LF-2000-1179
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-13 |
| Publisert: | LF-2000-01179 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre herredsrett nr. 00-00284 - Frostating lagmannsrett LF-2000-01179 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Bertil Christian Hast Rønnestad, Kristiansund) mot A (Forsvarer: Advokat Olav Bowitz, Kristiansund). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann (mindretall). Lagdommer Dag Brathole (flertall). Førstebyfogd Knut Almaas (flertall) |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §228, §52, Straffeprosessloven (1981) §436, §437 |
Nordmøre herredsrett avsa 23. august 2000 dom med slik domsslutning hva angår A:
«A, født *.*..1983 dømmes for overtredelse av
- straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232
til en straff av fengsel i 60 dager hvorav 30 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år under tilsyn av KIF, jf straffeloven §52 flg.
Dommen er en fellesstraff med den betingede del av Nordmøre forhørsretts dom av 07.10.1999.»
Ved samme dom ble B, født *.*. 1983, C, født *.*. 1984, og D, født *.*. 1984, dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf §232 i relasjon til den samme fornærmede på samme tidspunkt til straff av hhv 50 timers samfunnstjeneste, 30 dager betinget fengsel med tilsyn og 50 dagers samfunnstjeneste. B og D var straffet tidligere og dommen var fellesstraff med tidligere dom.
As anke ble henvist til ankeforhandling, for så vidt gjaldt avgjørelsen om straff, ved Frostating lagmannsretts beslutning av 21. desember 2000. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund 13. mars 2001. A var til stede, men avga ikke forklaring. Hans far ble hørt som vitne. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.
Om As personlige forhold og saksforholdet vises til herredsrettens rettsbok og dom og bemerkninger nedenfor. A er fortsatt elev i 1. klasse i videregående skole.
As forsvarer har bl.a. under henvisning til Rt-1997-1981 vist til at straffen for en handling som den aktuelle er ubetinget fengsel, men at samfunnstjeneste kan benyttes dersom det foreligger særlige tungtveiende grunner. Den aktuelle handling er ikke blant de mest alvorlige innen sin art. Det vises i den sammenheng til at det hele startet med snøballkasting og hadde et barnslig preg. Det var verken våpen eller alkohol inn i bildet.
Etter en samlet vurdering, jf Bratholm og Matningsdal, Straffeloven anden del, 1995, s 582, bør straffeloven §232 «andre særdeles skjerpende omstendigheter» ikke anvendes. Voldsanvendelsen hadde en foranledning, det dreide seg om ungdommer i 15-16-årsalderen. Opptakten hadde et barnslig preg. Det ble ikke brukt våpen og det var ikke tale om noe «gjengoppgjør».
Hovedargumentet for at ubetinget fengsel ikke bør benyttes er at A var 16 år og 2 måneder på gjerningstidspunktet. Han tok ansvar ved å erkjenne de faktiske forhold så snart han ble avhørt av politiet. Det dreide seg om en enkeltstående voldshandling. Det forholdet han tidligere var dømt for, var relativt bagatellmessige forhold av annen art. Straffen ble ubetinget fengsel i Rt-1991-s 303, Rt-1991-408 og Rt-1994-1676, men forholdene var alvorligere og ble begått av ungdom som var ca. ett år eldre enn A.
I tillegg til momentet ung alder må det legges betydelig vekt på de problemer A har hatt med dysleksi og depresjon etter at en kamerat omkom i en rasulykke mens A var til stede. Han kom inn i en uheldig gjeng på hjemstedet. Etter det aktuelle forhold 1. desember 1999 har A vist en positiv utvikling, som er dokumentert ved uttalelser fra Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Fylkessjukehuset i Molde, sosialkontoret i hjemkommunen og KIFs personsundersøkelse av 9. februar 2000, hvorfra hitsettes fra personundersøkers vurdering:
«Det er lokalt etablert eit godt samarbeid gjennom ansvarsgruppe mellom den sikta, foreldra, barne- og ungdomspsykiatrisen, skulen og barnevernet. Mykje tyder på at den sikta, ved hjelp av ansvarsgruppa, er på god veg til å snu ei negativ utvikling».
A er i en rehabiliteringssituasjon, som ikke må settes i fare.
Forsvareren har anmodet om behandling på mildeste måte.
Aktor har fremhevet uttalelsene i Rt-1991-303 og Rt-1991-408 om at det må reageres med ubetinget fengselsstraff mot uprovoserte voldelige angrep og at ung alder ikke kan være avgjørende, idet slik vold er et problem, ikke minst i ungdomsmiljøer. De tiltalte i disse saker var 17 år og tidligere ustraffet. Videre ble fremhevet Rt-1998-1313, der straffen ble 21 dager ubetinget fengsel for en gjerningsmann på 17 1/2 år. Tiltalte og fornærmede hadde hatt et slagsmål som ble ansett straffritt på grunn av provokasjon og retorsjon. 5 minutter senere reagerte tiltalte på «et hånaktig flir» med et knyttneveslag som førte til et kutt i forhærmedes overleppe, som måtte syes med tre sting. Det ble uttalt at man bør være tilbakeholdende med å idømme betinget fengsel eller samfunnstjeneste i saker som gjelder voldsbruk i ungdomsmiljø under alkoholpåvirkning.
I den aktuelle sak dreier der seg om en ungdom som er domfelt tidligere og som nå skal straffes for forholdsvis grov vold. Han har tildelt en skalle i fornærmedes ansikt, hvilket har et uoversiktelig skadepotensiale. Fornærmede har vært utsatt for en planlagt mobbing av flere personer i fellesskap. Det dreier seg om helt uprovosert vold. Det var ikke vold mot en likeverdig motstander, de var fire mot én. Straffeloven §232 bør komme til anvendelse. A unnlot å trekke seg ut av situasjonen selv om denne straff seg over lang tid. Det startet med venting, så snøballkasting og håndgemeng. Fornærmede prøvde å trekke seg tilbake, A m.fl. fulgte etter. Det ble en ny runde med vold. Da situasjonen så ut til å løse seg opp slo A til med sin skadegjørende skalle og han fulgte videre opp med spark.
Den klare hovedregel ved overtredelse av straffeloven §229, særlig når §232 kommer til anvendelse, er ubetinget fengsel, og ikke minst når det dreier seg om voldsbruk i ungdomsmiljø. Skal man ha noe håp om å motvirke slik vold må det reageres slik at det legges merke til. Ung alder er ivaretatt ved at herredsretten har satt den ubetingede del av fengselsstraffen til 30 dager. Slik kortvarig soning vil ikke ødelegge det som er bygget opp.
Anken bes forkastet.
Lagmannsretten vil bemerke:
Det skal utmåles straff for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ. På bakgrunn av herredsrettens dom legges til grunn at A sammen med tre kamerater ventet på fornærmede for å plage ham. Da fornærmede dukket opp kastet de snøball på ham og det oppsto et visst håndgemeng. Fornærmede trakk seg deretter unna, men ble forfulgt av gjengen, som tok ham igjen, la ham i bakken og alle sparket ham. Da det hele så ut til å løse seg opp skallet A fornærmede mot ansiktet, slik at tannskaden oppsto, og sparket ham deretter.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at straffeloven §232 kommer til anvendelse ved straffutmålingen, idet «det dreide seg om en planlagt mobbesituasjon som var utført av flere i fellesskap og at den var uprovosert». Handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter basert på disse momenter, selv om gjengen var svært ung, det hele hadde et barnslig preg og det ikke ble brukt skarpe våpen.
Dilemmaet i saken ligger i at det på den ene side dreier seg om en rå, urprovosert voldshandling som etter rettspraksis normalt kvalifiserer til en ubetinget fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde, mens det på den annen side dreier seg om en forøver som på gjerningstidspunktet bare var et barn, knapt 16 år og 2 måneder gammel, som har hatt visse problemer å slite med, men som etter gjerningen har hatt en positiv utvikling med god hjelp av sine nærmeste og av det offentlige støtteapparat. Individualpreventivt vurdert er det vel mulig at A i dag ikke trenger en ubetinget reaksjon for å fortsette i en positiv utvikling. Det er en nærliggende mulighet for at en ubetinget fengselsstraff av noen varighet vil kunne ha en negativ effekt på hans utvikling.
Lagmannsrettens medlemmer er enige om at straffereaksjonen mot A bør innehold et betinget element, som kan gi inntak for at KIF via en tilsynsordning kan følge A sammen med den etablerte ansvarsgruppen. Lagmannsretten har ikke funnet at samfunnstjeneste vil være noe egnet alternativ i denne saken.
Ved den nærmere vurdering av løsningen av det antydede dilemma har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Dag Brathole og førstebyfogd Knut Almaas, er kommet til at straffen passende bør settes til fengsel i 60 dager, som i sin helhet gjøres betinget med en prøvetid på to år under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet. Det forhold at A kun var 16 år og 2 måneder da handlingen fant sted, er i lys av den grove voldshandlingen ikke tilstrekkelig til å begrunne betinget fengsel. Sammenholdt med opplysningene om hans vansker knyttet til dysleksi og mulig depresjon og at det faktum at hans utvikling nå entydig beskrives som positiv, finner flertallet at en fengselssoning vil kunne virke skadelig for hans utvikling. Det foreligger derfor særlige tungtveiende grunner for ikke å idømme ubetinget fengselsstraff.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Gunnar Greger Hagen, finner at straffen bør settes til fengsel i 60 dager, hvorav 45 dager gjøres betinget med prøvetid på to år under tilsyn. Mindretallet mener at den ubetingede reaksjon som ville følge av en slik avgjørelse er nødvendig av allmennpreventive årsaker og ikke ville gripe forstyrrende inn i forhold til As positive utvikling og skolegang, om soningen legges til sommerferien.
En samlet lagmannsrett vil understreke at resultatet i saken ville ha blitt mindre gunstig for A dersom det under saken ikke var blitt dokumentert at han i løpet av det siste året var på god vei til å snu en negativ utvikling. Lagmannsretten har ikke funnet at samfunnstjeneste har vært noe egnet alternativ i denne saken.
Domsslutningen utformes i samsvar med flertallets vurdering.
Det er ikke grunnlag for å idømme saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Det idømmes heller ikke saksomkostninger for herredsretten, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Domsslutning:
I herredsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 flg med en prøvetid på 2 - to - år under tilsyn.