LF-2001-319
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-07 |
| Publisert: | LF-2001-00319 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag skifterett NR 00-00054 S - Frostating lagmannsrett LF-2001-00319 A. |
| Parter: | Ankende part: Hasse Fossback (Prosessfullmektig: Advokat Frank Iversen, Trondheim). Motparter: 1. Kari Michaelsen. 2. Ove Henrik Farstad (Prosessfullmektig: Advokat Ola Kjær, Oslo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Kjell Buer, formann. Lagdommer Randi Grøndalen. Ekstraordinær lagdommer Sverre Dragsten |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §18, §26, §48, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Skifteloven (1930) §22, §26, §49, §62, §63, §6, §9 |
Saken gjelder gyldigheten av et testament.
Hildur Binneballe døde i 1992, 76 år gammel. Hennes ektefelle, Henning Binneballe, døde syv år senere, i 1999, 86 år gammel. Ektefellene hadde ikke livsarvinger. Til dødsboet hører boligeiendommen Sakslihaug gnr 2 bnr 90 i Malvik, med inventar og løsøre. I henhold til ektepakt fra 1968 med tillegg av 1972 var disse aktiva Hildurs særeie. Ved Hildurs død overtok gjenlevende ektefelle hele boet i uskifte. Skifteretten utstedte uskifteattest på grunnlag av Henning Binneballes opplysninger om boet, således at ektefellene ikke hadde særeie og at eiendommen med innbo og løsøre tilhørte felleseiet. I 1997 testamenterte Henning eiendommen med løsøre til sin nevø, Hasse Fossback. Etter Hennings død ble Hildurs arvinger kjent med uskiftebevillingen og testasjonen. Dette resulterte i offentlig skifte og skiftetvist om testamentets gyldighet.
Midt-Trøndelag skifterett avsa 8. februar 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Henning Binneballes testament av 20. oktober 1997 er ugyldig.
2. Hasse Fossback betaler saksomkostninger med kr 4.000,- firetusen - til Kari Michaelsen og Ove Henrik Farstad v/advokat Ola Kjær innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.»
Hasse Fossback har påanket skifterettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, jf skifteloven §26. Ankeforhandling ble avholdt 4. september 2001, jf rettsboka.
Sakens bakgrunn er nærmere beskrevet i skifterettens kjennelse side 2-3.
For skifteretten påstod Hasse Fossback at testamentet var gyldig. Påstanden er endret for lagmannsretten til å gjelde halvparten av verdien av den faste eiendom og løsøre. Bortsett fra dette står saken i samme stilling og anførslene og de rettslige spørsmål er de samme for lagmannsretten som for skifteretten. Faktum er uomtvistet.
Hasse Fossback har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Avgjørende for testamentets gyldighet vil være at dette omfatter eiendeler som tilhørte lengstlevendes formue.
Skifteretten har korrekt tatt utgangspunkt i arveloven §48, men tar feil når den legger til grunn at uskiftet var gyldig slik at arvelovens regler om uskifte kommer til anvendelse.
Vilkårene for uskifte var ikke til stede. Rettslig sett forelå intet uskifte. Skifterettens utstedelse av uskifteattest kan ikke avhjelpe dette. Man må derfor se bort fra uskiftet.
Dette innebærer at Henning ved Hildurs død ble eier som arving etter arveloven §6 første ledd 3. punktum. Arvedelen kunne Henning råde over ved testament. Det har ingen betydning for testasjonsretten at arveoppgjøret ikke er gjennomført. Arven faller ved dødsfallet. Tiden må skrus tilbake for et skifte med Hildurs arvinger.
Det foreligger ingen rettsavgjørelser som lar et uhjemlet uskifte bli avgjørende ved arveoppgjøret. Med rettslig hinder for uskifte var dette en nullitet og da kan heller ikke det videre resonnement for resultatet ved lengstlevendes død bygge på at denne satt i uskifte. Tålt bruk eller passivitet kan heller ikke bringe forholdet inn under uskiftereglene.
Det må legges til grunn at Henning var av den oppfatning at boligen var felleseie. Han har ikke forsøkt å sko seg. Uansett var det skifteretten som skulle kontrollert om vilkårene for uskifte var oppfylt.
Ved å se bort fra den uriktige uskifteattesten er situasjonen at arven etter førsteavdøde er falt og retten ikke tapt. Lengstlevende skulle i hvert fall hatt halvparten og ville kommet i eierposisjon. Da det er vanskelig å finne tilbake til verdien av eiendommen i 1992 aksepteres at testasjonsretten omfatter kun halvparten av boligen med innbo og løsøre.
Hasse Fossback har nedlagt slik påstand:
«1. Henning Binneballes testament av 20. oktober 1997 er gyldig for så vidt gjelder halvparten av verdien av den faste eiendom og løsøre.
2. Hasse Fossback tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»
Kari Michaelsen og Ove Henrik Farstad har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Skifterettens kjennelse er riktig. Fem separate grunnlag fører til ugyldig testament.
Eiendommen Sakslihaug med løsøre er en del av uskifteboet ved at Henning faktisk satt med dette i uskifte. Dette var etter eget valg. Henning kjente til forutsetningene for særeiet og ektepakten. Han hadde ikke økonomisk mulighet til å overta eiendommen. Hildur førte eiendommen inn i boet og den skulle gå til hennes arvinger. Dette kunne ikke Henning råde over ved testament, jf arveloven §18. Uskiftet var en realitet.
Subsidiært må uskiftereglene anvendes analogisk, sml unntak nevnt i Rt-1986-1002.
Atter subsidiært kommer uskiftereglene til anvendelse ved at Hildurs arvinger faktisk har samtykket i at Henning satt i uskifte med Hildurs særeie.
En synsvinkel kan være at Henning satt i uskifte med det som var av felleseie. Da har hans arverett opphørt, jf arveloven §26 som kommer til anvendelse.
Hildurs dødsbo er ikke skiftet. Henning har derfor ikke kommet i eierposisjon i forhold til særeiet. Eiendommen var ikke en del av hans formue, han rådet ikke over dette da han testamenterte og ikke da han døde, og hadde derfor ikke adgang til å testamentere dette, jf arveloven §48.
Et uberettiget uskifte kan ikke frata Hildurs arvinger arveretten, sml Rt-1959-262.
Hennings arverett etter arveloven §6 er tapt ved at han valgte ikke å benytte denne før han døde. Denne retten kan ikke overtas av en testamentsarving.
Subsidiært anføres at arveretten er tapt ved passivitet.
Testamentet er et gjenstandslegat - det gjelder huset med tomt og løsøre. Det er ikke grunnlag for å omfortolke dette og gi testamentsarvingen tilgang til halvparten av verdien.
Kari Michaelsen og Ove Henrik Farstad har nedlagt slik påstand:
«1. Skifterettens kjennelse slutningens punkt 1 stadfestes.
2. Kari Michaelsen og Ove Henrik Farstad tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»
Lagmannsretten kan tiltre skifterettens kjennelse og vil fremheve følgende:
Det er på det rene at eiendommen Sakslihaug med inventar og løsøre var Hildurs særeie under ekteskapet med Henning. Eiendommen ble i 1972 overdratt til Hildur fra hennes mor, som selv hadde hatt eiendommen i særeie. Særeiet besto da Hildur døde og hennes arvinger var kjent med dette. Særeieeiendommen hadde imidlertid tjent som ektefellenes felles bolig og var også boets eneste aktivum av betydning. Henning var uformuende og minstepensjonist. Hildurs arvinger lot derfor Henning, som da var nærmere åtti år gammel, bo i huset uten å kreve skifte.
Det er også på det rene at Henning få dager etter Hildurs død innga begjæring om uskifte til Midt-Trøndelag skifterett med opplysninger om boet som tilsa at vilkårene for uskifte var oppfylt. Det var således opplyst at ingen av ektefellene hadde særeie og at eiendommen med innbo og løsøre tilhørte felleseiet som anskaffet av begge ektefeller. På dette grunnlag utstedte skifteretten uskifteattest og Henning fikk tinglyst hjemmel til eiendommen. Dette var Hildurs arvinger ukjent med.
Den faktiske situasjonen var at Henning som gjenlevende ektefelle satt i uskifte til han døde, uten at vilkårene for dette etter arveloven §9 annet ledd var oppfylt. Dette må innebære at «bordet fanger» i forhold til lengstlevende ektefelle, men ikke i forhold til førstavdødes arvinger. Særeiet består og uskiftet gjelder for arveoppgjøret.
Det vil ikke kunne få noen betydning for lengstlevendes testasjonsrett at vilkårene for uskifte ikke var oppfylt. Uansett om man ser Hildurs særeie som en del av uskifteboet, eller som en del av hennes uskiftede dødsbo, manglet Henning rett til å råde over eiendommen ved testament. Dette følger både av arveloven §18 jf §26 og av arveloven §48. Henning var ikke eier av eiendommen og ble det heller ikke så lenge han levde.
Det kan ikke på noe grunnlag konstrueres gjennomføring av et arveoppgjør etter lengstlevendes død hvor arveretten ikke ble benyttet. Lengstlevendes arverett etter arveloven §6 er tapt ved det valg han tok ved å sitte i uskifte til sin død. Dette kan ikke reverseres etter dødsfallet slik at en testamentsarving kan nyte godt av det.
Det avgjørende er at eiendommen var Hildurs særeie, uten at Henning ervervet denne. Henning kunne ikke disponere over eiendommen ved testament og ved oppgjøret etter lengstlevendes død er det Hildurs arvinger som alene skal overta særeiet. Testamentsarvingen kan ikke bygge noen rettigheter på skifterettens feil og Hennings uberettigede uskifte. Det har ingen betydning om lengstlevende hadde «glemt» ektepakten, heller ikke har det noen betydning om testamentsarvingen var i god tro.
Testamentet er ugyldig. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å gi testamentsarvingen tilgang til halvparten av verdien.
Det bemerkes at ankemotpartene under ankeforhandlingen frafalt sine innsigelser mot testamentet etter arveloven §62 og §63 samt §49.
Anken har vært forgjeves. Hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse ved omkostningsavgjørelsen. Hasse Fossback ilegges derfor saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankemotpartenes prosessfullmektig, advokat Kjær, har inngitt omkostningsoppgave som samlet lyder på kr 104.819 for begge instanser, herav kr 84.089 for lagmannsretten. Av beløpet for lagmannsretten utgjør kr 64.300 salær, kr 6.072 beregnet mva og kr 750 kopiering, det resterende utgjør reise- og oppholdsutgifter for advokat og parter. Lagmannsretten finner salærkravet urimelig høyt, langt ut over det nødvendige for å imøtegå angrepet på skifterettens kjennelse. Hensett til sakens tema og stilling samt advokat Kjærs vedlagte arbeidsbeskrivelse finner lagmannsretten at et samlet salær under det halve av hva som er krevet må være romslig for å dekke de nødvendige utgifter for å få saken forsvarlig behandlet.
Lagmannsretten fastsetter salæret skjønnsmessig til kr 30.000, hvorav kr 20.000 henføres til advokatens arbeid etter 1. juli 2001, og således bl a dekker forberedelser til ankeforhandling samt rettsmøte, og hvor det påplusses 24 % mva, kr 4.800. Kr 10.000 henføres til arbeid med kjæremålstilsvar oa før dette tidspunkt. Kopieringsutgiftene bør reduseres til kr 500, idet det er utarbeidet et unødvendig tilleggsutdrag. Partene og deres prosessfullmektig har krav på å få dekket sine reisekostnader, som godtas som avkrevet.
De samlede omkostninger for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 48.267, jf tvistemålsloven §176.
Ankemotpartene ble tilkjent saksomkostninger for skifteretten med kr 4.000 etter skjønnsmessig fastsettelse. Skifteretten avgjorde saken ved kjennelse uten muntlig forhandling og uten forvarsel til partene om dette og også uten forespørsel om påløpne omkostninger. Ankemotpartene har derfor også nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for skifteretten, og angitt disse til samlet kr 20.730, hvorav salær kr 18.700. Lagmannsretten finner de fastsatte omkostninger for skifteretten for lave og legger her omkostningsoppgaven til grunn, jf skifteloven §22 første ledd jf tvistemålsloven §172 første ledd jf §176.
Det er ikke nedlagt påstand om forsinkelsesrente tillagt saksomkostningene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler Hasse Fossback til Kari Michaelsen og Ove Henrik Farstad til sammen 68.997 - sekstiåttetusennihundreognittisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.