LF-2000-276

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-06-05
Publisert:	LF-2000-00276
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre namsrett nr. 00-061 D - Frostating lagmannsrett LF-2000-00276 K.
Parter:	Kjærende part 1: Kjell Arne Larsen, Giske. Kjærende part 2: Norsk Serieforlag AS v/styrets leder, Ålesund. Motpart: Stokke Trykk v/Halvor Stokke, Ramnes (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Tenden & Co. v/advokat Anders Bahr, Tønsberg).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Sissel Endresen. Lagdommer Sverre Erik Jebens
Lovhenvisninger:	Markedsføringsloven (1972) §1, §8a, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §3-3

Saken gjelder midlertidig forføyning, - forbud mot videre markedsføring og salg av vitsebok, tilbaketrekning av boken fra utsalgsstedene og lagring og forbud mot bruk av utsalgsstativer.

Fra 1997 var det et samarbeid mellom Stokke Trykk og Kjell Arne Larsen/Norsk Forfatter Forlag AS. Det oppsto konflikt mellom partene, og Stokke Trykk fant i august 1999 grunn til å begjære arrest og midlertidig forføyning, hvilket førte til inngåelse av en forliksavtale under rettsmøte for Sunnmøre namsrett 8. september 1999. Fra forliksavtalen hitsettes:

«1. KAL/NFF utleverer samtlige bøker i hans besittelse til Stokke Trykk. Bøkene hentes av Stokke Trykk innen utgangen av sept. 1999. KAL beholder 10 stk. av hver til eget bruk.

........

3. Stokke Trykk overtar eiendomsretten til bøker trykt pr. dato, iflg. avtalens vedlegg nr. 1.

4. Stokke Trykk overtar alle rettigheter til utgivelse av boken med spm. fra bibelen, forfatter Bjørn Mannsverk, 6055 Godøy.

5. KAL beholder opphavsretten til sine manus. For fremtidige opplag skal royalities betales etter ny avtale.

6. I en periode på 5 år etter avtalens inngåelse skal ikke KAL kunne utgi bøker som kan forveksles med de som inngår i denne avtale.

7. I en periode på 5 år skal ikke KAL benytte salgsstativ som kan forveksles med eksisterende stativ.

........

10. For inngåelse av denne avtale betaler Stokke Trykk v/Halvor Stokke NFF en sum av kr. 10.000/mnd i 20 mndr fremover, første gang 10. september til kontonr. - - - - .- - .- - - - -.

11. Begge parter avstår med dette fra alle andre krav vedr. tidligere forhold.

12. Eventuell fremtidig uenighet/uklarhet vedrørende avtalens faktiske og utløsende virkninger, skal avgjøres gjennom voldgift der adv. Anders Bahr og Jan Olav Sandøy i fellesskap tar avgjørelsen.

........»

Stokke Trykk uttok 19. januar 2000 begjæring til Sunnmøre namsrett om midlertidig forføyning mot Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS v/styrets leder Jan Olav Sandøy.

Det ble i begjæringen anført at Larsen hadde påbegynt ny virksomhet i strid med forliksavtalen og i strid med markedsføringsloven §1 og §8a.

Norsk Serieforlag AS ble stiftet 24. november 1999, registrert 9. desember 1999, og hadde med Larsen som «hovedskyldig» forfatter blant annet utgitt «Norges beste vitser». Det tidligere samarbeid mellom Stokke Trykk og Larsen gikk nettopp ut på utgivelse av bøker inneholdende vitser og skrøner.

Det ble i begjæringen anført at «Norges beste vitser» er oppbygd nærmest identisk med bøker som Stokke Trykk eier og utgir, at mange av historiene er hentet fra slike bøker, at fremførelse og billedbruk mange steder er identiske, at ordresedlene er henimot identiske, at Larsen ubestridelig er hovedmannen i Norsk Serieforlag AS, at han reiser rundt i de samme distriktene som tidligere for Stokke Trykk, at han benytter Stokke Trykks hyller og reoler og at han informerte utsalgsstedene om at bøkene fra Stokke Trykk ikke lenger var salgsvare og kunne stues bort/returneres, slik at hans nyutgivelse kunne tre i stedet.

Midlertidig sikring av kravet om forbud mot markedsføring av «Norges beste vitser» ble anført som nødvendig.

Etter muntlig forhandling avsa Sunnmøre namsrett 2. februar 2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS forbys, inntil rettskraftig dom foreligger, videre markedsføring og salg av «Norges beste vitser» utgitt av Norsk Serieforlag AS.

2. Samtlige usolgte eksemplarer av utgivelsen «Norges beste vitser» utgitt av Norsk Serieforlag AS trekkes tilbake fra utsalgsstedene og lagres av namsmannen inntil endelig avgjørelse foreligger.

3. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS forbys inntil videre å benytte utsalgsstativer tilhørende Stokke Trykk A/S.

4. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag A/S dømmes solidarisk til å betale saksomkostninger til Stokke Trykk A/S på kr 26.269,- innen 2 - to - uker.»

Namsretten tok utgangspunkt i at Larsen etter forliksavtalen av 8. september 1999 hadde beholdt opphavsrett og at avtalen ikke var til hinder for at han kunne starte virksomhet i konkurranse med Stokke Trykk (som av namsretten vel feilaktig er benevnt Stokke Trykk AS).

Namsretten fant «Norges beste vitser» til forveksling lik de bøkene Larsen tidligere hadde utgitt i samarbeid med Stokke Trykk og at Larsen derved hadde brutt forliksavtalens punkt 6.

Namsretten fant det også sannsynliggjort at Larsens markedsføring og salgsfremmende arbeid var i strid med forliksavtalens punkt 7, han hadde til tider benyttet salgsstativ som var ment for utstilling av bøker fra Stokke Trykk.

Namsretten fant at Larsen i salgsarbeidet urimelig hadde utnyttet en annens innsats eller resultater i strid med markedsføringsloven §8a. Hans metode hadde medført fare for forveksling. Lojalitetsprinsippet i blant annet §8a er ment å beskytte tidligere arbeidsgiver mot den type opptreden Larsen har utvist.

Retten fant at Norsk Serieforlag AS måtte identifiseres med Kjell Arne Larsen, idet styreformann og daglig leder i forlaget spilte en sentral rolle da forliket ble inngått.

Namsretten fant en sikringsgrunn sannsynliggjort.

Namsretten fant ikke grunnlag for å pålegge sikkerhetsstillelse eller for å gi anledning til å avverge midlertidig forføyning ved sikkerhetsstillelse.

Fristen for å reise søksmål om kravet ble satt til to uker fra rettskraftig avgjørelse om midlertidig forføyning.

Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Stokke Trykk v/Halvor Stokke har tatt til motmæle.

Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS v/styrets leder har i kjæremålet og syv senere innlegg i det vesentlige gjort gjeldende:

Stokke Trykk skulle etter forliksavtalen av 8. september 1999 overta eiendomsretten til alle trykte bøker, jf. avtalens punkt 3, og betale et vederlag blant annet for dette, jf. avtalens punkt 10. De bøkene Stokke Trykk overtok eiendomsretten til, var 18 vitsebøker med lokalt tilsnitt og et par bøker av annen art. Larsen beholdt fulle utgiverrettigheter for manus som ennå ikke var trykt. Det forelå på den tid manus for fire vitsebøker med lokalt tilsnitt. Disse bøkene hadde Larsen full anledning til å gi ut, selv om de ligger tett opp til de bøkene som var ferdig trykt ved at de inneholder alle de vitsene og tegningene som også var brukt i disse. Han kunne for eksempel utgi «Sanne og nesten sanne vitser og skrøner om bønder og byfolk i Nord-Norge nr. 1», men ikke «Sanne og nesten sanne vitser og skrøner om bønder og byfolk i Sogn og Fjordane nr. 1». Det eneste Larsen forpliktet seg til var ikke å utgi bøker som kunne forveksles med de som var ferdig trykt.

Boken «Norges beste vitser» kan ikke forveksles med bøker som inngår i forliksavtalen. Det er heller ikke gitt opplysning om noen som har forvekslet bøkene.

«Norges beste vitser» er basert på et helt nytt konsept. Man valgte å fjerne seg fra idéen om lokale vitsebøker beregnet på folk i bare ett fylke eller bare én landsdel og tok sikte på å lage årlige samlinger med vitser beregnet for folk i hele Norge og solgt i hele landet. Det ble designet ny forside tilpasset serieformen. Sidetallet ble økt betydelig og det ble valgt andre skrifttyper. Tekst om gammel overtro og lokale tradisjoner ble ikke tatt med.

Det vises til de to vitsebøker som er vedlagt kjæremålet. Disse kan ikke forveksles. Det avgjørende må være om kunden vil ta feil i kjøpsøyeblikket. Ser man det slik at disse bøkene kan forveksles, kan i så fall samtlige bøker i Norge forveksles med alle andre bøker. Man må merke seg at dette forliket kun er snakk om å avstå fra å utgi bøker som kan forveksles - ikke vitsebøker generelt, ikke enkelte ord, ikke vitser, eller bøker i konkurranse med de ferdig trykte bøkene.

Stokke Trykk har ikke etter markedsføringloven monopol på utgivelse av vitsebøker i Norge. Det var Larsen som utviklet idéen, laget alle manus, produserte originaler og etablerte hvert eneste kundeforhold. Larsen og Stokke Trykk samarbeidet tidligere, men avsluttet samarbeidet med sikte på å konkurrere med hverandre - for eksempel om utgivelse av vitsebøker.

Larsen og Norsk Serieforlag AS kan ikke nektes den retten som resten av landets innbyggere har til å utgi vitsebøker. De samme vitsene trykkes i ulik innpakning og nye opplag hele tiden av en rekke aktører, som har vært i markedet lenge før Stokke Trykk. Vitser er ikke beskyttet av lovene om åndsverk eller opphavsrett. Det finnes bare ett bokmarked i Norge, og «Norges beste vitser» må derfor kunne selges gjennom de samme utsalgssteder som Stokke Trykk benytter - bokhandlerne. Larsen betinget seg retten til konkurrerende virksomhet, - også i samme bokgenre. Det er ikke korrekt at han «skulle få betalt for å holde seg unna dette segmentet».

Stokke Trykk synes å påberope seg enerett til innholdet i de ferdig trykte bøkene og ser da helt bort fra at Larsen beholdt opphavsretten til manus som inneholder alle de morsomme poengene som Stokke Trykk påberoper seg eneretten til. Uten hensyn til forliket har for øvrig Stokke Trykk i ettertid tillatt seg å utgi vitseboken om bønder og byfolk i Nord-Norge.

For det tilfellet at retten finner at «Norges beste vitser» kan forveksles som omtalt i forlikets punkt 6, anføres at forliket ikke er bindende for Larsen. Stokke Trykk har opptrådt i strid med forliket med uberettiget trykking, ved å slutte å betale i samsvar med forlikets punkt 10 og ved å forfølge tidligere forhold i strid med forlikets punkt 11. For øvrig har Stokke Trykk ikke holdt seg til forlikets punkt 12 om voldgift.

Under enhver omstendighet er ikke Norsk Serieforlag AS bundet av forliksavtalen av september 1999. Jan Olav Sandøy, som senere stiftet selskapet, hjalp til med å formulere avtalen, men var ikke part i denne. Sandøy erkjenner å ha startet et forlag i den hensikt å utgi bøker.

Tvangsfullbyrdelsesloven gir ikke adgang til midlertidig forføyning der det er et åpenbart misforhold mellom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført og den interesse som saksøkeren har i at forføyning blir besluttet. For de saksøkte er den midlertidige forføyningen en økonomisk katastrofe, mens saksøkeren ikke har sannsynliggjort noe nevneverdig tap. Saksøktes eventuelle tap skyldes ikke en forvekslingsfare, men konkurransen.

Det er om Stokke Trykk innhentet kredittopplysninger, som viser 12 inkassosaker i 1998, 11 inkassosaker i 1999 og en utleggsforretning på noe over kr 300.000 i januar 2000. Stokke Trykk er høyst sannsynlig ikke søkegod.

For det tilfelle at lagmannsretten lar den midlertidige forføyningen bli stående, begjæres beslutning om sikkerhetsstillelse fra Stokke Trykk for det økonomiske tap de saksøkte blir påført.

Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS v/styrets leder har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremotparts påstand avvises for Norsk Serieforlag AS

2. Kjæremotparts påstand avvises for Kjell Arne Larsen

3. Kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for behandling av saken både for namsretten og lagmannsretten.»

Stokke Trykk v/Halvor Stokke har i tilsvar og to senere innlegg i det vesentlige gjort gjeldende:

Det vises i utgangspunktet til begrunnelsen i namsrettens kjennelse.

Under det tidligere samarbeidet mellom Stokke Trykk og Larsen var Larsen provisjonsselger. Etter avtalen skulle Stokke Trykk fakturere bøkene, og Larsen deretter godtgjøres provisjon. Stokke Trykk ble i august 1999 oppmerksom på at Larsen kanaliserte provisjonsinntekter tilhørende Stokke Trykk til sin egen bankkonto.

Dette var bakgrunnen for begjæring om arrest og midlertidig forføyning av 31. august 1999 og det forlik som senere ble inngått 8. september 1999 for Sunnmøre namsrett. Forliksavtalen viser til en bokliste. Larsen har vist til en liste han utarbeidet senere - i oktober 1999 - mens den korrekte listen er av 30. august 1999. Forskjellen mellom listene er at Larsen har skilt ut fire av 22 vitseboktitler med en tekst om at disse manuskripter ikke omfattes av forliksavtalens punkt 3.

Hensikten med forliksavtalen var at Stokke Trykk skulle få anledning til å selge ut store opplag som var trykt av de omtalte vitsebøker, uten at Larsen skulle kunne drive virksomhet med samme type bøker. Det ble foretatt betaling i samsvar med avtalens punkt 10 for september, oktober og november 1999. Opplysninger om et større underslag enn antatt førte til at betaling for desember først ble foretatt primo januar 2000.

Medio januar 2000 ble Stokke Trykk klar over Larsens markedsføring fra primo desember 1999 av boken «Norges beste vitser» utgitt av Norsk Serieforlag AS, med Jan Olav Sandøy som daglig leder og styreformann. Larsen benyttet til dels reoler tilhørende Stokke Trykk.

«Norges beste vitser» kan forveksles med vitsebøkene fra Stokke Trykk ved at den til dels inneholder de samme vitsene og historiene eller at disse i hvert fall tilhører samme genre. De første sidene er bygd opp på samme måte og med til dels identisk tekst og layout. Fotomontasjer er til dels identisk. Larsen går igjen som «hovedskyldig forfatter» og ansvarlig for tekst, tekstutvalg og layout. Boken markedsføres overfor de samme kunder og utsalgssteder, og ordresedler/fakturabilag er tilnærmet identiske.

Spørsmålet om forvekslingsfare for markedet må avgjøres ved en totalvurdering av markedsføringen, og ikke ved isolert bedømmelse av enkeltpunktene.

Det bestrides at Larsen har slike utgivelsesrettigheter som han påberoper for fire bøker.

Selv om Larsen skulle ha manuskripter til vitsebøker som ikke var omfattet av forliksavtalen eller i de nærmeste årene produsere nye manuskripter som kan forveksles, vil utgivelse av slike være i strid med forliksavtalen punkt 6.

Det er selvsagt korrekt at Stokke Trykke ikke har monopol på bokutgivelser i forhold til Larsen og Norsk Serieforlag AS. Det er bare vitsebøker som rammes av forliksavtalen.

Stokke Trykk lider et betydelig tap dersom Larsen nå gis anledning til konkurrerende virksomhet med akkurat samme bokgenre som Stokke Trykk og for øvrig som følge av den måten Larsen opererer på i markedet. Det var derfor nødvendig med en fem års karenstid for Larsens virksomhet på det samme feltet, - Larsen skulle få betalt for å holde seg unna dette segmentet.

Det er dokumentert at Larsen fortsatte å sette ut bøker i to uker etter namsrettens kjennelse. Det er Larsen og Norsk Serieforlag AS som har brutt forliksavtalen og hertil overtrådt markedsføringsloven.

Fortsatte straffbare handlinger begått av Larsen mot Stokke Trykk har berettiget stans inntil videre med hensyn til utbetaling etter forliksavtalen punkt 10.

Det lar seg ikke gjøre å løse uenighet/uklarhet ved voldgift etter forliksavtalen punkt 12 når Jan Olav Sandøy nettopp står bak Norsk Serieforlag AS og samarbeider med Larsen om de ulovlige handlinger.

Med hensyn til rettslige anførsler vises til begjæringen (referert ovenfor s. 2-3) og namsrettens premisser (referert ovenfor s. 3-4) og for øvrig til avgjørelser i Rt-1990-607, RG-1994-587, Eidsivating lagmannsretts dom av 21. april 1997 [LE-1996-00544] og Borgarting lagmannsretts kjennelse av 7. oktober 1998 [LB-1998-02332].

Stokke Trykk v/Halvor Stokke har betydelige verdier i form av eiendommer og trykkeribedriften - verdier som overstiger total gjeld med klare marginer. Likviditeten på enkelte felter har vært problematisk fra tid til annen, men det foreligger på ingen måte insolvens.

Etter lagmannsrettens anmodning er med forbehold antydet følgende hovedkrav:

«1. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS forbys å produsere og/eller markedsføre «Norges beste vitser» eller medvirke til slik produksjon og/eller markedsføring.

2. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS tilpliktes å makulere usolgte eksemplarer av «Norges beste vitser».

3. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS tilpliktes - solidarisk ansvarlig - å betale erstatning til Stokke Trykk.

4. Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS - solidarisk ansvarlig - dømmes til å betale saksomkostninger til Stokke Trykk.»

Stokke Trykk v/Halvor Stokke har nedlagt slik påstand:

«1. Kjennelse datert 02.02.00 fra Sunnmøre namsrett stadfestes.

2. Stokke Trykk v/Halvor Stokke tilkjennes saksomkostninger for Frostating lagmannsrett.»

Lagmannsretten vil bemerke:

Som gjengivelsen av partenes anførsler viser, er det reist en rekke problemstillinger om et omfattende konfliktstoff. Det vil for lagmannsretten bare i begrenset utstrekning være nødvendig å vurdere disse problemstillingene i en sak som gjelder midlertidig forføyning og ikke den totale tvist mellom partene.

Det er av Larsen og Norsk Serieforlag AS anført at voldgiftsklausulen i forliksavtalens punkt 12 er til hinder for midlertidig forføyning.

I voldgiftsbestemmelsen er angitt at to personer skal treffe avgjørelsen. Disse personer er navngitt og måtte allerede på avtaletidspunktet oppfattes som nært knyttet til hver sin part. Det er nærliggende å spørre hvordan partene på det tidspunkt tenkte seg at en slik voldgiftsrett kunne fungere i en konfliktsituasjon. Lagmannsretten tar ikke stilling til hvilken virkning den senere utvikling kan ha for voldgiftsklausulens gyldighet og valg av prosessform ved eventuell forfølgelse av hovedkravet. Det er tilstrekkelig å nevne at et hovedkrav som skal kunne begrunne en midlertidig forføyning må være av en slik art at det er mulig å få dom for kravet, og at man i denne sammenheng likestiller et hovedkrav som er undergitt voldgiftsbehandling med et hovedkrav som hører inn under de alminnelige domstoler, jf. Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven, 2. utgave s. 882 - 883. En gyldig voldgiftsklausul er således ikke til hinder for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15.

Norsk Serieforlag AS har anført at selskapet, tross stifterens kjennskap og medvirkning til forliksavtalen, ikke var part i denne og derfor ikke bundet av avtalens forbud mot bokutgivelse til forveksling med visse andre bøker. Begjæring om midlertidig forføyning skulle derfor ikke kunne rettes mot selskapet.

Begjæringen er imidlertid også begrunnet med markedsføringslovens forbud mot visse handlinger nært beslektet med handling som omtalt i forliksavtalen punkt 6. Idet forholdet til markedsføringsloven under enhver omstendighet må vurderes hva angår selskapet, er det ikke grunnlag for å avvise begjæringen hva angår dette.

En grunnleggende forutsetning for å ta en begjæring om midlertidig forføyning til følge er at saksøkeren har sannsynliggjort et hovedkrav mot den eller de saksøkte, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1.

Stokke Trykk har som hovedkrav angitt at Larsen og Norsk Serieforlag AS må forbys å produsere og/eller markedsføre «Norges beste vitser» eller medvirke til slik produksjon og/eller markedsføring og med plikt til å makulere usolgte eksemplarer av boken.

Forføyningskravet, som fullt ut ble tatt til følge av namsretten, jf. kjennelsen i namsrettens slutning, ligger nært opp til hovedkravet.

Hovedkravet er begrunnet med at Larsen etter særskilt avtale ikke har anledning til å utgi bøker som kan forveksles med bøker Larsen og Stokke Trykk tidligere har samarbeidet om. Tilsvarende krav mot Norsk Serieforlag AS er begrunnet med identifikasjon mellom Larsen og selskapet via Jan Olav Sandøy. Hovedkravet er videre mot begge de saksøkte begrunnet i overtredelse av markedsføringsloven §1 og §8a. Både i relasjon til forliksavtalen og markedsføringsloven gjelder saken utgivelsen og markedsføringen av boken «Norges beste vitser».

Det er uenighet mellom partene om den avtalte beskyttelse for Stokke Trykk mot nye bøker som kan forveksles gjelder 18 eller 22 vitsebøker. Lagmannsretten finner ikke dette spørsmålet avgjørende for sakens løsning.

Avtalen kan ikke naturlig forstås slik at den er til hinder for at Larsen kan utgi en eller flere nye vitsebøker og markedsføre slike gjennom de samme kanaler som han tidligere benyttet i samarbeid med Stokke Trykk. Avtalen er således ikke til hinder for konkurrerende virksomhet i samme genre eller, om man vil, i samme segment i markedet. De ca 20 bøker som tidligere var utgitt antas å være av omtrent samme karakter som den som er forelagt for lagmannsretten - «Sanne og nesten sanne vitser og skrøner om folk og fe i Sogn og Fjordane». I stor utstrekning synes de samme vitsene og de samme historiene å gå igjen i disse bøkene. Etter hva retten kan se dreier det seg om historier og «morsomme» poenger av relativt grovkornet karakter som i betydelig utstrekning er alminnelig kjent. Det dreier seg således om et innhold innenfor det man noe bredt definert kan kalle vår felles «kulturarv».

Forliksavtalen inneholder intet om beskyttelse av dette innholdet for Stokke Trykk.

Dersom beskyttelsen skulle rekke lenger enn forvekslingsfare, hadde det vært enkelt å nevne i avtalen at Larsen ikke skulle kunne bruke noe av det innhold han tidligere hadde brukt, eventuelt ikke i det hele tatt skulle kunne utgi vitsebøker eller i alle fall ikke skulle kunne markedsføre slike de samme steder som før.

Forliksavtalen retter seg kun mot bøker som kan forveksles. Et avgjørende moment i forhold til forveksling av bøker synes å måtte være bokens utseende, dens omslag og tittel. Under forutsetning av at vitseboken for Sogn og Fjordane er representativ, kan ikke lagmannsretten se at «Norges beste vitser», kan forveksles med de aktuelle bøker.

Bokkjøpere antas å kunne deles inn i tre kategorier, de som har kjøpt en bok før og vil ha maken, de som har hørt en bok omtalt, kjenner tittelen og vil ha denne, og de som i utgangspunktet ikke vet hva de vil ha. Den siste kategorien antas å være viktigere som målgruppe for underholdningslitteratur enn for matvarer. En kan ikke se at det foreligger forvekslingsfare i forhold til noen av de tre kategorier. Vel kan det være slik at en bokkjøper som forventer ulikt innhold kan bli skuffet når innholdet ikke skiller seg vesentlig fra en annen bok, men han har ikke derved forvekslet de to bøker ved kjøpet.

Tenker man seg en kjøper som er i tvil, åpner boken og kjenner igjen navnet Kjell Arne Larsen, kan ikke dette tillegges vekt. Larsen har anledning til å stå som «hovedskyldig» for nye bøker.

Det må antas at det skal mer til for at bokhandlere forveksler enn at bokkjøpere gjør det. Bruk av tilnærmet lik faktura kan ikke tillegges betydning.

Markedsføringsloven §8a lyder slik:

«Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende etterliknede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.»

Fare for forveksling er ett av flere vilkår som må være oppfylt for at markedsføringsloven §8a skal kunne komme til anvendelse. Lagmannsretten har allerede tatt stilling til forvekslingsspørsmålet i relasjon til forliksavtalen. Utgivelsen av «Norges beste vitser» anses således ikke å være i strid med §8a.

Markedsføringsloven §1 første ledd - generalklausulen - lyder slik:

«I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom eller er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.»

Generalklausulen i §1 er en rettslig standard som gir uttrykk for det prinsipp «at de næringsdrivende ikke skal opptre på en forkastelig måte overfor sine konkurrenter eller overfor forbrukerne». Generalklausulen vil ikke bare dekke lovens spesialbestemmelser, «men kan supplere dem i den utstrekning det dreier seg om beslektede handlingstyper som ikke fanges opp av spesialbestemmelsene». Det må foreligge en variant som spesialparagrafen ikke klart tar standpunkt til, jf. Rt-1995-1908, der førstvoterende om generalklausulens supplering av lovens spesialbestemmelser uttalte at det må «vises forsiktighet med å anvende den på forhold av lignende karakter som omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt» (s. 1918).

Disse uttalelser er hentet fra Løchen m.fl. Markedsføringsloven 6. utgave s. 56-57.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige forhold ved det aktuelle problemkompleks som gjør det naturlig å anvende markedsføringsloven §1 når spesialbestemmelsen i lovens §8a ikke kommer til anvendelse. De produkter som kreves beskyttet er ikke av original eller særpreget art som resultat av en original innsats. «Den som kun har ettergjort hva andre har gjort før ham, har intet krav på beskyttelse. Standardprodukter og det som er i allmenn eie, vernes ikke.» Det vises til Løchen m.fl. op.cit. s. 148.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det i saken ikke er sannsynliggjort et hovedkrav mot Larsen eller mot Norsk Serieforlag AS. Det er da ikke grunnlag for midlertidig forføyning.

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. I den utstrekning den midlertidige forføyningen er iverksatt, jf. slutningen i namsrettens kjennelse punkt 2 om tilbaketrekking og lagring, tilbakeføres bøkene.

Kjæremålet har ført frem og ved omkostningsavgjørelsen blir tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, å legge til grunn. Larsen og Norsk Serieforlag AS har levert omkostningsoppgave der det er krevet kr 6.500 for arbeid i sammenheng med namsrettens behandling. For lagmannsretten er krevet kr 13.600, hvorav kr 1.000 er opplyst å være omkostninger og kr 3.600 behandlingsgebyr.

Idet Larsen og Norsk Serieforlag AS ikke har benyttet prosessfullmektig, er det naturlig at det gis dekning for disse parters eget arbeid med saken i en viss utstrekning. På den annen side har disse parter vidløftiggjort saken og derved forsinket sakens avgjørelse for lagmannsretten med en rekke, til dels lange, skriftlige innlegg med mange gjentakelser.

Under henvisning til tvistemålsloven §176 tilkjennes disse parter for namsretten kr 3.000, for lagmannsretten kr 6.000 inkl. utlegg og hertil behandlingsgebyr kr 3.600, samlet kr 12.600, med en halvpart - kr 6.300 - til hver.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæring om midlertidig forføyning mot Kjell Arne Larsen og Norsk Serieforlag AS v/styrets leder tas ikke til følge.

2. Stokke Trykk v/Halvor Stokke betaler saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten til Kjell Arne Larsen med 6.300 - sekstusentrehundre 00/100 - kroner og til Norsk Serieforlag AS v/styrets leder med 6.300 - sekstusentrehundre 00/100 - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelsen.