Rt-1959-262

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-02-28
Publisert:	Rt-1959-262
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28 B/1959
Parter:	Konrad Jacobsen (høyesterettsadvokat J. Kjellvold) mot 1) Leiv Svendsen, 2) Kaare Svendsen (overrettssakfører Lars Sollesnes - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Hiorthøy, Heiberg, Kruse-Jensen, Berger
Lovhenvisninger:

Dommer Helgesen: Saken gjelder tvist om eiendomsretten til en bygning som står på den ankende part Konrad Jacobsens eiendom «Lunde» i Tveitevåg i Askøy, og Jacobsens plikt til i tilfelle han ikke er eier av huset, å utferdige festeseddel på grunnen g.nr. 17 b.nr. 68 til Birgitte og Georg Svendsens dødsbo.

Midhordland herredsrett avsa dom i saken 28. februar 1955. Ved dommen ble Jacobsen frifunnet for påstanden om at dødsboet var eier av bygningen og for påstanden om at han hadde plikt til å gi boet festebrev på grunnen.

Leiv og Kaare Svendsen, som er livsarvinger i boet etter Birgitte og Georg Svendsen, påanket herredsrettens dom til

Side:263

Gulating lagmannsrett, som 19. mai 1956 avsa dom med denne domsslutning:

«Birgitte Svendsen og før avdøde mann Georg B. Svendsens bo ved Bergens skifterett kjennes eiendomsberettiget til den bygning som står på Konrad Angel Peder Lind Jacobsens eiendom, g.nr. 17, b.nr. 68, Tveitevåg i Askøy.

Konrad Angel Peder Lind Jacobsen tilpliktes å utferdige festeseddel til Birgitte Svendsen og før avdøde Georg Svendsens bo på g.nr. 17, b.nr. 68, Tveitevåg i Askøy på samme betingelser som inntatt i festeseddel fra Olai Martin Gundersen, Nils Andreas Olsen, Johan Nicolai Larsen og Lars Ingebrigtsen til Knut Lunde, datert 19. mai 1908.

Konrad Angel Peder Lind Jacobsen tilpliktes å erstatte Leiv Svendsen og Kaare Svendsen 400 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Forfallsdag er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Konrad Jacobsen har påanket dommen til Høyesterett hvor han har nedlagt denne påstand:

«1. Midhordland herredsretts dom av 28. februar 1955 stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

3. Ankemotpartene dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

Leiv og Kaare Svendsens påstand for Høyesterett er:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Motpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett med avhør av sakens parter og 10 vitner.

Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

På samme måte som for herredsretten gjør den ankende part Konrad Jacobsen for Høyesterett gjeldende at den omtvistede eiendom (bygning) var Knut Lundes særeie i henhold til ektepakten av 3. november 1903, at han og hans hustru Birgittes fellesbarn Hanna, f. 1904, arvet eiendommen ved Knuts død i 1908 i henhold til testamentet av 11. august 1908, og at det senere ikke skjedde noe som kunne berøve henne eiendomsretten til huset inntil hun overdro dette til den ankende part ved overdragelsesdokumentet av mars 1947. Subsidiært gjør Jacobsen også for Høyesterett gjeldende at ankemotpartene har forspilt ethvert krav ved sin passivitet, og atter subsidiært - og denne anførsel er ny for Høyesterett - at han under enhver omstendighet ikke har plikt til å gi dødsboet festebrev på grunnen, fordi festeretten til tomten opphørte ved lengstlevende Birgittes død i 1932.

Ankemotpartene har henholdt seg til lagmannsrettens domsgrunner, og har i sin prosedyre for Høyesterett nærmere utdypet

Side:264

det syn at huset var Knut og Birgittes felleseie da Knut døde i 1908, og at hun ved uskifteordningen og det summariske skifte i 1913 («skifteprøven») iallfall ble eier av huset, selv om man legger til grunn at dette var Knuts særeie i henhold til ektepakten.

Ankemotpartene er enige i at ektepakten av 1903 formelt er uangripelig, og de gjør ikke gjeldende at huset gjennom ektepakten ble Birgittes særeie. Partene er også enige om at våningshuset var bygget ferdig før Knut døde den 24. desember 1908. Men ankemotpartene hevder at ektepakten likevel ikke medførte at huset ble Knuts særeie, fordi ektepakten etter deres mening ikke hadde noen realitet.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en annen begrunnelse.

Det avgjørende utgangspunkt for bedømmelsen av tvisten mellom partene er den ektepakt som Birgitte og Knut Lunde opprettet den 3. november 1903. Det er som nevnt ingen tvist om denne ektepakts formelle gyldighet, og det er etter min mening ikke noe holdepunkt for, slik ankemotpartene påstår, å sette denne ektepakt til side på det grunnlag at den ikke innebar noen realitet for partene. Ektepakten etablerer fullstendig særeie mellom ektefellene idet den blant annet bestemmer at «enhver af os som særeie skal besidde og eie al den formue som enhver av os nu har eller i fremtiden ved arv eller paa hvilkensomhelst anden mande maatte erhverve.» Som tidligere nevnt er det nå ingen uenighet om at det omtvistede våningshus ble bygget og gjort ferdig før Knut døde den 24. desember 1908. Jeg legger videre til grunn at det var Knut som under ekteskapet med Birgitte ervervet eiendommen og at den derfor i henhold til ektepakten ble hans særeie. Jeg viser her blant annet til at festebrevet på grunnen - både det opprinnelige arvefestebrev 25. november 1907 og den senere utstedte festeseddel av 19. mai 1908 - lyder på Knut Lunde. Videre peker jeg på at Knut åpenbart har skaffet til veie det meste av midlene til bygging av huset ved 27. september 1908 å oppta et lån stort kr. 1800 i Den norske Arbeiderbrug- og Boligbank. Som jeg har sagt foran hevdes det ikke at huset var Birgittes særeie, og situasjonen ved Knuts død i desember 1908 kunne da ikke være annet enn den at huset tilhørte Knut som hans særeie, idet ektepakten på det tidspunkt ikke var falt bort, men fremdeles besto. Noe holdepunkt for å si at ektepakten ikke lenger hadde noen gyldighet mellom ektefellene er det ikke. Det må da videre være klart at eiendommen ved dødsfallet tilfalt ektefellenes eneste fellesbarn Hanna til eie. Ved testamentet av 11. august 1908 var hun innsatt som enearving etter Knut blant annet til huset med tilhørende grunnrett. I anledning av den gjengivelse av testamentet som er gjort i lagmannsrettens dom nevner jeg at det originale testament, som ble fremlagt i herredsretten, viser at siste setning i testamentet i sin tid er rettet slik at ordlyden er: «Likeledes at hun tilkommer alt løst som fast eiendom, som maatte forefindes efter mig ved min død.» Etter prosedyren i Høyesterett bygger jeg på denne ordlyd av

Side:265

testamentet, idet ankemotpartene ikke har villet bestride at det er Knut som selv har gjort rettelsen. Heller ikke gyldigheten av testamentet som en testasjonsakt fra Knut Lunde er omtvistet. Selve innholdet av testamentet er klart, og dette medførte da at Hanna ved farens død i desember 1908 ble eier av våningshuset. Knuts to særkullsbarn, som begge var myndige og som var de eneste som kunne anfekte testamentets gyldighet på grunnlag av pliktdelsreglene, reiste ingen innvending mot testamentet. I erklæring av 18. november 1909 har de for øvrig gitt avkall på arv etter sin far idet det i erklæringen heter: «Vi undertegnede Johan K. Lunde, Inge de Lange født Lunde og mand Hans de Lange, erklærer herved at vi intet har at fordre efter vor den 23. desember 1908 afdøde fader og svigerfader og at saaledes hans enke af andet egteskab Bergitte Lunde født Nilsen som nu sidder i uskiftet bo fremdeles kan forblive siddende i uskiftet bo, og at vi ikke kan fordre det skiftet. Skulde hun engang ville skifte har kun hendes barn Hanna Lunde ret i boet.» Uansett om noe testament var blitt opprettet til gunst for henne, antar jeg derfor at hun ble eier av huset gjennom sin legale arverett etter faren.

Det er av ankemotpartene gjort gjeldende at det intet var å arve etter Knut Lunde da han døde. Det er det etter min mening ikke noe grunnlag for å anta.

Etter arvefallet i 1908 og dermed eiendomsrettens overføring fra faren til Hanna, er det ikke skjedd noe som etter min oppfatning har kunnet berøve Hanna eiendomsretten til huset. Hanna var da hun arvet dette 4 år gammel, og den omstendighet at moren ble sittende med huset i henhold til en uskiftebevilling som ikke hadde hjemmel i loven, kunne ikke berøve Hanna den rett hun hadde ervervet ved farens død i 1908. Det må ansees på det rene at amtmannens uskiftebevilling ble gitt på et sviktende grunnlag, idet det overfor ham ikke ble gitt opplysning om ektepakten, og bevillingen kunne etter min oppfatning ikke under noen omstendighet frata Hanna eiendomsretten til våningshuset. Heller ikke den «skifteprøve» som ble foranstaltet i 1913 i anledning av at Birgitte skulle inngå nytt ekteskap med Georg Svendsen og som var grunnlaget for skifterettens gifteattest til henne, kunne ha denne virkning. Hanna var den gang fremdeles umyndig, og hennes eiendomsrett forble etter min mening intakt etter «skifteprøven», som i sin oppstilling over aktiva og passiva feilaktig forutsatte at det hadde vært felleseie mellom ektefellene. Den kan derfor ikke tillegges noen betydning i den foreliggende sak.

Slik jeg ser på saken er det i det hele ingen holdepunkter for å konstatere at eiendomsretten til huset etter Knuts død i 1908 er overført fra Hanna til Birgitte. Etter mitt syn brakte hun derfor heller ikke eiendommen inn i sitt ekteskap med Georg Svendsen, som hun giftet seg med i 1913, og med hvem hun levet i felleseie.

Det er blitt hevdet av ankemotpartene at Hanna må sies

Side:266

stilltiende å ha godkjent den uskifteordning som i sin tid ble etablert for Birgitte og derigjennom gitt avkall på sin eiendomsrett til huset. Men heller ikke dette er det noe grunnlag for å anta. Da uskiftebevillingen ble gitt i 1909 og «skifteprøven» foretatt i 1913 var Hanna umyndig. Det ble ikke oppnevnt verge for henne som kunne ha grepet inn. Og etterat hun ble myndig i 1925 er det etter min vurdering av forholdene intet som kan tydes derhen at hun uttrykkelig eller stilltiende har oppgitt sin eiendomsrett.

Slik jeg ser på saken behøver jeg ikke ta standpunkt til den ankende parts subsidiære anførsler.

Jeg antar at det ikke bør gjøres endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Derimot finner jeg at ankemotpartene bør betale til Konrad Jacobsen saksomkostninger for lagmannsretten og til det offentlige ved Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Leiv Svendsen og Kaare Svendsen betaler en for begge og begge for en i saksomkostninger for lagmannsrett til Konrad Jacobsen 800 - åtte hundre - kroner og i saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige 3000 - tre tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Kruse-Jensen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Birger Lassen)

- - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn for dommen: Den 3. november 1903 ble det opprettet ektepakt mellom Birgitte Sofie Agnete Nilsen og Knut Pedersen Lunde, som aktet å inngå ekteskap. Birgitte Lunde hadde da en sønn, Konrad Jacobsen (saksøkt i denne sak), mens Knut Lunde hadde 2 barn, Johan K. Lunde og Inga de Lange, født Lunde. Ektepakten bestemmer at hver av partene som særeie skal ha den formue som de hadde eller senere ervervet. I ekteskapet fikk Knut og Birgitte Lunde datteren Hanna, nå fru Steen, født i 1904.

I 1907 ble det av eierne av g.nr. 77, b.nr. 5, 6, 8 og 10 Tveitevåg utstedt et arvefestebrev til Knut Lunde. Dette ble ikke tinglest. Den 19. mai 1908 ble det så utstedt «Fæsteseddel» til Knut Lunde på hans og hustrus levetid på et nærmere bestemt grunnstykke av g.nr. 77 i Tveitevåg. I festeseddelen er det blant annet inntatt bestemmelse om at senere eiere av det huset som skulle oppføres på grunnstykket, skulle ha rett til å erholde ny festeseddel på samme betingelser som den tidligere festeseddel. Grunnstykket ble i 1947 kjøpt av saksøkte.

På grunnstykket førte ektefellene Lunde opp et våningshus. Saksøkerne hevder at huset var ferdigbygget i begynnelsen av 1909. Saksøkte

Side:267

hevder at huset var ferdigbygget før Knut Lunde døde den 24. desember 1908. Den 27. september 1908 utstedte Lunde en pantobligasjon kr. 1800 til Den Norske Arbeiderbruk og Boligbank. Beløpet ble utbetalt den 25. januar 1909.

Den 11. august 1908 hadde Knut og Birgitte Lunde opprettet et testament, hvori de uttrykte ønske om at deres fellesbarn Hanna Lunde fikk arve huset etter dem.

Da Birgitte Lunde i 1913 inngikk nytt ekteskap med Georg B. Svendsen, ble det foretatt skifte den 5. mai 1913. Skiftet slår fast at det etter Knut Lunde var større passiva enn aktiva.

I ekteskapet med Georg Svendsen fikk Birgitte Svendsen flere barn, blant annet saksøkerne i denne sak.

Georg Svendsen døde 2. februar 1932 og Birgitte Svendsen den 18. mai d. å. Saksøkte ble boende i eiendommen med arvingenes samtykke fordi fru Birgitte Svendsen før sin død hadde uttalt at saksøkte skulle få bo der til hans barn var konfirmert og deretter få kjøpe huset rimelig.

Den 10. mars 1947 overdro fru Hanna Steen huset til saksøkte for kr. 2000 idet hun mente å være eier av det.

Da saksøkerne fikk kjennskap til dette, begjærte de skifte. Skiftesamling ble avholdt den 13. september 1948. De møtende arvinger var enige om at boet ikke hadde andre aktiva enn et mulig krav på angjeldende eiendom i Tveitevåg. Skifteretten fant at boets mulige krav på eiendommen var så tvilsomt at det ikke ville reise sak mot den formelle eier. Arvingene fikk frist til 13. oktober 1948 til selv å reise sådan sak. Den 18. oktober s. å. ble ny skiftesamling holdt og arvingene fikk da ny frist for saksanlegg til 13. november 1948. Den 18. november s. å. ble ny skiftesamling holdt. Da arvingene ikke hadde reist sak innen fristens utløp. ble dødsboet innstillet. - - -

Etter rettens oppfatning må saksøkernes eventuelle rettigheter i bygningen være falt bort ved passivitet. Det er ubestridt at skiftet i 1948 i det vesentlige ble begjært for å få brakt på det rene eiendomsforholdene til angjeldende bygning. Selv om de frister skifteretten satte for loddeierne i 1948 til å gå til søksmål ikke hindret saksøkerne i senere å gå til søksmål mot saksøkte, hadde saksøkte på grunn av bakgrunnen for skifte i 1948 krav på at medarvingene tok standpunkt til kontrakten mellom ham og fru Steen og i tilfelle traff de fornødne skritt til en rettslig prøvelse uten ugrunnet opphold. En utsettelse som her i over 3 år kan saksøkte ikke behøve å finne seg i. Retten viser for så vidt til Rt-1927-641. I alle disse årene har saksøkte brukt gården som eier. All rimelighet tilsier at saksøkte etterat de forrige loddeierne hadde oversittet skifterettens frister i 1948, hadde rett til å gå ut fra at saksøkerne hadde frafalt sine krav - og rett til å innrette seg deretter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Aage Mørdre, byrettsdommer T. Winsnes Matthiesen og hjelpedommer Dagfinn Breistein):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Etter vitneførselen er det på det rene at det etter Georg B. Svendsen og Birgitte Svendsen i 1932 intet var til skifte bortsett fra huset. Birgitte Svendsen hadde før sin død uttalt ønske om at motparten måtte få sitte

Side:268

med huset som tidligere, iallfall inntil videre. Dette ønske ble respektert av samtlige arvinger. Motparten har forklart at han var klar over at huset tilhørte boets arvinger. Ut fra dette syn gjorde han en tid før han kjøpte huset av Hanna Steen en forespørsel til enkelte av arvingene om han kunne få kjøpe huset.

Det kan således ikke bli spørsmål om passivitet fra de ankende parters side når det gjelder tidsrommet inntil de fikk rede på at huset var solgt. Motpartens disposisjoner vedkommende huset i dette tidsrom grunnet seg på den nevnte gjensidige og stilltiende avtale mellom arvingene som begge parter kjente til. At motparten oppebar husleieinntekten, ikke betalte leie i denne tiden, og bestred eiendommens utgifter, gjør ingen endring i forholdet, idet dette også var et ledd i avtalen mellom partene.

Lagmannsretten antar at de ankende parters krav heller ikke er bortfalt ved passivitet etter 1948. Så snart de ankende fikk rede på at huset var solgt, begjærte de skifte. Under skifteforhandlingen var arvingene enige om at boet ikke hadde andre krav enn et mulig krav på den angjeldende eiendom i Tveitevåg. Da skifteretten fant boets krav tvilsomt, ville den ikke reise sak. De ankende reiste heller ikke sak innen den frist retten satte, den 13. november 1948.

For lagmannsretten har de ankende forklart at de tross anmodninger ikke fikk opplysninger av motparten som hadde fått seg overlevert alle papirer etter moren ved hennes død. De hadde ikke før i 1951 den oversikt som var nødvendig for å ta stilling til prosess om kravet. De hadde under skifteforhandlingen gitt uttrykk for at de ikke anerkjente Hanna Steens rett til å disponere eiendomsretten til huset. Da de i Statsarkivet fant den omtalte «skifteprøve», datert 5. mai 1913, kom de i besittelse av de tilstrekkelige opplysninger til å gå til nærværende saksanlegg.

Lagmannsretten legger de ankendes forklaring herom til grunn. De har ikke godkjent Hanna Steens eller motpartens eiendomsrett, og de har etter omstendighetene innen rimelig tid etterat de fikk opplysninger tatt ut forliksklage den 28. oktober 1952. Deres rettigheter er således ikke bortfalt ved passivitet.

Når det så gjelder realiteten i saken bemerkes:

Birgitte Lunde, partenes mor, og hennes mann i 1. ekteskap. Knut Lunde, har 11. august 1908 opprettet følgende testament:

«Ifølge arvefestebrev til mig og paa min hustrus levetid, og efter os til en af vores nærmeste arvberegtig, saa er det vores fælles ønske, at vor Datter Hanna maa faae Huset med tilhørende grundret. Ligeledes at hun tilkommer alt løst som fast eiendom, som maate forefindes efter os og ved min død.»

Motparten hevder at testamentet etter sin ordlyd forutsetter arvefall ved Knut Lundes død. Lagmannsretten er ikke enig i det. Testamentet er etter sin ordlyd uklart. Ved fortolkningen er retten da henvist til å søke å finne hva testatorene har ment å legge i sitt testamentariske viljeutsagn. Retten legger i denne forbindelse vekt på at Knut Lunde i 1908 var mellom 70 og 75 år gammel, mens hans hustru var 32. Knut Lunde var på testasjonstiden sykelig. Han led av en hjertesykdom. Han døde også i desember s. å. Datteren Hanna var den gang 4 år gammel. Det synes å ha formodningen sterkt imot seg at det skulle ha vært ektefellenes mening å testamentere den 4 år gamle datter alle eiendeler, løsøre og fast eiendom, til

Side:269

fortrengsel for den ennå bare 32 år gamle hustruen. Dette så meget mer som hustruen drev forretning og i det vesentlige hadde bidradd til familiens underhold i de senere årene. All rimelighet taler derfor for å legge den mening i testamentet, hva ordlyden i og for seg ikke er til hinder for, at arvefallet skulle skje ved lengstlevendes død. Riktigheten av dette bestyrkes også ved den omstendighet at hustruen etter mannens død faktisk har etterlevet en slik forståelse av testamentet. Hun har forvaltet løsøret og den faste eiendom som sitt eget, og dette forhold varte ved helt til hennes død i 1932. Det er således på det rene at hun overtok pantegjelden og at hun har avbetalt på den og hatt påkostninger på huset etter mannens død. I samme retning trekker ordlyden i testamentet, som viser til «arvefestebrev». Dette ble opprettet få måneder før testamentet, og lyder på Knut Lundes og hustrus levetid.

Motparten viser til ektepakt, datert 3. november 1903, hvoretter intet formuesfellesskap mellom ektefellene skal finne sted. Det fremgår av ektepakten at hustruens formue skal disponeres fullt ut av henne og uavhengig av mannen. Etter dette var det, hevder motparten, ulovhjemlet når amtmannen den 22. juni 1910 ga Birgitte Lunde bevilling til å sitte i uskiftet bo.

Lagmannsretten bemerker at ektepakten ikke er til hinder for at ektefellene senere stiftet felleseie. Det antas de å ha gjort når det gjelder huset.

Byggeomkostningene har medført også annen gjeld enn pantegjelden til Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank. Det er således i saken fremlagt en pantobligasjon til trelasthandler Erlend Andersen, datert 25. juni 1911 på kr. 302,25. Og «skifteprøven» av 5. mai 1913 viser samlet gjeld kr. 4428,71 hvorav kr. 2559,89 med pant i huset.

Den 18. november 1909 har Knut Lundes myndige barn i 1. ekteskap, Joh. K. Lunde og Inga de Lange, samt sistnevntes mann Hans de Lange frafalt arv etter sin far og samtykket i at Birgitte blir sittende i uskiftet bo. Og det tilføyes: «Skulde hun engang vilde skifte har kun hennes barn Hanna Lunde ret i boet». Det må etter dette, og etter det som ellers er opplyst i saken, antas at Joh. K. Lunde og Inga de Lange har hatt kjennskap til testamentet. Den materiell-rettslige side av sameieforholdet mellom ektefellene Knut Lunde og hans myndige arvinger vil med dette samtykke måtte fortolkes derhen at de alminnelige regler for det legale uskifte blir gjeldende. (Augdahl: Skifte (1955) side 234.)

Retten antar således at arv i henhold til testamentet til fordel for Hanna forfaller ved lengstlevendes død.

Birgitte giftet seg på nytt i 1913 med Georg Svendsen og fikk i det nye ekteskapet flere barn, deriblant de ankende parter. For så vidt testamentet krenker andre arvingers pliktdelsrett må det da stå tilbake under skifte. De ankendes påstand om plikt for motparten til å skjøte huset tilbake til boet forat dette kan gå inn i skiftet mellom arvingene, må etter dette tas til følge.

De ankende parter har ytterligere nedlagt påstand om at motparten ved dom tilpliktes å utferdige festeseddel til boet på grunnen g.nr. 17 b.nr. 68, Tveitevåg i Askøy på samme betingelser som inntatt i festeseddel fra Olai Martin Gundersen til Andreas Olsen, Johan Nicolai Larsen og Lars Ingebrigtsen til Knut Lunde av 19. mai 1908. For lagmannsretten er

Side:270

fremlagt skjøte fra disse til motparten på g.nr. 17 b.nr. 68, datert 13. mars, tinglest 3. juni 1947, samt en erklæring om at motparten har betalt festeavgiften fra Birgittes død til han kjøpte parsellen. Det er opplyst at kjøpesummen tilsvarte den forfalne festeavgift. De ankende må gis medhold i denne sin påstand. Det er ikke prosedert på at feste tiden etter festebrevet skal være utløpet ved den lengstlevendes død. Motparten har da også handlet som om festebrevet ikke var slik å forstå, idet han har sittet på eiendommen i henhold til festet fra morens død inntil han i 1947 fikk skjøte av bortfesterne. - - -