LF-2001-585 RG-2001-1658
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-22 |
| Publisert: | LF-2001-00585 RG-2001-1658 (220-2001) |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning, Nabotvist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr.: 01-00536 D - Frostating lagmannsrett LF-2001-00585 K - Lagmannsrettens kjennelse - slutningens pkt. 2 om saksomkostninger for lagmannsretten - oppheves i Høyesterett; HR-2001-01282. |
| Parter: | Kjærende parter: Britt Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen, Kvaløysletta (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo). Motparter: Anne Grete og Jarl Andre Normann, Kvaløysletta (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn H. Wikasten, Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Brathole, lagmann Aage Rundberget, lagdommer Hans O. Kveli |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §3-4 |
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 15.
Britt Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen og Anne Grete og Jarl Andre Normann er naboer i et boligfelt på Sørhella på Kvaløya i Tromsø kommune. Ingebrigtsen/Johannessen eier Sørhella 12 og Normann Sørhella 10. Boligfeltet Sørhella ligger landlig til og er orientert mot øst med utsikt mot sjøen. Innenfor boligfeltets grenser er det tett villabebyggelse. Sørhella 10 og 12 har felles grense som går i retning øst/vest. Sørhella 12 ligger mot nord, Sørhella 10 mot syd. Normanns enebolig er bygget fire meter fra grensen mot nr 12.
Normann flyttet til Sørhella 10. juni 1997. Boligen ble kjøpt brukt. Ingebrigtsen/Johannessen hadde på dette tidspunkt bodd på Sørhella en tid. De hadde tidligere hatt to New Foundland hunder, men hadde ikke hund da Normann flyttet inn som nabo. Det var på dette tidspunkt heller ikke oppført hundegård på Sørhella 12.
Den 1. august 1997 anskaffet Ingebrigtsen/Johannessen seg en New Foundland hundevalp. I juli 1998 satte de opp en hundegård mot nabogrensen mellom de to eiendommene og den 23. september 1998 anskaffet de seg ytterligere en New Foundland hund. Begge hundene ble plassert i hundegården, hvor de den første tiden oppholdt seg hele døgnet.
Vinteren 1999/2000 ble hundegården utvidet og fikk det areal som den har i dag. Hundegården tar utgangspunkt i det nordvestre hjørne på Ingebrigtsen/Johannessens bolighus, går derfra i tilnærmet rett linje til grensen mellom eiendommen, og følger denne til den når den felles fasadelinja for Sørhella 10 og 12. Mot øst strekker hundegården seg ca 3 meter nedenfor denne fasadelinja og ender opp i det nordøstre hjørne på Sørhella 12. Fra selve hundegården har hundene fri adgang opp en liten trapp til en forholdsvis stor veranda mot vest og øst på Sørhella 12. Gjerdet på hundegården er metallkonstruksjon i ca to meters høyde med horisontale og vertikale spiler. På toppen danner de vertikale spiler, spisser som stikker et par cm over den øverste horisontaldel av konstruksjonen. Ved store snømengder forhøyes gjerdet ved at det skjøtes i høyden med gjerdeelementer av samme konstruksjonsmateriale.
Hundegården ligger ca fire meter fra nordveggen på Normanns bolighus. Normann har tre barn på henholdsvis 1, 2 1/2 og 4 år. De to eldste barnas soverom ligger i underetasjen mot nord og vinduet vender direkte ut mot hundegården. Ekteparet Normann, sammen med det yngste barnet, har soverom i boligens nordøstre hjørne, med vindu vendt mot øst. I husets 1. etasje ligger kjøkkenet mot nord med vindu mot hundegården. Stuen er orientert mot øst med utsikt mot fjorden. Mot øst har boligen en terrasse i underetasjen og veranda i 1. etasje, som begge har direkte utsyn mot hundegården. På vestsiden er det opparbeidet en terrasse, som er avskjermet mot Sørhella 12 med en lèvegg. Ingebrigtsen/Johannessen hadde opprinnelig sine to New Foundlandhunder i hundegården det meste av døgnet, men har etter klage fra Normann holdt hundene inne om natten fra ca kl 22.30 til 08.30.
I tillegg til egne hunder har Ingebrigtsen/Johannessen tidvis hatt flere New Foundlandhunder i hundegården. Fra oktober 2000 til april 2001 var det tre voksne New Founlandhunder i hundegården, hvorav Ingebrigtsen/Johannessen eide to. Ingebrigtsen/ Johannessen er begge yrkesaktive og er i hovedsak borte fra hjemmet i arbeidstid med tillegg av ca 1/2 time reise hver vei. Johannessen har imidlertid vært en del hjemme på dagtid i den senere tid.
New Foundlandhunden er på «www.Hundeweb.com.» beskrevet som en «stor, majestetisk, kraftfull og bevegelig» hund. Den er vennlig og rolig av vesen.
Rasen er samme sted nærmere bekrevet slik:
New Foundlandshunder ble avlet frem for å dele familiens arbeid (fiske, dra tømmer, vogner o.l.) og for å tilbringe mesteparten av deres våkne timer arbeidende sammen med familien. De lever av og for selskap - de vil gjerne være med deg hvor enn du går. De trives best når de får bo tett innpå deg (konstant i helene red.anm.) og får være med deg når du går et sted. De tolererer så vidt at sjefen går ut noen timer og får, og klarer seg i eget selskap en stund, men skulle gjerne hatt en venninne å være sammen med. Den vil antageligvis utvikle tidsfordriv så som graving eller bjeffing som naturligvis vil irritere både deg og naboene».
Normann klaget ved flere anledninger over støy fra hundegården uten at dette foranlediget vesentlige endringer i hundeholdet, ut over at hundene ble tatt inn om natten. De tok ut forliksklage mot Ingebrigtsen/Johannessen og saken ble henvist til retten av Tromsø forliksråd 1. mars 2001. Den 27. mars 2001 fremmet Normann begjæring om midlertidig forføyning for Nord-Troms namsrett med påstand om at Ingebrigtsen/Johannessen skulle tilpliktes å fjerne hundene som befant seg på Sørhella 12 inntil det forelå en rettskraftig avgjørelse i saken. Ingebrigtsen/Johannessen tok til motmæle. Nord-Troms herredsrett avsa 10. april 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Britt Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen plikter å fjerne hunder som befinner seg på eiendommen Sørhella 12 i Tromsø kommune inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken.
2. Anne Grete Normann og Jarl Andre Normann gis frist til 04.05.01 til å reise søksmål om hovedkravet.
3. Britt-Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen dømmes til å betale saksomkostninger til Anne Grete Normann og Jarl Andre Normann med kr 23.637 - tjuetretusensekshundreogtrettisyv -innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynne, med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall til betaling skjer.»
Normann har uttatt stevning i saken innen den fastsatte frist.
Ingebrigtsen/Johannessen har rettidig påkjært namsrettens kjennelse. Normann har inngitt tilsvar. Saken er overført fra Hålogaland lagmannsrett til Frostating lagmannsrett i medhold av domstolloven §38 1. punktum. Det ble i medhold av tvistemålsloven §403 tredje ledd, avholdt muntlig forhandling i saken 8. august 2001. Foruten partsforklaring ble det avhørt fire vitner, fremvist video, foretatt befaring og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Britt Mona Ingebrigtsen/Erik Johannessen har i hovedsak gjort gjeldende:
Normann har ikke sannsynliggjort sitt krav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Ingebrigtsen/Johannessens hundehold er eksemplarisk og ligger trygt innenfor vanlige menneskers hundehold. De fire elementer i Normanns kritikk mot Ingebrigtsen/ Johannessens hundehold - lyd, lukt, farlig gjerde og estetiske hensyn - gir verken hver for seg eller samlet grunnlag for å hevde at tålegrensen i naboloven §2 er overtrådt. Det sentrale punkt er påstanden om lyd fra hundene, bjeffing og uling. Entydige vitneforklaringer og erklæringer viser at hundene ikke gir lyd som er til sjenanse. Det vises særlig til forklaringen fra Ernst Oddleif Andreassen, som er leietaker i underetasjen i Sørhella 12, rett innenfor hundegården samt Otto Johan Anshus, Sørhella 14. Ingen av disse har blitt forstyrret av bjeffing eller uling. Det er tvert imot Normann som har skapt vanskeligheter i naboforholdet. De har med alle midler søkt å skape vanskeligheter for Ingebrigtsen/ Johannessens hundehold, og herunder brakt saken inn for bygningsmyndighetene i Tromsø kommune, politiet og har forhørt seg om plass for hundene på kennel.
Den video som Normann har fremlagt som bevis i saken, er tatt uten Ingebrigtsen/ Johannessens kjennskap, og uten noen form for kontroll av forholdene omkring opptakene. Slik bevisføring er kritikkverdig og videoen har som bevis svært liten verdi. Lagmannsretten har under befaring selv kunnet konstatere at kritikken mot Ingebrigtsen/Johannessens hundehold savner faktisk grunnlag.
Det foreligger heller ikke sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Da namsrettens kjennelse forelå, flyttet Ingebrigtsen/Johannessen fra sin bolig og hjem til Britt Mona Ingebrigtsens mor i Tromsø sentrum. Her, midt i byen, har hundeholdet ikke avstedkommet problemer. Ingebrigtsen/Johannessen har under forhandlingene for lagmannsretten strukket seg langt for å imøtekomme Normanns ønsker: Ingebrigtsen/Johannessen har tilbudt seg å ta hundene inn en time om ettermiddagen og kl 09.00 på kvelden, lage et robust gjerde i tre mot Normann, og eventuelt å flytte hundegården lengere mot vest. Ingebrigtsen/Johannessen har ved dette utvist uttalt vilje til å finne en løsning på konflikten, både mens saken står for retten og som permanent løsning. Den vilje viser at det ikke er nødvendig med midlertidig forføyning i saken.
Britt Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen har nedlagt slik påstand:
«1. Britt-Mona Ingebrigtsen og Erik Johannessen frifinnes.
2. Britt-Mona Ingebrigtsen og Erik Johannesen tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.»
Anne Grete og Jarl Andre Normann har i hovedsak gjort gjeldende:
Normann er enig i namsrettens kjennelse for så vidt gjelder slutningens post 1 og 2, og er i det vesentlige enig i namsrettens premisser.
Normann har sannsynliggjort sitt krav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Anne Grete Normanns partsforklaring, Dag Henrik Berggravs vitneforklaring og den fremviste video viser at familien Normann på grunn av naboens hundehold har levd under forhold som ødelegger deres familieliv. Ekteparet Normann er psykisk utslitt. Ulempene ved naboens hundehold, knyttet til støy, lukt, gjerde og det uestetiske anlegg, overstiger langt tålegrensen i naboloven §2. Det forhold at øvrige naboer ikke er sjenert, må ses i sammenheng med at disse stort sett bor lengere unna, at de ikke har soverom 4 meter fra hundegården, ikke barn og ikke vært hjemmeværende siste år. Ulempen overstiger langt det som kan aksepteres at et gjennomsnittlig hundehold i et villaområde.
Normann har hele tiden forsøkt å benytte seg av minst mulig inngrep, fra dialog via kommune, politi og sjekking av mulighet for flytting til kennel. Dette er en normal, sunn fremgangsmåte i naboforhold. Det var først når intet annet førte frem, at Normann brakte saken inn for retten.
Det foreligger sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, bokstav b. Normann viser til namsrettens begrunnelse. Namsretten har korrekt vektlagt den psykiske belastning som ekteparet Normann har vært utsatt for ved å ha en hundegård plassert noen få meter fra sin bolig. Jarl Andre Normann har vært gjennom en hjerneoperasjon, lider av epilepsi, har særlige behov for søvn, har gjennomført nedtrapping av medisiner og ble dagen før forhandlingsmøte innlagt akutt ved Ritø. Namsretten har korrekt vektlagt hans særlige behov ved vurderingen av om det foreligger en sikringsgrunn.
Det var ikke korrekt av namsretten å redusere de tilkjente saksomkostninger fra kr 35.000 til kr 22.000. Motparten hadde ikke bemerkninger til Normanns omkostningsoppgave. Det var feil saksbehandling at salæret ble nedsatt uten at spørsmålet på forhånd var tatt opp med Normann, jf Rt-1984-956. Normann engasjerte advokat tidligere enn motparten og fikk derfor høyere omkostninger til advokat. Omkostninger var nødvendig for en forsvarlig forberedelse og gjennomføring av saken.
Anne Grete og Jarl Andre Normann har nedlagt slik påstand:
«1. Nord-Troms namsretts avgjørelse i sak 01-00536 D stadfestes hva angår punkt 1 og 2.
2. Kjæremotpart tilkjennes fulle saksomkostninger for både namsrett og lagmannsrett.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner at Normann har sannsynliggjort at Ingebrigtsen/Johannessens hundehold representerer en ulempe for dem som overskrider tålegrensen i naboloven §2. Tilstanden kan kreves rettet i medhold av naboloven §10. Normann har derved sannsynliggjort å ha et krav mot Ingebrigtsen/Johannessen som går ut på annet enn betaling av penger, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1.
Ved vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at det er normalt og påregnelig med hundehold i et boligfelt som Sørhella. Dette illustreres ved at hundehold er vanlig på Sørhella, og at familien Normann selv har hund. Da Normann flyttet til Sørhella i 1997 var det intet som tydet på at naboene i nr 12 ville få et hundehold som avvek fra det normale på Sørhella. Hundehold i et boligfelt kan tidvis representere ulempe for naboer, uten at dette representerer en krenkelse av tålegrensen i naboloven §2. Hunder og hundeeiere er forskjellige, og det må innenfor normalområdet være rom for atskillig avvik fra en ideell norm. Lagmannsretten ser det slik at det kun er forholdsvis klare avvik fra det normale hundehold som kan sies å representere en upåregnelig «urimeleg eller utturvande» ulempe for naboen. Spørsmålet om tålegrensen er overskredet må vurderes konkret i forhold til hver enkelt nabo/er. Når det forvoldes ulemper av flere slag, er det den samlede virkning (den kumulative effekt) som er avgjørende, jf Falkanger «Tingsrett» (5. utgave s 337 med domshenvisninger). Også estetiske hensyn er relevant ved vurderingen.
Ved den konkrete vurdering står lagmannsretten overfor et vanskelig bevisspørsmål. Det foreligger sterkt motstridende utsagn om hyppighet og intensitet av støy fra hundene i form av bjeffing og uling. Lagmannsretten legger etter en samlet vurdering av bevisene til grunn at bjeffing og uling fra New Foundlandhundene representerer et vedvarende og betydelig problem for familien Normann. Hundenes størrelse og natur, det forhold at de i lange perioder er overlatt til seg selv på dagtid, og den umiddelbare nærhet mellom hundegården og Normanns eiendom, indikerer i seg selv et støyproblem. Lagmannsretten finner også å kunne legge vekt på Anne Grete Normanns partsforklaring, vitnet Berggravs forklaring, samt den fremviste video.
Den fremviste video er beheftet med åpenbare svakheter som bevismiddel idet det var opptatt under forhold som ikke var kontrollert. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at Normann har fremprovosert hundenes atferd på de viste videoopptak. Det avgjørende for lagmannsretten er imidlertid en totalvurdering av hvorledes Ingebrigtsen/Johannessen har innrettet sitt hundehold. De to New Foundlandhundene er i seg selv krevende husdyr, særlig for en yrkesaktiv familie i et tettbygd boligområde. Hundegården er plassert maksimalt uheldig inn mot Normanns soverom, der hundene er plassert uten tilsyn i lange perioder på dagtid. Selv om Ingebrigtsen/Johannessen regelmessig rengjør hundegården, legger lagmannsretten til grunn at lukt fra ekskrementene er sterkt sjenerende, særlig i Normanns soverom. Hundegården har estetisk sett fått en lite heldig utforming. Hundegården virker påtrengende dominerende fra Normanns eiendom.
Spørsmålet om rettinger som er nødvendig for å bringe forholdet i samsvar med naboloven, hører under ordinær behandling i herredsretten. Det ovenstående er imidlertid tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at Normann har et krav mot Ingebrigtsen/ Johannessen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1.
Som sikringsgrunn er påberopt tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b), som bestemmer at midlertidig forføyning kan besluttes «når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe». I bestemmelsens annet ledd er fastslått at midlertidig forøyning ikke kan besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet, - det såkalte proporsjonalitetsprinsippet.
Bestemmelsen er kommentert slik i Falkanger/Flock Waaler: «Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer» (Annen utgave) s. 889:
«Det er ikke lett å si noe generelt om hvor prekær situasjonen må være for at dette vilkår i bokstav b er oppfylt. Av sentral betydning ved vurderingener hvor viktig det omtvistede rettsforhold er for saksøkeren og i hvilken grad saksøktes adferd griper inn i hans rettstilling. Men det må også legges vekt på hvor tyngende et inngrep ved midlertidig forføyning vil være overfor saksøkte, jf prinsippet i annet ledd.»
Lagmannsretten tar ved avgjørelsen utgangspunkt i spørsmålet om skade eller ulempe for familien Normann. Jarl Andre Normann lider av epilepsi og har nylig hatt et tilbakefall. Han har på bakgrunn av sin helsemessige situasjon særskilt behov for tilstrekkelig og regelmessig søvn. Anne Grete Normann har søkt legehjelp på grunn av søvnproblemer, angst og smerter i kroppen som hun relaterer til bjeffingen. Anne Grete Normann har for lagmannsretten gitt uttrykk for stor grad av oppgitthet og fortvilelse over situasjonen, og har uttalt at familiens livssituasjon frem til namsrettens kjennelse som følge av naboens hundehold totalt sett var uutholdelig. Lagmannsretten legger dette til grunn. Selv om Ingebrigtsen/Johannessen under forhandlingsmøtet viste positiv vilje til å finne frem til en minnelig løsning, har de før saken ble brakt inn for domstolen vist liten forståelse for de problemer som deres hundehold har skapt for Normann. En opphevelse av namsrettens kjennelse vil ventelig innebære at situasjonen fra før namsrettens kjennelse vil bli gjenopprettet. En midlertidig forføyning er derfor nødvendig for å avverge en vesentlig ulempe for familien Normann.
Det er etter lagmannsrettens syn nødvendig at den midlertidige forføyning går ut på at hundene blir fjernet fra naboeiendommen, slik namsretten har fastsatt, inntil sakens realitet blir avgjort ved dom eller forlik.
En midlertidig forføyning som skissert ovenfor er etter lagmannsrettens syn ikke i strid med proposjonalitetsprinsippet. Ingebrigtsen/Johannesen er sterkt knyttet til sine hunder, og en midlertidig forføyning vil klart være til ulempe for dem. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at hensynet til Ingebrigtsen/Johannessens ønske om å fortsette sitt etablerte hundehold på eiendommen må vike for Normanns helsemessige situasjon.
Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken for namsretten eller for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 annet og §180 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-4. Lagmannsretten har funnet saken tvilsom og det foreligger lite rettspraksis som har direkte relevans for saken.
Lagmannsretten stadfester for øvrig namsrettens kjennelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes for så vidt gjelder slutningens post 1 og 2.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for namsrett eller lagmannsrett.