LF-2001-81
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-04 |
| Publisert: | LF-2001-00081 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnmøre namsrett nr. 00-309 D - Frostating lagmannsrett LF-2001-00081 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00800. |
| Parter: | Kjærende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Helge Nilsen, Bergen). Motpart: Staten v/ skatteoppkreveren i Y kommune, Z (Prosessfullmektig: Adv. Jan Grønnerud, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Christian Hoff, lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Aage Rundberget |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-14, Tvistemålsloven (1915) §180, §7-1 |
Saken gjelder spørsmål om adgang til å ta utlegg i eiendom som helt eller delvis tilhører tredjemann.
Sunnmøre namsrett avsa den 17. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Utlegg av 07.03.00 og 23.03.00 i ideell halvdel av eiendommene gnr. - - - bnr. 156 i Ålesund og ideell 1/3 av eiendommen gnr. - - bnr. 51 i Y kommune, stadfestes.
2. A tilpliktes innen 14 - fjorten - dager å betale Staten v/ skatteoppkreveren i Y saksomkostninger med kr 6.500.- kronersekstusenfemhundre 00/100.
A har den 20. november 2000 rettidig påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Kjæremålet er inngitt muntlig og oppsatt på namsrettens kontor. Kjæremålsgebyr er innbetalt i henhold til fastsatt frist.
Y kommune har inngitt tilsvar til kjæremålet den 5. januar 2001.
Med hensyn til sakens faktiske side vises til de to første avsnitt i namsrettens kjennelse.
Frostating lagmannsrett har tidligere behandlet kjæremål fra A over at det er tatt utlegg i de to eiendommer som namsrettens kjennelse gjelder for gjeld hennes ektefelle har hatt. I kjennelser av hhv 4. februar 1997 (sak LF-1996-00689 K) og 27. juni 1997 (sak LF-1997-00395 K), jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 18. april 1997 ( HR-1997-00206K) har lagmannsretten lagt til grunn at klagerens ektefelle B er eier av en halvpart av eiendommen i Ålesund og av 1/3 av eiendommen i Y.
A har gjort gjeldende at det er feil når namsretten har lagt til grunn at hennes ektefelle B er eier av en ideell tredjedel av eiendommen i Y kommune og av halvdel av eiendommen i Ålesund. Det er med hensyn til eiendommen på Y vist til at denne var en gave fra Dagruns foreldre, og at den er gjort til hennes særeie ved ektepakt. Eiendommen i Ålesund har hun kjøpt på tvangsauksjon og finansiert ved lån som hun betjener av egne midler.
Det er her fremholdt at namsrettens avgjørelse bygger på feil faktum og at det er begått feil med hensyn til lovanvendelsen. Det er videre begått saksbehandlingsfeil ved at namsretten ghar unnlatt å vurdere og ta stilling til de faktiske forhold, og at det er uklart hvilket saksforhold som er lagt til grunn.
Namsretten har utelukkende basert sin avgjørelse på tidligere avgjørelser mellom de samme parter vedrørende utlegg i de samme eiendommer for Bs skattegjeld.
Det er hevdet at det på dette rettsområde har vært en vesentlig utvikling siden de nevnte kjennelser ble avsagt. Det er vist til Høyesteretts kjennelser i Rt-1999-901 og Rt-1999-1850.
A har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Namsrettens kjennelse oppheves og Staten v/Skatteoppkreveren i Y sine utleggsforretninger av 07.03.00 og 23.03.00 vedrørende eiendommene gnr. - - - bnr. 156 i Ålesund kommune og gnr. - - bnr. 51 i Y kommune oppheves.
Subsidiært:
Sunnmøre namsretts kjennelse i sak 00-3209 D, oppheves og klagene over utleggsforretningene hjemvises til fortsatt behandling ved namsretten
I begge tilfelle:
Staten v/ Skatteoppkreveren i Y tilpliktes å betale saksomkostninger til A for namsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/ Skatteoppkreveren i Y har gjort gjeldende at namsmannen og namsretten med rette har henholdt seg til de rettskraftige avgjørelser som ble truffet ved de to kjennelser lagmannsretten avsa i 1997. Det er anført at det ikke etter den tid er fremkommet noe nytt faktum i saken. Det er videre anført at kjennelsen i Rt-1999-901 ikke kan anvendes direkte i denne sak, da kjennelsen gjelder tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, tredje ledd. Namsretten har ikke anvendt denne bestemmelse, men bygger sin avgjørelse på reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd og §7-14.
Staten v/skatteoppkreveren i Y har nedlagt slik påstand:
1. Sunnmøre namsretts kjennelse av 17.10.00 i sak 00-309 D, stadfestes.
2. Staten v/Skatteoppkreveren i Y tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, hittil med kr 3.000.-
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 jf dekningsloven §2-2 at fordringshaverne kan kreve dekning i ethvert formuesgode skyldneren eier på beslagstidspunktet med mindre annet er fastsatt i lov eller annen gyldig bestemmelse. Det legges til grunn at det i dette tilfelle ikke synes å være bestemt noe annet.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 hindrer ikke at det tas utlegg i en ideell andel av ektefellenes felles bolig selv om denne ideelle andel er på mindre enn 50%; regelen er kun en presumpsjonsregel for det tilfelle at intet annet finnes sannsynliggjort med hensyn til eierforholdet. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 gir hjemmel for å ta utlegg i en eiendom det er sannsynlig at skyldneren eier en del av, selv om en annen er registrert som eier i grunnboken.
Frostating lagmannsrett har i to rettskraftige kjennelser fra 1997 lagt til grunn at As ektefelle B var eier av 1/3 av eiendommen i Y kommune og av en halvpart av eiendommen i Ålesund. Avgjørelsene ble truffet etter muntlige forhandlinger og en etter sakens art relativt omfattende bevisførsel, og det kan ikke ses at det etter den tid er skjedd endringer i de faktiske eller rettslige omstendigheter lagmannsretten den gang bygget avgjørelsene på.
Lagmannsretten henholder seg, med hensyn til spørsmålet om hvorvidt B er å anse som eier av noen del av de aktuelle eiendommer og hvor store andeler han i så fall er eier av, til de tidligere avgjørelser. Det avgjørende for lagmannsrettens standpunkt er at det må legges til grunn at det ikke er skjedd endringer i de faktiske eller rettslige forhold som er av betydning for disse spørsmål. De nevnte kjennelsers prejudisielle avgjørelser om at han er eier av 1/3 av boligeiendommen på Y og en halvpart av forretningseiendommen i Ålesund står derfor ved lag, idet det ikke er gitt holdepunkter for å se annerledes på eierspørsmålet nå.
Det bemerkes særskilt at de Høyesterettsavgjørelser ikke kan endre dette. Disse avgjørelser gjelder bare spørsmål om forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Namsretten bygger sin avgjørelse på reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 jf dekningsloven §2-2 forsåvidt angår boligeiendommen på Y og på tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 med hensyn til forretningseiendommen i Ålesund. Namsretten har så funnet det godtgjort at B har slike eiereinteresser i de to eiendommene som det kan tas utlegg i.
I kjennelsen i Rt-1999-901 presiseres at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen i §7-13 tredje ledd får betydning, mens det for domstolene som oftest vil foreligge nærmerer opplysninger om eierforholdet, og at retten da må ta stilling til spørsmålet ut fra hva som finnes mest sannsynlig.
Det fremgår videre av Frostating lagmannsretts kjennelse av 4. februar 1977 at denne med hensyn til forretningseiendommen i Ålesund ikke bygger på tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, men på §7-14, idet dette er en ren utleieeiendom og §7-13 derfor ikke anvendelig. Lagmannsretten fant at det var sannsynliggjort at den kjærende parts ektefelle var eier av en ideell halvpart av denne eiendom og opprettholdt det utlegg som var tatt i denne eierandel; et standpunkt som ble opprettholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i avgjørelsen i Rt-1997-704.
Av lagmannsrettens kjennelse av 27. juni 1997 ( LF-1997-00395) fremgår at retten fant at det var sannsynliggjort at den kjærende parts ektefelle B eide mindre enn halvparten av boligeiendommen på Y; heller ikke med hensyn til denne kom derfor tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 til anvendelse, jf Rt-1997-704.
Kjennelsen i Rt-1999-901 uttaler at det hvis det foreligger en ektepakt og denne har fått rettsvern må den respekteres av ektefellens kreditorer, såfremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment. Lagmannsrettens avgjørelse fr 1997 med hensyn til eiendommen på Y bygger imidlertid ikke på at den ektepakt som gjorde eiendommen til den kjærende parts særeie ikke var reelt ment, men på at ektefellen i tiden etter ektepaktens inngåelse hadde opparbeidet seg en eierandel tilsvarende 1/3 av eiendommens verdi, også dette etter en vurdering av de opplysninger som forelå om eierforholdet. Kjæremålet gjelder med hensyn til denne eiendom namsrettens beslutning om å tillate utlegg i 1/3 av eiendommen; namsretten har med hensyn til eierforholdet lagt til grunn det samme faktum som lagmannsretten bygget på i 1997.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og A pålegges å betale Statens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Statens prosessfullmektig har oppgitt omkostningene til kr 3.000.-; lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Det gjøres ingen endring i namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/skatteoppkreveren i Y kr 3.000.- tre tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.