LF-2001-525

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-18
Publisert:	LF-2001-00525
Stikkord:	Avtaletolking
Sammendrag:
Saksgang:	Namdal herredsrett nr. 00-00363 A - Frostating lagmannsrett LF-2001-00525 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00628.
Parter:	Ankende part: Stig Saugestad, Namsskogan (Prosessfullmektig: Advokat Elling André Lillefuhr, Trondheim). Motpart: Namsskogan kommune, Namsskogan (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hustad, Namsos).
Forfatter:	Lagdommer Hans Chr. Hoff, formann. Ekstraordinær lagdommer Tor Falch. Herredsrettsdommer Oddne Hansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §153, §172, §180

I 1995-1996 gjennomførte Norske Skog AS forsøk med bruk av snøscooter til tømmertransport. Forsøkene fant sted i skogene i Namsskogan kommune. Stig Saugestad var ansatt som skogsarbeider hos Norske Skog. I forbindelse med forsøkene utviklet Saugestad en tømmerdoning til bruk for snøscooter. Det samme gjorde Sverre Gjersvik, som driver transportbedrift og mekanisk verksted på Namsskogan.

Både Saugestad og Gjersvik søkte om offentlig støtte til videreutvikling av sine respektive tømmerdoninger. Søknadene, som ble fremsendt gjennom Namsskogan kommune, ble begge avslått på fylkesplan. I forbindelse med avslagene foreslo fylkets landbrukskontor at Gjersvik og Saugestad skulle samarbeide om en felles prototyp til tømmerdoning for snøscooter.

På denne bakgrunn startet Namsskogan kommune sommeren 1996 et prosjekt for utvikling av en slik doning. Etter noen forhandlinger ble det den 13. september 1996 inngått en avtale mellom Namsskogan kommune, Stig Saugestad og Sverre Gjersvik. Avtalen er det sentrale tvistetema i saken, og gjengis derfor i sin helhet:

«Mellom Namsskogan kommune v/Prosjekt «Tømmerdoning for snøscooter» (nedenfor kalt Prosjektet), Namsskogan skogservice v/Stig Saugestad (nedenfor kalt Saugestad) og Sverre Gjersvik AS (nedenfor kalt Gjersvik), er det inngått slik avtale:

1. Bakgrunnen for denne avtalen er at Saugestad og Gjersvik har utviklet hver sine prototyper av tømmerdoning for snøscooter som de har søkt offentlig støtte til videreutvikling og produksjon av. Offentlig støtte er betinget av at ideene samordnes. Avtalen har til formål å avgrense partenes rettigheter og plikter ved en samordning av de to ideene.

Det er enighet om at partene som går inn i samarbeidet med ulike kvalifikasjoner, rettighetshaver Gjersvik har bygget en prototyp uten beskyttbare ideer, rettighetshaver Saugestad har utviklet en leddet konstruksjon som overfører vekt til scooterens trekkrok ved variabel belastning og ved igangsetting og bremsing, og har søkt patentbeskyttelse for dette. Prosjektets oppgave er å forestå finansiering av en forskningsmessig videreutvikling.

2. For tidsrommet d.d. til 31.12.1997 gis Prosjektet rett til å bruke Saugestad og Gjersviks prototyper og ideer for å utvikle en best mulig tømmerdoning for snøscooter. Med tømmerdoning forstås bukk og geit og evt. tilleggsutstyr.

Prosjektet kan engasjere nøytrale institusjoner for forskning og videreutvikling.

I denne perioden plikter Saugestad og Gjersvik, mot en rimelig godtgjørelse - kr 900,- + reise og diett pr døgn, å delta ved utprøving av prototyper og i diskusjonsmøter, og de plikter begge vederlagsfritt å stille til Prosjektets disposisjon ideer til forbedringer som de selv har utviklet i perioden. Ideer som utvikles i perioden som ikke brukes i prosjektet er oppfinnerens eiendom.

3. I avtaleperioden fram til 01.10.1997 står det Saugestad og Gjersvik fritt å selge tømmerdoninger i henhold til ideene som de selv har utviklet. De kan også selge tømmerdoninger produsert etter dette tidspunktet når disse ikke er basert på den kunnskapen som er utviklet i henhold til pkt 2 i avtalen.

4. De prototypene som blir produsert under det utviklingsarbeidet som skjer i Prosjektets regi, tilhører Prosjektet. Det samme gjelder den kunnskapen som utvikles i fellesskap under dette arbeidet.

5. Prosjektet skal sette vilkår til den som skal produsere doningen med hensyn til produksjon og salgspris, og kan - når vilkårene ikke innfris - overlate til andre i kommunen å produsere og selge tømmerdoningen.

Den rettighetshaver hvis prinsipp blir valgt av Prosjektet gis førsterett til produksjon av doningen forutsatt at vilkårene innfris.

Med vilkår forstås:

Den som skal ha produksjonen av doningen må innen 01.10.1997 dokumentere et opplegg som viser:

- Kunnskap og utstyr for å produsere doningen etter spesifikasjonene og konstruksjonstegningene fra forskningsinstitusjonene og Prosjektet.

- Stille garanti om å kunne dekke etterspørselen fra markedet innen rimelig tid.

6. Hvis Prosjektet overlater produksjon til andre i Namsskogan kommune har Rettighetshaverne krav på en royalty på 6% av netto salgspris pr doning fra produsent for en periode på 10 år regnet fra 01.10.1997 og til 01.10.2007.

Hvis det ikke er avtale med produsent innen 31.12.1997, kan Rettighetshaverne benytte Prosjektets dokumenter til egen produksjon.»

De to tømmerdoningene som Saugestad og Gjersvik hadde utviklet var forskjellig på et vesentlig punkt. Gjersviks modell var uten beskyttbare ideer, mens Saugestad hadde utviklet en leddet konstruksjon som overførte vekt til trekkroken på snøscooteren med variabel belastning regulert ved hjelp av en spiralfjær.

Namsskogan kommune opprettet en prosjektgruppe, som avtalte med Norsk Institutt for Skogforskning (heretter NISK) at instituttet skulle forestå den tekniske utvikling av en tømmerdoning for snøscooter. Som bestemt i avtalens post 2 stilte så vel Saugestad som Gjersvik en prototype til disposisjon for NISK. Det synes på det rene at den prototyp Gjersvik oversendte til NISK, var leddet, men at den bare kunne reguleres med bolter. Denne leddingen synes å ha vært ny i forhold til den doningen Gjersvik tidligere hadde laget.

Saugestad søkte i desember 1996 patent for sin doning. Slikt patent ble meddelt den 28. juli 1997. Det fremgår av Patentstyrets brev at oppfinnelsens hovedformål er å skape

«en hensiktsmessig tømmerdoning for bruk sammen med lette kjøretøyer, som automatisk gir en overføring av vektbelastning på kjøretøyet, som tilpasser seg etter behovet.

Det er et særlig formål å skape en tømmerdoning som belaster trekkjøretøyet ekstra i motbakker og utforbakker, når det enten kreves ekstra trekkraft eller tømmeret skyver på tømmerdoningen og det kan være bruk for bremsing.

Et annet formål er å skape en tømmerdoning, hvor det er lett å løfte opp tømmerstokker i riktig stilling.»

I Patentstyrets vedtak er den patenterte tømmerdoning beskrevet slik:

«Tømmerdoning, med en tverrstilt bukk (14) som er leddforbundet (13) på et par meier (11, 12) eller lignende, hvor bukkens tverråk (16) er forbundet med et drag (19) med to trekkarmer (20) som forenes til ei festestang (21) som kan tilkobles til et trekkjøretøy, særlig en beltemotorsykkel. Draget (19) er leddforbundet med bukken (14) på eller ved dens tverråk, og er dimensjonert for å kunne overføre et moment som tilsvarer en vertikal belastning ved opphengningsenden (21) på trekkjøretøyet på inntil 20% av lastevekta. Bukken (14) er innrettet for å bli svinget eller vippet forover fra en utgangsstilling ved relativ horisontal foroverrettet strekk- eller trykkpåvirkning fra draget eller fra lasta, slik at lasta sitt angrepspunkt blir liggende foran bukkens festpunkt (13) på meiene (11, 12). Mellom draget (19) og bukken (14) er det anordnet et kraftorgan (29) som danner ei progressiv motkraft ved oppsvingning av draget fra ei utgangsstilling.»

Det heter videre i Patentstyrets brev at

«oppfinnelsen er angitt i patentkrav 1. En slik tømmerdoning har vist seg å tilfredsstille de kravene som er stilt ovenfor i stor grad. Forskyvningen fremover av tverråket kan skje enten ved at det utsettes for trekk fra draget eller ved at det blir skjøvet framover av lasta, f.eks. i utforbakker. I begge tilfeller vil det føre til at draget overfører vektbelastning på trekkjøretøyet.

Oppfinnelsen gir mulighet for regulering av overføringseffekten, slik at den kan tilpasses forskjellige lasttyngder og trekkjøretøy.»

NISKs arbeid resulterte i en prototype som var leddet. Stagene var hule og kunne reguleres enten ved hjelp av gjennomgående bolter eller ved bruk av en spiralfjær, som i så fall ble plassert inne i de hule stagene.

Det ble besluttet å sette den modell NISK var kommet frem til i produksjon. Spørsmålet om hvem som skulle få adgang til å produsere doningen er nærmere regulert i avtalen av 13. september 1996 punkt 5.

Til bruk for avgjørelsen av hvem som skulle få adgang til å produsere doningen ba næringsutvalget i Namsskogan kommune Gjersvik og Saugestad sende inn sine forretningsplaner vedrørende driften. Bl.a på grunnlag av de innsendte planene traff næringsutvalget den 13. oktober 1997 slikt vedtak:

«Sverre Gjersvik AS v/Sverre Gjersvik skal få konstruksjonstegningene og dermed muligheten til å starte produksjon av tømmerdoning.

Ved overlevering av konstruksjonstegningene overtar Sverre Gjersvik AS også eventuelle tvister som kan oppstå ved bruk av konstruksjonstegningene samt evt. tvister vedrørende patentrettigheter. Namsskogan kommune kan ikke stilles til ansvar for dette i ettertid.»

Næringsutvalget ga slik begrunnelse for vedtaket:

«Med bakgrunn i de to forretningsforslagene som er kommet inn er det ett som skiller seg ut. Sverre Gjersvik AS bør få overlevert konstruksjonstegningene og dermed starte produksjon av tømmerdoningen. I hans forslag fremgår det at produksjonen vil legges til Namsskogan kommune. Dette vil sikre eksisterende arbeidsplasser og muligheter for nye vil være reell med tanke på produksjon av tømmerdoningen. Kontakten bedriften har etablert med Bombardier-Nordtrack vil sikre videresalg av tømmerdoningen og man slipper å opparbeide et eget forhandlernett. Ellers er bedriften etablert og har kjennskap til produksjon av tømmerdoning fra tidligere og dermed mulighet til å starte produksjon raskt.

Årsaken til at Namsskogan Skogservice v/Stig Saugestad ikke får overlevert konstruksjonstegningene er mange usikre faktorer. Det kommer ikke fram hvor produksjonen av elementene skal foregå og hvor sammensetningen skal skje. Det er heller ikke knyttet noe kontakt med forhandlernett og dermed usikkert hvordan dette skal skje.

Da det er nødvendig at produksjonen kommer i gang raskt vil disse usikkerhetsfaktorene forsinke en eventuell oppstart av produksjon.»

Gjersvik begynte så å produsere den doning NISK hadde fått frem. Saugestad mente at denne var utformet i strid med hans patent, og fikk ved Namdal namsretts kjennelse av 11. mars 1999 medhold i dette. Ved avtale av 16. mai 1999 ble Gjersvik og Saugestad enige om at Gjersvik skulle kunne fortsette produksjonen av NISK-doningen med eller uten fjæring på nærmere angitte vilkår, bl.a. om vederlag til Saugestad.

Gjersvik har i retten opplyst at han har produsert og solgt ca. 100 eksemplarer av doningen, men at han ikke lenger markedsfører den. Saugestad på sin side har innledet et samarbeid med et mekanisk verksted på Steinkjer, som nå produserer hans patenterte modell på lisens.

Saugestad anla ved stevning av 1. juli 2000 søksmål mot Namsskogan kommune.

Namdal herredsrett avsa den 16. mars 2001 dom med slik slutning:

«1. Namsskogan kommune dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å erstatte Stig Saugestad kr 29.400,- - kronertjuenitusenfirehundre 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 1. juli 2000 og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Stig Saugestad har den 18. april 2001 påanket herredsrettens dom.

Namsskogan kommune har tatt til motmæle i anketilsvar og har erklært motanke for så vidt Saugestad var gitt medhold i herredsretten.

Ankeforhandlinger er holdt i Trondheim i dagene 14. til 16. november 2001. Under ankeforhandlingene ble det hørt forklaring av Stig Saugestad og fem vitner, og det var for øvrig slik bevisførsel som nevnt i rettsboken. Det ble i domskonferanse etter ankeforhandlingene enstemmig besluttet å sende dommen på sirkulasjon til meddommerne til underskrift og at bare rettens formann behøver å være tilstede når dommen blir avsagt, jf tvistemålsloven §153.

Det har tatt lang tid å få avsagt dom. Dette skyldes i det vesentlige at rettens formann har vært opptatt utenbys med langvarige straffesaker.

Stig Saugestad har i det vesentlige anført at herredsrettens dom er riktig for så vidt som Namsskogan kommune er kjent erstatningsansvarlig. Han hevder imidlertid at erstatningsutmålingen ikke er korrekt. Etter den ankende parts syn er saken bedre opplyst i lagmannsretten enn den var for herredsretten.

Det foreligger et klart kontraktsbrudd. Det er dette som er ansvarsgrunnlaget, og avgjørelsen er ikke avhengig av om Saugestads patent er krenket, og det er uten betydning om det patent Saugestad har fått er for vidt eller ikke. Det er derfor også uten betydning om de tømmerdoninger som NISK utarbeidet, og som Gjersvik produserte, representerte patentinngrep. Tvistegjenstanden er kontrakten mellom partene og ansvarsgrunnlaget er kommunens brudd på denne.

Kontrakten er ubalansert. Den gir klart uttrykk for at Namsskogan kommune var den sterke part, og at kommunen ville bestemme hvem som skulle forestå produksjonen. Kommunen ønsket allerede i utgangspunktet at Gjersvik skulle forestå produksjonen selv om det var Saugestads oppfinnelse som ble benyttet.

Ved tolkingen av punkt 5 i kontrakten må det legges vekt på at partene hadde plikt til å opptre lojalt overfor hverandre, jf for så vidt Rt-1984-28. De vilkår som avtalens punkt 5 oppstiller til den som skal få overta produksjonen av tømmerdoningene, er unødvendig strenge. Slik de er utformet, favoriserer de klart Gjersvik.

De vilkår som er oppstilt er også unødig skjønnsmessige, og det er uklarheter mht. hvilken prosedyre som skal følges ved tildeling av produksjonsrettighetene. Kontrakten synes å være taus om dette.

Stig Saugestad var den svake part i forhandlingene, han hadde press på seg også fordi han i sitt daglige arbeid var engasjert av Norske Skog, som hadde interesser i prosjektet.

Det er uklart om det var kommunen eller prosjektgruppen som skulle foreta utvelgelsen av hvem som skulle produsere doningen. I prosjektplanen står det at det er styringsgruppen for prosjektet som skulle avgjøre hvilket prinsipp som skulle anses å være anvendt. Styringsgruppen unnlot imidlertid å ta standpunkt til dette, og overlot til næringsutvalget å avgjøre hvem som skulle produsere. Det er usikkert om dette er i overensstemmelse med partenes avtale. Denne avtalen kunne neppe endres uten videre, da den er en del av søknad om statlige midler, og dermed også en del av forutsetningene for statlige bevilgninger.

Avtalens punkt 1 er viktig. Her er det beskrevet hvilken situasjon Saugestad og Gjersvik var i da de gikk inn i prosjektet, og dette er bakgrunnen for kontrakten for øvrig. Da prosjektet ble påbegynt, hadde Saugestad produsert en prototyp av en leddet og boltet tømmerdoning med automatisk fjæring. Gjersvik på sin side hadde en doning som var fast og bare ga begrenset vekt til snøscooteren. Den doningen Gjersvik senere sendte til NISK, var imidlertid også leddet, og staget kunne reguleres. Saugestads modell slik denne var ved prosjektets begynnelse hadde derfor i seg også det prinsipp som var benyttet i den prototyp Gjersvik senere sendte inn til NISK.

Det må være klart at den modell som NISK utviklet og som Gjersvik begynte å produsere, faller inn under Saugestads patent. Dette er slått fast av namsretten, og det vises også til forklaring fra vitnet Ola Sørhagen ved NISK

Kommunen kan ikke høres med at det var umulig for den å ta standpunkt til hvis prinsipp det var som var anvendt. Kommunen hadde også plikt til å ta et slikt valg. Kontrakten blir meningsløs hvis kommunen skulle kunne la være å ta standpunkt. Kontrakten med kommunen må fortolkes på helt vanlig måte, men det må stilles strenge saklige krav til kommunens behandling av kontrakten.

Saugestad ble tidlig satt på sidelinjen. Han ble holdt utenfor styringsgruppas møter.

Saugestad har oppfattet bestemmelsen i kontrakten om at han skulle stille en doning til disposisjon for NISK som at NISK skulle komme til Namsskogan og hente denne, ikke at han skulle sende den fra seg. Han fikk for øvrig også delta mindre enn andre i utprøvingen av doningene hos NISK. Saugestad mener at avtalen forutsatte større deltakelse fra hans side. Det foreligger for øvrig positive uttalelser om den medvirkning som faktisk fant sted.

Kommunen har også søkt å presse Saugestad til å godta kommunens planer. Han ble forelagt en rekke forskjellige avtaleutkast, og man prøvde å få ham til å akseptere et samarbeid med Gjersvik. Dette viser at kommunen allerede i starten av prosjektet ønsket at produksjonen skulle skje hos Gjersvik. Saugestad ble også satt under krysspress, idet Knut Berger hos Norske Skog deltok i prosjektgruppen.

Det hevdes at Saugestad hadde både evne og mulighet til å produsere tømmerdoninger, og det vises til at han faktisk også har produsert 10-12 stykker.

De vilkår som er stillet i avtalen, er etter Saugestads mening bevisst utformet slik at det skulle være vanskelig for ham å oppfylle, men enklere for Gjersvik. Kommunen hadde selvsagt kjennskap til Saugestads situasjon, og på denne bakgrunn er det ikke lojalt å oppstille slike vilkår som her er gjort. Kommunen har videre ikke benyttet de muligheter som var til stede for å gi Saugestad støtte og bistand til å kunne oppfylle vilkårene. Hadde kommunen gitt slik støtte, ville det vært mulig å fått i gang produksjon i Saugestads regi.

Saugestad hadde derfor evne til å forestå den produksjon som var aktuelt. På dette punkt er herredsrettens bevisvurdering feil, idet det ikke kan oppstilles noen krav om særlige holdepunkter for at Saugestad kunne produsere, det kreves bare vanlig bevisovervekt.

Saugestads forretningsplan ble skrevet ned i hui og hast, og uten slik bistand som Saugestad hadde anmodet om. Han så på dette tidspunkt hvor hen det bar, og hadde resignert. Det foreligger derfor kontraktsbrudd når Namsskogan kommunes næringsutvalg ikke overlot produksjonstegninger og produksjonsrettigheter for tømmerdoningen til Stig Saugestad.

Det økonomiske tap må fastsettes ut fra en produksjon på 50 doninger, dette er det antall det må antas at Saugestad ville produsert og solgt.

Saugestad har nå inngått samarbeid med en produsent på Steinkjer. Det er ikke av særlig betydning hvilket omfang produksjonen har i dag, det tapet som er lidt er først og fremst en følge av at Saugestad ikke har kunnet nyte godt av resultatet av den markedsføring som ble foretatt i 1997 og 1998.

Punkt 6 i prosjektavtalen, som fastsetter royalties til rettighetshaverne dersom andre i Namsskogan kommune fikk produksjonsrettighetene, er bare ment å komme til anvendelse dersom Saugestad ikke oppfylte de vilkår som er oppstilt i avtalens punkt 5. Han oppfylte imidlertid disse vilkårene, og han kan da ikke avspises med de 6% royalties som er nevnt i punkt 6. Saugestad måtte som nevnt sende fra seg den doningen han allerede hadde produsert, for at NISK skulle kunne bruke den. Dette medførte at han selv måtte produsere en ny, og han kunne ikke delta i skogsarbeid i den tiden som medgikk til å produsere den. Han har på denne måte tapt inntekt i forbindelse med sitt skogsarbeid. Kommunen skulle på forhånd ha varslet Saugestad om at det var nødvendig at han sendte fra seg doningen, og det foreligger derfor uaktsomhet fra kommunens side ved gjennomføringen av kontrakten.

Saugestad har videre krav på å få erstattet saksomkostninger i den nu avgjorte namsrettssak, selv om denne ble forlikt i kjæremålsomgangen. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse er for øvrig feil. De utgifter Saugestad hadde i forbindelse med namsrettssaken er forårsaket av kommunens kontraktsbrudd, idet det var dette som satte Gjersvik i stand til å krenke hans patent. Saksomkostningene er derfor en adekvat følge av kommunens kontraktsbrudd.

Det hevdes endelig at den prototyp som Saugestad sendte inn til NISK aldri er returnert ham. Dette representerer også et økonomisk tap som kommunen må være ansvarlig for.

Ved fastsettelse av saksomkostningsansvaret må det tas i betraktning at det er fremsatt et forlikstilbud fra Saugestads side i brev av 17. august 1999.

Stig Saugestad har nedlagt slik påstand:

1. Namsskogan kommune dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Stig Saugestad fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 399.400,-, med tillegg av 12% rente fra 1. juli 2000 og til betaling skjer.

2. Stig Saugestad tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall av dommene.»

Namsskogan kommune har i det vesentlige gjort gjeldende at avtaleforholdet mellom partene ikke er statisk. Det var forutsatt å skulle utvikle seg over tid ettersom prosjektet skred frem. Avtalen var ikke juristskapt, og skulle tilgodese andre aspekter enn den rene fordeling av rett og plikt mellom partene. Den inneholder også sterke elementer av planlegging.

Fra kommunens side var det en hensikt med avtalen å kommunisere at man ville stille vilkår til den som skulle produsere tømmerdoningen. Det bestrides ikke at kommunen hadde mest tro på at Gjersvik kom til å bli den som ble valgt, fordi han hadde kapasitet til å forestå denne produksjonen. Saugestad på sin side mangler etter kommunens syn alle basisforutsetninger, både kapital, kontakter og produksjonsutstyr.

Saugestad satte seg imidlertid imot at Gjersvik skulle produsere doningen. Kommunen aksepterte dette og ga ham en mulighet til å selv legge grunnlaget for sin egen produksjon. Saugestad må derfor ha vært klar over at det ville bli stilt krav, og avtalen gir også uttrykk for hvilke krav som ville bli stilt. Når forholdet mellom partene var ment å skulle utvikle seg over tid må dette få betydning for tolkingen av avtalen. Den må tolkes mer romslig enn de mer statiske avtaler, det må tas hensyn til hvor i utviklingen man befinner seg. Det må legges stor vekt på formålsfortolkning, og man må søke å finne en rimelig balanse mellom de forskjellig hensyn kontrakten skal ivareta.

Avtalen pålegger kommunen bare én kontraktsplikt. Denne følger av avtalens punkt 1 annet avsnitt.

Avtalen pålegger ikke kommunen å foreta et valg av produsent, dersom dette viser seg å bli umulig. Dette må også følge klart av avtalens punkt 6, som åpner for den mulighet at prosjektet overlater produksjonen til andre i Namsskogan kommune enn kontraktsparten.

Avtalen gir ikke kommunen noen enerett til å forestå produksjonen eller meddele produksjonsrettigheter. Dette følger av avtalens punkt 3, hvor det fremgår at både Saugestad og Gjersvik fritt kunne selge sine prototyper.

Det lå for øvrig ikke i kommunens makt å «overlate produksjon» til noen. Det er noe uklart hva som ligger i uttrykket «å overlate produksjonen». Etter kommunens oppfatning kan man ikke legge mer i dette enn at kommunen plikter å yte slik bistand den har mulighet for å yte til den man finner best egnet til å produsere, herunder bistand til å skaffe tilveie offentlige stønader, særlig SND og DU midler. Ut over dette rådde kommunen ikke over virkemidler. Kommunen anså det utelukket at Saugestad kunne være i stand til å oppfylle vilkårene i avtalens punkt 5 gjennom bruk av disse virkemidler i henhold til reglene for bruken av dem. Hans forretningsplan og muntlige redegjørelse for kommunen bekreftet kommunens oppfatning av at de ressurser han rådet over, var helt utilstrekkelige. Han fylte derfor ikke vilkårene for å få støtte, helt uavhengig av valget av prinsipp for tømmerdoningene.

Saugestad ble ikke ved avtalen fratatt noen rådighet over sitt patent eller noe initiativ. Hensikten med avtalen var tvert imot å gi ham et incitament til å forberede seg på å stå for en eventuell produksjon. Noen slike forberedelser hadde han gjennom prosjektperioden overhodet ikke foretatt.

Kommunen hadde full adgang til å overlate tegningene til Gjersvik. Noen annen form for enerett eller favorisering av Gjersvik har ikke funnet sted. Avtalen pålegger for øvrig ikke kommunen noen bestemt handlingsplikt med hensyn til tegninger og prototyper. Tegningene er for øvrig heller ikke nødvendig ved produksjon i den skala som Gjersvik og Saugestad var istand til å forestå. Det er først ved serieproduksjon at konstruksjonstegninger blir av betydning for et godt produksjonsresultat.

Saugestad ba ikke om å få utlevert tegninger etter møtet i næringsutvalget. Hadde han bedt om det, ville han nok ha fått tegningene.

Tegningene omfattes for øvrig ikke av Saugestads patentrettigheter, heller ikke som et middelbart patentinngrep.

Gjersvik fylte vilkårene for å kunne begynne produksjon. Det er derfor ikke noe kontraktsbrudd at han fikk tegningene og også en prototyp. Uansett om det er Saugestads prinsipp som ble brukt, ville Gjersvik kunne få produksjonen så lenge Saugestad ikke fylte vilkårene, jf. for så vidt avtalens punkt 6. Gjersviks produksjon skjedde for øvrig helt ut på egne premisser uten kommunal medvirkning.

Saugestad må ha vært klar over at han måtte tilveiebringe forutsetningene for å kunne få overta produksjonen. Det var et hovedformål med avtalen at produksjonen skulle foretas innen Namsskogan kommune, og når Saugestad med rette ble funnet ikke å være i stand til dette, er det intet kontraktsbrudd når produksjonen overlates til andre.

Det bestrides at Saugestad har lidt noe tap ved at produksjonen ble overlatt til Gjersvik. Avtalen legger ingen begrensninger på Saugestads rett til selv å produsere tømmerdoning etter sine egne ideer. Når han ikke selv kom i gang med noen produksjon av betydning skyldtes det ikke kommunens valg. Det er derfor ingen årsakssammenheng mellom et eventuelt kontraktsbrudd fra kommunens side og det påståtte tap. Det foreligger imidlertid ikke noe kontraktsbrudd, da Saugestad som nevnt ikke fylte vilkårene etter avtalens punkt 5.

Saugestads overslag over produksjonstapet er for øvrig urealistisk høyt. Avtalen pålegger Saugestad plikter i form av deltakelse i møter, og den forplikter ham også til å stille sin prototyp til disposisjon for RISK. Hans utgifter ved å oppfylle sin del av avtalen kan han ikke kreve refundert, med mindre man finner at kommunen har begått kontraktsbrudd. Saugestad hadde ikke under noen omstendighet krav på å få overlatt prototypen. Heller ikke Gjersvik kunne i medhold av avtalen kreve dette. Hadde Saugestad fått produksjonen ville han nok også fått overlatt prototypen. Prototypen ble som nevnt kommunens eiendom, og det kan ikke av kontrakten utledes noen plikt til å overlate prototypene til de øvrige deltakere, selv om det aldri kom i gang noen produksjon.

Det bestrides at kommunen kan pålegges noe ansvar for saksomkostninger i namsrettssaken, der kommunen selv ikke var part. Kommunen hadde ingen rådighet over dette spørsmålet og det er ikke påvist noen årsakssammenheng eller adekvans.

Namsskogan kommune har nedlagt slik påstand:

1. Namsskogan kommune frifinnes.

2. Stig Saugestad dømmes til å erstatte Namsskogan kommune dens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at den prototyp som NISK kom frem til krenker Saugestads patent. Som også Namdal namsrett la til grunn, må dette gjelde uansett om kraftoverføringen er avfjæret eller ikke. Det er imidlertid på det rene at prototypen kan utstyres med en avfjæret kraftoverføring, og det er særlig dette som er det særpregete med Saugestads prinsipp.

Gjersviks prototyp hadde ingen funksjoner som var patenterbare. Dette har Gjersvik selv redegjort for i retten, og hans avtale med Saugestad om å betale royalties til ham synes å innebære at han har akseptert at den modell han produserte, var omfattet av Saugestads patent.

At produksjonsmodellen krenket Saugestads patent er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det er Saugestads prinsipp som er lagt til grunn ved utformingen av produksjonsmodellen. Så lenge Gjersviks versjon ikke lot seg patentere, synes det imidlertid for lagmannsretten klart at i den utstrekning man kan si at noe prinsipp er lagt til grunn ved utformingen av tømmerdoningen, så må det være Saugestads.

Avtalens punkt 5 annet avsnitt bestemmer at førsteretten til produksjon skal gis til den hvis prinsipp blir valgt av prosjektet. Det er noe uvisst om man i dette tilfelle kan si at prosjektet har valgt noe prinsipp, mye taler for så vidt for at det er riktigere å si at prosjektet unnlot å ta noe standpunkt til dette. Det er heller ikke for lagmannsretten nødvendig å ta standpunkt til dette, idet kommunen ikke har plikt til å overlate produksjonen til noen med mindre vedkommende innfrir bestemte vilkår. At prosjektet skulle oppstille slike vilkår til den som skulle produsere doningen er uttrykkelig sagt i avtalens punkt 5 første avsnitt. Her fremgår også at kommunen, hvis vilkårene ikke innfris, kunne overlate til andre i kommunen å produsere og selge tømmerdoningen.

Det blir etter dette spørsmål om Saugestad på det tidspunkt prosjektet skulle treffe sin avgjørelse fylte de oppstilte vilkår.

Vilkårene er oppstilt i avtalens punkt 5 siste avsnitt. Den som skulle ha produksjonen måtte ha kunnskap og utstyr for å produsere doningen og stille garanti om å kunne dekke markedets etterspørsel innen rimelig tid. Slik avtalen er utformet, er imidlertid det sentrale vilkår at den som skal ha produksjonen kan dokumentere at han kan oppfylle disse krav.

Kommunen ba Gjersvik og Saugestad om dokumentasjon i form av en såkalt forretningsplan. Både Saugestad og Gjersvik innleverte slik. Saugestads forretningsplan er etter lagmannsrettens oppfatning svært løs og lite konkret, og synes ikke å vise noe annet enn Saugestads tanker om hvordan han kunne gjennomføre produksjonen. I planen har han verken påvist at han har produksjonskapasitet eller mulighet for å skaffe seg dette. Planen synes også å vise at Saugestad i prosjektperioden ikke har foretatt seg noe for å etablere noe apparat for distribusjon og markedsføring. Slik lagmannsretten ser det, bærer Saugestads forretningsplan et klart bud om at han ikke var i stand til å etablere det produksjons - og markedsføringsapparat som var tilstrekkelig for en produksjon i det omfang prosjektet tok sikte på.

Lagmannsretten finner at kommunen ved vurderingen av om Saugestad fylte vilkårene for å få tildelt produksjonsrettighetene måtte ha hatt rett og plikt til å supplere forretningsplanen med den viten kommunen for øvrig hadde om Saugestads muligheter. Etter at Saugestad hadde deltatt i samarbeidsprosjektet, kan denne viten ikke ha vært helt ubetydelig. Man visste at han av yrke var skogsarbeider uten noen teknisk utdannelse og uten noe verkstedkapasitet med ansatte etc. Hans muligheter for finansiering av virksomheten kan heller ikke ha fremstått som gode.

Slik lagmannsretten ser det hadde således Saugestad ikke oppfylt vilkårene om å kunne dokumentere at han var i stand til å forestå produksjonen på en tilfredsstillende måte.

Om man så går inn på de omstendigheter som skulle dokumenteres, synes det ut fra de foreliggende opplysninger også nokså klart at Saugestad ikke kunne garantere å dekke etterspørselen fra markedet innen rimelig tid. Han hadde ikke gjort noen forberedelser til dette, og ga heller ikke uttrykk for noen bestemt tanke om hvorledes dette mål kunne nås. For lagmannsretten står det som overveiende sannsynlig at Saugestad ikke ville være istand til å innfri dette vilkåret.

Lagmannsretten er enig i at kommunens rolle og forpliktelser etter avtalen ikke er svært skarpt definert. Særlig er det uklart hvorledes man skulle avslutte prosjektet og hva kommunen var beføyet til å beslutte med hensyn til rettigheter til produksjon av doningen mv. Det synes således tvilsomt om kommunen i kraft av avtalen med virkning kan etablere noen enerett for noen til å produsere.

Slik lagmannsretten ser det, har kommunen ikke gjennom sitt vedtak om å overlate arbeidstegningene til Gjersvik etablert noen slik enerett for ham. I praksis er kommunens beslutning begrenset til å gi Gjersvik tegningene til prototypen fra NISK, «slik at han raskt kunne sett i gang». Det synes på det rene at Saugestad med dette verken rettslig eller faktisk ble hindret i å sette i gang produksjon på egen hånd. Hans produksjon ville da i så fall gjennom hans eget patent for øvrig ha et sterkere preg av enerett enn den produksjon som Gjersvik rent faktisk foresto.

Det blir så spørsmål om kommunen har gitt Saugestad den støtte han etter avtalen kunne kreve. Kommunen har tatt Saugestad og Gjersvik med i et samarbeidsprosjekt, og det er dratt veksler på Saugestads innsats til fordel for dette fellesprosjektet. Prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsforhold tilsier da at kommunen etter evne bistår ham, slik at han blir istand til å oppfylle de vilkår som er satt i avtalen. I dette tilfellet synes også det forhold at det åpenbart er Saugestads prinsipp som er valgt ved utførelsen av tømmerdoningen å tilsi at kommunen strekker seg så langt den kan.

Lagmannsretten har kommet til, om enn under noen tvil, at kommunen har strukket seg så langt som den etter avtaleforholdet var forpliktet til. Retten er for så vidt enig med vitnet Kåre Vik, ordfører i kommunen 1995-1999, som påpekte at kommunens virkemidler er begrenset til de kommunale budsjetter og at kommunen er underlagt offentligrettslige regler for sin virksomhet. Ut over det disse regler hjemler, kan kommunen ikke bidra med noe.

Lagmannsretten finner at Saugestad ikke ville kunne oppfylle vilkårene for å bli tildelt produksjonen etter avtalen selv om kommunen hadde gitt slik bistand og støtte som den etter avtalen kunne anses forpliktet til. Det må i denne sammenheng ses hen til at kommunens siktemål for sin deltakelse i prosjektet gikk ut over det å hjelpe enkeltpersoner. Kommunens hovedsiktemål med sin deltakelse i avtalen har åpenbart vært å styrke næringsgrunnlaget i kommunen. Det ville ikke være forenlig med dette formålet om man skulle tildelt Saugestad produksjonen dersom man anså ham for ute av stand til å etablere en produksjon av et slikt omfang at dette formål ble nådd. Etter de opplysninger som foreligger, kan lagmannsretten ikke se at kommunens vurdering av Saugestads muligheter er basert på noen feilaktige opplysninger eller for øvrig kan anses usaklig eller vilkårlig, og lagmannsretten finner derfor at kommunen ikke har sviktet sine plikter etter avtalen.

Saugestads krav om å få dekket utgifter han har hatt i forbindelse med sin deltakelse i prosjektet, synes basert på at kommunen har begått kontraktsbrudd. Som det fremgår av det foranstående har lagmannsretten kommet til at kommunen ikke har brutt avtalen, og det må da følge at Saugestads krav på dette punkt ikke klan tas til følge. For øvrig må det nevnes at Saugestad har fått godtgjørelse for en god del av sin medvirkning gjennom avtalen med kommunen.

Lagmannsretten kan ikke se at Saugestad kunne kreve å få utlevert til seg noen av de prototyper som ble returnert fra NISK. Prototypene var etter avtalen kommunens eiendom, og avtalen kan ikke forstås dit hen at Saugestad og/eller Gjersvik kunne kreve å få noen av dem utlevert. Det forhold at Gjersvik etter noen tid faktisk fikk utlevert en prototyp etter at han hadde fått overlevert konstruksjonstegningene, kan ikke føre til noe annet resultat.

Saugestads utgifter i forbindelse med hans begjæring om midlertidig forføyning overfor Gjersvik for Namdal namsrett må være kommunen uvedkommende. Som foran nevnt innebar det ingen krenkelse av Saugestads patent at kommunen overlot tegningene til Gjersvik, og næringsutvalget i kommunen har i vedtaket av 13. oktober 1997 klart gitt uttrykk for at Gjersvik alene måtte være ansvarlig dersom produksjonen skulle vise seg å krenke Saugestads patent. Det forhold at Saugestad så seg nødt til å begjære den midlertidige forføyning for Namdal namsrett er etter lagmannsrettens syn ingen adekvat følge av kommunens beslutning.

Saugestads anke har vært forgjeves. Han må da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Namsskogan kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det i dette tilfelle foreligger slike særlige omstendigheter som kan begrunne fritak for denne erstatningsplikten. Det bemerkes særskilt at selv om lagmannsretten på et punkt har vært i en viss tvil, er denne ikke så stor at den kan føre til fritak.

Namsskogan kommunes aksessoriske motanke har ført frem. Etter det resultat som lagmannsretten har kommet til innebærer dette at Saugestad har tapt saken fullstendig. Det følger da av regelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf 172 første ledd at han skal pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Saken har ikke for lagmannsretten fremstilt seg som så tvilsom at Saugestad har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Ingen av de øvrige unntak som er nevnt i §172 annet ledd synes å komme til anvendelse.

Advokat Hustad har oppgitt Namsskogan kommunes omkostninger for lagmannsretten til kr 94.648,-. Av dette utgjør salær (inklusive merverdiavgift for tiden etter 1. juli 2001) kr 67.000,-, ankegebyr kr 16.375,-, mens det overskytende er reiseutgifter mv for prosessfullmektig og to vitner. Omkostningene for herredsretten er oppgitt til kr 66.770,-. Det samlede omkostningskrav blir etter dette kr 161.418,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Namsskogan kommune frifinnes.

2. Stig Saugestad dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Namsskogan kommune saksomkostninger med 161.418 - etthundreogsekstientusenfirehundreogatten - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.