LF-2001-1154

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-24
Publisert:	LF-2001-01154
Stikkord:	Barnerett, Fast bosted, Samvær
Sammendrag:
Saksgang:	Inderøy herredsrett nr. 01-00295 A - Frostating lagmannsrett LF-2001-01154 A.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Horseng, Steinkjer). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Knut E. Ertsaas, Steinkjer).
Forfatter:	Lagdommer Arve Rosvold Alver, formann. Kst. lagdommer Jon Kapelrud. Ekstraord. lagdommer Sverre Dragsten
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder spørsmålet om hvor partenes to felles barn skal bo fast, jf. barnelova §35a, samt samvær i forhold til den part hvor barna ikke skal bo fast, jf. barnelova §44a, tredje ledd.

Inderøy herredsrett avsa 15. oktober 2001 dom med slik domsslutning:

1. C, f. *.*. 1997 og D, f. *.*. 1998, skal bo fast hos sin far B.

2. A skal ha slik samværsrett med sine barn C og D:

a) Annenhver weekend fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag.

b) Annenhver påske, første gang påsken 2002.

c) Annenhver høstferie, første gang 2002.

d) Annenhver vinterferie, første gang 2003.

e) 3 uker sammenhengende sommerferie.

f) Annenhver jul fra og med julaften til 4. juledag, første gang julen 2001, og annenhver jul fra 4. juledag til 2. januar, første gang julen 2002.

Far bringer barna til mor til samvær og mor bringer barna tilbake til far etter endt samvær. Dette gjelder alle samværene under pkt. a), b), c), d), e) og f).

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har anket herredsrettens dom til lagmannsretten, og B har tatt til motmæle.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim 14. og 15. mars 2002. A og B møtte og avga forklaringer. Det ble hørt 9 vitner, hvorav ett pr telefon.

Når det gjelder samværsspørsmålet, er partene enige om at den av dem som ikke skal ha den daglige omsorg, i det vesentlige skal ha samvær slik som bestemt i herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2.

Etter herredsrettens dom har samvær vært praktisert etter avtalen av 3. juli 2000.

Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Om sakens bakgrunn og prosessuelle forhistorie vises det til herredsrettens dom side 2-5.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Følgende momenter må vektlegges i vurderingen av hva som er til barnas beste:

Følelsesmessig tilknytning.

Mor har hele tiden, både under og etter samlivet med far, vært barnas nære omsorgsperson. Barna har hele tiden hatt kontakt og nærhet med mor, og det er bygd opp bånd mellom dem over tid. Så vel vitnene fra barnevernet som barnehagen ga alle uttrykk for at barna bærer preg av å få tilfredsstilt sine behov av og med omsorgsperson. I denne sammenheng ble det også gitt uttrykk for at barna er velfungerende og trygge, og ikke klengete på voksne. Barna har således større nærhet til mor enn til far.

Personlige egenskaper.

Her må partene sammenliknes. Det er ikke noe spesielt eller alvorlig å utsette på fars egenskaper. Om hans seksuelt fargete tilnærmelser til søsteren i tidlig guttealder skal få noen betydning, må retten bedømme.

Mors tidligere venninne og nabo E, har besværet seg over mangler ved mat, orden, ro og stabilitet hos mor, samt at mor skulle oppholde seg i hasjmiljø. I den aktuelle perioden var barnevernet inne med undersøkelsessak, etter informasjoner gitt av far, som igjen hadde fått opplysninger fra E og hennes mor. Barnevernet ble holdt løpende orientert av far, men fant ingenting å utsette på forholdene hos mor og hennes skjøtsel av barna. Personalet i barnehagen har opplyst at mor kommer i tide om morgenen, og alt er i orden med mat og klær til barna. Mor er interessert, forteller selv om barna og vil tilsvarende høre om deres liv og opplevelser i barnehagen.

Far har bebreidet mor for at hun var ute hos venninner to kvelder da D var syk. Søskenbarnet F var barnevakt, og har forklart at D var oppe og styrte da far kom, og var ikke så veldig syk. Søskenbarnet fremsto som moden og kompetent. Hele episoden må karakteriseres som relativt ubetydelig.

Når det gjelder det påståtte, tvilsomme miljø som mor skal ferdes i, og hvor vitnet E skulle ha luktet hasj, skal det bare bemerkes at barnevernet overhode ikke hadde kjennskap til de oppgitte navn fra nevnte miljø. I den forbindelse skal bemerkes at flere av de aktuelle venninner har småbarn, noe som bl.a. er bakgrunnen for at de samles. Alt tyder på at noen har smurt tykt på om dette forholdet.

Mor har like gode personlige egenskaper som far, og hun har bedre trening i å håndtere barna. Barna er velfungerende. Mor lever i ordnete boforhold, hun er arbeidssøkende, og barna har fast plass i barnehage. Mor har en kjæreste og vet i likhet med de fleste andre unge aleneforeldre ikke hva livet byr på videre.

Nettverket.

Mor har omgangskrets i X, bl.a. andre enslige mødre. Hun har tanter og onkler i Z, Æ og Trondheim. Hennes egen mor bor i Nord-Norge, men er ofte på langvarige besøk. Barna har venner i barnehagen.

Far bor på småbruket, og har sin familie i området. Han har en bestefar som har alkoholproblemer, og det finnes andre forhold som er nevnt tidligere. Retten må vurdere hvilken betydning dette har, men det er ikke store forskjellen mellom nettverkene til mor og far.

Risiko ved miljøskifte.

Som vurdert ovenfor, har barna nærmere tilknytning til mor enn til far. Ved flytting til far vil barna også miste sine venner i barnehagen. Det vil være til ulempe for barna å flytte dem. Det kan således ikke påvises klare fordeler ved flytting, jf. Rt-1996-420.

Praktiske muligheter.

Far er i fullt arbeid. Han skal ha pappapermisjon i mai. Hans samboer er hjemme med deres lille, felles barn. Far baserer seg fullt ut på sin samboer som sentral omsorgsperson, det kan ikke være en riktig løsning.

Mor er hjemmeværende, men søker arbeid i X og de nærmeste tettsteder. Det er ikke unaturlig å være på arbeid, og samlet sett må mor anses for å ha minst like gode praktiske muligheter som far.

Totalvurdering.

En helhetsvurdering tilsier at barna bør bli hos mor, særlig på bakgrunn av barnas følelsesmessige tilknytning til mor og risikoen ved miljøskifte.

Samværsspørsmålet.

Når barna begynner på skolen, må en samværsordning revurderes. På dette tidspunkt er imidlertid den løsning herredsretten kom frem til, tilfredsstillende, uansett hvem av foreldrene den skal praktiseres hos.

A har lagt ned slik påstand:

«1. C, født *.*..97 og D, født *.*..98 skal bo fast hos sin mor A.

2. B skal ha samvær med barna C, født *.*..97 og D, født *.*..98 fastsatt etter rettens skjønn.

3. A og/eller det offentlige tilkjennes dekning for sakens omkostninger med tillegg av rente etter Morarentelovens bestemmelser fra forfall til oppgjør skjer.»

B har i det vesentlige anført:

Spørsmålet om hvem barna skal bo fast hos, skal avgjøres etter barneloven §35a jf. §34 tredje ledd, og spørsmålet om samvær etter barneloven §44a tredje ledd. I begge tilfelle er det rettslige skjønnstema «det som er best for barnet.»

Relevante momenter ved vurderingen er:

Følelsesmessig tilknyting.

Dette gjelder særlig når barna er mindre. For øvrig har ingen sakkyndig vurdert spørsmålet i denne saken. Barna er imidlertid knyttet til far. Far har vist stor innsats for bli informert om hvordan barna skjøttes, han er oppriktig opptatt av dem. Etter samvær viser dette seg også ved at barna ikke vil hjem til mor. Barna har hatt omfattende samvær med far, i år 2000 også èn måned sammenhengende to ganger, i 2002 tre uker sammenhengende. Når det gjelder følelsesmessig tilknytning står ikke far noe tilbake for mor, og herredsrettens vurdering på dette punkt er korrekt.

Stabile familieforhold.

Dette er et kjernepunkt, jf. f.eks. Rt-1986-997. Far har hatt ny samboer i to år, og de skal gifte seg på sensommeren. Far har småbruk i Y, som han driver ved siden av jobben, og paret forblir der. Videre har de et lite barn sammen, en halvsøster til barna. De har et godt nettverk tett rundt seg i en radius av ca 2 km.

De mulige episoder av vold og alkohol som påberopes av motparten, var også kjent for herredsretten uten å bli hensyntatt i rettens premisser, og de ble heller ikke lagt vekt på av mor den gangen. Det påståtte overgrep far gjorde overfor sin søster, skjedde mens de begge var unger og er av andre karakterisert som barns utforsking.

Mor er enslig og har et svakt nettverk. Hun må helt til Trondheim for å treffe sine nærmeste. Hun har flyttet èn gang etter behandlingen i herredsretten. Hun har vanskelig for å få jobb som hjelpepleier, og må antagelig flytte fra X for å få det.

Omsorgsmuligheter fremover.

Fars samboer er nå hjemmeværende, mens far skal ut i pappapermisjon i mai 2002. Samboeren skal ut i 1/2 stilling. Det er god barnehagedekning på stedet. Barna kjenner dessuten allerede andre barn som går i barnehagen der.

Mor derimot har en usikker situasjon med tanke på arbeid og flytting, samt nettverk.

Personlige egenskaper.

Ved veiing av partene, stiller far noe sterkere. Mor har ikke gjort noen grove ting i sin skjøtsel av barna. Det er ikke snakk om alvorlige episoder, f.eks. den helgen da D var syk, men det er likevel et mønster. Mor har en tendens til å sette egne behov foran barnas, noe som avdekker en viss umodenhet. Det samme er ikke tilfelle med far, han er strukturert og forfølger sine mål.

Spørsmålet om best mulig samlet foreldrekontakt har ingen betydning i denne saken, i det både far og mor er lojale i så måte.

Risiko ved miljøskifte.

Far har best forutsetninger, ikke minst når det gjelder stabilitet. Flytting av barna til far vil ikke være en belastning for dem, fordi tilknytningen til far og hans samboer er sterk. Skifte av nærmiljø får heller ikke stor betydning, fordi barna til dels er vokst opp på fars småbruk. Barna er kjent der, har allerede kamerater.

Mor derimot vil sannsynligvis måtte flytte for å få jobb.

Konklusjonen etter dette må bli at det er en overvekt av hensyn som tilsier at barna bør bo fast hos far.

Samværsrett.

Hvis barna skal bo fast hos far, er herredsrettens avgjørelse av spørsmålet tilfredsstillende.

Subsidiært anføres at hvis avgjørelsen skulle bli at barna skal bo fast hos mor, vil herredsrettens opplegg også være tilfredsstillende.

B har lagt ned slik påstand:

«1. Post 1 og 2 i Inderøy herredsretts dom av 15.10.2001 stadfestes.

Subsidiært:

2. B skal ha samvær med C, f. *.*..97 og D, f. *.*..98, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A dømmes til å betale Bs/det offentliges omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten skal ta stilling til hvor det vil være best for C, født *.*. 1997 og D, født *.*. 1998, å bo fast; hos moren A eller hos faren B. Det er enighet mellom partene om at barna overensstemmende med opplegget fastsatt i herredsrettens domsslutning post 2, skal ha samværsrett med den av foreldrene hvor barna ikke skal bo fast.

På bakgrunn av bevisførselen, legger lagmannsretten til grunn at begge barna er velskjøttet og velfungerende. De har ikke spesielle omsorgsbehov og må oppfattes som aldersadekvate.

Videre er det under bevisførselen ikke kommet frem noe om partenes personlige egenskaper som tilsier at noen av dem ikke skulle være fullt ut skikket til å ivareta omsorgen for barna. Retten ser helt bort fra at far på bakgrunn av mulig gutteutforsking av seksualitet, i dag skal ha uakseptable tilbøyligheter. Videre ser retten helt bort fra at det er slik at mor vanker i hasjmiljø og lever et utagerende liv. Vel er det slik at far synes å være den målrettede og systematiske, og mor den spontane og utadrettede, men dette er ikke egenskaper som i seg selv gjør den ene mer skikket som omsorgsperson enn den andre. Da legger retten mer vekt på bevisførselen om hvordan partene synes å fungere sammen med barna, samt de helt klare utsagn fra barneverns- og barnehagepersonell om at barna er velfungerende og synes vel ivaretatt av sine omsorgspersoner. På denne bakgrunn synes det ikke å være grunnlag for å hevde at noen av dem har bedre personlige forutsetninger enn den andre for å være barnas hovedomsorgsperson.

Når det gjelder den følelsesmessige tilknytning, har retten heller ikke grunnlag for å hevde at barna er mer knyttet til den ene enn den andre, slik herredsretten også har beskrevet det. Barna synes imidlertid å ha en trygg og god følelsesmessig forankring til både mor og far.

Det som skiller i denne sak, er forskjell i det daglige nærmiljø som barna vil vokse opp under alt etter som de blir boende fast hos far eller hos mor.

Far bor på egen eiendom, et småbruk i Y, i det området hvor han har vokst opp og hvor han har sine nære slektninger. Han har i to år hatt ny samboer. Hun har fra tidligere forhold en sønn på 9 år og som bor fast hos henne. Med henne har far fått en datter. Samlivet mellom far og hans samboer later til å ha festnet seg, og de har opplyst at de skal gifte seg med det første. Det må legges til grunn at de blir boende på småbruket, som han driver ved siden av annet fast arbeid. Fars familie- og bostedsforhold synes således å ha stabilisert seg slik at det for så vidt ikke kan antas å være miljøskifte i vente.

Mors situasjon er i så henseende ikke like avklart som for far. Mor har siden samlivsbruddet i januar 2000 bodd i X. For tiden lever hun i velordnete boforhold i en leid bolig. Hun har på X fått sin omgangskrets av venner, men hun har der ikke slektninger. Hun har vært hjemmeværende, men hun har opplyst at hun er arbeidssøkende. Det kan være noe usikkert om hun får arbeid på X slik at hun kan fortsette å bo der. Videre kan eventuelt nytt samlivsforhold medføre annet bosted. En viss mulighet for miljøskifte for barna er således til stede dersom de skal bo fast hos mor.

Dette kan imidlertid etter de øvrige omstendigheter i saken ikke tillegges utslagsgivende vekt. Mor har etter samlivsbruddet vist at hun er i stand til i enhver henseende å ivareta barna, skaffe dem egnete boligforhold og yte dem god omsorg. Lagmannsretten må legge til grunn at det vil bli tilfelle også etter et eventuelt skifte av bosted. Miljøskifte er ikke uvanlig, og det er ikke tilstrekkelig grunn til å anta at det i seg selv vil være skadelig for de velfungerende barn det her gjelder, jf. foran.

Spørsmålet om samværsrett synes ikke å fremby problem. Etter den positive innstilling om dette, som begge foreldre har avdekket, må det antas at uansett hvem av foreldrene barna blir boende fast hos, vil de få rikelig samvær med den andre og slektninger på begge sider.

I det hele er det i denne sak vanskelig å si hvilken løsning som vil være best for barna. Når det stiller seg slik, er lagmannsretten blitt stående ved at de fortsatt skal bo fast hos mor. Det er da lagt vekt på at dette - etter den ordning som har vært praktisert til nå - synes å ha rimelighet for seg.

Når det gjelder samværsspørsmålet, finner lagmannsretten at den ordning som herredsretten etablerte i sin domsslutning post 2, kan videreføres for det samvær barna skal ha med far. Dette er også partene i det alt vesentlige enige om. Det gjøres enkelte justeringer for starttidspunkter, i det retten forstår situasjonen dit hen at avtalen av 3. juli 2000 er fulgt til nå.

Mors anke har ført frem, og tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 kommer til anvendelse. Saken har voldt tvil så vel i herredsretten som i lagmannsretten, og det foreligger to motstridende resultater. Tvistemålsloven §172 annet ledd bringes derfor til anvendelse, slik at partene hver bærer sine saksomkostninger så vel for herredsretten som lagmannsretten.

Domsslutning:

1. C, født *.*..97 og D, født *.*..98 skal bo fast hos sin mor A.

2. B skal ha slik samværsrett med sine barn C og D:

a) Annenhver uke fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag.

b) Annenhver påske, første gang påsken 2003.

c) Annenhver høstferie, første gang 2002.

d) Annenhver vinterferie, første gang 2003.

e) 3 uker sammenhengende sommerferie.

f) Annenhver jul fra og med julaften til 4. juledag, første gang julen 2002, og annenhver jul fra 4. juledag til 2. januar, første gang julen 2003.

Mor bringer barna til far til samvær, og far bringer barna tilbake til mor etter endt samvær. Dette gjelder alle samværene under pkt. a), b), c), d), e) og f).

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsretten eller lagmannsretten.