LF-2001-961
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-26 |
| Publisert: | LF-2001-00961 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim namsrett nr. 01-00532 D - Frostating lagmannsrett LF-2001-00961 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvello, Trondheim). Kjæremotpart: Storebrand Finans AS, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Arnfinn Evjen v/advokatfullmektig Lene Haugen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Hans O. Kveli, lagdommer Hans Christian Hoff |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Ekteskapsloven (1991) §50, §55 |
Saken gjelder utlegg for ektemannens gjeld i ideell halvdel av adkomstdokumenter til en leilighet med ektefellen som registrert eier, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-13.
A, av russisk herkomst, og B, giftet seg i 1994. De opprettet en ektepakt, datert X 2. august 1995, om fullt særeie og med supplerende tekst om at hustruen eide en T.V., video og vaskemaskin, og at alt «ektefellene i dag eier, og i fremtiden erverver, skal være ektefellenes særeie.»
As svigerfar, C, overskjøtet 2. november 1995 til henne en boligeiendom i Y for 10.000 kroner med påhefte av borett for hennes ektefelle, B. Eiendommen ble i 1997 solgt, uten påhefte av borett, for 310.000 kroner, hvorav 269.000 kroner skulle utbetales kontant til selgeren etter fradrag for dekning av to lån.
Det omtvistede pantobjekt - adkomstdokumentene for en leilighet i - - -veien BL med adresse - - - 39 A - ble ervervet i februar 1998 ved en kjøpekontrakt med A som angitt kjøper. Kjøpesummen var 370.000 kroner. Ektefellene opptok i denne sammenheng i fellesskap et banklån på 240.000 kroner.
Namsmannen i Trondheim tok ved utleggsforretning av 16. januar 2001 utlegg for Storebrand Finans AS' krav på i størrelsesorden 10.000 kroner mot B bl.a i ideell andel av adkomstdokumentene til den nevnte leiligheten. Det ble vist til tvangsfullbyrdelsesloven §7-13. Det formodes at namsmannen med ideell andel mente ideell halvdel.
A påklaget utleggsforretningen for opphevelse. Storebrand Finans AS tok til motmæle, hvoretter Trondheim namsrett 27. august 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Utleggsforretning avholdt den 16. januar 2001 av namsmannen i Trondheim hos B, f. *.*.61, stadfestes.
2. A dekker Storebrand Finans sine saksomkostninger med kr. l .500,-.»
A har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Storebrand Finans AS har tatt til motmæle.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved eiendomskjøpet i 1995 ble det overtatt gjeld for ca 40.000 kroner, slik at kjøpesummen samlet var på ca 50.000 kroner.
A har fra februar 1998 alene betjent boliglånet med ca 2000 kroner pr måned.
Leiligheten i - - -veien BL tilhører As særeie, slik at det ikke er adgang til å ta utlegg i denne for hennes manns gjeld.
Eiendommen i Y var også hennes særeie. Det skulle den være nettopp på grunn av ektemannens gamle gjeld. Det stiller ikke saken i et annet lys om hun overtok eiendommen billig. Den hadde aldri tilhørt B. Hans kreditorer kom ikke i noen dårligere stilling enn tidligere. Namsretten påpekte korrekt at det var helt legalt å overføre eiendommen til henne for å unngå kreditorforfølgning. Det er vanskelig å forstå at namsretten allikevel kom til at eiendommen ikke inngikk i hennes særeie.
A hadde inntekter som har satt henne i stand til å betjene boliglån de siste årene. Hun har delvis vært i arbeid fra 1994 og frem til nå, avbrutt av et svangerskap og fødsel i 1996. Hun hadde kontantstønad fra august 1998 til august 1999 og overgangsstønad som enslig mor fra mai 2000 til mars 2001. Hun hadde lønns- og bidragsinntekter på ca 86.400 kroner i 1998, lønnsinntekt på ca 104.200 kroner i 1999 og opplyser at bruttoinntekten var på ca 200.000 kroner i 2000. Et brev fra Sør-Trøndelag fylkeskommune viser tilsetting i 40% stilling som bibliotekassistent fra 1. august 2000 med lønnstrinn 16.
A har nedlagt slik påstand:
1. Utleggsforretning avholdt 16. januar 2001 av namsmannen i Trondheim hvor utlegg ble tatt i ideell halvpart av adkomstdokument til leilighet nr. 765 i - - -veien Borettslag oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.»
Storebrand Finans AS har i det vesentlige gjort gjeldende.
De aktuelle lovbestemmelser er tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd, jf dekningsloven §2-2, og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Det er på det rene at leiligheten i - - -veien BL er felles bolig som er ervervet under ekteskapet. For å unngå utlegg er det da i utgangspunktet ikke tilstrekkelig å sannsynliggjøre at boligen er kjøpt av den annen ektefelle, og at det er denne som er meldt som eier til boligselskapet.
I utgangspunktet skal det samme ervervsbegrepet legges til grunn ved særeie og felleseie. Det avgjørende spørsmålet i saken er således om A kan sies å ha ervervet leiligheten alene.
Det følger ikke av ektepakten at eiendommen i Y skulle være As særeie. Dette fremgår heller ikke av skjøtet på eiendommen. Ektepakten ble heller ikke tinglyst på eiendommen. Den lave kjøpesummen og boretten viser at C ønsket å tilgodese sin sønn uten at sønnen utad skulle fremstå som eier. Så lenge eiendommen var påheftet borett hadde den liten verdi på A s hånd. Det er ikke dokumentert at den skal ha blitt vesentlig påkostet i de 16 månedene hun var registrert som eier. Det er heller ikke sannsynlig at verdiøkningen i denne tiden skyldte prisstigning. Gavedelen utgjorde derved omkring 260.000 kroner, som må reduseres for innfridde heftelser. Det er ikke sannsynliggjort at det var meningen at denne gavedelen skulle tilfalle A ved salg av eiendommen. Det er på denne bakgrunn ikke sannsynliggjort at A innbrakte mer enn maksimum 10.000 kroner av egenkapitalen på minimum 130.000 kroner ved kjøpet av leilighet i Trondheim i 1998.
Det forhold at begge ektefeller er ansvarlig for boliglånet taler også for at begge ektefeller eier leiligheten. Det forhold at boliglånet betjenes ved hjelp av en konto registrert på A medfører ikke at hun alene anses for å betjene lånet. Hun har lav inntekt og det må kunne forutsettes at en del av Bs inntekt går til dekning av familiens forbruksutgifter. Slik dekning er relevant også i særeieforhold, jf Rt-1982-666.
Den første utbetalingen av overgangsstønad fant sted i september 2000. Eventuelt betjening av lån alene fra A deretter kan ikke ha endret eierforholdet.
Trondheim namsrett avsa 6. oktober 1999 en kjennelse vedrørende Bs søknad om åpning av gjeldsordning, der det ble lagt til grunn at overdragelsen av eiendommen mellom svigerfar og svigerdatter bar preg av å være en unndragelse av formuesobjekt fra å tjene til dekning av Bs gjeld. Kjennelsen ble ikke påkjært.
Namsmannen tok 22. juni 2000 utlegg i ideell andel av adkomstdokumentene til leiligheten for Bs gjeld til Forsvarets Overkommando. A påklaget ikke. B påklaget med den begrunnelse at det ikke dreide seg om felles bolig. Klagen ble forkastet ved Trondheim namsretts kjennelse av 1. desember 2000. Idet kjennelsen ikke ble påkjært, må ektefellene AB antas å ha akseptert at B eier en ideell halvdel av leiligheten. Han kan ikke være eier i forhold til en kreditor, men ikke i forhold til en annen.
Storebrand Finans AS har nedlagt slik påstand:
«l. Trondheim namsretts kjennelse av 27. august 2001 stadfestes.
2. Storebrand Finans AS tilkjennes sakens omkostninger med kr 3.500,-.
Lagmannsretten vil bemerke:
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd kan det til dekning for krav mot en gift debitor tas utlegg i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, «hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort.» Det er presisert at det forhold at bare den ene av ektefellene er registrert eller meldt som eier, ikke er avgjørende i denne sammenheng.
Det er i en enstemmig kjennelse i Rt-1999-901 nærmere redegjort for hvordan bestemmelsen er å forstå, spesielt når det foreligger ektepakt mellom ektefellene. Bestemmelsene i §7-13 tredje ledd skal ikke oppfattes som en materiell rettsregel om beslagrett, men må ses på som en form for legalpresumsjon. Dersom det gis faktiske opplysninger om eierforholdet, må retten ta stilling til dette på grunnlag av det faktum som er opplyst og etter hva som finnes mest sannsynlig. Hvis det ikke finnes holdepunkter for annet, må en ektepakt oppfattes som uttrykk for hva ektefellene har fastsatt om eierforholdet dem imellom. En ektepakt som har fått rettsvern må respekteres av ektefellenes kreditorer, så fremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment. Det ble gitt tilslutning til uttalelse i Rt-1998-313 om at så lenge det ikke foreligger noe som kan tyde på at en eiendomsoverdragelse ved ektepakt ikke er reell, må ektepakten legges til grunn.
Rt-1998-313 og Rt-1999-901 gir imidlertid liten veiledning for vår sak. Det var i begge sakene tale om boliger som helt eller delvis ble overdratt fra ektemannen til hustruen ved særskilt ektepakt for dette formålet.
I vår sak foreligger en ektepakt som er inngått før ervervet av eiendommen i Y. Den etablerte fullstendig særeie, - i det alt vesentlige med sikte på ektefellenes fremtidige erverv. Det er ikke opprettet ektepakt i sammenheng med ervervet av eiendom i Y i 1995, vedrørende eierforholdet til salgssummen i 1997 eller i sammenheng med ervervet av leilighet i Trondheim i 1998.
Det avgjørende for vår sak er om de økonomiske realiteter er slik at A alene kan anses som erverver av leiligheten i Trondheim i 1998. Ektepakten i seg selv gir ingen veiledning i denne sammenheng, jf. også ektepaktens forutsetning om erverv.
Det er uomtvistet opplyst at A eide det kontantbeløpet på 10.000 kroner som ble benyttet ved kjøpet av bolig i Y i 1995. Salgssummen to år senere viser at det alt vesentlige av eiendommens verdi var blitt båndlagt ved den tidsubegrensede boretten som hennes i 1997 36 år gamle ektefelle hadde fått. Denne betydelige verdien kunne realiseres ved at hennes ektefelle fraskrev seg boretten. Realiteten var da at det vesentlige av salgsutbyttet i 1997 skrev seg fra B . Denne verdien kunne ha vært overført som gave til A . Slik gave måtte ha skjedd ved tinglyst ektepakt dersom den skulle få rettsvern mot Bs kreditorer, jf ekteskapsloven §50 første ledd og §55 første ledd. Noe holdepunkt for at B har gitt noen slik gave synes det ikke å være.
Lagmannsretten ser det på denne bakgrunn slik at den vesentlige andelen av egenkapitalen ved kjøpet av leilighet i Trondheim i 1998 ble stilt til rådighet av B. Det forhold at ektefellene for øvrig finansierte kjøpet ved hjelp av et banklån, som de begge hadde ansvar for, peker også i den retning at de ervervet leiligheten i fellesskap. På bakgrunn av den vurdering at den vesentlige andelen av egenkapitalen skrev seg fra B, anser retten det ikke nødvendig å ta stilling til faktum med hensyn til As muligheter for betjening og faktisk betjening av banklånet.
Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at As eierandel hva angår leiligheten i Trondheim - det omtvistede panteobjekt - ikke overstiger en halvpart.
Det tilføyes for ordens skyld at de namsrettsavgjørelsene Storebrand Finans AS har omtalt vedrørende det samme problemkompleks i prinsippet er uten betydning.
Kjæremålet har vært forgjeves, og A plikter i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd å dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det opplyste omkostningsbeløpet 3.500 kroner anses nødvendig og legges til grunn, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler til Storebrand Finans AS saksomkostninger for lagmannsretten med 3.500 - tretusenfemhundre -kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.