LF-2000-148

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-26
Publisert:	LF-2000-00148
Stikkord:	Allmenningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Trøndelag jordskifterett nr. 20/1996 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00148 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00117.
Parter:	Ankende parter: 1. Erling Silderen, Follafoss. 2. Odd Selen, Follafoss (Prosessfullmektig: Advokat Steinar O. Anderssen, Brekstad). Motparter: Joar Vada m.fl., i alt 281 eiere av gårdsbruk i Verran og Steinkjer kommuner (se partsliste. Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Anders Dyrseth, Trondheim, for 213 ankemotparter).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Ivar Oftedahl. Lagdommer Dag Brathole
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) §3-12-4, Tvistemålsloven (1915) §180, §72, Jordskifteloven (1979) §16, §17

Øvrige parter: 1. Joar Vada, eier av gnr. 1 bnr. 1 i Verran. 2. Sivert Vada, eier av gnr. 1 bnr. 2 i Verran. 3. Øystein Vaggen, eier av gnr. 1 bnr. 3 i Verran. 4. Arne Dolmseth, eier av gnr. 1 bnr. 4 i Verran. 5. Sigrid Bratting, eier av gnr. 1 bnr. 5 i Verran. 6. Erling Håkon Ramberg, eier av gnr. 1 bnr. 7 i Verran. 7. Olav Folden, eier av gnr. 1 bnr. 8 i Verran. 8. Tilde Vada, eier av gnr. 1 bnr. 12 i Verran. 9. Arvid Vada, eier av gnr. 1 bnr. 15 i Verran. 10. Sigurd Kilås, eier av gnr. 1 bnr. 16 i Verran. 11. Oddmund Sagen, eier av gnr. 1 bnr. 18 i Verran. 12. Trond Norum, eier av gnr. 2 bnr. 1 i Verran. 13. Kjell Norum, eier av gnr. 2 bnr. 2 i Verran. 14. Stig Ramberg, eier av gnr. 2 bnr. 5 i Verran. 15. Ellen Ressem, eier av gnr. 2 bnr. 7 i Verran. 16. Tore Hopstad, eier av gnr. 2 bnr. 10 i Verran. 17. Per Henning Lerstad, eier av gnr. 2 bnr. 12 i Verran. 18. Eilif Dahl, eier av gnr. 3 bnr. 1 i Verran. 19. Jarle Kjerkreit, eier av gnr. 4 bnr. 1 i Verran. 20. Ketil Kjerkreit, eier av gnr. 4 bnr. 2 i Verran. 21. Idar Myhre, eier av gnr. 4 bnr. 3 i Verran. 22. Eivind Kulstadvik, eier av gnr. 4 bnr. 4 i Verran. 23. Svein Reitan, eier av gnr. 4 bnr. 5 i Verran. 24. Alf Hjulstad, eier av gnr. 4 bnr. 6 i Verran. 25. Ola Kr. Folladal, eier av gnr. 5 bnr. 1 i Verran. 26. Kato Malmo, eier av gnr. 5 bnr. 4 i Verran. 27. Arvid Heimdal, eier av gnr. 6 bnr. 2 i Verran. 28. Jakob M. Malmo, eier av gnr. 7 bnr. 1 i Verran. 29. Torvald Kvernland, eier av gnr. 7 bnr. 2 i Verran. 30. Oddvar Fossdal, eier av gnr. 7 bnr. 6 i Verran. 31. Trond Arne Eide, eier av gnr. 7 bnr. 8 i Verran. 32. Alf Malmo, eier av gnr. 7 bnr. 9 i Verran. 33. Per Steinar Forfod, eier av gnr. 7 bnr. 10 i Verran. 34. Ståle Lyng, eier av gnr. 8 bnr. 1 i Verran. 35. Kåre Haugen, eier av gnr. 8 bnr. 6 i Verran. 36. Gunnar H. Frilund, eier av gnr. 9 bnr. 2 i Verran. 37. Gunnar T. Bartnes, eier av gnr. 10 bnr. 1 i Verran. 38. Erling Aslaksen m.fl., eiere av gnr. 10 bnr. 2 i Verran. 39. Geir Bartnes, eier av gnr. 11 bnr. 1 i Verran. 40. Einar L. Saugestad, eier av gnr. 12 bnr. 1 i Verran. 41. Lovise Rømma, eier av gnr. 12 bnr. 2 i Verran. 42. Geir Benum, eier av gnr. 13 bnr. 1 i Verran. 43. Kristian Reitan, eier av gnr. 13 bnr. 2 i Verran. 44. Ole Erik Malmo, eier av gnr. 14 bnr. 1 i Verran. 45. Kjell Holmvik, eier av gnr. 15 bnr. 1 i Verran. 46. Kari og Asbjørn Ekmann, eiere av gnr. 16 bnr. 1 i Verran. 47. Karin Skevik Hofsøy, eier av gnr. 16 bnr. 2 i Verran. 48. Egil Landsem, eier av gnr. 16 bnr. 3 i Verran. 49. Gustav Karlsson, eier av gnr. 16 bnr. 4 i Verran. 50. Kristen Malmo, eier av gnr. 16 bnr. 5 i Verran. 51. Inge Andre Stuedal, eier av gnr. 16 bnr. 6 i Verran. 52. Knut Norum, eier av gnr. 17 bnr. 1 i Verran. 53. Henry Landsem, eier av gnr. 17 bnr. 2 i Verran. 54. Rune Ressem, eier av gnr. 18 bnr. 1 i Verran. 55. Steinar Talmo, eier av gnr. 18 bnr. 5 i Verran. 56. Kari M. Kristiansen, eier av gnr. 19 bnr. 1 i Verran. 57. Arne Tveraas, eier av gnr. 19 bnr. 2 og 3 i Verran. 58. Per Hembre, eier av gnr. 20 bnr. 1 i Verran. 59. Willy Vikan, eier av gnr. 20 bnr. 3 i Verran. 60. Alfred Refsnes, eier av gnr. 20 bnr. 4 i Verran. 61. Birgit Tveraas, eier av gnr. 20 bnr. 10 i Verran. 62. Oddmund Ressem, eier av gnr. 21 bnr. 1 i Verran. 63. Harry Ressem, eier av gnr. 21 bnr. 3 i Verran. 64. Eiliv Arnljot Aune, eier av gnr. 22 bnr. 1 i Verran. 65. Harald Aune, eier av gnr. 22 bnr. 3 i Verran. 66. Ottar Bøklep, eier av gnr. 22 bnr. 4 i Verran. 67. Joar Strand, eier av gnr. 23 bnr. 1 i Verran. 68. Sigmund Skar, eier av gnr. 24 bnr. 1 i Verran. 69. Snorre Bratting, eier av gnr. 24 bnr. 2 i Verran. 70. Ola Vestby, eier av gnr. 24 bnr. 3 i Verran. 71. Inge Hovd, eier av gnr. 24 bnr. 4 i Verran. 72. Hallgeir Brenna, eier av gnr. 24 bnr. 6 i Verran. 73. Arne Sandseter, eier av gnr. 24 bnr. 7 i Verran. 74. Inger Setter, eier av gnr. 25 bnr. 5 i Verran. 75. Ole Kristian Antonsen, eier av gnr. 25 bnr. 6 i Verran. 76. Sten Åge Lindstrøm, eier av gnr. 25 bnr. 7 i Verran. 77. Joralf Dolmseth, eier av gnr. 25 bnr. 8 i Verran. 78. Aksel Storsteinsvik, eier av gnr. 25 bnr. 10 i Verran. 79. Even Brattsti, eier av gnr. 25 bnr. 15 i Verran. 80. Svein Ove Lunde, eier av gnr. 25 bnr. 17 i Verran. 81. Bjørg Selen, eier av gnr. 25 bnr. 21 i Verran. 82. Magne Sandseter, eier av gnr. 26 bnr. 1 i Verran. 83. Jonny Sandseter, eier av gnr. 26 bnr. 3 i Verran. 84. Jorun Margrethe Pearce, eier av gnr. 374 bnr. 1 i Steinkjer. 85. Ingebrigt Bjorøy, eier av gnr. 374 bnr. 2 i Steinkjer. 86. Arnold Holmvik, eier av gnr. 374 bnr. 3 i Steinkjer. 87. Bjørg Bjorøy, eier av gnr. 374 bnr. 5 i Steinkjer. 88. Brit og Arild Melting, eier av gnr. 375 bnr. 1 i Steinkjer. 89. Bjørg P. Mølnå, eier av gnr. 375 bnr. 2 i Steinkjer. 90. Arne Aune, eier av gnr. 375 bnr. 3 i Steinkjer. 91. Anny Schetne, eier av gnr. 375 bnr. 5 i Steinkjer. 92. Anton Elden, eier av gnr. 375 bnr. 8 i Steinkjer. 93. Alf Melland, eier av gnr. 376 bnr. 1 i Steinkjer. 94. Olav Kr. Skar, eier av gnr. 376 bnr. 3 i Steinkjer. 95. Audun Størvold, eier av gnr. 376 bnr. 4 i Steinkjer. 96. Åsbjørg Melland, eier av gnr. 376 bnr. 5 i Steinkjer. 97. Peder Aune, eier av gnr. 376 bnr. 8 i Steinkjer. 98. Konrad Saugestad, eier av gnr. 376 bnr. 9 i Steinkjer. 99. Kåre Bulling, eier av gnr. 376 bnr. 10 i Steinkjer. 100. Geir Gipling, eier av gnr. 377 bnr. 1 i Steinkjer. 101. Karstein Vanebo, eier av gnr. 377 bnr. 3 i Steinkjer. 102. Ole S. Tisløv, eier av gnr. 377 bnr. 4 i Steinkjer. 103. Gunnvor Skevik, eier av gnr. 377 bnr. 7 og 8 i Steinkjer. 104. Erling Vannebo, eier av gnr. 377 bnr. 9 i Steinkjer. 105. Øyvind Vanebo, eier av gnr. 377 bnr. 17 i Steinkjer. 106. Arnulf Holte, eier av gnr. 378 bnr. 1 i Steinkjer. 107. Henry Holte, eier av gnr. 378 bnr. 3 i Steinkjer. 108. Anders Valleraunet, eier av gnr. 378 bnr. 4 i Steinkjer. 109. Kjell Valleraunet, eier av gnr. 378 bnr. 5 i Steinkjer. 110. Randi Tisløv, eier av gnr. 378, bnr. 6 i Steinkjer. 111. Svein Aune, eier av gnr. 379 bnr. 1 i Steinkjer. 112. Per Chr. Karset, eier av gnr. 379 bnr. 2 i Steinkjer. 113. Kåre Tørring, eier av gnr. 380 bnr. 1 i Steinkjer. 114. Liv Oddny Didriksen, eier av gnr. 380 bnr. 3 i Steinkjer. 115. Anne Berit og Åsmund Sæther, eiere av gnr. 380 bnr. 4 i Steinkjer. 116. Pål Henrik Sprauten, eier av gnr. 381 bnr. 1 i Steinkjer. 117. Ivar Sandhaug, eier av gnr. 381 bnr. 3 i Steinkjer. 118. Harald Elden, eier av gnr. 381 bnr. 6 i Steinkjer. 119. Kåre Sprauten, eier av gnr. 382 bnr. 1 i Steinkjer. 120. Svein Magne Berg, eier av gnr. 382 bnr. 3 i Steinkjer. 121. Margit Holte, eier av gnr. 382 bnr. 8 i Steinkjer. 122. Rune Glasø, eier av gnr. 383 bnr. 1 i Steinkjer. 123. Terje Sæther, eier av gnr. 383 bnr. 3 i Steinkjer. 124. Kjell Åge Røsten, eier av gnr. 383 bnr. 8 i Steinkjer. 125. Helga Inderberg, eier av gnr. 383 bnr. 11 i Steinkjer. 126. Oddleiv Glasø, eier av gnr. 383 bnr. 12 i Steinkjer. 127. Jan Wåge, eier av gnr. 388 bnr. 13 i Steinkjer. 128. Sverre Richstad, eier av gnr. 388 bnr. 1 i Steinkjer. 129. Ole S. Welde, eier av gnr. 388 bnr. 2 i Steinkjer. 130. Anders Rennan, eier av gnr. 388 bnr. 3 i Steinkjer. 131. Rolf Welde, eier av gnr. 388 bnr. 4 i Steinkjer. 132. Hallvor M. Klæth, eier av gnr. 390 bnr. 1 i Steinkjer. 133. Svein Ivar Velde, eier av gnr. 391 bnr. 1 i Steinkjer. 134. Dag Haugen, eier av gnr. 391 bnr. 2 i Steinkjer. 135. Gunnar Modell, eier av gnr. 391 bnr. 3 i Steinkjer. 136. Bjørn Hatlinghus, eier av gnr. 391 bnr. 4 i Steinkjer. 137. Godtfred Brønstad, eier av gnr. 391 bnr. 6 i Steinkjer. 138. Torstein Rostad, eier av gnr. 391 bnr. 7 i Steinkjer. 139. Odd Arne Melgård, eier av gnr. 392 bnr. 1 i Steinkjer. 140. Knut Mathisen, eier av gnr. 393 bnr. 1 i Steinkjer. 141. Magnar Olav Finstad, eier av gnr. 393 bnr. 2 i Steinkjer. 142. Bjørn Hjalmar Opdahl, eier av gnr. 394 bnr. 1 i Steinkjer. 143. Bjørn Tore Kaldahl, eier av gnr. 395 bnr. 1 i Steinkjer. 144. Magnar Olav Finstad, eier av gnr. 395 bnr. 2 i Steinkjer. 145. Arne Opdal, eier av gnr. 396 bnr. 1 i Steinkjer. 146. Dag Haugen, eier av gnr. 397 bnr. 2 i Steinkjer. 147. Inga Kvernå, eier av gnr. 397 bnr. 3 i Steinkjer. 148. Hallgeir Moen, eier av gnr. 397 bnr. 4 i Steinkjer. 149. Magnar Olav Finstad, eier av gnr. 397 bnr. 7 i Steinkjer. 150. Trond Audun Stene, eier av gnr. 398 bnr. 1 i Steinkjer. 151. Broder Erik Carlsson, eier av gnr. 398 bnr. 3 i Steinkjer. 152. Svein Jønnum, eier av gnr. 398 bnr. 4 i Steinkjer. 153. Svein Helge Svarva, eier av gnr. 408 bnr. 1 i Steinkjer. 154. Svein G. Tangen, eier av gnr. 408 bnr. 4 i Steinkjer. 155. Stein Gunnar Rostad, eier av gnr. 410 bnr. 1 i Steinkjer. 156. Odd Jørgen Rye, eier av gnr. 411 bnr. 1 i Steinkjer. 157. Torvald Skevik, eier av gnr. 412 bnr. 1 i Steinkjer. 158. Per Ivar Setten, eier av gnr. 412 bnr. 2 i Steinkjer. 159. Olav Paulsrud, eier av gnr. 413 bnr. 1 i Steinkjer. 160. Johan A. Bjørum, eier av gnr. 413 bnr. 2 i Steinkjer. 161. Svend Klefstad, eier av gnr. 413 bnr. 3 i Steinkjer. 162. Odd Gunnar Bjørk, eier av gnr. 414 bnr. 1 i Steinkjer. 163. Jens Ulsund, eier av gnr. 415 bnr. 1 i Steinkjer. 164. Per Ingar Holan, eier av gnr. 415 bnr. 2 i Steinkjer. 165. Asbjørn Elden, eier av gnr. 416 bnr. 1 i Steinkjer. 166. Arnfinn Vesterhus, eier av gnr. 418 bnr. 1 i Steinkjer. 167. Stål Georg Westerhus, eier av gnr. 418 bnr. 8 i Steinkjer. 168. Torfinn Aas, eier av gnr. 420 bnr. 1 i Steinkjer. 169. Kristian Kvernland, eier av gnr. 421 bnr. 1 i Steinkjer. 170. Olav Saursaunet, eier av gnr. 421 bnr. 3 i Steinkjer. 171. Finn Adolfsen, eier av gnr. 422 bnr. 5 i Steinkjer. 172. Rune Paulsrud, eier av gnr. 422 bnr. 6 i Steinkjer. 173. Olav Skei, eier av gnr. 423 bnr. 1 i Steinkjer. 174. Erling Lervik, eier av gnr. 425 bnr. 1 i Steinkjer. 175. Arnt Egil Brørs, eier av gnr. 425 bnr. 3 i Steinkjer. 176. Ole Tessem, eier av gnr. 426 bnr. 1 i Steinkjer. 177. Snorre Tessem, eier av gnr. 426 bnr. 2 i Steinkjer. 178. Arnfinn Benan, eier av gnr. 432 bnr. 1 i Steinkjer. 179. Ivar Hopen, eier av gnr. 432 bnr. 3 i Steinkjer. 180. Svein Olav Benum, eier av gnr. 433 bnr. 1 i Steinkjer. 181. Morten Dahl, eier av gnr. 433 bnr. 2 i Steinkjer. 182. Arve Peder Brekken, eier av gnr. 433 bnr. 3 i Steinkjer. 183. Ingar Modell, eier av gnr. 437 bnr. 1 i Steinkjer. 184. Iver Over-Rein, eier av gnr. 438 bnr. 1 i Steinkjer. 185. Knut Tørring, eier av gnr. 439 bnr. 1 i Steinkjer. 186. Arne Ove Ertsås, eier av gnr. 441 bnr. 1 i Steinkjer. 187. Johannes Heir, eier av gnr. 442 bnr. 1 i Steinkjer. 188. Arild L. Gulstad, eier av gnr. 442 bnr. 4 i Steinkjer. 189. Ann Elin Kjeldseth, eier av gnr. 442 bnr. 5 i Steinkjer. 190. Tore Rennan, eier av gnr. 443 bnr. 1 i Steinkjer. 191. Svenn Johansen, eier av gnr. 443 bnr. 5 i Steinkjer. 192. Ole Løfblad, eier av gnr. 446 bnr. 1 i Steinkjer. 193. Magnar Almlid, eier av gnr. 447 bnr. 1 i Steinkjer. 194. Ander Schjefte, eier av gnr. 448 bnr. 1 i Steinkjer. 195. Jarle Kjeldseth, eier av gnr. 448 bnr. 3 i Steinkjer. 196. Arve Mollan, eier av gnr. 448 bnr. 4 i Steinkjer. 197. Steinar Mollan, eier av gnr. 449 bnr. 1 i Steinkjer. 198. Dag Kristoffersen, eier av gnr. 449 bnr. 2 i Steinkjer. 199. Bård Stamnes, eier av gnr. 450 bnr. 1 i Steinkjer. 200. Asbjørn Holien, eier av gnr. 450 bnr. 2 i Steinkjer. 201. Reidun S. Bartnes, eier av gnr. 451 bnr. 1 i Steinkjer. 202. Olav Thun, eier av gnr. 452 bnr. 1 i Steinkjer. 203. Einar H. Bartnes, eier av gnr. 452 bnr. 2 i Steinkjer. 204. Isak Sagen, eier av gnr. 452 bnr. 3 i Steinkjer. 205. Turid Finstad, eier av gnr. 452 bnr. 4 i Steinkjer. 206. Gjertrud Bartnes, eier av gnr. 452 bnr. 6 i Steinkjer. 207. Erik Bartnes, eier av gnr. 453 bnr. 1 i Steinkjer. 208. Per Bartnes, eier av gnr. 453 bnr. 2 i Steinkjer. 209. Karle Bartnes, eier av gnr. 453 bnr. 5 i Steinkjer. 210. Grete Folden, eier av gnr. 454 bnr. 1 i Steinkjer. 211. Jon Anders Ostad, eier av gnr. 455 bnr. 1 i Steinkjer. 212. Dagfinn Rones, eier av gnr. 456 bnr. 1 i Steinkjer. 213. Hans O. Folden, eier av gnr. 458 bnr. 1 i Steinkjer. 214. Kjell Frode Paulsen, eier av gnr. 458 bnr. 2 i Steinkjer. 215. Ole Gulling, eier av gnr. 459 bnr. 1 i Steinkjer. 216. Svein Elnan, eier av gnr. 459 bnr. 3 i Steinkjer. 217. Jan Anders Skevik, eier av gnr. 459 bnr. 4 i Steinkjer. 218. Ole Jørgen Kvam, eier av gnr. 459 bnr. 5 i Steinkjer. 219. Eldrun Drogset Østeng, eier av gnr. 459 bnr. 6 i Steinkjer. 220. Håkon Kvam, eier av gnr. 460 bnr. 1 i Steinkjer. 221. Ruth Elnan, eier av gnr. 460 bnr. 3 i Steinkjer. 222. Johan Schei, eier av gnr. 461 bnr. 3 i Steinkjer. 223. Arne Løvsletten, eier av gnr. 461 bnr. 2 i Steinkjer. 224. Staal Elnan, eier av gnr. 461 bnr. 4 i Steinkjer. 225. Hans O. Elnan, eier av gnr. 461 bnr. 7 i Steinkjer. 226. Einar Gotvasli, eier av gnr. 462 bnr. 1 i Steinkjer. 227. Jon Erik Hammeren, eier av gnr. 463 bnr. 1 i Steinkjer. 228. Einar M. Bardal, eier av gnr. 464 bnr. 1 i Steinkjer. 229. Ottar Elnan, eier av gnr. 464 bnr. 2 i Steinkjer. 230. Svein J. Bartnes, eier av gnr. 464 bnr. 3 og 4 i Steinkjer. 231. Thor Stene, eier av gnr. 465 bnr. 1 i Steinkjer. 232. Olav Stiklestad, eier av gnr. 465 bnr. 2 i Steinkjer. 233. Bård Jenshus, eier av gnr. 466 bnr. 1 og 5 i Steinkjer. 234. Jan Kr. Rennan, eier av gnr. 465 bnr. 4 i Steinkjer. 235. Ola Grønnesby, eier av gnr. 466 bnr. 4 i Steinkjer. 236. Anders Østerås, eier av gnr. 467 bnr. 1 i Steinkjer. 237. Jostein Østeraas, eier av gnr. 468 bnr. 1 i Steinkjer. 238. Asbjørn Susegg, eier av gnr. 469 bnr. 1 i Steinkjer. 239. Magnus Hestad, eier av gnr. 470 bnr. 1 i Steinkjer. 240. Einar Nordseth, eier av gnr. 470 bnr. 2 i Steinkjer. 241. John Harald Hustad, eier av gnr. 472 bnr. 1 i Steinkjer. 242. Olav Inge Kne, eier av gnr. 472 bnr. 2 i Steinkjer. 243. Morten Haugseth, eier av gnr. 473 bnr. 1 i Steinkjer. 244. Solfrid Gylland, eier av gnr. 474 bnr. 1 i Steinkjer. 245. Per Asbjørn Lægran, eier av gnr. 475 bnr. 1 i Steinkjer. 246. Petra Ansnes, eier av gnr. 475 bnr. 2 i Steinkjer. 247. Ivar Villy Hervik, eier av gnr. 475 bnr. 3 i Steinkjer. 248. Tore Elnan, eier av gnr. 475 bnr. 4 i Steinkjer. 249. Bjarne Arild Wæhre, eier av gnr. 198 bnr. 1 i Steinkjer. 250. Pål Lægran, eier av gnr. 198 bnr. 4 i Steinkjer. 251. Odd Jerpstad, eier av gnr. 199 bnr. 1 i Steinkjer. 252. Dagfinn Jenshus, eier av gnr. 199 bnr. 2 i Steinkjer. 253. Eystein Qvam, eier av gnr. 201 bnr. 1 i Steinkjer. 254. Kurt Martin Lilleby, eier av gnr. 202 bnr. 1 i Steinkjer. 255. Odd Østby, eier av gnr. 203 bnr. 1 i Steinkjer. 256. Mentz Lillemark, eier av gnr. 203 bnr. 2 i Steinkjer. 257. Samule Skjelbred, eier av gnr. 204 bnr. 1 i Steinkjer. 258. John Jule, eier av gnr. 206 bnr. 1 i Steinkjer. 259. Per Sneve, eier av gnr. 207 bnr. 1 i Steinkjer. 260. Bernt Staldvik, eier av gnr. 207 bnr. 2 i Steinkjer. 261. Mård Aune, eier av gnr. 207 bnr. 3 i Steinkjer. 262. Carl Anders Guldahl, eier av gnr. 208 bnr. 1 i Steinkjer. 263. Kjell Skevik, eier av gnr. 209 bnr. 1 i Steinkjer. 264. Harald Saur, eier av gnr. 209 bnr. 3 i Steinkjer. 265. Åse Markussen Ystmark, eier av gnr. 209 bnr. 4 i Steinkjer. 266. Arild Schei, eier av gnr. 210 bnr. 1 i Steinkjer. 267. Steinar Klæth, eier av gnr. 210 bnr. 2, 3 og 4 i Steinkjer. 268. Harald Saur, eier av gnr. 210 bnr. 5 i Steinkjer. 269. Gunhild Asp, eier av gnr. 211 bnr. 1 i Steinkjer. 270. Ingebrigt Bruheim, eier av gnr. 211 bnr. 6 i Steinkjer. 271. Øystein Leren, eier av gnr. 211 bnr. 7 i Steinkjer. 272. Borge Martin Berg, eier av gnr. 212 bnr. 1 i Steinkjer. 273. Gunnar Hynne, eier av gnr. 212 bnr. 2 i Steinkjer. 274. Øystein Elden, eier av gnr. 213 bnr. 1 i Steinkjer. 275. Magnhild S. Gaundal, eier av gnr. 214 bnr. 1 i Steinkjer. 276. Bjarne Saur, eier av gnr. 214 bnr. 2 i Steinkjer. 277. Jan Mortensen, eier av gnr. 214 bnr. 5 i Steinkjer. 278. Elsa Nybo Hermann, eier av gnr. 215 bnr. 1 i Steinkjer. 279. Georg Vikan, eier av gnr. 216 bnr. 1 i Steinkjer. 280. Oddvar Asp, eier av gnr. 216 bnr. 3 i Steinkjer. 281. Alf Vikan, eier av gnr. 216 bnr. 7 i Steinkjer.

Saken gjelder om det innenfor eiendomsgrensene til rydningsplassene Selen gnr. 27, Kruven gnr. 28, Silderen Nedre gnr. 29 og Silderen Øvre gnr. 30 er allmenningsrett for de allmenningsberettigede i Follafoss og Fergelien privatallmenninger i Verran kommune, og i tilfelle om allmenningsretten omfatter de fra Selen og Silderen fradelte parseller, Selen gnr. 27 bnr. 5, 6 og 14 og Silderen Nedre gnr. 29 bnr. 2.

Det område som omfattes av de to allmenningene var én privatallmenning frem til 1900. Privatallmenningen hadde sin opprinnelse i en tilsvarende statsallmenning som ble solgt av den dansk-norske konge, Christian VII, ved kongeskjøte etter auksjon i 1801. Samtidig med kongens salg av allmenningen, solgte han rydningsplassene Selen, Kruven, Silderen og Sandseter (gnr. 26).

Med bakgrunn i en interessekonflikt mellom eierne av tre gårdsbruk som utspringer av rydningsplassene Selen, Silderen Nedre og Sandseter på den ene side og 281 allmenningsberettigede som driver organisert fribeite i allmenningen på den annen side, begjærte de førstnevnte i 1996 jordskiftesak til avklaring av rettighetsforholdene innenfor rydningsplassenes grenser. Også nåværende eier av Follafoss allmenning, Norske Skogindustrier ASA, ble trukket inn som part i saken.

Det bemerkes at jordskiftesaken både gjelder spørsmålet om det er allmenningsrett innenfor eiendomsgrensene til rydningsplassene og hvem som i tilfelle har slik allmenningsrett. Under forhandlingene i jordskifteretten ble imidlertid partenes prosessfullmektiger enige om at saken skulle deles, slik at bare spørsmålet om det foreligger allmenningsrett behandles og avgjøres først. I samsvar med det avsa Nord-Trøndelag jordskifterett den 5. november 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Det eksisterer ikke allmenningsrett innenfor grensene gnr. 26 i Verran kommune.

2. De allmenningsberettigede innen Follafoss og Fergeli allmenning har sine allmenningsrettigheter i behold innenfor grensene til gnr. 27, 28, 29 og 30 i Verran for så vidt som ikke arealene er oppdyrket og inngjerdet.

3. Det tilkjennes ikke sakskostnader.»

Domsslutningens punkt 1 er ikke anket, og avgjørelsen forsåvidt angår eiendommen Sandseter er følgelig rettskraftig. Som eiere av henholdsvis Selen gnr. 27 bnr. 5 og 6 og Silderen Nedre gnr. 29 gnr. 2 har Odd Selen og Erling Silderen anket domsslutningens punkt 2 og 3 til lagmannsretten. Som ankemotparter er oppført 281 allmenningsberettigede i Follafoss allmenning (heretter Joar Vada m.fl.) Som part i saken med samme interesse som dem, har de ankende parter oppført eieren av Sandseter gnr. 26 bnr. 2, Per S. Gjetvik, forsåvidt som han også er eier av en parsell Selen gnr. 27 bnr. 14 som ligger innenfor området til rydningsplassen Selen.

De ankende parter har også oppført allmenningseieren Norske Skogindustrier ASA som part. Follafoss allmenning har gnr. 25 bnr. 1. Som lagmannsretten kommer tilbake til, er Norske Skogindustri ASA også eier av Selen gnr. 25 bnr. 1 og 2, Kruven gnr. 2 bnr. 1, Silderen Nedre gnr. 29 bnr. 1 og Silderen Øvre gnr. 30 bnr. 1. Fergelien allmenning gnr. 25 bnr. 2, er ikke berørt av saken.

Om sakens historiske bakgrunn og saksforholdet forøvrig vises til jordskifterettens dom og til premissene i lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Steinkjer rådhus 23. og 24. august 2000. De ankende parter Odd Selen og Erling Silderen møtte og avga forklaringer. For ankemotpartene møtte Trond Norum, Ståle Lyng, Lars Petter Bartnes, Børge Hofsøy, Harald Aune og Einar H. Bartnes, hvorav de to sistnevnte avga forklaring. Pål Arne Sund møtte for Norske Skogindustrier ASA. Til stede forøvrig var Per S. Gjetvik, Joralf Dolmseth, Knut Selen, Even Brattsti, Magne Sandseter og Gustav Karlsson, hvorav Dolmseth og Brattsti forklarte seg som vitner.

Om parts- og representasjonsforholdet bemerkes forøvrig at ankemotparter er de 281 som er opplistet i jordskifterettens rettsbok fra side 6 under «Øvrige parter» til side 12, unntatt Norske Skogindustrier ASA. Per S. Gjetvik og Norske Skogindustrier ASA har ingen formell partsstilling i ankesaken. Advokat Dyrseth er prosessfullmektig i ankesaken for 213 ankemotparter (213 grunneiere av 220 bruk) som er opplistet i jordskifterettens rettsbok side 12.

Odd Selen og Erling Silderen har for lagmannsretten frafalt anførselen om at de allmenningsberettigede bare har den beiterett som tidligere fulgte med setringen og som derfor er bortfalt ved opphøret av seterdriften. De aksepterer nå at allmenningsbrukerne har en generell beiterett i allmenningen, men bare utenfor eiendomsgrensene til rydningsbrukene. Forøvrig har de i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for jordskifteretten, og som kort kan oppsummeres slik:

- at jordskifteretten uriktig har lagt til grunn at kongen solgte rydningsplassene i egenskap av allmenningseier. Rydningsplassene var fullverdige eiendommer og ikke bare bygselsrettigheter. De var alle skåret over samme lest, og det er ikke historisk grunnlag for å vurdere Sandseter annerledes enn de øvrige rydningsplassene. Det var som eier av rydningsplassene at kongen solgte dem, og det var tilfeldig at han solgte dem sammen med og samtidig med allmenningen og til samme kjøper,

- at rydningsplassene ligger på et område i allmenningen som ikke var brukt av noen allmenningsberettigede eller andre før de ble ryddet. Verken da eller senere var det setre eller engsletter innenfor rydningsplassenes område. Siden beitingen skjedde i tilknytning til setrene, var det heller ingen beitebruk innenfor rydningsplassenes område på grunnlag av allmenningsrettighetene,

- at det også ut fra jordskifterettens feilaktige vurdering av rydningsbrukene, som plasser tildelt en sum av særlige rettigheter innenfor bestemte områder, er manglende samsvar mellom resonnement og konklusjon. Når jordskifteretten kommer til at dette var særrettigheter oppstått ved skyldsettingen i 1804, som var uforenlige med at allmenningsbrukerne drev seterbeite innenfor rydningene, betyr det at allmenningsrettighetene måtte og må vike for rydningsplassenes rettigheter,

- at Rentekammerets anvisninger av 1786 ble fulgt til punkt og prikke ved befaringen, salgene, skylddelingene og publiseringen. Dette var den lovmessige og vanlige fremgangsmåten ved innskrenkning av allmenningsrettigheter. I denne prosessen ble rydningsbrukene skilt ut fra allmenningen uten at det fremkom noen innvendinger. Fradelingene var ikke til skade eller fortrengsel for noen. Ordlyden i befaringsforretningen, skjøtet og skyldsettingene viser at plassene ble tatt helt ut av allmenningen, dvs at de ble egne eiendommer og ikke bare bruksområder. Det skilles i grunnlagsdokumentene ikke mellom en indre eiendomsrett til innmarken og en ytre bruksrett til utmarken på rydningsbrukene,

- at det var ervervet eiendomsrett og ikke bruksrett til rydningsplassene viser seg også ved at Sandseter i 1853 ble delt på tvers med hensyn til innmark, utmark og skog. Alle plassene ble matrikulert som egne eiendommer, og det er ikke noe i matrikuleringen eller skyldsettingen som tilsier at Sandseter sto i særstilling i forhold til de øvrige rydningsplassene,

- at ved vassdragsskjønnet i 1923 ble Selen behandlet som egen gård, og partsforholdet i Inderøy herredsretts dom av 1934 viser at allmenningen ble ansett for å omfatte bare gnr. 25 bnr. 1 og 2. Også Beitstad formannskaps forhandlingprotokoll fra 1858 viser at rydningsplassene var fradelt til full eiendom uten påhefte av allmenningsrettigheter, forsåvidt som allmenningen identifiseres som omfattende bare gnr. 25 bnr. 1 og 2. Opphevelsen av konsesjonsvilkåret om gjerdeplikt bekrefter at landbruksmyndighetene i 1996 oppfattet bureisningsbrukene som selvstendige eiendomsgårder,

- at de ankende parter har rettslig interesse i å få avgjort at det ikke er allmenningsrett eller annet rettsgrunnlag for fribeite på eiendommene Kruven og Silderen Øvre, fordi det har betydning for Selen og Silderen Nedres gjerdeplikt. Det vises forøvrig til jordskifteloven §16 og §17 og til tvistemålsloven §72,

- at jordskifteretten har misforstått §3-12-4 i Christian Vs lov av 1687 og tatt bestemmelsen om inngjerding for bokstavelig. Regelen om at markstykker og lignende ikke skal følge med gjaldt etter Christian IVs norske lov, men ikke etter Christian Vs, som nettopp tok sikte på å tilrettelegge for etableringen av selvstendige gårdsbruk. Av NL 3-15-8 fremgår motsetningsvis at det var lov å rydde eiendom i allmenning dersom det skjedde på lovbestemt måte,

- at det er teori og rettspraksis som viser at rydningsplasser som oppsto ved fradeling fra allmenning slik som i den foreliggende sak, ble egne eiendommer uten påhefte av allmenningsrettigheter. Mye utmark kunne følge med ved slik fradeling fordi det var nødvendig som livsgrunnlag for bygsleren og en betingelse for skattleggingen. Det er i klar strid med disse opprinnelige forutsetninger og hensyn når jordskifteretten er kommet til at allmenningsrettighetene også i dag gjelder frem til innmarken for Selen og Silderen Nedre.

Odd Selen og Erling Silderen har nedlagt slik påstand:

«1. Det eksisterer ikke allmennningsrettigheter innenfor grensene til gnr. 27, 28, 29 eller 30 i Verran.

2. Ankemotpartene unntatt Even Brattsli, Joralf Dolmseth, Magne Sandseter og Gustav Karlsson dømmes en for alle og alle for til å erstatte Odd Selen, Erling Silderen og Per S. Gjetvik v/advokat Steiner O. Anderssen sakens omkostninger for jordskifteretten med avsavnsrente og for lagmannsretten, alt med 12% forsinkelsesrente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Joar Vada m.fl. har for lagmannsretten anført at ankesaken må avvises forsåvidt angår Kruven gnr. 28 og Silderen Øvre gnr. 30, under henvisning til at de ankende parter verken har noen rettigheter til disse eiendommene eller rettslig interesse i avgjørelsen av allmenningsrettighetene i forhold til disse. Forøvrig har de i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler for jordskifteretten, og som kort kan oppsummeres slik:

- at saken i realiteten gjelder hvor et gjerde som skal settes opp og hvem som i tilfelle skal betale regningen ved det og ved vedlikeholdet. Dersom Odd Selen og Erling Silderen får medhold i sin påstand, vil et gjerde som hindrer eller begrenser interessekonflikten i forhold til allmenningsbrukerne bli meget langt. Et slikt gjerde kan muligens også komme i konflikt med reindriftsinteresser i allmenningen. Derfor, og fordi allmenningsbeite i liten grad kommer i konflikt med andre interesser enn dyreholdet på Silderen Nedre gnr. 29 bnr. 2, tilsier reelle hensyn at rettighetsforholdene blir slik jordskifteretten har fastsatt,

- at saken må avvises forsåvidt angår Kruven og Silderen Øvre. For disse brukene er det bare Norske Skogindustrier ASA som har partsevne og rettslig interesse, og i forhold til selskapet er rettighetsforholdet rettskraftig avgjort. Selskapet avgjør selv om det aksepterer allmenningsrettigheter på sine eiendommer. Det har selskapet gjort ved å godta dommen. Tvistemålsloven §72 annet ledd kommer ikke til anvendelse,

- at det ikke bestrides at rydningsbrukene fikk egne gårdsnumre og ble skyldsatt ved skylddelingsforretningene i 1804. De fulgte imidlertid med ved overdragelsen av allmenningen. Ved en ubrutt rekke av senere overdragelser ble rydningsbrukene overdratt sammen med allmenningen. Saken kunne ha stillet seg annerledes dersom de eiendommer saken gjelder var blitt overdratt til utenforstående liksom Sandseter,

- at det er leieforhold med en positiv angivelse av rettigheter og rettighetsbegrensninger for bygslerne innenfor angitte eiendomsgrenser som er beskrevet i skyldsettingen. Den allmenningsrett som var etablert i hele allmenningen falt ikke bort eller ble begrenset som følge av det. Det har vært beiterett i de omtvistede områdene i mange tiår, selv om beitebruken var mer sporadisk før 1960-tallet. Det har ikke tidligere vært protestert mot annet enn at beitedyr kom inn på rydningsbrukenes innmark,

- at allmenningsbrukerne ikke hadde behov eller aktivitet i den utilgjengelige delen av allmenningen som ble skyldsatt i 1804, og at det derfor ikke oppsto konflikter. På slutten av 1800-tallet oppsto imidlertid mye konflikt mellom allmenningseieren og allmenningsbrukerne som kulminerte med Høyesteretts dom i 1937. Dommen konkluderte med at allmenningsrettighetene var i behold, bortsett fra hugstretten. Den allmenningseier som var part i saken, var også eier av rydningsbrukene, og det er ikke noe som tilsier at grunnlaget for dommen ikke også gjelder disse,

- at det avgjørende er rettstilstanden etter NL 3-12-4 på det tidspunkt overdragelsene og skyldstettingene fant sted. Det er ingen holdepunkter i grunnlagsdokumentene eller i formålet med skyldsettingen av rydningsbrukene for at lovens begrensninger i forhold til allmenningsrettighetene ble tilsidesatt av kongen og at tilsidesettelsen ble akseptert av de allmenningsberettigede,

- at kjøpesummene, kontraktsvilkårene og konsesjonsvilkårene ved overdragelsene i 1982 reflekterer at man var seg bevisst at allmenningsrettighetene var i behold i forhold til rydningsbrukene. Den konflikt som er grunnlaget for saken oppsto fordi Odd Selen og Erling Silderen ikke overholdt konsesjonsvilkåret om gjerdeplikt. Departementet opphevet vilkåret som en konsekvens av at det ikke ble oppfylt og i erkjennelsen av at også de beiteberettigede hadde nytte av at det ble oppført gjerde.

Joar Vada mfl har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Anken avvises forsåvidt angår eiendommene gnr28 og gnr. 30 i Verran.

2. Jordskifterettens dom punkt 2 stadfestes forsåvidt angår gnr. 27 og gnr. 29.

Subsidiært.

Jordskifterettens dom punkt 2 stadfestes.

I begge tilfeller:

De ankemotparter som representeres av adv. Dyrseth tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten bemerker.

Sakens historiske bakgrunn:

Innenfor det som den gang var benevnt «Follefos eller Bedstadens Kongelige Alminding» ble det på 1700-tallet opptatt fire rydningsplasser: Sandseter, Selen, Kruven og Silderen på den sydvestre siden av allmenningen. Allmenningen var da gammel statsgrunn (statsallmenning) eiet av den dansk-norske konge. Den ble forvaltet av Rentekammeret i København gjennom stiftsamtmannen og stedlige fogder.

Statsallmenningen ble privatallmenning ved skjøte etter auksjonssalg i 1801 fra kong Christian VII til proprietær Christen Johan Müller. Allmenningen ble senere videresolgt en rekke ganger, men har vært privatallmenning sammenhengende frem til i dag. I 1900 ble allmenningen delt i to: Follafoss allmenning gnr. 25 bnr. 1 og Fergelien allmenning gnr. 25 bnr. 2, som i dag eies av henholdsvis Norske Skogindustrier ASA og Verran kommune.

Forut for overdragelsen i 1801, ble det i 1792 gjennomført en befaringsforretning på grunnlag av generelle anvisninger gitt ved skriv fra Rentekammeret i København til stiftsamtmannen i Trondheim i 1786. I samsvar med anvisningene ble statsallmenningens grenser, rydningsplasser, engsletter og setre angitt i befaringsprotokollen.

I protokollen ble yttergrensene for statsallmenningen nøye beskrevet. De fire rydningsplassene ble registrert som opptatt i henhold til bevillingssedler fra fogden og som ikke skyldsatte. Bare grensene for Sandseter ble beskrevet. For de øvrige plassene var det ved befaringen uklarhet og uenighet om grensene dem imellom og i forhold til de allmenningsberettiges engsletter og setre. Plassenes utstrekning ble derfor ikke nærmere angitt. Ingen av de fire rydningsplassene ble ifølge protokollen funnet å være i en slik driftsmessig forfatning at det ga grunnlag for skyldsetting.

Det fremgår av protokollen at fogden tok forbehold om å bestemme grensene for Selen, Kruven og Silderen senere. Det ble også bestemt at samtlige plasser i 10 år fra 1794 skulle betale angitte avgifter til kongen, hvoretter plassene i 1804 skulle skyldsettes som kongens eiendom og svare skatt til kongens kasse for bestandig.

Det er på det rene at overdragelsen av statsallmenningen til proprietær Müller i 1901, skjedde på grunnlag av et standardisert skjøtedokument med konkrete tilpasninger. Av skjøtet fremgår i punkt 3 og 7 at kongen også overlot til Müller eiendomsretten til de fire rydningsplassene, men at han forbeholdt seg retten til å la dem skyldsette i fremtiden og til den årlige avgiften fra dem for bestandig. Om forholdet til de allmenningsberettigede etter overdragelsen er bl.a. følgende inntatt i skjøtets punkt 3:

«Almindingen bortsælges med al den Ret som Hans Majestæt hidtil har havt over samme og uden al Forbeholdenhed af Reluition, dog forbeholdes Almuen herefter som hidtil, den Ret til Sætter, Fjeld, sletter, Fiskerie, Brandeveed, Gjærdesfang og fornøden Huustømmer med videre Rettighed, som Loven hjemler dem i Almindelighed, uden at de af Kjøberen deri paa nogen Maade maade fornærmes;»

Porprietær Müller kjøpte utenom allmenningen de fire rydningsplasser. Om dette heter det i det samme skjøte:

«Ved hvilken sidste Auction Proprietær Christen Johan Müller derpaa er bleven Højstbydende med den Summa 8155 Rdr, hvilken Bud Vi ved Vores Resolution under 12» Junii 1799 aller naadigst have approberet paa de ved Auctions-Forretningen beskjendtgjorte Conditioner, samt denne særdeles: at Kjøberen overdrages tillige Ejendommen over de i Almindingen værende 4 Rydningspladser, Sandsætter, Sæhlen,Kruven og Silderen, saaledes: at Os allene forbeholdes den taxerede Afgift av dem, 3rd Aarlig, samt Ret til i Tiiden at lade dem skyldsætte, ligesom og de nærværende Rydningsmænd forbeholdes deres Ret til Besiddelsen efter Loven og Anordningerne, og efter de over Pladserne allerede passerede Grændsebestemmelser, ....»

Alle de fire rydningsplassene ble skyldsatt ved skylddelingsforretninger i 1804. Ved skyldsettingene ble grensene for plassene beskrevet og markert, og skylden ble bestemt ut fra en vurdering av eiendommenes driftsgrunnlag da og av deres muligheter i fremtiden. Plassen Silderen ble (formentlig på samme tid) delt i to deler, Silderen Øvre og Silderen Nedre. De fem rydningsplassene fikk gnr. som nevnt foran.

Daværende eier av allmenningen og de fem skyldsatte brukene, Hans W. Finne & Sønner, solgte i 1849 Sandseter til bygsleren og i 1853 ble plassen delt i to like store deler mellom bygsleren og hans sønn. Eiendomsretten til den ene delen av Sandseter gikk senere tilbake til allmenningseieren, den andre eies i dag av Per S. Gjetvik og har gnr. 26 bnr. 2. De øvrige rydningsplassene fortsatte som bygselsbruk, men bygslingen på Silderen Øvre opphørte i 1960 og på Kruven i 1973.

Ved kjøpekontrakter i 1982 overdro daværende eier av allmenningen og av de gjenværende bygselsbrukene, Nord-Trøndelag fylke v/Folla fabrikker, en del av Silderen Nedre til forpakteren Erling Silderen, og en del av Selen til forpakteren Odd Selen. I 1985 kjøpte Per S. Gjetvik en parsell i Silderen Øvre. De tre fikk gnr. og bnr. som nevnt foran. Av dokumentasjonen fremgår at Erling Silderen før kjøpet, fra 1966 hadde forpaktingskontrakt med fylkeskommunen for Silderen Nedre som bare omfattet bebyggelsen og ca 108 dyrket og dyrkbar innmark, med beite-, hugst-, og fiskerett i eiendommens utmark. Det er ikke opplyst om et tilsvarende begrenset forpaktingsforhold ble inngått med Odd Selen.

Ved overdragelsene til Erling Silderen og Odd Selen i 1982 ble det i kjøpekontraktene gitt dem en begrenset beiterett i den delen av de respektive opprinnelige rydningsplassene som ikke var omfattet av salgene, og det ble tatt uttrykkelig forbehold om de allmenningsberettigedes eventuelle rettigheter også innenfor de parseller som ble kjøpt. Det er forsåvidt på det rene og ikke omstridt hva de ankende parter eier og hvilken beiterett de har omfangs- og innholdsmessig utenfor sine eiendommer. Tvisten gjelder bare om de allmenningsberettigede har allmenningsrettigheter innenfor eiendomsgrensene til alle rydningsplassene unntatt Sandseter, og om rettighetene i tilfelle også gjelder innenfor eiendomsgrensene til de tre brukene som ble frasolgt i 1982 (og i 1985).

I konsesjonen til Odd Selen og Erling Silderen satt Landbruksdepartementet som vilkår at innmarken på eiendommene ble inngjerdet. Ca 10 år senere reiste de allmennings- berettigede spørsmål om konsesjonsvilkåret var overholdt, og landbruksmyndighetene kom til at det ikke var tilfelle. Etter en forvaltningsmessig søknads- og klageprosess endret Landbruksdepartementet i 1996 konsesjonsvilkåret med hensyn til gjerdeplikten, og henviste Odd Selen og Erling Silderen til å begjære jordskifte, gjerdeskjønn eller å inngå avtale med de allmenningsberettigede om gjerdeplikten.

Det er på det rene at det i lengre tid har vært en landbruksmessig konflikt mellom driften av de to småbrukene som ble fradelt i 1982 og de allmenningsberettiges organiserte fribeite for sau og storfe i allmenningen, og at interessemotsetningen har øket med omfanget av beitebruken. Den aktuelle faktiske realitet i tvisten er følgelig derfor hvor det skal settes gjerde og hvem som har ansvar for å sette det opp og holde det ved like, slik at ikke konflikten vedvarer.

Om avvisningsspørsmålet.

Jordskifteretten kom frem til at de allmenningsberettigede har sine allmenningsrettigheter i behold innenfor grensen til Kruven og Silderen Øvre, med unntak for arealer som var oppdyrket og inngjerdet. Norske Skogindustrier ASA som er eier av de to eiendommene, har ikke anket dommen. Erling Silderen og Odd Selen var parter i jordskiftesaken bare for sine egne eiendommer. De har ingen direkte rettslig interesse i avgjørelsen av allmenningsrettighetene på de to andre eiendommene, men bare en eventuell og begrenset avledet interesse i denne del av avgjørelsen. Dette forsåvidt som de uansett ikke ved anken kan oppnå et selvstendig rettslig grunnlag for å forhindre allmenningsbrukernes fribeite på Kruven og Silderen Øvre.

Riktignok har Erling Silderen og Odd Selen en økonomisk interesse i å begrense sitt ansvar for gjerdeholdet også mot Kruven og Silderen Øvre, og gjerdeplikten kan særlig for Erling Silderen stille seg forskjellig ettersom det er eller ikke er allmenningsrettigheter på de to eiendommene.

Det er ikke noe prosessfellesskap mellom Erling Silderen, Odd Selen og Norske Skogindustrier ASA, og disse var etter lagmannsrettens syn uavhengige prosessfeller for jordskifteretten. Bestemmelsen i tvistemålsloven §72 annet ledd kommer dermed ikke til anvendelse. Den rett Erling Silderen og Odd Selen gjør gjeldende i saken, er en eksklusiv rett til beite på egen grunn og på grunnen forøvrig til de respektive rydningsbrukene Silderen Nedre og Selen som de utspringer fra. Denne rett til eksklusivt beite er overhodet ikke berørt av det tilsvarende rettighetsforholdet på Kruven og Silderen Øvre. En rent økonomisk eller en avledet interesse i et eventuelt gjerdepliktspørsmål, gir ikke Erling Silderen og Odd Selen en slik tilknytning til allmenningsrettighetsforholdene på Kruven og Silderen Øvre at de kan angripe denne del av avgjørelsen ved anke, jf Schei I side 276 flg. Denne del av saken blir følgelig å avvise.

Om det er allmenningsrettigheter på rydningsplassene Selen og Silderen Nedre, og om hvor langt allmenningsrettighetene i tilfelle rekker innenfor parsellene som ble fradelt i 1982.

Utgangspunktet for avgjørelsen vil være ikke bare generell allmenningsrett, men også en vurdering av bakgrunnen for og formålet med den konkrete overdragelsen av statsallmenningen og den samtidige overdragelsen av de fire (fem) rydningsbrukene slik historisk kunnskap og dokumentasjon gir grunnlag for. Likeledes lokal sedvane og lokal bruksutøvelse før og etter salgene i 1801. I den grad det er grunnlag for det, må allmenningsrettighetene dessuten vurderes konkret i forhold til hver enkelt eiendom. Det vises forsåvidt til Rt-1988-1252 flg.

Det er etter dokumentasjonen på det rene at hele den opprinnelige statsallmenningen i 1801 ble overdratt til en privat kjøper. Det er ikke tvilsomt at eiendomsretten til rydningsbrukene ble overdratt til samme kjøper samtidig. Det er videre ikke tvilsomt at det før overdragelsene var allmenningsrettigheter i hele statsallmenningen i form av bl.a. seterrettigheter med tilhørende beiterettigheter. De ankende parter har akseptert at allmenningsbrukernes beiterett består som en rett til fribeite innenfor allmenningen, og lagmannsretten legger det til grunn.

Historisk og ut fra dokumentasjonen fremstår det videre for lagmannsretten som lite tvilsomt at kongens formål med overdragelsene var dobbelt: å skaffe umiddelbare og fremtidige inntekter til kongens kasse, og å stimulere til bureisning i statsallmenningen. Det var en sammenheng mellom disse interessene, forsåvidt bureisning med rydning og oppdyrking var en betingelse for skyldsetting og skattlegging. Kongens økonomiske hovedformål fremgår klart av bestemmelsene i skjøtet og av bemerkningene i skyldsettingsforretningene, og forutsetningene den gang med hensyn til rettighetsforholdene innenfor rydningsplassene må vurderes i lys av det.

Det er ikke påvist noen lokal sedvane i allmenningen før og etter salgene i 1801 som avviker fra det tradisjonelle kjerneområdet i norsk allmenningsrett, når bortses fra hugstbegrensningen som ble avgjort ved Høyesteretts dom i 1937 ( Rt-1937-158 flg) mellom allmenningseieren og et antall allmenningsberettigede gårdsbruk. De allmenningsberettigede hadde et stort antall setre og engslåtter i allmenningen som de betalte avgift til allmenningseieren for. Beitet foregikk ved gjeting i tilknytning til setrene frem til ca midten av 1900-tallet.

Allmenningen er stor, og rydningsplassene lå avsides i forhold til hovedtyngden av allmenningsbrukerne som hadde beitedyr i allmenningen. Det er ikke gjort gjeldende at allmenningsbrukerne hadde setre og engsletter innenfor området til rydningsplassene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at de allmenningsberettigede ikke i tidligere tid hadde beitedyr på rydningsplassenes område, bortsett fra streifdyr.

Det er noe uklart, men uten særlig betydning, når på 1900-tallet allmenningsbrukernes dyr i aksellererende grad beitet også innenfor rydningsplassenes eiendomsgrenser. Økningen i beitepresset mot rydningsbrukene skjedde ikke ved rettslige endringer eller under påberopelse av rettsgrunnlag, men var en faktisk følge av større tilgjengelighet, veibygging, nye former for beitedrift og et økende antall beitedyr. Det er etter bevisførselen ikke dokumentert eller hevdet med særlig styrke at bygslerne protesterte mot denne beitebruken, i hvertfall ikke før Erling Silderen og Odd Selen kjøpte i 1982.

Etter lagmannsrettens vurdering kan det, bortsett fra Sandseter, ikke trekkes sikre slutninger med hensyn til om allmenningsrettighetene består eller er bortfalt innenfor rydningsplassenes eiendomsgrenser på grunnlag av bruksutøvelsen. At allmenningsbrukerne i tidlig tid ikke rasjonelt kunne nyttiggjøre seg eller hadde bruk for alle deler av det opprinnelige allmenningsområdet og derfor ikke brukte det, innebærer ikke at rettighetene ble oppgitt eller falt bort på noe tidspunkt. Det gjør heller ikke den omstendighet at allmenningsbrukerne formentlig respekterte bygslernes strev for å skaffe seg livsgrunnlag i fjellet og at de tok hensyn ved utøvelsen av allmenningsrettighetene.

Noen konkrete rettslige disposisjoner med hensyn til allmenningen etter at den ble privatallmenning og med rydningsplassene etter at de ble solgt første gang, som kan innebære bortfall av allmenningsrettighetene for noen av plassene, er ikke anført, bortsett fra for Sandseter som lagmannsretten kommer nærmere tilbake til. Også forøvrig står alle rydningsplassene i samme stilling i forhold til allmenningsrettighetene, både med hensyn til sammenfall i formål, tid, ordllyden i dokumentene og omstendighetene forøvrig ved salgene fra statsallmenningen og med hensyn til den senere utviklingen. Dvs. at det enten består allmenningsrettigheter både på Selen gnr. 27 og Silderen Nedre gnr. 29 eller på ingen av dem.

Rent bortsett fra at bare grensene for Sandseter ble angitt og beskrevet i befaringsforretningen før salgene i 1801, sto Sandseter i utgangspunktet i samme stilling som de øvrige rydningsplassene. Den omstendighet at allmenningseieren solgte Sandseter til bygsleren allerede for 150 år siden, innebærer ikke i seg selv at Sandseter oppnådde en annen situasjon enn de andre rydningsplassene i forhold til allmenningsrettighetene. Allmenningsbrukerne hadde samme rettigheter i forhold til en grunneier som til en bygsler i allmenningen. Dette er da heller ikke jordskifterettens begrunnelse for resultatet med hensyn til Sandseter.

Etter lagmannsrettens syn kan ikke den rettskraftige avgjørelsen for Sandseter anføres som særlig tungtveiende argument for at allmenningsretten er bortfalt også på de øvrige rydningsplassene. For Sandseter er avgjørelsen helt konkret og forankret i fremgangsmåten, beskrivelsen og omstendighetene forøvrig ved likedelingen av eiendommen i 1853, i eiernes senere utnyttelse av eiendommen og særlig av skogen, og i at allmenningsbrukerne måtte anses for å ha akseptert eiernes oppfatning om at Sandseter var en fullverdig eiendom uten påhefte av allmenningsrettigheter. Slike konkrete omstendigheter foreligger ikke for noen av de andre rydningsplassene.

Det var som nevnt først og fremst for å skaffe penger i egen kasse at kongen solgte allmenningen og i utgangspunktet forbeholdt seg eiendomsretten til rydningsplassene. Forbeholdet om eiendomsretten til plassene var gjort for å skaffe seg fremtidige årlige skatteinntekter. Når kongen likevel solgte rydningsplassene sammen med allmenningen, var det fordi han oppnådde samme resultat ved å forbeholde seg skatteinntektene av dem til evig tid.

At det var kjøperen av allmenningen som også kjøpte eiendomsgrunnen til rydningsplassene var neppe tilfeldig, men ledd i en samlet transaksjon der proprietær Müller ble eier av hele allmenningen og kongen fikk i pose og sekk. Kongen kunne ikke selge mer enn han eide, men for å sikre seg de fremtidige årlige skatteinntektene måtte rydningsplassene la seg skyldsette og være bærekraftige. For å oppnå dette måtte bygslerne gis tilstrekkelig dyrket og dyrkbar jord og utmarksrettigheter forøvrig til å livnære seg og svare skatt.

Det avgjørende spørsmålet er om Müller som grunneier og om bygslerne som leiere av hans eiendommer, fikk eksklusive rettigheter i rydningsplassenes utmarker på bekostning av allmenningsrettighetene ved overskjøtingen i 1801 og/eller ved skylddelingsforretningene i 1804.

Problemstillingen var formentlig ikke særlig påtrengende verken for kongen som selger, Müller som kjøper, bygslerne eller allmenningsbrukerne. Dette viser seg bl.a. ved at ingen av plassene var skyldsatt på salgstidspunktet og ved at bare Sandseters grense var fastsatt. Rydningsplassene lå i et område av allmenningen som de allmenningsberettigede ikke brukte eller i overskuelig fremtid hadde bruk for, og det var derfor ikke foranledning for noen til å reflektere over en mulig rettighetskonflikt.

Spørsmålet om det er allmenningsrett på Selen gnr. 27 og Silderen gnr. 29, må etter lagmannsrettens vurdering derfor særlig avgjøres på grunnlag av rettstilstanden den gang eiendommene ble solgt og skyldsatt, sett i sammenheng med ordlyden i befarings-, overdragelses- og skyldsettingsdokumentene.

Historiske og rettshistoriske kilder viser at det er oppstått relativt store gårdsbruk til eksklusiv eiendom og utnyttelse ved salg av bygselsbruk fra statsallmenning. Lagmannsretten viser forsåvidt til Rt-1982-1541 flg., Gunnar Tank: Om Rettvirkningen af salg af Almenningen og Rydningspladse i 18. og 19. aarhundrede (1928) og til dels motsatt K. Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett (1928) side 56 flg. og side 86/87.

Selv om slik mer omfattende fradeling lot seg gjennomføre og ble gjennomført på bekostning av allmenningsrettighetene, er det ikke tvilsomt at rettstilstanden på det tidspunkt var rimelig klar. Etter Christian Vs NL 3-12-4 kunne kongens fogd i statsallmenning bare bortbygsle rydningsplasser som kunne oppryddes til selvstendige gårdsbruk, og plassen skulle inngjerdes innen et angitt tidsrom. Det vises forsåvidt til O. Solnørdal: Rettleiing i allmenningslære (1958) side 80 og 81. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, men slutter seg til jordskifterettens forståelse av bestemmelsen og rettstilstanden ved salgene i 1801.

Det er gjort gjeldende at den dansk-norske eneveldskongen mente seg å stå over loven og at han satte seg ut over den bl.a. med hensyn til allmenningsrettighetene og gjerdeplikten ved salg fra statsallmenninger. Noen direkte og personlig kongelig vilje gjorde seg imidlertid neppe gjeldende ved salgene av og i den nord-trønderske allmenningen, og det foreligger ikke holdepunkter for at kongens sentrale og lokale byråkrater ved denne anledning praktiserte i strid med loven. Tvert om viser forordninger på 1700-tallet, Rentekammerets anvisning i 1786 og dokumentasjon fra fogdens gjennomføring av befaringen, overdragelsene og skyldsettingene at det ble forhold i samsvar med loven.

Etter lagmannsrettens vurdering har det på denne bakgrunn en viss formodning mot seg at kongens representanter desavouerte loven og de allmenningsberettigedes rettigheter ved transaksjonen i 1801. Spesielt på bakgrunn av at det ikke var nødvendig for å oppnå noen av de økonomiske og mer ideelle hensyn ved overdragelsen, og på bakgrunn av at rydningsplassene samlet utgjorde ca. 1/6 av hele allmenningens totale areal, har denne formodningen en del styrke.

Lagmannsretten finner det unødvendig å gå nærmere inn på ordlyden i grunnlagsdokumentene. Ingen steder fremgår det uttrykkelig eller underforstått at allmenningsrettighetene skulle bortfalle eller at kjøperne av eiendommene eller bygslerne skulle ha enerettigheter i utmarken. Av sitatet fra punkt 3 i skjøtet og andre steder i skjøtets tekst, og av befarings- og skylddelingsforretningene, fremgår at man var seg bevisst at rydningsplassene befant seg innenfor allmenning og at det ble utøvet allmenningsrettigheter i form av engslått, setring og beite. Det fremgår videre av sitatet og av befaringsforretningen at allmenningsrettighetene ikke på noen måte skulle fornærmes ved overdragelsene.

Det legges etter dette til grunn som mest sannsynlig at alle rydningsplassene ble frasolgt allmenningen med påhefte av allmenningsrettighetene og at rettighetene, bortsett fra for Sandseter, ikke falt bort ved senere rettslige disposisjoner eller bruksutøvelse. Allmenningsrettighetene strakte seg i utgangspunktet så langt inn i rydningsplassene som er angitt i NL 3-12-4. Det er ikke påvist senere rettsendringer eller bruksutøvelse som gir grunnlag for å begrense allmenningsrettighetenes utstrekning.

Avgrensingen av Silderen Nedres eksklusive rett til bare å gjelde innmarken mens de begrensede rettighetene i utmarken er positivt beskrevet i forpaktningsavtalen av 1966, synes å bekrefte at både allmenningseieren og forpakteren den gang var seg bevisst rettighetsforholdene. Da Erling Silderen og Odd Selen i 1982 kjøpte sine nåværende bruk, ble det tatt uttrykkelig forbehold i kjøpekontraktene om allmenningsrettighetene. Ved kjøpene var de følgelig begge klar over at allmenningsbrukerne fastholdt sine rettigheter også innenfor de nye gårdsbrukenes eiendomsgrenser.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som jordskifteretten med hensyn til Selen gnr. 27 og Silderen Nedre gnr. 29, og jordskifterettens dom, domsslutningens punkt 2, blir forsåvidt å stadfeste.

Omkostningsspørsmålet

Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 første ledd. Som drøftelsen foran viser er tvisten avgjort på grunnlag av forståelse, fortolkning og formodninger vedrørende en rekke faktiske og rettslige momenter som også kan gi rasjonelt grunnlag for motsatt resultat.

Saken har således frembudt atskillig tvil. Avgjørelsen representerer et valg basert på en samlet vurdering av flere sannsynligheter, og ikke på noe enkeltstående sikkert grunnlag. Erling Silderen og Odd Selen hadde gode grunner til å prøve jordskifterettens avgjørelse i forhold til de ankemotparter som har hatt omkostninger i saken, og etter lagmannsrettens syn foreligger det slike særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita dem for omkostningsansvaret i forhold til disse. Hver av partene bør derfor bære sine omkostninger for lagmannsretten, og lagmannsretten ser ingen grunn til å endre jordskifterettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken avvises forsåvidt angår gnr. 28 og 30 i Verran kommune.

2. Jordskifterettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3, stadfestes forsåvidt angår gnr. 27 og 29 i Verran kommune.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.