LF-2002-50
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-08 |
| Publisert: | LF-2002-00050 |
| Stikkord: | Arbeidsgiveravgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 01-00684 A - Frostating lagmannsrett LF-2002-00050 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav v/advokat Morten Ustgård, Trondheim). Motpart: Lille Trondhjæm Pub AS v/styrets formann, Trondheim (Prosessfullmektig: Vogt & Wiig Advokatfirma v/advokat Marianne Kartum, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans O. Kveli, formann. Lagdommer Arne K. Uggerud. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1997) §23-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Alkoholloven (1989) §1-15, §1-4a, §1-4b, §1-7c, §1-10 |
Saken gjelder gyldigheten av vedtak i overligningsnemnda i sak om arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven §23-2.
Når det gjelder sakens bakgrunn, viser lagmannsretten til Trondheim byretts dom av 22. november side 1 til og med første avsnitt på side 3.
Nærmere om Lille Trondhjæm Pub AS:
Selskapet ble stiftet 30. april 1996. Ved stiftelsen hadde selskapet tre eiere, Long Thanh Ngyen, Christian Kjeldstad og Dan Thi Tran. Ngyen var styreformann, Kjeldstad styremedlem, og Tran var daglig leder. Ngyen og Tran er ektefeller. Selskapet driver Sake Pub i Olav Tryggvassons gt i Trondheim. Puben har skjenkebevilling for øl og vin, hvor Tran er bevillingsinnehaver. Sake Pub består av en 1. etasje hvor den ordinære pubdrift blir drevet, og et kjellerlokale hvor det er gjort forskjellige forsøk på drift uten at dette har lyktes i særlig utstrekning. Fra puben har det funnet sted salg av drikkevarer, snacks og sigaretter. Det ble gjort forsøk med enkel matservering, men dette ble det ikke noe av. Før Sverre Johansen kom inn i bildet, var Rene Hansen ansatt som daglig leder for pubdriften. Hansen hadde en avlønning i form av provisjon på 15% (inkludert feriepenger) av brutto omsetning. I tillegg bisto eierne ved behov. I 1997 ble Hansen syk, og det ble avertert etter ny leder for pubdriften. Selskapet kom i kontakt med Sverre Johansen, og endelig avtale med ham ble inngått 11. juni 1997. Lille Trondhjæm Pub AS har opplyst at det var Sverre Johansen som ønsket en avtale hvor han sto som selvstendig næringsdrivende.
Nærmere om Sverre Johansen:
Sverre Johansen ble født i 1947. Av opplysninger fra arbeidskontoret fremgår det at Sverre Johansen i perioden 1976-1986 har vært ansatt som kokk på forskjellige restauranter, og at han i korte perioder på 1980- og 1990-tallet har drevet egne bedrifter i restaurantbransjen. Det er ellers noe usikre opplysninger om hva Sverre Johansen har drevet med og hatt av arbeid. Sverre Johansen døde i august 2000.
Lille Trondhjæm Pub AS reiste ved stevning av 7. mai 2001 søksmål mot staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor med påstand om at overligningsnemndas vedtak av 29. mai 2001 skulle oppheves.
Trondheim byrett avsa 22. november 2001 dom med slik domsslutning:
«1. Trondheim overligningsnemnds vedtak av 29.05.01 oppheves.
2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor dømmes til å betale kr 49.934,- - kronerførtinitusennihundreogtrettifire - til Lille Trondhjæm Pub AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»
Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor anket 21. desember 2001 byrettens dom til Frostating lagmannsrett.
Lille Trondhjæm Pub AS har inngitt anketilsvar.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 8. og 9. april 2002. Det ble avgitt en partsforklaring og fire vitnerforklaringer.
Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor AS har i det vesentlige anført:
Spørsmålet er om unntaksbestemmelsen i folketrygdloven §23-2 annet ledd kommer til anvendelse, og det avgjørende er om Sverre Johansen var å anse som selvstendig næringsdrivende. Hvis svaret er nei, skal Lille Trondhjæm Pub AS betale arbeidsgiveravgift slik som overligningsnemnda har fastsatt.
Begrepet næringsvirksomhet i folketrygdloven er det samme som i skatteretten.
Avtalen mellom partene er ikke avgjørende. Det er de reelle forhold som må legges til grunn.
Momenter av betydning for vurderingen av om det foreligger selvstendig næringsvirksomhet fremgår av folketrygdloven §1-10, men det må foretas en helhetsvurdering.
Om virksomheten har et visst omfang:
Det erkjennes at virksomheten varte over lengre tid, men innholdsmessig har Sverre Johansen kun utført et arbeid bestående av å selge drikkevarer, snacks og sigaretter, og sørget for nødvendig rydding og renhold.
Om resultatet av virksomhet:
Dette betyr ansvar for et produkt og det er ikke tilfelle i denne sak.
Om Sverre Johansen hadde arbeidstakere i sin tjeneste:
Det var Sverre Johansen som i realiteten sto for arbeidskraften. Han har ikke hatt registrerte arbeidstakere i sin tjeneste. Det er gitt opplysninger om at Sverre Johansen var «arbeidsnarkoman» og ville greie alt arbeid selv. Kontrakten sier intet om hvem som skulle betale for eventuell arbeidskraft. Spørsmålet ble heller ikke aktualisert da ingen ble ansatt verken på hel- eller deltid. Med en provisjon på 17,12% av brutto omsetning var det heller ikke økonomi for å ansette folk. Det vises til at ansatte ved Bajazzo, et annet serveringssted i Trondheim, har avlønning i form av en provisjon på 17,09% (inklusive feriepenger) av brutto omsetning. Det benektes ikke at Sverre Johansen ved enkelte anledninger hadde hjelp fra nærstående, kjæreste, bror og en nær venninne. Imidlertid er det ikke dokumentert at dette skjedde i 1998, som er det år saken gjelder. At vennetjenester (uten avlønning) skjedde i 1999, var naturlig ut fra opplysninger om at Sverre Johansen var svært sliten. Det må derfor konstateres at Sverre Johansen ikke har hatt ansatte arbeidstakere i sin tjeneste.
Om fast forretningssted:
Det er på det rene at Sverre Johansen ikke hadde eget forretningssted. Han hadde hele tiden sitt arbeid i lokalene i Olav Tryggvassons gt.
Om økonomisk risiko:
Spørsmålet er om virksomheten er egnet til å gå med overskudd og om det foreligger risiko for å pådra seg underskudd. Provisjon er en lønnsform og er ikke risiko i denne forstand. Det forelå i praksis ingen økonomisk risiko. Lille Trondhjæm Pub AS hadde alle sentrale utgifter, så som varekjøp, husleie, vedlikehold, brekasjer og også rengjøringsmidler. Det er påstått at leie av dørvakt måtte utredes av Sverre Johansen, men dette er ikke dokumentert. Det er også gjort gjeldende at innleie av musikk måtte betales av Sverre Johansen. Heller ikke dette er dokumentert. Og selv om Sverre Johansen valgte å gjøre dette på eget initiativ, så kan det ikke ha noen betydning i den helhetsvurdering som skal foretas ved vurderingen av om han var å anse som selvstendig næringsdrivende.
Om egne driftsmidler:
Det kan konstateres at Sverre Johansen ikke hadde noen egne driftsmidler.
Om instruksjonsmyndighet:
Sverre Johansen hadde en svært liten grad av selvstendighet. Både avtalen, regler om kasserutiner og arbeidsreglement er svært detaljerte og viser sterk grad av styring og kontroll fra Lille Trondhjæm Pub AS sin side. Sverre Johansen var i realiteten daglig leder, og det eneste som er oppnådd med den inngåtte samarbeidsavtale mellom Lille Trondhjæm Pub AS og Sverre Johansen er at førstnevnte sparte arbeidsgiveravgift.
Om forholdet til skjenkebevillingen:
Det forhold at det var daglig leder i Lille Trondhjæm Pub som var bevillingshaver taler for at Sverre Johansen ikke drev puben som selvstendig næringsdrivende. Det ville ha vært i strid med gitt skjenkebevilling. Det er vist til alkoholloven §1-4a, §1-4b, §1-7c og §1-15 og til Ot.prp.nr.7 (1996-1997) side 27 og 31.
Juridisk teori:
Det er vist til Lignings-ABC 2001, side 641 flg, til Fredrik Zimmer «Lærebok i skatterett», side 382-385 og Ole Gjems-Onstad «Norsk bedriftsskatterett», 5. utgave 2001, side 361-378.
Av rettspraksis er det særlig vist til tre dommer fra Høyesterett. Det gjelder Rt-2000-1981 (Fabcon), Rt-1994-1064 (Bye) og Rt-1973-1136 (Hybo).
Det konkluderes med at Sverre Johansen var provisjonslønnet bartender og intet annet.
Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor frifinnes.
1. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for både Trondheim byrett og Frostating lagmannsrett med tillegg av 12 % rente pa fra forfall til betaling skjer.»
Lille Trondhjæm Pub AS har i det vesentlige anført:
Det er gyldigheten av overligningsnemndas vedtak som skal prøves.
Vedtaket må oppheves både fordi det foreligger uriktig rettsanvendelse og fordi det er lagt til grunn feil faktum som har virket bestemmende inn på vedtaket.
Lille Trondhjæm Pub AS er enig i at det rettslig må tas utgangspunkt i folketrygdloven §23-2 annet ledd, og definisjonen av «selvstendig næringsdivende» i lovens §1-10.
Bakgrunn for avtalen med Sverre Johansen var at det før hans tid, som ansatt, var mye sykdom hos de ansatte, noe som i betydelig grad belastet eierne. Videre var det viktig å få kontroll med utgiftene. Det var ønskelig kun å ha ansvaret for utgifter til husleie, varekjøp, vedlikehold og honorar til Pubservice Sverre Johansen. Resten av utgiftene skulle dekkes av sistnevnte.
Utgangspunktet er den inngåtte samarbeidsavtale mellom partene, og hvor det er fastslått at Pubservice Sverre Johansen er selvstendig næringsdrivende. Avtalen gir uttrykk for det reelle innhold. Det er vist til bestemmelsene om voldgift, oppsigelse og hvem som skal dekke svinn. Den inngåtte avtalen har blitt fulgt.
Om virksomheten har et visst omfang:
Det må bare konstateres at virksomhetens omfang, med hensyn til tid og innhold, er omfattende.
Om resultatet av virksomhet:
Pubservice Sverre Johansen var ansvarlig for resultatet i den forstand at driften totalt sett måtte være akseptabel, f eks i forhold til gitt skjenkebevilling. Det er vist til uttalelser i «By-dommen» og til uttalelse i en artikkel av advokat Morten Wishman i tidsskriftet Skatterett 1996, side 319 flg. De instrukser som ligger i avtale, regler om kasserutine, arbeidsreglement og også pålegg i form av brev, var ikke annet enn det som Lille Trondhjæm Pub AS hadde behov for, for å kunne kontrollere riktig bruttoomsetning noe som var grunnlaget for provisjonsberegning, som igjen var grunnlaget for at Lille Trondhjæm Pub AS fikk overskudd. Det honorar, som tilkom Pubservice Sverre Johansen var resultatavhengig, og det faktum at sistnevnte sendte etterskuddsfaktura, med 2 ukers betalingsfrist, viser at virksomheten ble drevet som selvstendig næringsvirksomhet, jf. uttalelser i «Fabcon-dommen» ( Rt-2000-1981), «Bye-dommen» ( Rt-1994-1064) og til artikkelen til advokat Wishman. Det samme viser arbeidsreglementet som forutsetter at Sverre Johansen kunne stille med stedfortreder.
Om arbeidstakere i tjenesten:
Avtalen partene imellom må forstås slik at det var Pubservice Sverre Johansen som måtte skaffe og betale arbeidskraft. Arbeidsomfanget (åpningstid 1600-0200) 7 dager i uka forutsatte at det var behov for ansatte. At Sverre Johansen valgte å gjøre det meste av arbeidet selv, kan ikke endre det faktum at det var hans ansvar å skaffe ansatte og lønne disse. Rent faktisk har Sverre Johansen hatt hjelp, fra bror, fra kjæreste og delvis også fra en venninne. Det har ingen betydning i forhold til det spørsmål som her skal avgjøres at disse ikke fikk utbetalt ordinær lønn. En provisjonssats på 17,12% av brutto omsetning ga rom for ansatte. Når det var behov for ekstrahjelp, ville omsetningen øke tilsvarende, noe som ville gi dekning.
Om forretningssted:
Det erkjennes at Sverre Johansen ikke hadde eget forretningssted, idet han skulle utføre alt arbeid i Lille Trondhjæm Pub AS' lokaler.
Om økonomisk risiko:
Inntekten var basert på provisjon (% av brutto omsetning). Risiko for lav inntekt økte risikoen for tap. Det vises til uttalelser i «Bye-dommen» ( Rt-1994-1064). Pubserveice Sverre Johansen hadde ansvar for følgende utgifter:
- egne ansatte
- innleie av musikk
- annonsering, reklame
- TV-kort
- innleie av dørvakter
- svinn
- manko i kassen.
Etter at Sverre Johansen sluttet, overtok Motbakke Restauranter AS på samme vilkår, også som selvstendig næringsdrivende. Dette selskapet gikk konkurs etter en tid. Dette viser den risiko som Pubservice Sverre Johansen hadde. Om disse spørsmålene er det henvist til uttalelse i «Fabcon-dommen» ( Rt-2000-1981).
Egne driftsmidler:
Det erkjennes at Pubservice Sverre Johansen ikke hadde egne driftsmidler.
Andre momenter:
Det var ikke uvanlig i bransjen å sette bort drift til en selvstendig næringsdrivende. Virksomheten var egnet til å gå med overskudd. Sverre Johansen hadde tidligere drevet virksomhet som selvstendig næringsdrivende. Ligningsmyndighetene har ikke vurdert å ta sak opp i forhold til Motbakke Restauranter AS, som inngikk nærmest likelydende avtale med Lille Trondhjæm Pub AS som den som Pubservice Sverre Johansen hadde. Det kan nok være at ordningen med Pubervice Sverre Johansen ikke var i samsvar med gitt skjenkebevilling, og at det nok er gitt uriktige opplysninger til bevillingsmyndighetene. Dette har imidlertid ingen betydning i forhold til det spørsmål som her skal avgjøres.
Overligningsnemnda har bygget på uriktig faktum når det er lagt til grunn at Pubservice Sverre Johansen ikke hadde ansvar for oppgjør med ansatte. Overligningsnemnda har lagt avgjørende vekt på dette forhold.
Lille Trondhjæm Pub AS har nedlagt slik påstand:
«1. Trondheim byretts dom av 22.11.2001 stadfestes.
2. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor tilpliktes innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Lille Trondhjæm Pub AS sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall og frem til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken står for lagmannsretten, faktisk og rettslig, i samme stilling som for byretten.
Hjemmel for ligningsmyndighetene til å kunne kreve arbeidsgiveravgift hos Lille Trondhjæm Pub AS er i tilfelle lov om folketrygd §23-2 første ledd.
Lovbestemmelsen har et unntak i annet ledd 1. punktum, og som lyder slik:
«Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.»
Spørsmålet er om Pubservice Sverre Johansen påtok seg oppdraget som selvstendig næringsdrivende. Hvis spørsmålet besvares bekreftende, kommer unntaksbestemmelsen til anvendelse og arbeidsgiveravgift kan ikke kreves av Lille Trondhjæm Pub AS.
I folketrygdloven §1-10 er det gitt en definisjon på hva som ligger i begrepet «selvstendig næringsdrivende», og det er gitt en opplisting av momenter som det blant annet skal legges vekt på. Opplistingen av momenter er ikke uttømmende og det skal foretas en helhetsvurdering.
Det legges videre til grunn at begrepet «selvstendig næringsdrivende», har samme innhold ved fastsettelse av arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven, som det har i skatteretten.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i den samarbeidsavtale som er inngått mellom Lille Trondhjæm Pub AS og Pubservice Sverre Johansen. Fra kontrakten siteres punkt 3, 5 11 og 12. Punkt 3 lyder:
«PSJ honorar utgjør 17,12% av brutto omsetning. Som omsetning regnes alt salg i bar/lokale i 1.etg i Olav Tryggvassonsgt. 48. (Øl/vin. mineralvann sigaretter, mat mv.) Omsetning ved lokalets automater inngår ikke i brutto omsetning. I tillegg foretaes det en månedlig avregning i forhold til dekning av fellesutgifter.»
Punkt 5 lyder:
«PSJ er ansvarlig for: - Ansettelse av medarbeidere. (1.etg)
- Innkjøp av varer. (til 1.etg)
- Bar avtale. (1.etg)
- Korrekt behandling av dagsoppgjør/bilagsbehandling. (1.etg)
- Daglig drift av lokalet Sake Pub, 1. etg.»
Punkt 11 lyder:
«Honoraret som utbetales er å betrakte som næringsinntekt og vil bli betalt ved mottagelse av månedlig faktura fra PSJ. Hvis PSJ ikke oppebærer inntekt fra andre oppdragsgivere enn Lille Trondhjæm Pub AS, og det av denne grunn påfører Lille Trondhjæm Pub AS arbeidsgiveransvar med tilhørende kostnader, så plikter PSJ i så tilfelle å dekke alle merkostnader (dvs. arbeidsgiverfradrag/renter/mv).»
Punkt 12 lyder:
«PSJ skal drive lokalene på skjenke- og serveringsbevilgningen til Lille Trondhjæm Pub AS. PSJ plikter å sette seg inn og følge de bestemmelser som gjelder for utøvelse av skjenkebevilgning i Trondheim Kommune. Bevilgningsinnehaver er Tran Thi Dan.»
Etter avtalens ordlyd påtar Pubservice Sverre Johansen seg ett oppdrag som selvstendig næringsdrivende.
Slik lagmannsretten ser det, må det etter dette bli spørsmål om avtalen hadde en karakter og et reelt innhold som ut fra en helhetsvurdering gjør at den likevel ikke kan legges til grunn ved vurderingen av om arbeidsgiveravgift skal beregnes.
Lagmannsretten ser det slik at det reelle innhold i avtalen var at Sverre Johansen stilte sin arbeidskraft til disposisjon for daglig drift av Sake Pub. Alt arbeid skulle skje i lokaler disponert av Lille Trondhjæm Pub AS. Dette tyder på at Sverre Johansen ikke kunne betraktes som selvstendig næringsdrivende. At «avlønning/honorar» beregnes med prosentsats av brutto omsetning endrer ikke dette, da denne form for «avlønning» ikke er uvanlig overfor ansatte i bransjen. I samme retning trekker det faktum at det i tillegg til samarbeidsavtalen er skrevet en avtale om kasserutiner og en avtale om arbeidsreglement, og som i vesentlig grad detaljstyrte Sverre Johansens arbeidssituasjon. Dette inntrykk forsterkes ytterligere ved brevet som Lille Trondhjæm Pub AS skrev, hvor det ble gitt svært konkrete pålegg til Sverre Johansen.
Om Sverre Johansen drev for egen regning og risiko, er et sentralt punkt ved den helhetsvurdering som skal foretas.
At inntjening kan variere ut fra endring i brutto omsetning, er slik lagmannsretten ser det, ikke en del av risikovurderingen. Økonomisk risiko må gå på spørsmålet om Sverre Johansen hadde plikt til å svare utgifter som gjør at hans drift i teorien også kan gå med underskudd og om han står ansvarlig for et slikt tap. Det er på det rene at Sverre Johansen ikke hadde egne driftsmidler. Alt utstyr i driften av Sake Pub var eid av Lille Trondhjæm Pub AS. Det er videre enighet mellom partene at kostnader med husleie, vareinnkjøp, vedlikehold, brekasjer og også rengjøringsmidler i sin helhet skulle dekkes av Lille Trondhjæm Pub AS. Det er uenighet om hvem som hadde ansvar for å betale eventuelle medarbeidere. Avtalen er på dette punkt uklar. I punkt 5 står det at Sverre Johansen er ansvarlig for:
- ansettelse av medarbeidere
- innkjøp av varer.
Lille Trondhjæm Pub AS er enig i at kostnader med innkjøp av varer ble dekket av dem. En naturlig forståelse av avtalen kan da være at det samme må gjelde for utgifter til medarbeidere. Det som imidlertid er på det rene er at verken Sverre Johansen eller Lille Trondhjæm Pub AS har hatt registrerte ansatte i den aktuelle periode i 1998. Dette støtter det hovedinntrykk lagmannsretten har, nemlig at det var Sverre Johansens arbeidskraft som ble stillet til disposisjon for Lille Trondhjæm Pub AS, og at det var forutsetningen at han stort sett ville greie å utføre alt arbeid selv. Styreformann i Lille Trondhjæm Pub AS har da også bekreftet at dette var mulig for en person som Sverre Johansen som han karakteriserte som «arbeidsnarkoman». Lagmannsretten tar derfor ikke standpunkt til hvordan avtalen var å forstå med hensyn til hvem som skulle betale kostnadene med ansatte, men legger ved totalvurderingen vekt på at Sverre Johansen faktisk ikke hadde ansatte i den aktuelle periode. At han sporadisk hadde noe ulønnet hjelp i puben, endrer ikke dette bildet.
Det er et viktig moment ved vurderingen av «økonomisk risiko» at Sverre Johansen faktisk ikke hadde ansatte i den aktuelle periode, Det er også et argument som i seg selv taler for at han ikke drev som selvstendig næringsdrivende.
Lille Trondhjæm Pub AS har gjort gjeldende at Sverre Johansen måtte dekke utgifter til innleie av musikk og annonsering. Det foreligger ingen dokumentasjon på om det har vært slike kostnader. Lagmannsretten ser det uansett slik at dette er kostnader som ikke var pålagt Sverre Johansen. Han kunne selv velge om han ville ta slike kostnader for på den måten å muliggjøre større brutto omsetning, og følgelig større inntjening. Det ligger følgelig lite av risiko ved disse eventuelle kostnader. Det er også gjort gjeldende at Sverre Johansen hadde kostnadene med innleid dørvakt. Lagmannsretten ser bort fra dette, da slike kostnader ikke er dokumentert. Dette kunne enkelt vært gjort da det er gitt navn på firmaet som angivelig skal ha stillet vaktmannskap til disposisjon.
Lagmannsretten legger derfor til grunn, ved helhetsvurderingen, at Sverre Johansen rent faktisk ikke hadde ansatte i 1998 og at han i realiteten ikke hadde noen økonomisk risiko av betydning i forbindelse med sitt oppdrag.
Av samarbeidsavtalen fremgår at Sverre Johansen hadde rett til å stille med stedfortreder. Lille Trondhjæm Pub AS har gjort gjeldende at dette indikerer at Sverre Johansen var selvstendig næringsdrivende. Lagmannsretten legger ikke særlig vekt på dette, da det også i ansettelsesforhold ikke er helt uvanlig at dette kan skje.
De øvrige momenter som partene har påberopt kan ikke sees å ha vekt av betydning i den ene eller den annen retning.
Lagmannsretten kommer, etter en totalvurdering, til at Sverre Johansen i realiteten ikke hadde posisjon som selvstendig næringsdrivende, og unntaksbestemmelsen i folketrygdloven §23-2 annet ledd kommer ikke til anvendelse. Overligningsnemnda synes å ha lagt til grunn riktig faktum og også benyttet riktig rettsanvendelse.
Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor blir etter dette å frifinne.
Saksomkostninger:
Anken har ført frem. Spørsmål om saksomkostninger må avgjøres i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten finner det riktig av hver av partene dekker egne omkostninger både for byretten og lagmannsretten. Saken har fremstått som tvilsom og den tapende part har åpenbart hatt fyldestgjørende grunn til å la saken bli behandlet for domstolene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Sør-Trøndelag fylkesskattekontor frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke verken for byretten eller lagmannsretten.