LF-2000-542
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-11 |
| Publisert: | LF-2000-00542 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 00-00368 - Frostating lagmannsrett LF-2000-00542 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Elisabeth Høyem, Trondheim politdistrikt) mot A (Forsvarer: Høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Endresen, formann. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Førstebyfogd Knut Almaas |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §28a, §28b |
Trondheim byrett avsa 11. april 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*. 1981, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §232, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.
2. A dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til B med kr 405 - kronerfirehundreogfem.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser lagmannsretten til byrettens dom.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 11. august 2000. Domfelte møtte og forklarte seg.
Forsvarer har i det vesentlige anført:
Byrettens dom er vesentlig for streng. Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de særegne forhold i saken knyttet til domfeltes person. Domfeltes unge alder skal etter praksis tillegges betydelig vekt i formildende retning også i voldssaker. Det er tale om en reaksjon fra domfelte på provoserende oppførsel fra fornærmedes side. Det bestrides ikke at hun benyttet farlig redskap. Skaden ble imidlertid ikke særlig alvorlig. Hun var nylig blitt gravid på tidspunktet for handlingen, og har i ettertid fulltids omsorg for barnet, og skal gjenoppta avbrutt skolegang nå i høst. Dette er forhold som kan gi grunnlag for samfunnstjeneste.
Forsvarer har bedt om at domfelte ansees på mildeste måte.
Aktor har anført at anken må forkastes og bestrider at handlingen var foranlediget av provokasjon av noen betydning. Ung alder og særlige omstendigheter ved graviditet og senere fødsel er tilstrekkelig ivaretatt ved utmålingen av straffen. Anvendelse av samfunnstjeneste tilsier at det må foreligge svært sterke grunner. Det er ikke tilfelle i denne saken.
Lagmannsretten skal bemerke:
Domfellelsen gjelder legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap og de umiddelbare omstendighetene er beskrevet slik i byrettens dom:
Fornærmede B gikk så bort til C og opptrådte «spydig» og kjeftet mot henne. Tiltalte oppfattet situasjonen slik at C følte seg fysisk underlegen og tiltalte ønsket derfor å ta sin venninne i forsvar. Tiltalte sa til B at hun skulle gå bort, men resultatet var at B i stedet begynte å kjefte på tiltalte. Tiltalte tok igjen men uten at retten har klart å få rede på hva som ble sagt mellom dem. Tiltalte har angitt at denne kjeftingen pågikk 15 - 20 minutter, men uten at det kom til håndgemeng mellom jentene. Etter en tid sa tiltalte at hun kom til å slå en flaske i hodet på B om hun ikke fjernet seg. Hun har angitt at motivet med trusselen var å skremme B bort fra stedet. Da B ikke lot seg skremme, rettet tiltalte et slag mot B med en flaske som hun holdt i høyre hånd. Hun rettet slaget med flasken mot hennes hode og slaget traff B i hodet. Flasken gikk i stykker og B begynte å blø som følge av slaget.
Det er på det rene at fornærmede fikk tre små kutt på ca 1 cm hver, henholdsvis i panne og øreregionen, som måtte sys. Arrene er, etter det byretten beskriver, ikke synlige på noen avstand.
For lagmannsretten har det ikke vært bevisførsel knyttet opp til selve saksforholdet, og lagmannsretten legger byrettens beskrivelse til grunn.
Ved avgjørelsen av straffen har lagmannsretten delt seg.
Flertallet, lagdommerne Sissel Endresen og Arve Rosvold Alver, skal bemerke:
Det er tale om en legemsbeskadigelse utført med et redskap med et stort skadepotensiale, hvor omfanget av skaden lett kunne blitt alvorligere. Det er videre tale om vold i ungdomsmiljø, i byen natterstid. Dette tilsier klart en streng reaksjon, som hovedregel ubetinget fengsel av noen varighet.
Høyesterett har i en rekke avgjørelser tatt stilling til betydningen av ung alder ved slik voldsbruk som ovenfor beskrevet. Slik flertallet ser Høyesteretts praksis er dette element i seg selv ikke tilstrekkelig for å forlate utgangspunktet om ubetinget straff. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1995-637 og Rt-1996-38. Imidlertid får ung alder betydning for lengden av utmålt straff. Forholdet i nærværende sak er i så måte klart forskjellig fra Rt-1995-1127.
Forsåvidt angår anvendelsen av samfunnstjeneste har Høyesterett bl.a. i Rt-1999-1710 uttalt at det skal svært sterke grunner til for å anvende samfunnstjeneste i saker om alvorlig vold. I nevnte sak var forholdene alvorligere enn i denne. Det må imidlertid antas at det må være tale om helt ekstraordinære omstendigheter for å anvende samfunnstjeneste også ved vold av den karakter som tilfellet er i nærværende sak.
Slike omstendigheter finner flertallet samlet sett til stede i denne saken. Domfelte var vel 17 år på gjerningstiden, og hadde hatt en noe urolig tilværelse, jf. at hun i tiden umiddelbart før er bøtelagt for handlinger av en annen og mindre alvorlig karakter. Hun var så nylig blitt gravid, og var alene om denne kunnskapen da voldsbruken skjedde. Hun må klart antas å ha vært noe følelsesmessig ustabil, hvilket må være med i bedømmelsen av handlingen.
Slik byretten beskriver handlingen fremstår trusselen og voldsbruken som en umoden, nærmest barnslig, reaksjon, som i og for seg samsvarer med det bildet som foreldrene gir av henne på denne tiden, jf. personundersøkelsen.
Hun har i ettertid erkjent forholdene, og tatt tak i sin egen situasjon. Hun er nå i ferd med å fortsette skolegangen som ble avbrutt i og med graviditeten, samtidig som hun har omsorgen for et lite barn. En avsoning av en ubetinget fengselsstraff vil lett virke uforholdsmessig både for mor og barn.
På denne bakgrunn må det individualpreventivt antas at fengselstraff ikke er nødvendig. I og med at forholdene er så spesielle, må almennpreventive betraktninger komme mer i bakgrunnen. Det er uansett å bemerke at de bestemmelsene som gjelder om soningsutsettelse i et slikt tilfelle vil bety at almennpreventive hensyn ikke får samme vekt som ellers.
Det er konkludert fra KIFs side at domfelte er egnet til samfunnstjeneste, dog slik at dette må tilpasses hennes livssituasjon. Slik flertallet ser det vil det være mulig ved å fastsette en lengre gjennomføringstid å lage et opplegg for avtjening som ivaretar hennes særlige situasjon.
Flertallet er etter dette kommet til at det skal utmåles en straff på 45 timers samfunnstjeneste, subsidiært 45 dager fengsel. Gjennomføringstiden og tilsynstiden settes til 120 dager, jf straffeloven §28a og §28b.
Mindretallet, førstebyfogd Knut Almaas, er kommet til at anken må tas til følge slik at det fastsettes en fengselstraff på 21 dager, under hensyn til domfeltes særlige personlige forhold. Mindretallet kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at samfunnstjeneste kan anvendes.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til 45 - førtifem - timers samfunnstjeneste, med en gjennomførings- og tilsynstid på 120 - etthundreogtjue - dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 45 - førtifem - dager.