LF-2000-291

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-06
Publisert:	LF-2000-00291
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 99-1899 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00291 M. Anke fra tiltalte tillates ikke fremmet, HR-2001-00102. Anket til Høyesterett vedr. oppreisning og fradrag i erstatning for forsikringsytelser, se HR-2001-00442.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Arne K. Uggerud, Trondheim) mot A (Forsvarer: Advokat Trygve Staff, Oslo). Bistandsadvokat Mette Skoklefald, Melhus.
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø. Sorenskriver Jan Erling Lied. 4 lagrettemedlemmer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §229, §231, §232, §233, §39, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-4, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §436, §437, §35, §62, §63, Våpenloven (1961) §33, §8, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §427

A, er født *.*..1948 i Ankenes og har bopel i - - -veien 35 a i Trondheim. Han er utdannet sivilingeniør fra NTH, maskinlinjen. Fra 1983 har han vært ansatt som maskiningeniør ved Statoil i Trondheim, sist ved - - -avdelingen, inntil han en tid etter pågripelsen i denne sak ble oppsagt. Han ble pågrepet 1. februar 1999 og har siden vært holdt i varetekt. Han har vært gift to ganger, er skilt og har to voksne barn og ett barn på 17 år som bor hos sin mor. As årlige inntekt var ved pågripelsen vel 500.000 kroner. Han er nå uten inntekt og har oppgitt å ha en formue på ca 2.500.000 kroner. Han er tidligere ustraffet.

Statsadvokatene i Trondheim har den 8. desember 1999 satt A under tiltale ved Trondheim byrett for overtredelse av:

« I. Straffeloven §229 3. straffalternativ jf. §232

for ved gift og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred med betydelig skade til følge.

Grunnlag er følgende forhold:

Primo juni 1998 i en leilighet i - - -veien 33 F i Trondheim blandet A giftstoffet thalliumsulfat i et glass cola i hensikt å skade B. Hun drakk av glasset og ble umiddelbart syk med sterke smerter, særlig i brystet, bena og føttene. Hun fikk senere depresjon og angst. B var sykmeldt fra 11. juni 1998 frem til tidspunktet for handlingen beskrevet under post II. I tiden 15. til 19. juni 1998 var hun innlagt på Regionsykehuset i Trondheim.

II. Straffeloven §231 1. straffalternativ jf. §232

for ved gift og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha bevirket at en annen ble tilføyet betydelig skade på legeme eller helbred.

Grunnlag er følgende forhold:

Primo september 1998 på sted som nevnt under post I blandet A på nytt giftstoffet thalliumsulfat i et glass cola i hensikt å forgifte B og forlenge hennes smerter og lidelser. Hun drakk av glasset og var vedvarende syk på samme måte som beskrevet under post I med sterke smerter og 100% sykmeldt frem til 4. januar 1999.

III. Straffeloven §233 første og annet ledd

for med overlegg å ha forvoldt en annens død og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag er følgende forhold:

I romjulen 1998, etter forutgående overveielser, brøt han seg inn i leiligheten til B og blandet giftstoffet thalliumsulfat i en flaske cognac, i en flaske Farris og i en rødvinskartong for å ta livet av henne. B drakk av de forgiftede drikkevarene. Den 24. januar 1999 ble hun innlagt på Regionsykehuset i Trondbeim med sterke smerter og rask progredierende lammelser i armene, bena og ansiktet. Den 30. januar 1999 inntrådte hjertestans og hun ble senere liggende i respirator. B døde den 17. februar 1999 av thalliumforgiftning.

IV. Våpenloven §33 første ledd jf. §8 første ledd

som bestemmer at enhver som vil eie eller inneha skytevåpen, skal ha tillatelse fra politimesteren (våpenkort).

Grunnlag er følgende forhold:

Vinteren 1999, på bopel i - - -veien 35 A i Trondheim, var han i besittelse av en pistol av merket FN (165842) og en pistol av merket FN 25 (185861) til tross for at han ikke hadde tillatelse til dette.»

Postene I, II og III er uttatt etter Riksadvokatens ordre. Det er i tiltalebeslutningen tatt forbehold om påstand om sikring, om erstatning/oppreisning til Bs barn og foreldre, og om inndragning av to pistoler.

Trondheim byrett avsa 11. februar 2000 dom i saken med slik domsslutning:

«1. A, født *.*..1948, dømmes for overtredelser av straffelovens §233, første og annet ledd, §231, 1. straffalternativ, jf. §232, §229, 3. straffalternativ, jf. §232, og våpenlovens §33 første ledd, jf. §8 første ledd. Straffen for disse forhold settes til fengsel i 21 - tjueen - år. Til fradrag i straffen kommer 376 - trehundreogsyttiseks - dager for varetekt. Straffelovens §62 første ledd og §63 annet ledd er iakttatt.

2. Påtalemyndighetens begjæring om bemyndigelse til sikring med hjemmel i straffelovens §39 nr. 1 a - f, tas ikke til følge.

3. A dømmes til å tåle inndragning av 2 - to - pistoler, jf. straffelovens §35 første ledd.

4. A dømmes til å betale til D erstatning for økonomisk tap med kr 344.225 - kronertrehundreogførtifiretusentohundreogtjuefem - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a., fra forfall til betaling skjer.

5. A dømmes til å betale til C erstatning for økonomisk tap med kr 270.378 - kronertohundreogsyttitusentrehundreogsyttiåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a., fra forfall til betaling skjer.

6. A dømmes til å betale til D oppreisningserstatning med kr 400.000 - kronerfirehundretusen.

7. A dømmes til å betale C oppreisningserstatning med kr 400.000 - kronerfirehundretusen.

8. A dømmes til å betale til E oppreisningserstatning med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen.

9. A dømmes til å betale til F oppreisningserstatning med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen.

10. Oppfyllelsesfristen for idømt erstatning og oppreisning er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

11. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 250.000 - kronertohundreogfemtitusen.»

A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle tiltaleposter. Etter Riksadvokatens ordre anket statsadvokatene over sikringsspørsmålet.

Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er henvist til ankeforhandling. Bs barn D og C og hennes foreldre E og F har krevd ny behandling av de borgerlige krav.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim 14. november - 1. desember 2000.

1. Straffskyld

Lagretten er stilt fire hovedspørsmål om A er skyldig i legemsbeskadigelse som nevnt i tiltalens post I, grov legemsbeskadigelse som nevnt i tiltalens post II, drap som nevnt i tiltalens post III og overtredelse av våpenloven som nevnt i tiltalens post IV. Lagretten er videre stilt tilleggsspørsmål om den i post I omtalte legemsbeskadigelse hadde betydelig skade til følge, om samme legemsbeskadigelse forsettlig er utført med gift, om den i post II omtalte grove legemsbeskadigelse er forsettlig utført med gift, og om A ved drapet omhandlet i post III handlet med overlegg.

Gjerningsbeskrivelsene var i hovedspørsmålene utformet slik:

I. «Primo juni 1998 i - - -veien 33 F i Trondheim blandet han thalliumsulfat i et glass cola som B drakk av og slik at hun fikk sterke smerter, mistet håret og ble arbeidsudyktig i flere uker.»

II. «Primo september 1998 i - - -veien 33 F i Trondheim blandet han thalliumsulfat i et glass cola som B drakk av og slik at hun fikk sterke smerter, mistet håret, fikk angst og depresjon og var helt arbeidsudyktig fra 7. september til 31.desember 1998 og delvis arbeidsudyktig inntil 23. januar 1999.»

III. «I romjulen 1998 i - - -veien 33 F i Trondheim blandet han thalliumsulfat i en flaske Concorde brandy og/eller en Farrisflaske og/eller en rødvinskartong. Inger Lise

B drakk av en eller flere av disse forgiftede drikkevarene slik at hun døde 17. februar 1999 av thalliumforgiftning.»

IV. «Vinteren 1999, på bopel i - - -veien 35 A i Trondheim, var han i besittelse av en pistol av merket FN (165842) og en pistol av merket FN 25 (185861) til tross for at han ikke hadde tillatelse til dette.»

Lagretten har besvart samtlige spørsmål bekreftende. Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn, og A blir å domfelle for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd, straffeloven §231 1. straffalternativ, jf. §232, straffeloven §229 3. straffalternativ, jf. §232, og forseelse mot våpenloven §33 første ledd, jf. §8 første ledd.

2. Straffutmåling

Om As personlige forhold, og om saksforholdet slik det er presentert gjennom bevisførselen sammenholdt med lagrettens svar, tiltrer lagmannsretten i det vesentlig byrettens domspremisser II - IV side 6 - 17. Det skal likevel bemerkes vedrørende punkt 4. 2 på side 14 - 16 om analyser med henblikk på thalliumsulfat at det har vært utført ytterligere sakkyndige undersøkelser, og det har vært redegjort for disse under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, men det er gjennom de nye undersøkelser understreket at det ikke kan gis eksakte konklusjoner med hensyn til mengden av tilført thalliumsulfat ved de enkelte anledninger. Det er imidlertid klart at A i romjulen 1998 tilsatte thalliumsulfat i dødelig mengde i brandyflasken og at han dessuten hadde tilsatt farlige mengder thalliumsulfat til Farrisflasken og rødvinskartongen nevnt i tiltalens post III.

De rettspsykiatrisk sakkyndige har for lagmannsretten endret punkt 4 i sin konklusjon slik at A nå ikke bare «antas», men «anses» å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.

Lagmannsretten tiltrer også byrettens domspremisser på side 17 - 22 med hensyn til den nærmere vurdering av hva A har foretatt seg. Det må likevel tas et forbehold når det på side 19 er angitt at dødelig dose for B har ligget mellom 630 og 940 milligram. Det er for lagmannsretten klargjort at dødelig dose thallium eller thalliumsulfat kan variere sterkt.

Ved straffutmålingen tiltrer lagmannsretten avsnitt VI nr 1 og 2 i byrettens domspremisser side 25 - 26. Lagmannsretten er således kommet til samme resultat som byretten, nemlig at det i denne sak må anvendes lovens strengeste straff, nemlig fengsel i 21 år. A har nå sittet 675 dager i varetekt, og disse kommer til fradrag i straffen.

3. Sikring

Påtalemyndigheten har bedt om bemyndigelse til bruk av sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - f for et tidsrom av inntil 10 år.

Om As sjelsevner har de oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige Michael Setsaas og Andreas Hamnes i den rettspsykiatriske erklæring til Trondheim forhørsrett den 15. september 1999 bl.a. uttalt:

«Etter de sakkyndiges vurdering beskriver observanden tendens til følelsesmessig ustabilitet i nære relasjoner. Den følelsesmessige instabiliteten gjør seg særlig gjeldende når observanden opplever avvisning. Han beskriver flere tilfeller av suicidale impulser i slike sammenhenger helt siden 18-19 års alder. Det er klare holdepunkter for at han har fremsatt selvmordstrusler i manipulerende hensikt. I denne type adferd ligger implisitt en tendens til impulsivitet/mangelfull impulskontroll og en egosentrisk opplevelse av situasjonen.

....

Observanden har fastholdt overfor de sakkyndige i flere samtaler at han ikke ønsket at B skulle dø. Han ønsket at hun skulle miste håret. Dette synes i rimelig samsvar med hans politiforklaringer. Etter de sakkyndiges oppfatning er forgiftning av et annet menneske i den hensikt å påføre hårtap en antisosial handling. Atferden bærer preg av at observanden egosentrisk har handlet ut fra egne behov for å vise B omsorg og derigjennom få henne tilbake. Hvorvidt observanden har handlet på egne behov uten å ha evne til innlevelse i avdødes situasjon, eller om han på tross av evne til innlevelse likevel har prioritert egne behov fremfor hensynet til B kan ikke de sakkyndige uttale noe sikkert om. I begge nevnte tilfeller tyder imidlertid adferden på en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

....

På bakgrunn av det ovenstående finner de sakkyndige såvidt klare tegn på personlighetsproblematikk at det vurderes berettiget å konkludere med at han er lidende av en personlighetsforstyrrelse. Kriteriene for mangelfullt utviklede sjelsevner antas dermed oppfylt.

De sakkyndige tar forbehold om at konklusjonen kan bli gjenstand for nærmere presisering under hovedforhandlingen når det gjelder ordbruken antas/anses, hvis de foreliggende opplysninger gir grunn til det. ......»

I rettspsykiatrisk tilleggserklæring til Trondheim forhørsrett 10. januar 2000 uttaler de sakkyndige bl.a.:

«Når de sakkyndige nu i eftertid har fått oversendt epikrise fra observanden's opphold ved Modum Bads Nervesanatorium i 1985/1986 der det er foretatt en kvalifisert diagnostisk vurdering og konkludert med 301.8 Personlighetsforstyrrelse, så er dette av betydning som ytterligere premissgrunnlag for de vurderinger og konklusjoner de sakkyndige gjorde rede for i sin erklæring.

De sakkyndige vil dermed med denne tilleggserklæring fastholde sine tidligere konklusjoner og fremholde at bakgrunnsmaterialet som danner grunnlag for konklusjonene med dette er ytterligere styrket.»

Etter hovedforhandlingen i byretten redegjorde de sakkyndige for sine muntlige uttalelser i byretten i en skriftlig tilleggserklæring av 25. oktober 2000. De uttaler der bl.a.:

«De sakkyndige uttalte at det antas å foreligge fare for gjentagelse av den type handlinger som observanden selv hadde beskrevet i forhold til den avdøde. Skulle retten finne at observanden hadde forholdt seg slik det fremgikk av tiltalen, ville dette styrke konklusjonen om fare for gjentagelse av straffbare handlinger.»

Disse erklæringer har vært forelagt Den rettsmedisinske kommisjon, som ikke har hatt bemerkninger til realitetene.

De rettspsykiatrisk sakkyndige har fulgt ankeforhandlingen og har forklart seg for retten. Som nevnt foran har de fastholdt sine konklusjoner:

«1) Observanden, A f. *.*..48 - - - - -, anses ikke å være sinnsyk nå.

2) Observanden antas ikke å ha vært sinnsyk på tiden for de påklagede handlinger.

3) Observanden antas ikke å ha vært bevisstløs eller å ha lidd av en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagede handlinger.

4) Observanden antas å være en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.

5) Observanden anses ikke å være en person med varig svekkede sjelsevner.

6) Det antas, med forbehold om sakens faktum, å foreligge fare for gjentagelse av straffbare handlinger.»

Punkt 4 er likevel presisert slik at A nå ikke bare «antas,» men «anses» å ha mangelfullt utviklede sjelsevner. Etter lagrettens kjennelse er forbeholdet i punkt 6 når det gjelder faren for gjentakelse av straffbare handlinger bortfalt.

Presiseringen med hensyn til spørsmålet om mangelfullt utviklede sjelsevner har sin bakgrunn særlig i at de sakkyndige under ankeforhandlingen fikk tilgang til As pasientjournal fra innleggelsene ved Østmarka sykehus 18. - 19. februar og 30. mars - 20. april 1999. Disse bidro til å styrke de sakkyndiges konklusjoner. De beskrev bl.a. at A utviste manipulerende adferd, han var egosentrisk, fulgte ikke postens regler, og var krevende og misfornøyd.

Doktor Setsaas har i sin forklaring for lagmannsretten gjort rede for at A har en dissosial og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse av borderline type. Han har en projektiv måte å forholde seg til omgivelsene på. Han er egosentrisk og mangler innlevelsesevne i andre personers behov. Han setter sine egne behov foran, og utviser antisosial adferd. Det foreligger svært alvorlige avvik på det følelsesmessige plan. Doktor Setsaas har i forbindelse med et spørsmål om gjentakelsesfaren vist til at Den rettsmedisinske kommisjon ikke ønsker at de rettsoppnevnte sakkyndige skal uttale seg om det foreligger kvalifisert gjentakelsesfare i forbindelse med et sikringsspørsmål. Han har derfor ikke villet uttale seg direkte om dette. Han har imidlertid pekt på at de sakkyndiges diagnose er i full overenstemmelse med diagnosen ved Modum Bads Nervesanatorium i 1985/1986. Lagmannsretten forstår doktor Setsaas slik at det ikke kan regnes med at As diagnose vil endres eller dempes nevneverdig i årene fremover.

Doktor Hamnes har for lagmannsretten sluttet seg til doktor Setsaas' uttalelser. Han presiserte at den gjentakelsesfare de sakkyndige har beskrevet, overstiger den de i alminnelighet ser hos drapsmenn, og at den er knyttet til den aktuelle personlighetskarakteristikken. Han har videre pekt på at det ikke er grunnlag for å hevde at A med tiden vil bli bedre, selv om han blir tatt under behandling.

Lagmannsretten slutter seg til de sakkyndiges vurdering og finner det klart at A lider av mangelfullt utviklede sjelsevner og at det av den grunn er særlig fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger av den karakter han nå dømmes for. Selv om faren kanskje særlig gjelder ved avvisningssituasjoner med kvinner som han føler særlig tilknytning til, er det nærliggende å anta at slike situasjoner kan oppstå. Det kan heller ikke ses bort fra at også andre avvisningsituasjoner kan utløse alvorlige straffbare handlinger.

Lagmannsretten er derfor kommet til at påtalemyndighetens anmodning om bemyndigelse til bruk av sikringsmidler må tas til følge. Det må forutsettes å foreligge betydelig fare for nye og alvorlige straffbare handlinger, også etter soning av den straff som nå idømmes. Sikringsbemyndigelsen bør omfatte samtlige alternativer etter straffeloven §39 nr 1, bokstavene a - f. Med de dårlige utsikter til bedring i tilstanden settes varigheten av sikringsbemyndigelsen til 10 år.

4. Inndragning

Statsadvokaten har påstått inndragning av de to pistolene som er omhandlet i tiltalebeslutningens post IV og som ble beslaglagt hos A. A har motsatt seg inndragning idet han heller vil selge pistolene. Lagmannsretten finner inndragningkravet hjemlet i straffeloven §35. Pistolene har vært gjenstand for en straffbar handling. Lagmannsretten er enig i at de bør inndras og tar inndragningspåstanden til følge.

5. Erstatning

Påtalemyndigheten har fremmet erstatningskrav fra B s barn og foreldre, jf. straffeprosessloven §427, og bistandsadvokaten har etter avtale med statsadvokatene forberedt og prosedert kravene.

Bistandsadvokaten har gjort gjeldende at barna C, født *.*. 1986, og D, født *.*. 1989, er påført økonomisk tap for den tiden som er gått og for fremtiden og skal ha dette erstattet for tiden frem til fylte 19 år. Dertil kommer oppreisningserstatning. Foreldrene E og F har krav på oppreisningserstatning.

For C er kravene konkretisert slik:

1. Påført tap

1.1 99 - tap av omsorg kr. 25.000,- + 12% renter kr 3.000,-

1.2 99 - udekket særforbruk kr. 5.000,- + 12% renter kr 600,-

Sum påført tap inkl. renter kr 33.600,-

2. Fremtidige utgifter

2.1 Tap av omsorg 2000 - 2005 kr 123.797,-

2.2 Udekket særforbruk 2000 - 2005 kr 24.759,-

2.3 Utgifter til ombygging av bolig/ny bolig (350.000,.: 2) kr 175.000,-

Sum fremtidige utgifter kr 323.556,-

3. Skatteulempe

3.1 10% av kr 150.556 kr 15.055,-

4. Utgifter til begravelse mv.

4.1 kr 90.320,-:2 kr 45.160,-

+ renter kr.

Totalt ekskl. renter kr 45.160,-

5. Oppreisning kr 800.000,-

Totalt kr 1.217.371,-

For D er kravene konkretisert slik:

1. Påført tap

1.1 99 - tap av omsorg kr 25.000,- + 12% renter kr 3.000,-

1.2 99 - udekket særforbruk kr 5.000,- + 12% renter kr 600,-

Sum påført tap inkl. renter kr 33.600,-

2. Fremtidige utgifter

2.1 Tap av omsorg 2000 - 2008 kr 173.362,-

2.2 Udekket særforbruk 2000 - 2008 kr 34.672,-

2.3 Utgifter til ombygging av bolig/ny bolig (350.000,-: 2) kr 175.000,-

Sum fremtidige utgifter kr 383.034,-

3. Skatteulempe

3.1 10% av kr 208.034 kr 20.803,-

4. Utgifter til begravelse mv.

4.1 kr 90.320,-:2 kr 45.160,- + renter kr.

Totalt ekskl. renter kr 45.160,-

5. Oppreisning kr 800.000,-

Totalt kr 1.282.597,-

E og Fs krav på oppreisningserstatning er maksimert til kr 200.000.- til hver.

I oppstillingen for barna er punktene 1.1 og 2.1 basert på et årlig økonomisk tap på kr 25.000,- for tap av omsorg. Punktene 1.2 og 2.2 gjelder udekket særforbruk etter fradrag av offentlige ytelser, kr 5.000,- pr. barn pr. år. Det fremtidige omsorgstap og udekkede særforbruk kapitaliseres til dagens verdi etter kapitaliseringsrente på 5%.

Punktene 2.3 gjelder behovet for utvidelse av den eksisterende bolig. Barnas far G, som barna nå bor hos, har overtatt Bs bolig. Familien består nå av to voksne og tre barn, og det er bare tre soveværelser i huset. Det vil være nødvendig med ombygging/utvidelse som forsiktig ansettes til kr 350.000,-, hvor kr 175.000,- gjelder hvert av de to barna.

Det bør ikke gjøres noe fradrag i erstatning for påført økonomisk tap som følge av den til barna utbetalte gruppelivsforsikring på 879.220 kroner til hvert av barna. Bistandsadvokaten har nedlagt slik påstand:

«1. A tilpliktes å betale til D erstatning begrenset oppad til kr 482.597,- med tillegg av 12% rente pa beregnet født xx.xx.2000, inntil betaling skjer.

2. A tilpliktes å betale oppreisning til D begresent oppad til kr 800.000,-.

3. A tilpliktes å betale til C erstatning begrenset oppad til kr 417.371,- med tillegg av 12 % rente pa beregnet fra 25.02.2000, inntil betaling skjer.

4. A tilpliktes å betale oppreisning til C begrenset oppad til kr 800.000,-.

5. A tilpliktes å betale oppreisning til E begrenset oppad til kr 200.000,.

6. A tilpliktes å betale oppreisning til F begrenset oppad til kr 200.000.»

A har motsatt seg å betale noen form for erstatning. Han har likevel gjennom sin forsvarer fremlagt en oppstilling som lagmannsretten forstår er ment å uttrykke hva han mener eventuelt kan være rimelig.

Oppstillingen er for D slik:

1. Påført tap

1.1 99 - tap av omsorg kr 15.000,- + 12% rente kr 1.800,-

1.2 99 - udekket særforbruk kr 5.000,- + 12% rente kr 600,-

Sum påført tap inkl. renter kr 22.400,-

2. Fremtidige utgifter

2.1 Tap av omsorg 2000 - 1.5. 2008 kr 15.000,- pr. år (100 måneder).

Neddiskontert beløp med 5% årlig rente

Nominelt beløp kr 125.000,-

Neddiskontert beløp kr 100.191

Udekket særforbruk 2000 - 1.5.2008 (100 måneder)

kr 5.000 pr. år. Neddiskontert beløp med 5% rente

Neddiskontert beløp kr 41.650,-

Nominelt beløp kr 33.397,-

Sum fremtidige utgifter kr 133.588,-

3. Skatteulempe

3.1 10% av 133.588 kr 13.358,-

4. Utgifter til begravelse mv. 90320:2 kr. 45.160

5. Oppreisning

6. Reduksjon for avkastning av utbetalt livsforsikring

21.5% av 1.758.440:2 = 879.220 kr 189.032

Totalt kr 189.032

Oppstillingen er for C slik:

1. Påført tap

1.1 99 - tap av omsorg kr 15.000,-

+ 12% rente kr 1.800,-

1.2 99 - udekket særforbruk kr 5.000,- + 12% rente kr 600,-

Sum påført tap inkl. renter kr 22.400,-

2. Fremtidige utgifter

2.1 Tap av omsorg 2000 - 26.7.2005 kr 15.000,- pr. år (67 måneder). Neddiskontert beløp med 5% årlig rente

Nominelt beløp kr 83.750,-

Neddiskontert beløp kr 71.500

Udekket særforbruk 2000 - 26.7..2005 (67 måneder) kr 5.000 pr. år. Neddiskontert beløp med 5% rente

Neddiskontert beløp kr 27.900,-

Nominelt beløp kr 23.834

Sum fremtidige utgifter kr 95.334

3 Skatteulempe

3.1 10% av 95.334 kr 9.533

4 Utgifter til begravelse mv 90.320:2 kr 45.160

5 Oppreisning

6 Reduksjon for avkastning av utbetalt livsforsikring 21.5% av 1.758.440:2 =879.220 kr 189.032

Totalt

Han mener at den utbetalte livsforsikringen må fratrekkes krone for krone.

Lagmannsretten, ved de tre fagdommerne, bemerker vedrørende erstatningskravene:

5.1 Økonomisk tap

Etter skadeserstatningsloven §3-4 tilkommer barna erstatning fra A for tap av forsørger. Formelt bodde ett av barna hos mor og ett hos far, men i praksis bodde begge barna like mye hos begge foreldre, såkalt delt omsorg. Dette legges til grunn. B hadde ved sin død en årlig inntekt på vel 330.000 kroner, dertil kom bilgodtgjørelse og dekning av en del telefonutgifter. Hun hadde en gjeld på ca 500.000 kroner. G hadde en inntekt på vel 260.000 kroner og en gjeld på ca 550.000 kroner. I tillegg til barna D og C har G et barn født xx.xx.1998 med sin samboer. Samboeren er hjemmeværende.

C og D har i henhold til arvemelding til skattefogden arvet ca 1.060.000 kroner hver, og har måttet betale arveavgift på hhv. ca 91.000 og 76.000 kroner. Medregnet i arvebeløpene er en utbetaling fra Gjensidige Forsikring på 879.220 kroner til hver. Det gjelder en gruppelivsforsikring som Bs arbeidsgiver betalte de løpende premier på, mens B ble beskattet for denne fordel.

Partene er enige om å sette årlig udekket særforbruk, punktene 1, 2 og 2.2, til 5.000 kroner til hvert av barna inntil de fyller 19 år. De er enige om en kapitaliseringsrente på 5%, jf. punktene 2. 1 og 2.3. De er også enige om 10% skatteulempe, punkt 3, utgiftene til begravelse mv, punkt. 4, og at det skal svares 12% årlig rente av det lidte økonomiske tap.

Uenigheten gjelder størrelsen på det økonomiske årlige omsorgstap, pkt. 1.1 og 2.1. Barna mener at 25.000 kroner pr. år pr. barn må være riktig, mens A i sin oppstilling regner med 15.000 kroner. De er videre uenige om utgiftene til ombygging/utvidelse av boligen, om det er et tap barna er påført slik at det kan kreves erstattet av A. Endelig er de uenige om hvorvidt, og eventuelt i hvilken utstrekning, det skal gjøres fradrag for den utbetalte livsforsikring.

5.2 Omsorgstapet

Denne erstatningpost gjelder ikke bolig, klær og mat mv, men erstatning til barna for tap av morens arbeid i hjemmet, derunder hennes omsorg. I Bastrupdommen, Rt-1998-639, la Høyesterett til grunn 25.000 kroner pr år for ett barn når det var eldre enn 10 år. Lagmannsretten finner dette retningsgivende, men her er det tale om to barn sammen inntil det eldste barnet er blitt 19 år. For den tiden tar lagmannsretten utgangspunkt i et samlet årlig omsorgstap på 35.000 á 40.000 kroner. For de årene bare D er under 19 år, legges til grunn et årlig omsorgstap for henne på rundt 25.000 kroner.

5.3 Ombygging/utvidelse av familiens bolig

Det er ikke fremlagt eksakte planer for utvidelsen, men lagmannsretten finner det rimelig at det er behov for en viss utvidelse når familien nå består av 2 voksne og 3 barn. I den utstrekning boligen påkostes, får den en verdiøkning som direkte kommer faren tilgode når det en gang måtte bli aktuelt å selge. For D og C er det likevel et behov for utvidelse for at boforholdene bedre skal kunne tilsvare situasjonen mens moren levde. Lagmannsretten finner det rimelig å tilkjenne en viss form for kompensasjon til barna til at de kan bidra til at faren kan utvide boligen. Behovet gjelder et begrenset antall år, og settes skjønnsmessig til kr 75.000,- som blir å tilkjenne i erstatning til hvert av de to barna.

5.4 Fradrag for mottatte forsikringsytelser

De to barna har som nevnt mottatt 879.220 kroner hver som utbetaling fra gruppelivsforsikring som moren hadde gjennom sin arbeidsgiver.

Etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum «kan» det tas hensyn til slike forsikringsytelser slik at disse helt eller delvis kommer til fradrag i et erstatningskrav for personskade. Etter skadeserstatningsloven §3-4 tredje ledd gjelder den samme bestemmelse når det er tale om erstatning for en persons død.

Lagmannsretten viser til Bastrupdommen, Rt-1998-639 og den såkalte Mosseveidommen, Rt-1999-1382, der forsikringsutbetalingene var noe større enn i denne sak, og der Høyesterett gjorde fradrag med rundt 20% av forsikringsytelsene. Lagmannsretten finner at det i denne sak også bør gis et visst fradrag, men relativt mindre enn i de nevnte dommene, og setter fradraget til 100.000 kroner for hvert av barna.

Det har fra As side vært fremholdt at forsikringsselskapet nå har søkt regress hos ham for forsikringsutbetalingene, og da må det være riktig med fullt fradrag med den samlede forsikringssum. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Regressreglene og forsikringsselskapenes bruk av disse bør ikke ha betydning for den enkelte skadelidte.

5.5 De samlede økonomiske tap

De samlede økonomiske tap for C fra og med 1999 inntil hun sommeren 2005 fyller 19 år fastsettes etter dette skjønnsmessig til 170.000 kroner. Det er summen av omsorgstapet, udekket særforbruk, renter av hittil lidt tap, erstatning for nødvendig bidrag til ombygging av bolig, utgifter til begravelse mv., inkludert renter og skatteulempe, og det omtalte fradrag for mottatte forsikringsytelser. For fremtidig tap er lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 5%.

For D, som blir 19 år i mai 2008, settes den tilsvarende sum til 240.000 kroner.

Det er påstått 12% årlig rente av Ds og Cs økonomiske tap regnet fra 25. februar 2000. Hittil lidt tap er imidlertid beregnet inkludert renter frem til domsavsigelsen. Det vil derfor bli tilkjent forsinkelsesrente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12% årlig, fra forfall og til betaling skjer, for så vidt gjelder de poster det er krevet rente for.

5.6 Oppreisningserstatning til barna

Etter skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død, pålegges å betale bl.a avdødes barn og foreldre en engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art.

Lagmannsretten viser til byrettens dom VII nr 3 på side 33 - 34 og slutter seg med enkelte reservasjoner til den drøftelse som der er gitt. Det skal utmåles en skjønnsmessig erstatning etter en totalvurdering. Det som her særlig taler for en høy erstatning, er at det dreier seg om et overlagt drap som gjerningsmannen var fullt klar over ville føre til at de to barna på den gang 9 og 12 år ville miste sin mor. Dertil kommer at barna først måtte være vitne til de store lidelser moren gjennomgikk over mange måneder inntil hun døde.

Byretten har i sin dom funnet at As formuessituasjon må være et betydelig moment ved utmålingen av erstatningen. Lagmannsretten er enig i at formuen er av betydning. Det må imidlertid erindres at rettspraksis har tatt utgangspunkt i at gjerningsmannens personlige økonomi må tillegges underordnet betydning i saker der man har å gjøre med forsettlige forbrytelser. Dette har ofte vært uttalt når gjerningsmannen har vært uformuende. Da må det ikke legges overdreven vekt på at man i denne sak har å gjøre med en formuende gjerningsmann.

I byrettens dom er det vist til de høye oppreisningserstatninger som de senere år er tilkjent for uberettiget strafforfølgning mv, og at årsaken til de store erstatningene bl.a skyldes skyldnerens betalingsevne, altså staten. Lagmannsretten finner ikke dette treffende. Etter lagmannsrettens syn er det andre hensyn som gjør seg gjeldende når samfunnet ved staten i sin streben på å opprettholde samfunnsorden griper feil og gjennom presumtivt lovlige maktmidler påfører personer skade. Det islett av privat rettshåndhevelse som ligger i ordningen med oppreisningserstatning i tillegg til straffen, bør, så lenge loven ikke bestemmer noe annet, holdes innenfor nogenlunde nøkterne rammer. Når bistandsadvokaten på vegne av barna i denne sak har påstått oppreisningserstatning tilkjent med inntil 800.000 kroner til hver, er det langt utenfor det som hittil har vært rettspraksis. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at opreisningserstatningen skjønnsmessig kan settes til 300.000 kroner til hvert av barna.

5.7 Oppreisningserstatning til foreldrene

Under hensyn til de generelle betraktninger som er gitt ovenfor i forbindelse med oppreisningserstatning til barna, finner lagmannsretten at også foreldrene E og F bør tilkjennes oppreisningserstatning fra A. Foreldrene har vært utsatt for sterke påkjenninger. Moren har måttet bistå med pleie og omsorg i den tiden B var syk. Faren fikk et alvorlige hjertetilfelle etter at B døde, og det er nærliggende å se dette i sammenheng med det som skjedde. Oppreisningserstatningen fastsettes skjønnsmessig til 100.000 kroner til hver av foreldrene.

6. Saksomkostninger

Avgjørelsen av anken har gått A i mot, og etter hovedregelen i straffeprosessloven §436 pålegges han å erstatte staten nødvendige omkostninger ved saken. Det har i denne sammenheng ikke betydning at de tilkjente erstatningssummer er blitt lavere enn byretten ga dom for. Det skal fastsettes et samlet beløp for saksomkostninger for begge rettsinstanser. Saksomkostningene skal avpasses etter siktedes økonomiske evne, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd. Lagmannsretten setter det samlede omkostningsbeløp til 400.000 kroner, idet det er sett hen til straffeprosessloven §437 første ledd om hvilke omkostninger det kan tas hensyn til.

Forsvareren reiste under ankeforhandlingen spørsmålet om en utgiftspost på nærmere 70.000 kroner for sakkyndige undersøkelser ved Sintef. Han mente dette var unødvendige utgifter. Lagmannsretten er ikke enig i dette. For øvrig er spørsmålet uten betydning idet de samlede omkostninger i alle fall langt overstiger de ilagte omkostninger.

7. Avslutning

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1948, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd, straffeloven §231 1. straffalternativ jf. §232, straffeloven §229 tredje straffalternativ jf. §232, og forseelse mot våpenloven §33 første ledd jf. §8 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - år. Til fradrag i straffen går 675 - sekshundreogsyttifem - dager for utholdt varetekt.

2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - f overfor A for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.

3. A dømmes til å tåle inndragning av 2 - to - pistoler, jf. straffeloven §35 første ledd.

4. A betaler til C erstatning for økonomisk tap med 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall og til betaling skjer.

5. A betaler til D erstatning for økonomisk tap med 240.000 - tohundreogførtitusen - kroner med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall og til betaling skjer.

6. A betaler til C oppreisningserstatning med 300.000 - trehundretusen - kroner.

7. A betaler til D oppreisningserstatning med 300.000 - trehundretusen - kroner.

8. A betaler til E oppreisningserstatning med 100.000 - etthundretusen - kroner.

9. A betaler til F oppreisningserstatning med 100.000 - etthundretusen - kroner.

10. Oppfyllelsesfristen for punktene 4, 5, 6, 7, 8 og 9 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

11. A dømmes til å betale omkostninger til det offentlige med 400.000 - firehundretusen - kroner.