gjennomtenkt holdning som en tradisjonell pasifist. Det synes å ha vært en glidning i hans forklaringer etter hvert som han har blitt klar over lovens strenge krav til overbevisning. Kravene er innskjerpet i Høyesteretts praksis så sent som i 1996-1997, og på denne bakgrunn kan ikke A anses å oppfylle vilkårene i militærnekterloven §1.

Dom blir etter dette å avsi i samsvar med flertallets syn.

Domsslutning:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1979, for militærtjeneste er oppfylt.