LF-2000-704
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-15 |
| Publisert: | LF-2000-00704 |
| Stikkord: | Barnefordeling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Inderøy herredsrett nr. 99-00404 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00704-2 A. Anke til Høyesterett fremmet til behandling. |
| Parter: | Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Marcus Amdahl, Trondheim). Motpart: B, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat John Berg, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §35a, Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §172 |
Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha omsorgen for et barn i henhold til reglene i barneloven, i et tilfelle der det offentlige har overtatt omsorgen i medhold av barnevernloven og barnet er blitt plassert i fosterhjem.
A, f. 1975, og B, f. 1970, har tidligere vært samboere. De har ett felles barn, datteren C, som er født *.* 1993. Samboerforholdet varte fra 1992 til 1995, og partene bodde mesteparten av tiden i X. Etter at samboerforholdet opphørte, har B bodd i Oslo. A er blitt boende i X. C bodde sammen med moren inntil 1998, da X kommune overtok omsorgen for barnet; se nærmere om dette nedenfor.
Begge parter innledet nye forhold etter at samlivet mellom dem var opphørt. A bodde sammen med D fra 1995 til årsskiftet 1997-1998. Hun har med ham sønnen E, f. *.* 1996. A har ikke inngått nytt samboerforhold etter at forholdet mellom henne og D opphørte. B har siden 1995 vært samboer med F. B og F har en datter, som ble født *.* 2000.
Barnevernet i X ble våren 1998 oppmerksom på mulig omsorgssvikt i forhold til C og E. Da A i juni 1998 hadde et opphold på psykiatrisk sykehus, var barna plassert i et beredskapshjem. Barnevernet iverksatte senere ulike hjelpetiltak for å støtte As omsorgstilbud, men etter nye undersøkelser i hjemmet ble det avdekket omsorgssvikt, hvorfor barna på nytt ble plassert i beredskapshjem i august 1999.
Etter begjæring av X kommune traff Fylkesnemnda for sosiale saker Sør- og Nord-Trøndelag 3. januar 2000 vedtak om omsorgsovertakelse i forhold til C.
Vedtaket gikk ut på at X kommune v/barneverntjenesten skulle overta omsorgen, og at C skulle plasseres i godkjent fosterhjem. A og B ble hver for seg gitt rett til samvær med C og barnet ble gitt en tilsvarende rett i forhold til foreldrene. Samværet ble fastsatt til én gang pr. måned og én uke hver sommer.
B reiste sak mot A, der han nedla påstand om å få del i foreldreansvaret og å bli tilkjent den daglige omsorgen for C. A tiltrådte kravet om felles foreldreansvar, men motsatte seg at den daglige omsorgen ble overført til B.
Inderøy herredsrett avsa 10. mai 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A og B har felles foreldreansvar for C, født *.* 1993.
2. C skal bo fast hos B.
3. A betaler saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med kr 20. 061- kronertjuetusenogsekstien - til det offentlige, og kr 6.987 - kronersekstusennihundreogåttisju - til B.»
A har anket dommen til lagmannsretten, for så vidt angår avgjørelsen om daglig omsorg. B har inngitt anketilsvar, der han har imøtegått anken. B fremsatte i prosesskrift 7. august 2000 begjæring om at han skulle ha omsorgen for barnet til det foreligger rettskraftig dom. A imøtegikk begjæringen i prosesskrift 22. august. Lagmannsretten avsa 12. september 2000 kjennelse, hvorved Bs begjæring ikke ble tatt til følge.
Ankeforhandling ble holdt i Tronheim 29. november 2000. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to i form av telefonavhør.
Saken står i samme rettslige stilling som for herredsretten. I faktisk henseende bemerkes at C siden 12. juni 2000 har bodd i nytt fosterhjem, hos G og H, som bor i Y. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.
A har i hovedtrekk anført følgende til støtte for anken:
Herredsretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I nærværende sak er det nær sammenheng mellom disse ankegrunnene.
I rettslig henseende har herredsretten lagt til grunn at spørsmålet er hvem av foreldrene som generelt representerer det beste omsorgsalternativet, og presisert at dette gjelder under forutsetning av at vedtaket om omsorgsovertakelse ikke gjelder. Dette er uttrykk for uriktig rettsanvendelse, fordi retten ikke har tatt stilling til om C i fortsettelsen må forutsettes å være under tvungen omsorg, og hvem av foreldrene som i en slik situasjon må antas å være best skikket til å ivareta «barnets beste».
Tilbakeføring av C til én av de biologiske foreldrene kan ikke anses aktuelt i overskuelig fremtid. Når situasjonen er denne, må foreldrenes evne til å samarbeide med fosterhjemmet og barnevernet tillegges vekt ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet. Til støtte for dette er vist til Rt-2000-1096. Sakstemaet blir derfor hvem av partene som bør ha omsorgen for C under forutsetning av at hun fortsatt blir i fosterhjemmet.
Det erkjennes at A pr. i dag neppe har god nok omsorgsevne til at C kan bo fast hos henne. Videre erkjennes at B nok oppfyller minstekravet til omsorgsevne. C er imidlertid sterkt følelsesmessig knyttet til mor, og også til mors familie i X. Hun er derimot ikke knyttet til far. Det har i lange perioder bare vært sporadisk samvær mellom henne og far. Det er viktig for C, som bor i fosterhjem, at hennes tilknytning til mor og hennes familie blir opprettholdt.
Dersom B tilkjennes omsorgen, vil det medføre stor usikkerhet for C. Årsaken er at det da vil være en betydelig risiko for at B fortsetter den prosess han har innledet mot barnevernet, for å få opphevet omsorgsovertakelsen. C har uttrykt klar motvilje mot å flytte til faren. Barnets behov for trygghet og forutsigbarhet tilsier derfor at moren gis omsorgen.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A skal ha den daglige omsorg for C, født *.*.93.
2. A /det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger gjentatte erkjennelser fra A om at hun ikke er i stand til å utøve daglig omsorg for C. Hun har dessuten erkjent at B har tilstrekkelig omsorgsevne. Erkjennelsene stemmer med de faktiske forhold, og B må allerede av den grunn tilkjennes omsorgen.
A lider av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette var hovedårsaken til at omsorgen ble overført til det offentlige. Det er ikke sannsynlig at tilstanden vil bedre seg i overskuelig fremtid. B er derimot fullt ut i stand til å ivareta Cs omsorgsbehov. Han har dessuten flere kontaktpersoner i Oslo som kan tilkalles dersom det skulle oppstå en krisesituasjon.
B har ikke sviktet datteren. At han ikke hadde kontakt med henne de første årene etter samlivsbruddet skyldtes at han ble motarbeidet av A og hennes familie. Han var tidligere ikke klar over hvilke forhold C levde under i X, men engasjerte seg da dette ble kjent for ham.
Det kan ikke legges til grunn at C er mindre knyttet til far enn til mor. I løpet av det siste året har det vært like mye samvær mellom far og C som mellom henne og mor.
Kommunens overtakelse av omsorgen for C kan ikke påregnes å bli langvarig. At B tilkjennes omsorgen betyr likevel ikke at C straks skal flytte til ham, men at hun skal forbli i fosterhjemmet inntil det er sannsynliggjort at hun vil få det tilstrekkelig bra hos far.
B er bedre egnet til å samarbeide med barnevernstjenesten og fosterfamilien enn A er. At han er kritisk til fosterfamiliens religiøse holdning og til at C går på en kristen grunnskole, betyr ikke at han ikke kan samarbeide om barnets beste. Han må ha rett til å være kritisk, uten derfor å bli beskyldt for manglende samarbeidsvilje.
At C skal ha uttalt at hun ikke vil flytte til faren bør ikke tillegges stor vekt. Hennes oppfatning om dette kan være svingende, slik den ofte er for barn i hennes alder. Det er dessuten mye som tyder på at A har påvirket barnet til å innta en tilsynelatende negativ holdning til far.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3, stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til det offentlige og til B.
3. Lagmannsrettens dom gis foregrepet tvangskraft.»
Lagmannsrettens syn på saken:
Situasjonen i nærværende sak avviker fra det som er det vanlige i barnefordelingssaker, idet det offentlige har overtatt omsorgen for barnet, og barnet er i fosterhjem. Dommen avgjør derfor ikke hvor barnet for tiden skal bo. Det er likevel ikke tvilsomt at de biologiske foreldrene har rettslig interesse i å få prøvd spørsmålet om daglig omsorg. Avgjørelsen har blant annet betydning for hvem av dem som har rettslig adgang til å kreve tilbakeføring av barnet etter barnevernloven §4-21, jf. Rt-1996-1746.
Avgjørelsen skal også i et tilfelle som dette først og fremst bero på hva som må antas å være best for barnet, jf barneloven §35a første ledd sammenholdt med §34 tredje ledd 4. punktum. At det offentlige har overtatt omsorgen kan likevel få betydning for innholdet i vurderingen; se nedenfor.
Det er ikke tvilsomt at vedtaket om at det offentlige skal overta omsorgen for C var forårsaket av omsorgssvikt i den tid A hadde omsorgen for datteren. Dette er ikke avgjørende. Spørsmålet om hvem av foreldrene som skal gis den daglige omsorg må vurderes i en større sammenheng, der vurderingen riktignok må foretas på lang sikt, men hvor det også etter omstendighetene må ses hen til hvilket alternativ som er best, hensett til den nåværende omsorgssituasjonen. Det siste er særlig relevant dersom det må påregnes at det offentliges overtakelse av omsorgen blir langvarig, idet vurderingen av «barnets beste» i så fall også må gjelde den aktuelle situasjonen, dvs. mens barnet er i fosterhjem.
Lagmannsretten finner støtte for dette syn i avgjørelsene i Rt-2000-1096 og Rt-1993-707, som begge gjaldt tvist om daglig omsorg for et barn som det offentlige hadde overtatt omsorgen for. Samlet viser avgjørelsene at foreldrenes evne til å samarbeide med fosterhjemmet må tillegges varierende betydning, avhengig av om det er sannsynlig at omsorgsovertakelsen blir langvarig eller ikke.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det sannsynlig at det offentliges overtakelse av omsorgen for C kommer til å vare iallfall i noen år. C har ikke vært upåvirket av den omsorgssvikt hun var utsatt for. Hun har i langt større grad enn barn flest behov for en livssituasjon der hun opplever trygghet og forutsigbarhet. Når situasjonen er denne, blir det viktig å komme frem til en løsning som både muligiggjør en fortsatt positiv utvikling for C og som bidrar til å knytte båndene mellom henne og de biologiske foreldrene.
På bakgrunn av bevisføringen er det lagmannsrettens inntrykk at C lever i trygge og gode forhold som medlem av fosterfamilien i Y, der hun har bodd siden juni då. Fostermoren, G, har som vitne for lagmannsretten opplyst at C, etter først å ha vært nokså lukket og lite spontan, har gjennomgått en positiv utvikling og fått tilbake livsgleden. Hun er imidlertid fremdeles preget av utrygghet, og har et særlig behov for å kunne leve i en situasjon preget av forutsigbarhet.
Det er videre lagmannsrettens inntrykk at C, selv om hun til daglig bor hos fosterfamilien, har en sterk følelsesmessig tilknytning til sin mor, og et tilsvarende stort behov for kontakt med henne og mors familie i X. Både fra moren og fosterfamilien er det videre opplyst at samarbeidet mellom dem er godt. Det har i denne sammenheng betydning at A synes å ha en realistisk oppfatning av hva som for tiden er Cs beste, selv om hun på lengre sikt ønsker å kunne overta omsorgen for datteren. Også C håper å kunne flytte «hjem» til mor før eller senere.
Kontakten mellom C og faren var meget begrenset inntil C var 6 1/2 år gammel, men det siste året har det vært praktisert samvær mellom C og hver av foreldrene én gang pr. måned. Cs følelsesmessige tilknytning til faren er likevel langt svakere enn den er til mor.
Derimot synes faren for tiden å representere en viss utrygghet for C, noe som skyldes at han ikke i tilstrekkelig grad har innsett behovet for at hun fortsatt er i fosterhjem. Bs saksanlegg for Oslo byrett, der han har påstått omsorgsvedtaket opphevet og omsorgen overført til seg, viser at han har begrenset tiltro til fosterfamiliens mulighet til å bedre Cs livskvalitet på kort og lang sikt. Dette er etter lagmannsrettens syn en urealistisk oppfatning, som ikke er egnet til å være til Cs beste, noe som ytterligere underbygges ved Cs frykt for å flytte til faren.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at hensynet til Cs beste tilsier at moren gis den daglige omsorg. Avgjørelsen har imidlertid budt på såvidt stor tvil at begge parter har hatt rimelig grunn til å bringe saken for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for noen av instansene, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A skal ha den daglige omsorg for C, f. *.* 1993.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.