LF-2001-151
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-26 |
| Publisert: | LF-2001-00151 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett - Frostating lagmannsrett LF-2001-00151 M. |
| Parter: | A, X (Forsvarer: Advokat Johan Christian Elden, Oslo) mot Staten v/Justisdepartementet (v/Statsadvokatene i Trondheim v/statsadvokat Arne Uggerud). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Herredsrettsdommer Lars E. Frisvold. Byrettsjustitiarius Ivar Oftedahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §162, §49, §100, §445 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeforfølging, jf straffeprosessloven §444 - §446.
Statsadvokatene i Trondheim satte den 10. april 2000 A, født *.*..1966, under tiltale ved Trondheim byrett for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, og to forsøk på overtredelse av samme bestemmelse. Forholdet i tiltalens post I gjaldt innførsel av 98,8 gram kokain fra Nederland til Norge, eller medvirkning til dette. Tiltalens post II a gjaldt forsøk på innførsel av 972 gram amfetamin, og post II b gjaldt forsøk på erverv av 98,8 gram kokain. Tiltalens post II b ble frafalt av påtalemyndigheten under hovedforhandlingen i byretten.
Trondheim byrett avsa 25. april 2000 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*..1966, frifinnes for overtredelse av straffelovens §162, første og annet, jf. femte ledd, og §162, første og annet, jf. femte ledd, jf. §49, tiltalens post I og II a og b.»
Statsadvokatene i Trondheim anket dommen til lagmannsretten ved ankeerklæring av 8. mai 2000. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og refererte seg til frifinnelsen for punktene i tiltalens post I og II a.
Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken den 2. og 3. november 2000. Lagretten ble forelagt fire spørsmål til besvarelse, hvorav to hovedspørsmål og to tilhørende tilleggsspørsmål. Begge hovedspørsmålene ble besvart med nei. Lagrettens kjennelse ble lagt til grunn av retten. A ble frifunnet ved lagmannsrettens dom av 3. november 2000.
Advokat John Christian Elden, som var As forsvarer i byretten og lagmannsretten, har i brev 31. januar 2001 på vegne av A fremsatt begjæring om tilkjennelse av erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 - §446. Lagmannsretten har den 20. februar samme år forelagt erstatningskravet for Statsadvokatene i Trondheim, og samtidig bedt forsvareren presisere grunnlaget for kravet. Advokat Elden ble i samme brev oppnevnt som forsvarer for A, i medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd.
Advokat Elden har presisert grunnlaget for erstatningskravet i brev 7. mars 2001. Statsadvokatene i Trondheim har i påtegning 18. april samme år avgitt uttalelse i anledning kravet, og prinsipalt gjort gjeldende at vilkårene i straffeprosessloven §444 - §446 ikke er oppfylt. Advokat Elden har i brev 14. juni 2001 fremlagt ytterligere dokumentasjon i anledning kravet. Dette har ikke foranlediget ytterligere anførsler fra statens side.
A har i hovedtrekk anført følgende til støtte for erstatningskravet:
På forespørsel fra forberedende dommer er det presisert at det ikke anføres at varetektsfengslingen har vært ulovlig eller konvensjonsstridig. Grunnlaget for begjæringen er at A har vært fengslet i en nokså lang periode, for deretter å bli frifunnet av begge rettsinstanser.
Det er lovens hovedregel at en siktet som frifinnes, har krav på erstatning for lidt skade ved forfølgningen, dersom han sannsynliggjør at han ikke har utført den handling han var tiltalt for. På grunnlag av sakens dokumenter, herunder særlig premissene i byrettens dom, må kravet om sannsynliggjøring anses oppfylt. I narkotikasaker er det vanskelig å føre ytterligere bevis for uskyld, og lagmannsretten må derfor bygge på den tilgjengelige dokumentasjon. Erstatning kreves prinsipalt i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum.
Subsidiært må erstatning tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §445. A har sittet varetektsfengslet i 160 dager, og i den første del av fengslingsperioden med brev- og besøksrestriksjoner. Han er blitt påført psykisk skade som følge av varetektsfengslingen, noe som er dokumentert. Det vil stride mot den alminnelige rettsfølelse dersom man kan risikere varetektsfengsling i en sak man senere finnes uskyldig i, uten å bli tilkjent økonomisk kompensasjon.
Tapt lønnsinntekt i fengslingsperioden utgjør kr 115.000. I tillegg kommer tapte ekstrainntekter med kr 30.000.
I tillegg kreves oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. Det er i denne sammenheng vist til varetektstidens lengde og til at A er blitt påført psykiske plager i form av depresjon som følge av fengslingen og straffeforfølgningen for øvrig. Under henvisning til Rt-2000-155 begjæres oppreisning tilkjent etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 50.000.
A har nedlagt formell påstand i erstatningsbegjæringen av 31. januar 2001. Senere presiseringer medfører at påstanden lyder slik:
«A tilkjennes erstatning av Staten v/Justisdepartementet med kr 145.000 for lidt tap. Han tilkjennes videre oppreisning for uberettiget varetektsfengsling, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 50.000.»
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført følgende i anledning erstatningskravet:
A har ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var siktet for. Det kan ikke være tilstrekkelig å vise til at det i narkotikasaker generelt er vanskelig å bevise sin uskyld. A har ikke gitt holdbare forklaringer på sentrale momenter i saken. Dette omfatter for eksempel hvorfor han hadde kr 50.000 i kontanter på seg da han ble pågrepet, og hvorfor han kort før dette tok kontakt med en person som ble pågrepet med betydelige mengder narkotika.
A har heller ikke fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon for at det er årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og hans psykiske tilstand. Den fremlagte legeerklæring oppfyller ikke beviskravet på dette punkt. Det burde dessuten vært lagt frem dokumentasjon fra den psykiater som det er vist til i erklæringer, samt gitt nærmere opplysninger om at A er langtidssykemeldt. Det er heller ikke fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon for at A har lidt økonomisk tap. Dette gjelder både i forhold til kravet om erstatning for tapt lønnsinntekt og erstatning for tapte ekstrainntekter.
A har etter dette ikke krav på erstatning etter straffeprosessloven §444.
Den utholdte varetektstid er ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi grunnlag for erstatning, idet det etter straffeprosessloven §445 må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner. I Rt-1994-729 ble en varetektstid på 172 dager ikke i seg selv ansett tilstrekkelig til å gi krav på erstatning, riktignok i en alvorligere narkotikasak.
A har ikke godtgjort at belastningene i forbindelse med straffeforfølgningen, herunder varetektsfengslingen, har vært større enn det som er vanlig i saker av denne karakter. Det er verken sannsynliggjort lidt tap eller årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og As psykiske tilstand.
Erstatning kan etter dette ikke tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §445.
Dersom vilkårene for å bli tilkjent erstatning er oppfylt etter straffeprosessloven §444 eller §445, erkjennes det at A bør tilkjennes oppreisning. Beløpet bør settes lavere enn i Rt-2000-155 fordi varetektstiden er kortere i nærværende sak.
Staten v/Justisdepartementet har ikke nedlagt formell påstand. Det fremgår imidlertid av det ovenstående at Staten v/Justisdepartementet påstår seg frifunnet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Vilkårene for å tilkjenne erstatning til siktede i anledning av strafforfølgning mot ham fremgår av straffeprosessloven §444, §445 og §446. De to førstnevnte paragrafene inneholder alternative vilkår for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap, mens sistnevnte paragraf omhandler retten til oppreisning.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum har en siktet som er frifunnet krav på erstatning «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Bestemmelsen pålegger siktede bevisbyrden, og det er nødvendig, men også tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette, jf Rt-1994-721. Bevisbyrdekravet må i noen grad tilpasses siktedes mulighet for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf Rt-1995-2023 og Rt-1997-504.
A har vist til byrettens og lagmannsrettens vurdering av faktum ved avgjørelsen av straffesaken, og pekt på at det i narkotikasaker generelt er vanskelig å bevise sin uskyld. Påtalemyndigheten har anført at dette ikke kan være tilstrekkelig til å anse kravet om sannsynliggjøring for å være oppfylt. Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten når det gjelder forståelsen av kravet i straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum. Verken frifinnelsene eller bevissituasjonen i narkotikasaker generelt kan derfor være tilstrekkelig til å anse kravet om sannsynliggjøring for å være oppfylt.
Situasjonen i nærværende sak er imidlertid på flere punkter nokså spesiell. Tiltalte hadde under et opphold i Venezuela i 1998 og 1999 kommet i kontakt med to personer som oppga å være fra Nederland, og som manglet penger til hjemreisen. Tiltalte lånte dem penger, men fikk ikke beløpet tilbakebetalt. Etter lagmannsrettens syn må tiltaltes senere telefonkontakt med de nevnte personer ses som et forsøk på å oppnå tilbakebetaling, ikke som et ledd i en narkotikahandel.
Det er på det rene at den ene av de to angivelige nederlenderne forsøkte å få A til å motta narkotika for å omsette dette i Norge. Lagmannsretten legger til grunn at spørsmålet om tilbakebetaling av pengelånet ble forsøkt brukt som pressmiddel, men at A ikke aksepterte forslaget.
I tillegg kommer at forklaringene som er avgitt av den person som i november 1999 faktisk innførte narkotikapartiet til Norge, på flere punkter fremtrer som utroverdige. Lagmannsretten antar at vedkommende bragte narkotikapartiet til Norge etter pålegg fra den person som skyldte A penger, ikke etter oppfordring fra A. Det anses videre sannsynliggjort at et møte som fant sted i Trondheim mellom A og personen som hadde innført narkotika, skyldtes As ønske om å få lånet tilbakebetalt, og at dette skulle skje i form av penger, ikke narkotika.
Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten funnet det sannsynliggjort at A ikke har begått den handling som var grunnlag for siktelsen mot ham. I medhold av straffeprosessloven §444 første ledd 1. punktum har han derfor krav på erstatning for det økonomiske tap han er blitt påført ved straffeforfølgningen.
A satt varetektsfengslet på grunnlag av siktelsen i nærværende sak fra 17. november 1999 til 25. april 2000, til sammen 160 dager. Kravet om erstatning for økonomisk tap refererer seg til varetektsperioden.
A har opplyst at han forut for varetektsfengslingen var i fast arbeid hos Y AS, og hadde fast inntekt på kr 20.000 pr måned, som er omregnet til kr 5.000 pr uke. Lønnsinntekten er dokumentert ved fremlagte lønnsoppgaver for juli, august og september 1999. På grunnlag av disse opplysningene har han krevet erstatning for tapt arbeidsinntekt i 23 uker, med et beløp på kr 115.000. I tillegg har han krevet kr 30.000, som hevdes å være tapt ekstrainntekt ved import og salg av biler.
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at A ikke har fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon for det økonomiske tapet han hevder å være blitt påført. Det er dels anført at dokumentasjonen ikke viser at A ville ha vært i fast arbeid dersom han ikke hadde blitt varetektsfengslet, og dels at det ikke er godtgjort at den private bilimporten ville ha gitt A en slik fortjeneste som han hevder.
Lagmannsretten anser det tilstrekkelig godtgjort at A hadde fast ansettelse da han ble varetektsfengslet, og at han derfor har gått glipp av ordinær lønnsinntekt i varetektsperioden. Med utgangspunkt i dokumenterte opplysninger om fast månedslønn på kr 20.000 beregnes tapt lønnsinntekt til kr 110.000.
Lagmannsretten har derimot ikke funnet det godtgjort at A er blitt påført tap av ekstrainntekter som følge av varetektsfengslingen. Hans private import av biler synes å ha vært av sporadisk karakter, og det kan ikke anses godtgjort at han ville ha foretatt slik import og salg som han hevder, dersom han ikke hadde blitt varetektsfengslet. Kravet om erstatning for tapte ekstrainntekter tas derfor ikke til følge.
A har i tillegg krevet oppreisning for ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn, og oppad begrenset til kr 50.000. Grunnvilkåret i straffeprosessloven §446 for å tilkjenne oppreisning er oppfylt, idet lagmannsretten foran er kommet til at betingelsene for å tilkjenne A erstatning foreligger.
Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet har det betydning at erstatning tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §444 og at A har vært frihetsberøvet i 160 dager. Det fremgår av uttalelse av 9. mai 2001 fra lege Lennart Isaksen at A har utviklet en alvorlig depresjon som følge av varetektsoppholdet. Lagmannsretten er derfor etter en helhetsvurdering kommet til at A bør tilkjennes oppreisning med kr 50.000.
Etter dette tilkjennes A erstatning for økonomisk tap med kr 110.000, og oppreisning for ikke-økonomisk skade med kr 50.000. Det bemerkes at den tilkjente erstatning for økonomisk tap er skattepliktig inntekt, idet den trer i stedet for ordinær lønnsinntekt. Oppreisningsbeløpet er derimot ikke skattepliktig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Justisdepartementet betaler til A 110.000 - etthundreogtitusen - kroner i erstatning for økonomisk tap og 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning for ikke-økonomisk skade.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.