LF-2000-1031

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-19
Publisert:	LF-2000-01031
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	Orkdal herredsrett nr. 00-00069 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-01031 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00594.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Roy H. Karlsen, Trondheim). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Johan A. Widerøe, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Lagdommer Dag Brathole
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §39, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tvistemålsloven (1915)

Saken gjelder spørsmålet om en domsavgjørelse i en barnefordelingssak skal endres etter krav fra én av foreldrene, jf barneloven §39 annet ledd.

Frostating lagmannsrett avsa 28. mai 1996 dom med slik domsslutning:

«1. A skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1991.

2. B skal ha slik samværsrett med C:

a. Inntil C begynner på skolen, annen hver helg fra torsdag kl 1700 til søndag kl 1700.

b. Fra og med C begynner på skolen, annen hver helg fra fredag kl 1700 til søndag kl 1700.

c. Annen hver jul og første gang julen 1996 fra 22. desember til 4. juledag og annen hver jul f.o.m. 4. juledag til 2. januar, annenhver påske og første gang påsken 1997, og feriesamvær hver sommer i tre uker innenfor tidsrommet 20. juni til 20. august .

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

B (tidl. B) reiste endringssak mot A ved stevning til Orkdal herredsrett 23. februar 2000. I stevningen nedla hun påstand om at fellesbarnet C skal bo fast hos henne og at A skal ha samværsrett, fastsatt etter rettens skjønn. A innga tilsvar 29. mars s.å., der han påsto seg frifunnet.

Orkdal herredsrett avsa 7. september 2000 dom med slik domsslutning:

«1. C, født *.*.91, skal bo fast hos B.

2. A skal ha slik samvær med C:

- annen hver helg fra fredag kl 17.00 til søndag kl 17.00

- annen hver jul og første gang julen 2001 fra 22. desember til 4. juledag og annen hver jul og første gang julen 2000 f.o.m. 4. juledag til 2. januar, annen hver vinterferie og første gang vinteren 2001, annen hver påskeferie og første gang påsken 2002, annen hver høstferie og første gang høsten 2001 og feriesamvær hver sommer i tre uker innenfor skolens sommerferie.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har anket dommen til Frostating lagmannsrett ved ankeerklæring 11. oktober 2000, der han har nedlagt påstand om at C skal bo fast hos ham. B har i anketilsvar 7. november s.å. påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 8. februar 2001. Partene møtte og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt fem vitner og foretatt dokumentasjoner fra et faktisk utdrag. Saken står i samme rettslige stilling og i det vesentlige også i samme faktiske stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til redegjørelsen i herredsrettens dom side 2 og 3.

A har i det vesentlige anført følgende til støtte for anken:

Det foreligger ikke slike særlige grunner som kreves etter barneloven §39 annet ledd 2. punktum for å endre lagmannsrettens tidligere avgjørelse om å tilkjenne ham omsorgen for C. Selv om det også i en endringssak skal bygges på hva som vil være best for barnet, skal det mer til for å endre en tidligere domsavgjørelse enn det som ellers kreves for å tilkjenne én av foreldrene daglig omsorg. Det er vist til Rt-1997-442.

Herredsretten har lagt for stor vekt på at A tidligere har flyttet en del med C. To av flyttingene skjedde av hensyn til henne, og kan derfor ikke anføres mot faren.

Heller ikke hans skiftende samboerforhold kan anføres til støtte for at moren bør tilkjennes omsorgen for C. Det samme gjelder de klager som noen av hans tidligere samboere har fremført mot ham. Tidligere hendelser har bare betydning i den grad de sier noe om hva som vil være barnets beste i fremtiden, jf Rt-1985-707.

A har for øvrig, verken gjennom valg av samboere eller i forbindelse med flytting, prioritert sine egne interesser foran Cs behov. Dette støttes ved at C er et veltilpasset barn og at hun selv ønsker å bo hos faren. Hun har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å flytte til moren.

Hans nåværende situasjon er stabil, idet han har giftet seg og slått seg til ro på X. Det er sannsynlig at A får beholde boligen, selv om det er åpnet gjeldsforhandling hos ham.

Dersom moren tilkjennes omsorgen, vil den nåværende stabile situasjonen for C bli forrykket. Dette forsterkes fordi det er en aktuell mulighet at moren og hennes ektefelle kommer til å flytte til Trondheim.

C har flere venner som bor i umiddelbar nærhet av fars bolig på X. På Y har hun derimot ingen venner i umiddelbar nærhet.

Herredsretten har lagt for lite vekt på at A har vært hovedomsorgsperson for C siden 1994. Dette har vært en tilfredsstillende ordning for henne, også når det gjelder kontakten med moren, idet samværene har vært gjennomført i henhold til lagmannsrettens dom av 1996.

Moren har ensidig svertet faren i alle år etter at samlivet mellom dem opphørte. Dette gjør det uheldig å overføre omsorgen til henne. Det foreligger i realiteten ingen konflikter i saken.

A har nedlagt slik påstand:

«1. C, født *.*..91, skal bo fast hos A.

2. Bs samvær med C fastsettes etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

B har i det vesentlige anført følgende:

Kravet om særlige grunner i barneloven §39 annet ledd 2. punktum innebærer ikke noe annet enn det som gjelder i enhver barnefordelingssak, nemlig at avgjørelsen skal være til barnets beste. Hensynet til barnet tilsier at det bør stilles små krav til hva som kan regnes som særlige grunner.

Det som i første rekke er nytt i forhold til situasjonen da lagmannsretten avsa dom i 1996, er at A har hatt en rekke skiftende samboerforhold og en ustabil livsførsel. As stadig skiftende samlivspartnere og flyttinger har gjort situasjonen utrygg for C.

C er reservert og er lite villig til å snakke om forholdene i fars hus på X. Dette tyder i seg selv på at hun ikke har det godt der. Hun har dessuten ofte blåmerker på kroppen, noe som må antas å skyldes farens hårdhendte behandling av henne.

Moren kan tilby stabile familieforhold for C. Hennes to halvsøsken, som bor sammen med moren og hennes ektefelle, ønsker henne velkommen. Overføring av omsorgen til moren vil også lette Cs kontakt med andre deler av fars familie.

As økonomi er svært dårlig, noe som fremgår av at det er åpnet gjeldsforhandling hos ham. Det er usikkert om han kan beholde boligen på X.

A har inntatt en rigid og kompliserende holdning når det gjelder gjennomføringen av mors samvær med datteren. Han har dessuten neglisjert morens rett til å bli orientert om Cs skolesituasjon og aktiviteter i den forbindelse.

Cs ønske når det gjelder hovedomsorgsperson og bosted er usikkert. Hennes oppfatning må tillegges liten vekt, også fordi den bygger på enkeltstående episoder og fordi hun kun er 9 1/2 år gammel. Det er i denne sammenheng vist til Rt-1990-669.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Orkdal herredsretts dom, domsslutningen punkt 1 og 2, stadfestes.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og det offentlige/B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens syn på saken.

Etter barneloven §39 annet ledd 2. punktum kan en rettskraftig domsavgjørelse som gir én av foreldrene den daglige omsorg for et barn etter samlivsbrudd «berre endrast når særlege grunnar talar for det». Denne begrensningen kan ikke oppfattes slik at det kreves sterke grunner, men derimot konkrete og påviselige grunner, jf Rt-1997-442.

En slik presisering av vilkårene for å endre en domsavgjørelse må antas å være i samsvar med prinsippet om «barnets beste» jf barneloven §34 tredje ledd 4. punktum. Det må være adgang til endring selv om barnet ikke er skadelidende under den aktuelle ordning, men det må også legges vekt på barnets behov for ro og stabilitet når det gjelder valget av hovedomsorgsperson.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og er i det vesentlige enig i dens begrunnelse. Avgjørelsen må imidlertid knyttes til vilkåret i barneloven §39 annet ledd 2. punktum i større grad enn herredsrettens har gjort. Lagmannsretten legger særlig vekt på følgende forhold:

Etter lagmannsrettens dom 28. mai 1996 har A hatt to nye samboere og inngått ekteskap med en tredje. A har i denne sammenheng også flyttet flere ganger. Dette er i seg selv omstendigheter som er egnet til å undergrave et barns behov for stabilitet i de nære omgivelser. Betydningen av As skiftende samboerforhold forsterkes ved at både D og E i praksis må anses å ha vært hovedomsorgspersoner for C så lenge de var samboere med faren.

At As skiftende samboerforhold har gjort C utrygg må anses å være sannsynliggjort gjennom den øvrige bevisførselen i saken. Det vises til at C har utviklet en reservert holdning, og er uvillig til å snakke om forholdene i fars hus på X.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at B kan tilby C langt mer stabile oppvekstforhold enn A har gjort og må antas å gjøre i fremtiden. Moren lever i et stabilt ekteskap med F, som hun har vært gift med siden 1996. Ektefellene har ingen fellesbarn, men to særkullsbarn hver for seg. Bs barn, G, født 1982, og H, født 1984, har begge uttrykt ønske om at C skal flytte hjem til dem. Lagmannsretten antar at det vil være positivt for C at hun kan styrke kontakten med sine halvsøsken.

Bevisførselen etterlater for øvrig et klart inntrykk av svakheter ved As utøvelse av rollen som omsorgsperson for C. Selv om viljen har vært til stede, synes han i praksis ikke å ha vært i stand til å forstå barnets behov for stabilitet og faste tilknytningspunkter i livet. Forklaringene fra to av As tidligere samboere vitner om et sterkt kontrollbehov fra hans side og en tilsvarende liten evne til å forstå andres følelser og behov. A har en sønn med E, som er født i begynnelsen av 1999. Siden mars 2000 har han ikke søkt kontakt med sønnen.

I tillegg har det etter lagmannsrettens syn betydning at A s økonomiske situasjon er meget utsatt. Orkdal namsrett har ved kjennelse 9. august 2000 åpnet gjeldsforhandling hos ham, men et forslag om frivillig gjeldsordning har ikke ført frem. Spørsmålet om det skal besluttes tvungen gjeldsordning er for tiden under vurdering i namsretten. I nærværende sak har As svake økonomiske situasjon først og fremst betydning fordi han kan risikere å måtte fraflytte boligen på X, noe som vil gjøre Cs situasjon ytterligere usikker.

C har i et dommeravhør i herredsretten 13. juni 2000 svart at hun vil bo hos faren. Hensett til Cs unge alder og de hensyn som tilsier en motsatt løsning, finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene i barneloven §39 annet ledd 2. punktum for å endre den avgjørelse som ble truffet ved lagmannsrettens dom 28. mai 1996 er oppfylt. B tilkjennes derfor den daglige omsorg for C.

Avgjørelsen innebærer at det blir aktuelt å avgjøre spørsmålet om samværsrett for A. Lagmannsretten er ikke i tvil om at en slik samværsrett vil være til beste for C, og treffer derfor avgjørelse om dette. A har ikke nedlagt subsidiær påstand om rett til samvær, men det følger av hans prinsipale påstand og er blitt bekreftet under ankeforhandlingen at han ønsker dette.

Lagmannsretten fastsetter samværet til å omfatte annen hver helg fra fredag kl 1700 til søndag kl 2000, og stadfester for øvrig herredsrettens avgjørelse på dette punkt. Utvidelsen av helgesamværet anses å være nødvendig av hensyn til felles aktiviteter og gjøremål, og anses å ligge innenfor As påstand.

As anke har ikke ført frem når det gjelder spørsmålet om daglig omsorg, men han har oppnådd et noe bedre resultat enn i herredsretten forsåvidt gjelder spørsmålet om samvær. Anken har derfor ikke vært forgjeves og tvistemålsloven §180 første ledd kommer ikke til anvendelse. Det vises til Schei: Tvistemålsloven, 2. utgave, side 603 og side 559.

Omkostningsavgjørelsen må etter dette treffes i henhold til tvistemålsloven §174, jf henvisningen i §180 annet ledd. Sammenlignet med spørsmålet om daglig omsorg må utvidelsen av samværsretten anses å være av liten betydning, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Hensett til at herredsrettens dom innebar en endring av lagmannsrettens dom av 28. mai 1996 fremstår As anke likevel som forståelig. Hver av partene bør derfor bære sine saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §174 første ledd.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 3 stadfestes.

2. A skal ha samvær med C, født *.* 1991, annen hver helg fra fredag kl 1700 til søndag kl 2000, og for øvrig slik det er bestemt i herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.